Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i Ånden, tjen Herren! Vær glade i
håpet, tålmodige i motgangen, utholdende i bønnen. Vær med og hjelp de hellige
som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet ().
I flere år før jordskjelvet i San Francisco i 1906 var det liv og røre i adventistkirkene i
denne byen og i Oakland, California. Medlemmene besøkte de syke og lutfattige. De
fant hjem for foreldreløse og arbeid for arbeidsledige. De pleiet de syke og underviste
i Bibelen fra hus til hus. Medlemmer delte ut kristen litteratur og ga undervisning
i sunn livsstil. Menighetene drev også en skole for barna i kjelleren i møtehuset i
Laguna Street. De drev arbeiderhjem og helsearbeid. De hadde helsekostbutikk og
vegetarisk kafé. Medlemmene hadde begynt sjømannsmisjon i havnen, og fra tid til
annen holdt pastorene møter i store saler i byen.
Ellen G. White hadde kalt disse kirkene de to «bikubene», og hun var begeistret
for deres arbeid (Advent Review and Sabbat Herald, 5. juli, 1900). De var et godt
eksempel på det vi bør og kan gjøre nå som vi venter på Jesu gjenkomst. Herren
kommer tilbake, det vet vi. Spørsmålet er: Hva gjør vi mens vi venter?
Disiplene hadde beundret scenen mens solstrålene blinket fra tempelet. Jesus ville
at de skulle tenke på situasjonen for kirken i nær fremtid og ved tidens ende. Han
ga dem en dose av virkeligheten da han sa: «Ja, ser dere alt dette? Sannelig, jeg
sier dere: Her skal det ikke bli stein tilbake på stein, alt skal rives ned» ().
Disiplene ble forundret over det han sa, og spurte: «Når skal dette skje, og hva er
tegnet på ditt komme og verdens ende?» (). I forteller Jesus
hva man kan regne med å se i verden før han kommer tilbake.
Da han beskrev tegnene, sa han: «Men ennå er ikke enden kommet» ()
og at «alt dette er bare begynnelsen på fødselsriene» (). Svaret på disiplenes
spørsmål kommer i vers 14: «Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele
verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme» ().
I denne talen skal de første 35 versene motivere oss til å ta tegnene på alvor, men
Jesus forteller oss også hvordan vi skal vente på «verdens ende» (). Vi skal
altså ikke bare sitte og vente på at han skal komme som om vi er på en bussholdeplass
og venter på bussen. Nei, vi har mange oppgaver å fullføre mens vi venter på
Herrens gjenkomst.
Les . Hver enkelt av disse lignelsene taler om hva Guds folk bør
gjøre mens de venter på Jesu gjenkomst. Sammenfatt hva Herren sier til oss. Så må
vi spørre oss selv, både hver enkelt og som en menighet: Hvor godt følger vi de anvisningene
Herren gir i disse lignelsene?
Her begynner Jesus å formane disiplene om hvordan hans sanne etterfølgere vil
vente på at han skal komme tilbake. I denne tiden vil Jesu disipler alltid være rede.
De vil vise hverandre kjærlighet, omsorg og respekt mens de venter. De holder
seg våkne, legger planer og tar ansvar for sin åndelige tilstand. De mangedobler
de ressursene som Gud har overlatt dem, investerer talenter og penger i Guds sak,
respekterer Guds sanne karakter og viser omsorg for «disse minste».
Les . Oppsummer hva som gjelder vekkelse og reformasjon i dette kapitlet.
Hvordan passer disse versene inn i det temaet vi har studert dette kvartalet?
Guds ønske er at alle skal vende om (). Vi kan ikke gjøre Den hellige ånds
arbeid med å føre folk til omvendelse, men vi er kalt til å nå dem med budskapet om
frelse. Tar de imot det, vil det føre til omvendelse.
Som menighetsmedlemmer må vi vise omvendelsens holdning. Omvendelse er en
del av prosessen med vekkelse og reformasjon. Vekkelse er å komme tilbake til livet
og bli fornyet. Reformasjon betyr å bli omformet, formet på nytt, å bli en ny skapning
(). «Vårt største behov er en gjenoppvekking av sann gudsfrykt. Det
burde også være vår første oppgave.» På fast grunn, 1. bok, side 117 [].
Tekstene om hvordan vi skal vente i gårsdagens avsnitt illustrerer betingelsene og
resultatene av vekkelse og reformasjon. For eksempel trengte alle de ti brudepikene
å bli gjenopplivet, vekket av søvnen (). De uforstandige brudepikene
trengte å åpne seg mer for Den hellige ånd. Når vi ydmyker oss, lar selvet dø, ber
uselvisk, studerer Guds ord og deler det med andre i ord og kjærlige handlinger, øker
vi vår mulighet for å bli fylt av Den hellige ånd under senregnet. Men man kan studere
Bibelen i timevis og likevel være et egoistisk menneske. Vi kan be om vekkelse
og om senregnet, men ønske å ha det for oss selv. Vekkelse fører alltid til uegennyttig
omtanke for andre. Når vi er fylt med Den hellige ånd, vil vi bli brennende,
misjons- og tjenestevillige disipler.
Vi behøver vekkelse og reformasjon i vårt bønneliv, i bibelstudiet og i vår bønn
om Den hellige ånd og senregnet. Men som en kirke trenger vi også vekkelse og
reformasjon når det gjelder holdninger og metoder. Vi trenger vekkelse og reformasjon
i våre holdninger og handlinger mot «disse minste». Alt dette har stått i fokus
dette kvartalet.
Hvordan kan vi beskytte oss mot å bli selvtilfredse og glemme Jesu gjenkomst?
Altså: Hvordan kan vi holde realiteten og alvoret i Herrens gjenkomst klart for
oss etter som årene går?
Les . Hvordan oppsummerer disse versene hvem vi er og hvorfor vi er
her?
I søndagsavsnittet pekte disiplene på det vakre tempelet. Jesus henleder deres
oppmerksomhet på tilstanden i kirken og sin misjon til en døende verden. Kirken
eksisterer jo fordi den har er et oppdrag, ikke omvendt.
Slik Syvendedags Adventistkirkens oppdrag er uttrykt i Generalkonferansens
Working Policy (A 05), er det «å gjøre alle mennesker til disipler, formidle det evige
evangelium [evangeliet om riket ()] i lys av de tre englebudskapene i , slik at de tar imot Jesus som sin personlige frelser og forener seg med hans
siste menighet, lærer dem å tjene ham som Herre og forbereder dem på hans snarlige
gjenkomst.» Forkynnelse, undervisning og helbredelse er de metodene som er
foreslått for dette oppdraget. Under «Healing» sier Working Policy: «Vi bekrefter
Bibelens prinsipper om hele menneskets ve og vel og prioriterer bevaring av helse og
helbredelse av syke. Gjennom vårt arbeid for de fattige og undertrykte vil vi samarbeide
med Skaperen i hans omsorg og gjenreisningsarbeid.»
Dette kvartalet begynte med tanken om at Jesus ønsker å gjenreise sitt bilde i
mennesket og gi oss som sine etterfølgere kraft til å være redskaper for helhetlig
gjenopprettelse i nærmiljøet. «Verden trenger i dag det samme som den trengte for
nitten hundre år siden – en åpenbaring av Kristus. Det er behov for et stort reformarbeid,
og det er bare ved Kristi nåde at det er mulig å gjennomføre det som trengs
for å føre mennesket tilbake til det opprinnelige på det fysiske, mentale og åndelige
plan.» – Helse og livsglede, side 104 [].
Etter å ha lyttet til et seminar som presenterte Jesu virke som modell og oppdrag
for endetidens menighet, sa et menighetsmedlem: «I vår del av verden er vi ikke
spesielt åpne for nye ideer og nye måter å gjøre ting på. Det vi har hørt denne uken
om å følge Jesu eksempel, er jo ikke ingen nyhet. Det er en gammel idé. Vi har bare
glemt den.»
«Tro uten gjerninger er død.» Hvor nær er sammenhengen mellom tro og gjerninger
egentlig? Hvordan styrker gjerninger din tro?
Jesus brukte landsens språk i sin undervisning om riket, som vi nevnte i lekse 5.
Vi har sett at jordbruk ikke er en begivenhet, det er en tålmodig prosess! Det er et
stadig gjentatt kretsløp med ulike stadier og jobber for forskjellige mennesker til
forskjellige tider. Vi må være åpne for Den hellige ånds ledelse og Guds forsyn når
det gjelder hvordan Herren kan bruke oss til å forberede jorden, så og høste inn.
Les . Hva slags bilder brukes, og hva sies om arbeidet for andre?
Vi kjenner ikke folks hjerter. Vi vet ikke hvordan Den hellige ånd har arbeidet med
dem. Vi kan betrakte forskjellige mennesker og tro at de har lang vei å gå før de er
klare for høsten, når de i realiteten bare trenger noen som vil be dem om å ta imot
Jesus. Det utkjempes en kamp for hvert enkelt menneskehjerte, og Gud kaller oss til
å hjelpe folk å velge ham.
Les . Hva er budskapet i teksten når det gjelder utadvendt arbeid?
Her sier Paulus egentlig det samme som Jesus i forrige eksempel. Det oppsøkende
arbeidet minner om bondeyrket. Ikke alle kan utføre de samme oppgavene, men
det vi gjør, er likevel en viktig del av prosessen med å rekke ut hånden og vinne
sjeler. Selv om Gud bruker oss på forskjellig vis, er det bare han som kan omvende
mennesket.
Hvordan kan vi lære å være takknemlige og ydmyke uansett hvilken rolle Gud har
gitt oss i arbeidet for andre? Hvorfor er dette et stort privilegium?
Den engelske forfatteren Charles Dickens skrev boken A Tale of Two Cities. De to
byene var London og Paris. På et vis kan man si at Bibelen også handler om to byer:
Babylon og Jerusalem.
I og beskriver apostelen Johannes Babylon. Den har vært tilholdssted
for djevler og onde ånder. Den har fått alle nasjoner til å drive åndelig hor. Undergangen
er forutsagt, og den har blitt erklært som «fallen». Byen er et symbol på
ondskap, frafall og opprør mot Gud, og den vil en dag bli beseiret og gå til grunne.
Les . Hva er forskjellen på det nye Jerusalem og Babylon?
Den andre byen er den hellige byen, det nye Jerusalem, som er beskrevet i og
. Byen huser dem som har valgt brudgommen og avvist Satans og hans tilhengeres
egoisme og åndelige hor. Ved Guds nåde har de frelste vært lydige mot hans bud og
levd etter troen på Jesus (). Deres utholdenhet og iver etter å ha del i Jesu
verk, ga en forsmak på himmelriket mens de var på jorden. De er frelst ved troen
på Jesus: kun hans rettferdighet gjorde dem verdige til himmelen. Deres omsorg for
«disse minste» () har vært et utslag av frelsende tro.
Ved Lammets blod () er kirkens rolle i gjenreisningen blitt forvandlet til jublende
feiring (se ). I denne lykkelige og hellige byen skal Gud «tørke bort
hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik
eller smerte. For det som en gang var, er borte» (). Sann fred er gjenopprettet.
Guds bilde er fullstendig gjenreist, både mentalt, åndelig og fysisk. Den store
konflikten er over, og «alle ting, fra det minste atom til den største klode, det levende
og det livløse, forkynner i ufordunklet skjønnhet og fullkommen glede at Gud er
kjærlighet!»
Les . Hvordan fanger Bibelens siste vers essensen i alt det vi tror på?
Les ; ; ; les «Jesu store endetidsprofeti» i Alfa og
Omega, bind 5, side 182–191 []; «Kristendom i hverdagen», samme, side
192–197 [].
Jesus forklarte hva tegnene på enden ville være, og det er ikke lystelig lesning.
Kriger, rykter om krig, pest osv. Hvis folk før har brukt ondskap som påskudd for å
avvise Gud, får de virkelig vann på mølla nå, og de vil finne flere unnskyldninger
etter som vi nærmer oss enden. Dermed blir det enda viktigere at Guds folk, de som
kaller seg hans etterfølgere, gjenspeiler hans karakter for verden og hjelper folk å få
en bedre forståelse av Gud. «Hvis vi ydmyket oss for Gud og var snille og høflige
og ømhjertet og medfølende, ville det bli hundre omvendelser til sannheten der det
nå er bare én.» – Testimonies for the Church, vol. 9, side 189. Dette er en enkel, men
kraftfull uttalelse om arbeid for andre. Mens vi venter på Jesu gjenkomst, forventer
han at medlemmene i menigheten skal forkynne og leve hele evangeliet, at vi skal
investere oss selv og våre ressurser i hans verk, elske, respektere og vise omsorg
for mennesker samt være åpne for Den hellige ånd. Dette er et vitnesbyrd som all
verdens argumenter ikke kan annullere.
Forslag til samtale
Snakk sammen om forskjellen mellom å leve i «Babylon» i motsetning til å
leve i «Jerusalem». Hva vil være de største forskjellene på de to byene? Altså:
Hva består den største forskjellen i: hvordan de stedene ser ut eller hvem
som bor i dem?
Det store spørsmålet for oss er ikke: «Spiller gjerninger noen rolle i kristentroen?»
Selvfølgelig gjør de det. I stedet er spørsmålet: «Hvis gjerninger ikke
kan frelse oss, hvilken betydning har de så for kristentroen?» Hvordan skal vi
besvare dette spørsmålet, spesielt når det gjelder arbeidet for dem som lider
nød?
Hvordan venter vi på Jesu gjenkomst? Hva foretar vi oss som viser at vår tro
på hans gjenkomst er ekte? Hvorfor skal vi leve annerledes enn dem som ikke
tror på Jesu gjenkomst?
Leder: Dette kvartalet har vi vært i Øst-Afrika, Sør-Sudan og Rwanda i East-Central Africa-divisjonen.
Vi har hørt om Guds inngrep i vanskelige situasjoner, om overlevelse og tilgivelse. I dag
skal vi høre en historie om demonbesettelse og en av våre pionermisjonærer i Sør-Sudan.
En såkalt Global Mission Pioneer er en person kirken har valgt og gitt et lite stipend for å
flytte til et nytt sted for å forkynne evangeliet og praktisere kristendommen. De lever som folk
flest, blir venner med dem og bygger broer. En pionermisjonær blir gjerne 3-5 år på stedet.
Ajak Bol Ayuel er en pionermisjonær i Greater Upper Nile-distriktet, i det nordøstre hjørnet av
Sør-Sudan. Han har vært misjonær siden mai 2015.
Da det brøt ut kamper langs grensen mot Sudan, flyktet de fleste medlemmene i Ajaks by.
Men han og familien hans ble igjen for å ta seg av de ti medlemmene som var igjen, og andre. Da
kampene ga seg, kom flere tilbake.
Ajak ble kjent med folks behov og ga bibelstudier i hjemmene. Men en dag fikk en nabo en
skremmende opplevelse. Slik forteller Ajak det:
1. forteller: En ond ånd tok bolig i naboen. Hun løp ut og kom til oss og falt om. Da kvinnen så
meg, skrek hun: ”Jeg liker ikke denne mannen.” Hun reiste seg og hylte mens hun løp til pinsekirken.
Der kastet hun seg ned og skrek. Flere kom til og holdt henne så hun ikke skulle løpe videre.
Da hun fikk se meg, ropte hun: ”Jeg vil ikke ha denne mannen her!”
”La oss be for henne,” sa jeg. Men så blåste hun varm luft i ansiktet mitt så jeg måtte ta et
skritt tilbake. Jeg visste imidlertid at jeg måtte be om at hun skulle bli fri. Da jeg ba, forlot de
onde åndene henne. Hun slappet av og ble seg selv igjen. ”Hvordan kom jeg hit?” spurte hun. Da
hun skjønte hva som hadde skjedd, takket hun Gud. Jeg sa at det var viktig å fortsette å be, så den
onde ånden ikke kom tilbake.
Ajak studerer Bibelen med kvinnen, og hun er glad for at den onde ånden ikke har vendt
tilbake. Forhåpentligvis blir hun døpt snart.
2. forteller: En del av offeret går til å bygge en hus for barna i Juba i Sør-Sudan. Dette vil gi dem
et trygt sted å holde sine møter, uansett vær.
1. forteller: Den andre delen av offeret i dag går til Adventist University of Central Africa
(AUCA) i Kigali, Rwanda.
2. forteller: Rwanda har vært gjennom et folkemord, men ved Guds nåde har det blitt et sted for
helbredelse og samling.
1. forteller: I samarbeid med East-Central Africa-divisjonen skal AUCA starte medisinerutdanning
i Kigali. De vil få god undervisning, men også lære å bli helsemisjonærer.
2. forteller: AUCA trenger internater og kafeteria til disse studentene. En del av offeret går til
dette. Takk for gavene i dag. De vil hjelpe barna og de unge i Sør-Sudan og Rwanda. Må Gud
velsigne dere!
[Offeret tas opp]
Rapport:
For tre år siden bidro offeret 13. sabbat til å bygge boliger for lærere og gifte studenter ved
University of Eastern Africa, Baraton i Kenya. Gavene gikk også til klasserom på barneskolen ved
universitetet. Takk for gavene!
Fremtidige prosjekter:
Neste kvartal besøker vi Inter-European-divisjonen (EUD). Blant prosjektene er et nytt møtested
for en internasjonal adventistmenighet i Wien i Østerrike, et nytt kirkebygg for menigheten i
Ragusa, Italia, og opprettelse av et jødisk-adventistisk vennskapssenter i Paris, Frankrike.
Ressurser:
Utmerket nettsted: ”Our Africa”. Her kan man utforske ulike afrikanske land og finne mange opplysninger
og aktiviteter. Noe av dette er rettet mot barn, men voksne kan også lære noe!