Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over
fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt
krypet som det kryr av på jorden» (1 Mos 1,26).
Under syndefallet mistet våre første foreldre mer enn bare det opprinnelige Guds
bilde.
«Synden førte ikke bare mennesket, men også jorden inn under Den ondes kontroll.
Den omfattes av Guds redningsplan. Da han ble skapt, fikk Adam herredømme
over jorden. Men da han ga etter for fristelsen, kom han inn under Satans makt, og
herredømmet gikk til hans overmann. Dermed ble Satan ‘denne verdens gud’. Han
tilranet seg det herredømmet over jorden som Adam hadde fått av Gud. Men da
Kristus ofret seg og betalte syndens straff, skulle han ikke bare frikjøpe mennesket.
Han skulle også gjenopprette menneskets tapte herredømme. Alt som gikk tapt ved
den første Adam, skal bli gjenreist av den andre.» – Signs of the Times, 4.11.1908.
Etter syndefallet var det mye som gikk tapt for menneskene, også det «herredømmet» som det hadde fått.
Hva var dette tapte herredømmet? Forestillingen om et «herredømme» har ofte en
negativ bismak i dag, men ikke i Eden. Hva innebar det da menneskene fikk herredømme
over jorden? Og hva kan kirken gjøre for at folk skal gjenvinne noe av det
som gikk tapt etter tragedien i Edens hage?
Noen skrev nylig dette om en venn, en overbevist ateist som sa at hun noen ganger
våkner midt på natten og strever med dype spørsmål: «Er verden virkelig resultatet
av et tilfeldig kosmisk big bang? Hvordan forklare vår eksistens og universets
eksistens uten noen overordnet plan? Kan det tenkes at ethvert liv – også mitt, min
manns, mine to barns – er totalt intetsigende og uten mening? Har livet mitt verken
mål eller mening?»
Etter syndefallet var det mye som gikk tapt for mennesket. Vi ble fremmede, ikke
bare overfor Gud, men overfor hverandre. Forholdet til jorden endret seg også. Og,
som kvinnens spørsmål viser: Vi vet ikke riktig hvem vi er og hva formålet med livet
vårt er. For mange blir problemet verre på grunn av forestillingen om at vi er blitt til
ved en tilfeldighet, uten at en skapergud hadde noe formål med vår eksistens.
Hva sier disse tekstene om formålet med at mennesket ble skapt: 1 Mos 1,26–28;
Sal 8,3–8; Jes 43,6–7? Hva betyr «skapt til min ære»? (Jes 43,7). Hva har «min
[Guds] ære» å gjøre med herredømme?
Versene i 1 Mos viser at en av grunnene til at Gud skapte Adam og Eva, var at de
skulle ha herredømme over jorden (1 Mos 1,26–28). Sammen skulle det første paret
avspeile Guds herlighet og karakter. Til resten av skaperverket skulle de formidle
omsorg og stell på vegne av ham som er opphavet til all ære og alt herredømme (Åp
1,5–6). Hvem vet hvordan Guds herlighet ville ha blitt åpenbart gjennom dem og
deres herredømme over verden om det ikke hadde vært for syndens oppkomst?
Men ved troen på Jesus kan vi overgi oss til ham i tro, lydighet og samarbeid og si
med David: «Herren vil oppfylle sin hensikt med meg» (Sal 138,8, English Standard
Version Bible). Vissheten om at Gud har en hensikt med oss, gir grunn til tillit og
glede, spesielt når vi har overgitt oss til ham for at hans vilje kan bli oppfylt i oss.
Hva ville du ha sagt hvis noen spurte deg: «Hva vil du som kristen si at hensikten
med livet ditt er?» Hvorfor?
Hva er det «herredømme» som menneskene skulle ha over jorden, slik det uttrykkes
i 1 Mos 1,26–28?
Det bibelske ordet for herredømme kommer av det hebraiske verbet radah. Det
betegner retten til og ansvaret for å herske. I denne sammenhengen omfatter det
myndighet og et makthierarki der mennesket står over resten av naturens verden.
Bruken av verbet radah i resten av GT avslører ikke om dette herredømmet skal
utøves på kjærlig eller ondsinnet vis. Men sammenhengen – et syndfritt skaperverk
– viser at hensikten må ha vært av det kjærlige slaget.
Lignende konklusjoner kan man trekke av det å legge jorden under seg i 1 Mos
1,28. Verbet å legge under seg (kavash) avspeiler også et hierarkisk forhold hvor
menneskene står over jorden og får makt og kontroll over den. Andre steder i GT
er verbet kavash enda kraftigere enn radah og beskriver det at en annen tvinges til
å underordne seg (4 Mos 32,22; 4 Mos 32,29; Jer 34,11; Jer 34,16; Est 7,8; Neh 5,5). I mange av disse
tilfellene er maktmisbruket opplagt, og Guds misnøye kommer til uttrykk. Men
i skapelsesberetningen blir et syndfritt par skapt i Guds bilde og satt til å forvalte
jorden. Denne underleggelsen av jorden kan bare betegnes som en kjærlig tjeneste på
vegne av Skaperen og til beste for skaperverket. Det var ikke snakk om utbytting.
Vi finner en utdypelse av begrepet herredømme i 1 Mos 2,15, der Gud setter
Adam i hagen til å dyrke (abad) og passe (shamar) den.
Med dette i tankene oppdager vi at herredømme er omsorgsfull og kjærlig forvaltning
eller ledelse. Gudsforholdet skulle gi våre første foreldre det de trengte for å
utøve sitt herredømme. Herredømmet skulle avspeile Guds kjærlighet til skaperverket.
I vår tid har ordet herredømme ofte en negativ bismak, men slik var det ikke da
det ble brukt første gang i Bibelen. Hvilke prinsipper finner vi i denne bruken av
begrepet? Og hvordan bør vi være mot det eller dem vi har «herredømme» over?
Innebærer menneskets herredømme over «jorden» (1 Mos 1,26) at det ikke finnes
grenser for hva vi kan foreta oss? Bibelhistorien viser at herredømme (som også kan
forstås som «forvaltning»), må ha grenser.
For eksempel sa Gud til Adam at de ikke hadde adgang til treet som ga kunnskap
om godt og ondt (se 1 Mos 2,15–17). Den første synd gjaldt altså forvaltning. Adam
og Eva overtrådte de grensene som Gud hadde satt for deres herredømme. Skaperverket
lider fremdeles under denne grenseoverskridelsen (se Rom 8,20–22).
Les2 Mos 20,1–17. Hva slags «grenser» setter Guds lov for oss? Hva sier loven om
grensene for menneskets herredømme?
Gjennom hele menneskehetens historie (f.eks. farao i 2 Mos 1–14; Herodes i
Matt 2) til tidens ende (se Åp 13) har undertrykkere latt seg styre av Satan til å
herske over slike som de ikke har noen rett til å undertrykke. De tar etter Satan, som
tilrev seg makten og gjorde seg til «denne verdens fyrste» (Joh 12,31). Herredømme
på avveier blir undertrykkelse.
Men det finnes også dem som nekter å ta kontroll over det som de bør ha herredømme
over (se Matt 25,14–30; Luk 19,12–27).
Synd gjorde at mennesket mistet den grad av herredømme som det fikk ved skapelsen,
men vårt herredømme gikk ikke helt tapt da synden kom inn i verden. Mye
er innenfor grensene for vårt ansvarsområde: f.eks.: 1) den kontroll vi i Kristi kraft
kan ha over vårt liv (se 1 Kor 9,25–27; Gal 5,22–23), og 2) omsorg for jorden, dens
skapninger og alt det Gud har gitt oss (se Jak 1,17; Matt 25,14–30). Som kristne må
vi forstå hva våre grenser er og være trofaste forvaltere på disse områdene.
Hvilke grenser må du respektere hos andre, f.eks. familie, venner, medarbeidere?
Hvilke prinsipper kan vise oss hva disse grensene er? (se f.eks. Matt 7,1; Matt 7,12).unne du ha gjort annerledes hvis du hadde visst det du nå vet?
«Så tok Herren Gud mennesket og satte det i Edens hage til å dyrke og passe den»
(1 Mos 2,15). Hva sier denne teksten om hvordan vi bør forholde oss til den planeten
vi bor på?
Før syndefallet ble Adam og Eva satt til å forvalte alt det Gud hadde betrodd dem.
De hadde herredømme over plante- og dyrelivet. Men da synden kom til, var det
som om hele naturen gjorde opprør mot dem, slik de hadde gjort opprør mot Gud.
Mennesket begynte å føle seg maktesløs i møtet med elementene (vær, landbruk,
dyreriket).
«Adam hadde vært som en konge for de laverestående skapningene, og så lenge
han var tro mot Gud, så hele skaperverket på ham som sin herre. Men da han syndet,
gikk dette herredømmet tapt. Den opprørske ånden som han selv hadde åpnet for,
spredte seg til dyrene. Dermed var det ikke bare menneskenes liv, men også dyrenes
natur, trærne i skogen, gresset på marken, ja, til og med luften, som fortalte den
sørgelige leksen om kunnskapen om det onde.» – Utdanning for livet, side 17 [Ed
26–27].
I dag raser naturkatastrofene videre, og økosystemet forverres i hvert fall visse
steder. Vi tar teknologi og industri i bruk for å beskytte oss. Men noen ganger kan
den samme teknologien komme til å skade planeten. Økologi er et moralsk, etisk og
teologisk problem, for utbytting av jorden kan skape store problemer for andre.
«Syvendedags Adventistkirken forfekter en enkel, sunn livsstil fri for uhemmet
forbrukerkultur, stadig opphoping av ting og produksjon av avfall. Vi ber folk vise
respekt for skaperverket, være tilbakeholdne i bruken av jordens ressurser, gjennomtenke
sine behov og bekrefte sin respekt for livet.» – Fra «Official Statement of the
Seventh-day Adventist Church on Environment», 1995.
Hvordan kan vi finne den rette balansen i vår innstilling til jorden: å være gode
forvaltere av det hjemmet vi har fått og samtidig unngå faren ved å gjøre jorden
og miljøet til avguder? Hvilken advarsel kan Rom 1,25 ha til oss?
Mye gikk tapt ved syndefallet, også den formen for herredømme som våre første
foreldre hadde i Edens hage. Kristus kom for å gjenopprette det vi hadde tapt.
Etter alt det Jesus har gjort for oss, er vi kalt av Gud til å gå til andre og hjelpe
dem, så de i Kristus kan gjenvinne det han har gitt oss. Denne prosessen avsluttes
ikke før etter Jesu gjenkomst, men alt nå kan vi rekke hånden ut til dem som har det
vondt og overveldes av verden. Gud kan bruke oss til å starte gjenreisningen ved å
hjelpe dem som trenger det.
Hvordan kan disse tekstene anvendes slik at vi kan hjelpe andre å gjenvinne noe av
det «herredømmet» som gikk tapt ved synd?
Det er mye vi som en menighet kan, må og er kalt til å gjøre for å hjelpe andre.
Iblant er det så enkelt som det å gi mat, klær eller husly til noen med et akutt behov.
Dette kan være nødvendig, men det skal mer til for å hjelpe folk å gjenvinne herredømmet
i sitt liv.
Vi skal alltid være rede til å gjøre rede for det håp vi har, men vi må også avhjelpe
folks fysiske behov og vise dem veien til et bedre liv.
Alle situasjoner er forskjellige. Dette gjelder også folks behov. Men Gud har kalt
oss til å være et lys og en kilde til håp og lindring der vi bor. Dette er en viktig side
ved det å være et vitne om den kjærlige og frelsende Gud vi tjener. I Guds kraft må
vi gjøre alt vi kan for å være et lysets og håpets fyrtårn. Som troende mennesker kan
vi ikke gjøre noe mindre. Når vi påtar oss denne tjenerrollen, hjelper vi dem å bli
kjent med Gud. Og når vi avhjelper fysiske behov, åpner vi veien slik at Den hellige
ånd kan tale til dem. Det var dette Jesus gjorde, og vi er kalt til å gjøre det samme.
Les «Måtehold og spisevaner» i Utdanning for livet, side 107–110 [Ed 202–205],
«Disiplin», samme, side 157–162 [Ed 287–297], «Need for Self-Mastery», side 73,
74, i Counsels on Diet and Foods, «The Principles of Stewardship», side 111–113,
«Sharing in the Joys of the Redeemed», side 348–350, in Counsels on Stewardship.
Vi lever i en syndig verden, og det er vanskelig forestille seg hva som gikk tapt ved
syndefallet. Denne onde verden er den eneste vi kjenner. Hadde det ikke vært for
Guds ords beretning om vår opprinnelse og opphavet til synd, død og ondskap, ville
vi bare ha tatt dem for gitt. Men historien om syndefallet viser at det ikke var slik
det skulle være. 1 Mos sier at Adam og Eva skulle ha herredømme over hele verden.
Men da de syndet, ble deres forhold til verden et annet. Siden de hadde forandret
seg, forandret også den fysiske verden seg. Plutselig hadde de mistet herredømmet.
Følgene ble store. «Tornene og tistlene (1 Mos 3,17–18), syndfloden og dens etterspill
(1 Mos 7,12), ørken og villmark, det skapte som lengter etter friheten (Rom 8,19–22)
er noen av de ordbildene Bibelen bruker for å skildre syndens følger i verden.» –
Handbook of Seventh-day Adventist Theology, bind 12, side 254. Vi bør glede oss
over frelsesplanen, som skal gjenopprette det som gikk tapt og bærer i seg løftet om
en fremtid som er mye bedre enn noe som har vært.
Forslag til samtale
Disse tekstene (2 Mos 23,10–12; 5 Mos 11,11–12; 5 Mos 20,19–20) handler ikke om
økologi slik vi tenker i dag. Men likevel: Hvilke prinsipper inneholder de som
kan hjelpe oss å innse betydningen av å forvalte miljøet godt? Og hvordan vet
vi om og når vi har gått over fra å være forvaltere av miljøet til å tilbe det?
Tenk på naturen slik vi kjenner den. Er den venn eller fiende? Begrunn svaret.
Snakk om det siste spørsmålet i søndagens avsnitt (om menneskelivets
betydning og formål). Hva vil du si hvis noen stiller deg dette spørsmålet?
Hvordan bør svaret skille seg fra det de sier som ikke tror på Gud eller
frelsen?
Hvordan kan vi bruke ordet herredømme i tråd med dets opprinnelige betydning?
Altså: Hva var godt med herredømmet i utgangspunktet? Hvordan kan
det være slik i dag også?
Mens jeg var i Rwanda på bibelkonferanse, fikk jeg
høre at det var uroligheter i Juba. 24. desember
startet kampene i Malakal, der familien min var. De
måtte sove under sengen for å unngå kryssilden. Opprørerne
tok halve byen, og det ble våpenstillstand.
Jeg måtte hjem og hjelpe min kone og tre barn på
10, 7 og 4 år ut av byen. Jeg fløy via Juba og kom til
Malakal med FN-flyet 13. januar 2014. Byen var forlatt.
Opprørerne var på vei.
Jeg fant ordføreren, han kjørte meg hjem til familien, men vi kunne ikke komme bort. Opprørerne
kom tilbake, og neste dag hadde de tatt byen.
Vi gjemte oss under sengen i tre dager mens vi ba til Gud. Torsdag ettermiddag kom et menighetsmedlem,
som tilhører opprørernes stamme, for å se til oss. Hun sa vi måtte dra til FN-leiren,
men det kunne vi ikke gjøre alene. Vi kunne ikke språket deres. Hun ble med og førte oss gjennom
farene. Jeg tok med datamaskinen og noen klær hjemmefra. Da vi gikk, ble alt i huset stjålet.
Jeg stakk innom kontoret, men opprørerne var der. De tok utstyret, ødela ting og raserte bygningen
uten at jeg kunne si noe. De var bevæpnet.
Den kvelden sov vi hos en som tilhørte opprørsstammen, Matthew Chol. Han hadde startet
en adventistkirke i området, og det var datteren hans som eskorterte oss i sikkerhet. Den natten
kom Matthews stammefrender og forlangte at han skulle sende oss ut så de kunne drepe oss. Men
Matthew skjermet oss og sa: ”Ikke drep dem, han er pastoren vår."
Om morgenen kom Matthew med en bil og sa at vi måtte til FN-leiren omgående. På veien dit
så vi døde mennesker ligge langs veien og takket Gud for at han hadde bevart oss.
Fortsetter…
Arbeidet i Sør-Sudan (SSAT) ble
organisert i 2015 og er en del av
East-Central Africa-divisjonen.
Det er 59 adventistkirker i Sør-
Sudan og i alt 24 092 medlemmer.