Alle levende vesener som det kryr av overalt hvor denne elven renner, skal få
leve. Der skal det bli mengder av fisk. For hvor dette vannet kommer, blir alt
friskt og levende, alt som er der elven renner (Esek 47,9).
Et strøk som hadde blomstret i 1950-årene og tidlig i 1960-årene, var blitt som en
krigssone i slutten av 1960-årene og tidlig i 1970-årene. De fleste familiene hadde
flyttet og etterlatt tomme, nedslitte og utbrente leiegårder. Virksomhetene flyttet ut
og narkotika og kriminalitet flyttet inn, og det ble et veldig dårlig strøk.
I 1986 flyttet en kristen familie fra sitt komfortable hjem i en forstad og slo seg
ned i dette bysamfunnet. En pastor fra en annen by gjorde det samme. De restaurerte
to utbrente bygninger og slo seg ned der. De to familiene sørget for å gjøre seg
synlige, holdt møter med lokalforeninger og menget seg med dem som var igjen
i strøket. Disse to familiene ble den katalysatoren som Gud brukte for å starte en menighet
som brakte legedom og forvandling til dette døde samfunnet. Det de gjorde,
lever videre og har satt dype spor i manges liv.
Gud har noe å si om menighetens rolle i slike «håpløse» situasjoner. Denne uken
skal vi «lytte» videre til koret av gammeltestamentlige røster som oppfordrer Guds
folk til å åpenbare hans godhet for verden.
Esek 37 er en levende fremstilling av Guds nåde som bringer vekkelse til dem som
er døde i overtredelser og synd. I synet fører Ånden profeten Esekiel til en dal full av
døde, tørre knokler som ligger spredt omkring. Disse knoklene står for hele Israels
hus. Gud spør: «Menneske, kan disse knoklene bli levende igjen?» (Esek 37,3).
Svaret på dette spørsmålet blir klart etter som profeten profeterer for knoklene.
LesEsek 37,1–14. Hva ville Gud gjøre for sitt folk?
Resultatene av budskapet til de tørre knoklene er at (1) «de ble levende. De reiste seg
opp og sto på føttene. Det var en umåtelig stor hær» (Esek 37,10); (2) Gud vil bosette
sitt folk i deres eget land (Esek 37,14); (3), og de skal vite at det var Gud som gjorde
det (Esek 37,14).
Men det er ikke nok å bli levende. Gud har et formål med å vekke sitt folk til live.
Israel skulle være et lys for folkeslagene.
LesEf 2,10. Hvorfor blir vi vakt til live, åndelig gjenskapt, i Kristus?
«Det er bare gjennom sin elskede Sønn at Gud tar imot oss. Gode gjerninger er bare
resultatet av hans syndstilgivende kjærlighet. Vi kan ikke rose oss av dem, og våre
gode gjerninger bibringer oss ikke noe som kan være pant for vår sjels frelse. Frelsen
er Guds frie gave til dem som tror. De får den ene og alene for Kristi skyld. Urolige
sjeler kan finne fred ved troen på Kristus, og deres fred vil stå i forhold til deres tro
og tillit. De kan ikke vise til sine gode gjerninger som argumenter for deres sjels
frelse.
Men er ikke gode gjerninger noe verdt? Er Gud like glad i syndere som ustraffet
begår synd hver eneste dag som han er i dem som ved troen på Kristus oppriktig
forsøker å tjene ham? Skriften svarer: «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til
gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.»
Ved sin ufortjente nåde og slik han ser best har Herren bestemt at gode gjerninger
skal få sin lønn. Gud tar imot oss utelukkende på grunn av Kristi fortjeneste, og
all godhet og barmhjertighetsgjerninger som vi utfører, er troens frukt.» – Selected
Messages, 3. bok, side 199, 200.
LesEsek 47,1–8. Hva skjer ved templet som Esekiel så i synet?
Tempelet later til å ha sprunget lekk. Du lurer kanskje på om det gikk et vannrør,
eller hva? I dette tilfellet var lekkasjen av det gode.
Vannet som lekket ut av tempelet, strømmet ut på østsiden. Øst for Jerusalem
ligger Salthavet (Dødehavet), jordens laveste vannmasse. Mellom Jerusalem og
Dødehavet er det ca. 34 kilometer, for det meste ødemark: Araba-sletten, også kjent
som Jordandalen. Sjøen er så salt at ingenting kan leve der.
Men når vannet fra tempelet kommer dit, blir det døde vannet i sjøen «friskt».
Dette kan forstås symbolsk, at Guds menighet, tempelet (1 Pet 2,4–5), kommer ut og
blir en kilde til helse og legedom for dem som er døde i synd og overtredelser.
LesMatt 5,16. Hva sier Jesus om hvordan vi skal representere ham for verden?
Zambesi-elva i Zambia starter som et liten bekk som kommer frem under et tre.
På sin reise mot Victoria Falls vokser den fra en ankeldyp bekk, til den når deg til
knærne, så til midjen og ender opp som en elv som man kan svømme i. Slik var det
også med elva fra tempelet. Bekken vokste og ble «en elv der man måtte svømme;
den lot seg ikke vade» (Esek 47,5).
Din menighets legende virksomhet kan begynne i det små, men den kan vokse og
forvandle hele nærmiljøet! «Jeg har fått vårt verk fremstilt for meg. I sin begynnelse
er det en liten bekk, en veldig liten bekk.» – Testimonies for the Church, bind 7, side
171.
Lys og vann – dette er bilder som taler om hva Gud kan utrette for andre gjennom
oss. Hvordan kan vi bli bedre kanaler for å nå dem som trenger Guds hjelp?
«Alle levende vesener som det kryr av overalt hvor denne elven renner, skal få leve.
Der skal det bli mengder av fisk. For hvor dette vannet kommer, blir alt friskt og
levende, alt som er der elven renner» (Esek 47,9).
Esekiels profeti viser at det er liv der elva fra Guds menighet renner. Esek 47,10 er
også fantastisk. For et merkelig syn: Bredden av en elv som var kjent for å være uten
fisk fordi ingenting kan leve der, blir plutselig et sted hvor fiskerne kaster sine garn
fordi det er mye fisk der.
Poenget: Når Guds kraft arbeider i hans folk, kan det bli liv hvor det før var
livløst.
«Der Gud virker, finnes det ingen håpløs situasjon, ingen grupper av mennesker
som er hinsides frelse, ingen arv fra en ulykkelig fortid kan fordømme oss til en
håpløs fremtid.» – The Interpreter’s Bible, (1956), bind 6, side 328.
Guds fantastiske nåde utretter mirakler – for alle som vil ta imot. Dette er også
evangeliets budskap. Gjennom oss kan Gud gi håp til de motløse, de som er inntørket
og døende, både åndelig og fysisk sett.
Sammenlign Esek 47,12 med Åp 22,1–2. Hva sier disse to avsnittene om den endelige
skjebnen til dem som Jesus helbreder og gjør levende gjennom sin menighet?
En dag skal Guds folk – også dem i nabolaget som Gud har helbredet og gjort
levende gjennom menighetsmedlemmers uselviske tjeneste – stå på den nye jord.
Der er det en annen elv, en elv som strømmer ut fra Guds trone. Det skal ikke være
ørkener, tørke eller død der.
Mens vi venter på den dagen, vil Gud at hans menigheter skal være steder som det
strømmer legedom og overflod av liv ut fra. Gjennom oss vil han skape nytt liv og
forvandle våre ørkener og døde hav og gi dem et rikt liv i Jesus (Joh 10,10). Dette er
adventbudskapet i et nøtteskall.
Profeten Amos tegner et bilde som ligner på Esek 47. Les Am 5,24. Hvordan stemmer
dette bildet med den rollen din menighet fyller i nærmiljøet ditt? Hvordan er
kirken en legende elv der?
GT forventer at de som har materielle og åndelige goder, skal rekke hånden ut til
dem som ikke har fått slike velsignelser.
LesJes 61,1–11. Hva sier Gud til sitt folk, og hvordan kan det som sies, anvendes
på oss selv og vårt kall? Se også Luk 4,18.
Jes 61 begynner med en erklæring om at Herrens Ånd virker gjennom Den salvede.
Han skal forkynne et godt budskap for hjelpeløse, forbinde dem som har et knust
hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er
bundet (Jes 61,1). Alle enkelthetene i dette løftet finner sin oppfyllelse i «nådens år
fra Herren» Dette «nådens år fra Herren» viser til jubelåret. Vi har allerede sett at
det understreker nødvendigheten av å ta seg av de fattige.
Vi leser om de sørgende som trøstes, de som får «turban i stedet for aske»,
«gledens olje i stedet for sorg» og de som går i «lovsangs drakt i stedet for motløs
ånd» (Jes 61,3). Det er de som skal gjenoppbygge de gamle ruinene og sette i stand
de stedene som har ligget øde. De som velsignes med det messianske jubelåret skal
forvandle samfunnet, fornye ruinbyene som lå øde (Jes 61,4). Guds tjenere blir kalt
prester og skal nyte godt av folkenes velstand (Jes 61,5–6).
Jes 61 fremstiller Guds Salvede som forvandler de omkringliggende nasjonene
ved fremgangen hos dem som er i paktsforhold med ham (Jes 61,8–9). Disse bildene
gjelder dem som i dag er kalt til å være prester og misjonærer i nærmiljøet rundt
om i verden. Burde ikke den forvandlende innflytelsen som denne profetien tegner,
kunne føles når vi gleder oss i Herren og jubler over vår Gud, vi som står iført frelsens
og rettferdighetens klær i vårt nærmiljø? (Jes 61,10–11).
Les Jes 61,9. Dette er et sterkt vitnesbyrd om hva Gud kan gjøre i sitt folk. Kan
det samme sies om oss? Hvorfor eller hvorfor ikke?
Mika er en av de gammeltestamentlige profetene som understreker dette: En rettferdig
og barmhjertig Gud kan aldri godta ytre religiøse former som ikke ledsages av
sann ydmykhet, rettferdighet og barmhjertighet.
«Sann religion er praktisk. Den inkluderer naturligvis kirkens ritualer og seremonier,
men […] det handler ikke så mye om å avstå fra mat som å dele mat med dem
som sulter. Praktisk gudfryktighet er den eneste formen for religion som godtas for
Guds domstol (Matt 25,34–46)» – SDA Bible Commentary, bind. 4, side 306.
Gud avviser all religion som frafall hvis den er uten den praktiske gudsfrykten
som er nevnt i Mi 6,8. Våre religiøse former er ikke et mål i seg selv. De er et middel
for å nå målet, og målet er Kristus, som skal åpenbare seg i oss.
I innledningen denne uken traff vi to familier som flyttet inn i et «håpløst» nærmiljø
for å være til hjelp. De to familiene startet en liten gruppe i en av stuene sine
med nye venner fra nabolaget. Medlemmene i denne voksende smågruppen ba om at
Gud måtte vise dem hvordan nærmiljøet kunne få nytt liv. De samarbeidet med en
kristen bistandsorganisasjon og begynte å rekruttere frivillige som kunne hjelpe dem
å gjenoppbygge nedslitte leiegårder.
Når du besøker dette nærmiljøet i dag, møter du et blomstrende samfunn. De
klarer seg mye bedre enn før. Dette ble en realitet fordi en liten menighet var innstilt
på å vise Jesu kjærlighet på en praktisk måte, og det forvandlet nærmiljøet. Dette
arbeidet viser hvordan Kristus kan arbeide gjennom sitt folk på for å hjelpe andre på
en praktisk og effektiv måte.
Selv om Gud talte til hele sitt folk, står «du» i vers 8 i entall. Gud talte til hver
enkelt. Hvor godt åpenbarer du det som Herren sier er godt?
Les Jer 22,1–16; Esek 16,49; Sak 7,9–10. Les side 1165, 1166, i SDA Bible
Commentary, bind 4; «God’s Design in Our Sanitariums,» side 227, 228 i
Testimonies for the Church, bind 6.
«Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg?
Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud» (Mi
6,8). Hvor mye klarere kan Herren si hva han vil med sitt folk? Gud har vist oss hva
som er «godt», og dette «gode» er det samme ordet som er brukt om og om igjen i
1 Mos 1, om verdens skapelse. Vi henvises altså indirekte til det idealet som Gud
opprinnelig hadde for oss og som han vil gjenopprette for oss etter Jesu gjenkomst.
Uttrykket «krever av deg» kan også oversettes (kanskje mer presist) som «søker fra
deg». Hva er det Gud «søker hos oss», vi som er dekket av Kristi nåde? Svaret finner
vi i den måten vi skal forholde oss til andre og til Gud på. For det første skal vi gjøre
rett. Dette passer godt inn dette kvartalets tema, som handler om hvordan vi kan
hjelpe dem som ofte er hjelpeløse offer for urettferdighet. For det andre skal vi vise
trofast kjærlighet. Vi lever i en verden som iblant er riktig ubarmhjertig. Vi kan være
et stort vitnesbyrd om vi viser trofast kjærlighet mot andre. For det tredje, skal vi
vandre ydmykt med Gud. Mi 6,4 viser tilbake til utfrielsen fra Egypt som en grunn
til at de skal være ydmyke og trofaste mot Gud. Burde ikke det gjelde oss enda mer,
vi som er frelst ved Jesu blod? I lys av korset og det som det kostet å frelse oss, må vi
alltid være ydmyke overfor vår Gud.
Forslag til samtale
Hvilke andre gammeltestamentlige tekster taler om vår plikt overfor dem som
lider nød?
I Am 5 (særlig vers 21–24) finner vi harde ord om de religiøse på Amos’ tid:
Gud er mer interessert i hvordan de behandler andre enn i de religiøse ritualene
som han selv har innstiftet. Hva sier dette om hva vi bør vektlegge?
Hvordan kan vi unngå å bli så opptatt av å avhjelpe folks materielle nød at vi
forsømmer deres åndelige behov? Hvordan kan vi finne den riktige balansen i
vårt ønske om å hjelpe de vanskeligstilte blant oss?
16-årige David var altergutt i den katolske kirke da
vennen Otto fortalte ham om sabbaten. David
ble interessert og ble med i adventistkirken på sabbaten.
Han likte seg der og ville komme igjen neste uke. Men
faren ville han skulle arbeide i hagen. David sa han ikke
kunne, og da faren truet med å jage ham hjemmefra,
gikk han likevel.
En annen gang sa faren: ”Jeg er jeger, og du har å
spise den maten jeg kommer hjem med. Jeg vet det er
visse ting adventistene ikke spiser. Jeg vil ikke ha en
kirke som begrenser folk!”
Den helgen gikk ikke David i kirken. Han forklarte Otto at han hadde holdt seg unna fordi
faren var ”farlig”. Men neste sabbat kom han.
Da ble han kastet ut hjemmefra. David sov i kirken tre netter. Da forstanderen fikk høre om
det, avtalte han og distriktspastoren et møte med Davids far for å drøfte saken, men faren møtte
ikke opp.
Menighetsmedlemmene tok seg av David til farens raseri la seg, men han ville ikke ha stort
med gutten å gjøre. Moren var først enig med faren, men siden fikk morskjærligheten overtaket.
Hun fikk plass til ham på en privat videregående internatskole ikke langt hjemmefra og ordnet
med finansieringen i all hemmelighet.
I denne vanskelige tiden var Otto til stor hjelp for David. Han viste ham bibeltekster som ga
David trøst. Matt 10,28–31 fortalte ham at Gud har omsorg for spurver og enda mer for ham. Det
forundret ham at Gud kjente antallet hårstrå på hans hode.
Da David kom hjem i ferien i andre halvår på kostskolen, fortalte han søstrene sine om sin tro.
Begge to ble døpt, og begge ble jaget hjemmefra. De flyttet også hjem til menighetsmedlemmer.
David ble spurt hvorfor han utholdt slik forfølgelse på grunn av sin tro. Han viste til Matt
10,39: ”Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal
finne det.”
"Gud har gitt oss sabbaten for at vi skal holde den,” sa David. ”Han sa også at disiplene skulle
forkynne for hele verden. Jeg vil fortelle andre om det jeg har oppdaget, så jeg har bestemt meg
for å bli pastor.”
Mange får legetilsyn på Munuki
Seventh-day Adventist Clinic i Juba.
Det finnes adventistkirker i Sør-
Sudan, men barna må samles under
trær.
Gavene 13. sabbat går til enkle
møtesteder for disse barna.