Siden dro Jesus omkring i hele Galilea; han underviste i synagogene deres,
forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage hos folket (Matt
4,23).
Robert Louis Stevenson, som er best kjent for Skatteøya, hadde vært en sykelig gutt
som ikke fikk regelmessig skolegang. Omsider skaffet foreldrene en lærer til ham
og en barnepike til å hjelpe med personlige behov. En kveld da barnepiken kom for
å se til ham før han la seg, var han ute av sengen og presset hendene og nesen mot
vinduet. Barnepiken beordret ham tilbake i seng før han ble forkjølet.
Robert sa: «Kom til vinduet og se det jeg ser.»
Barnepiken kom for å se. Nede på gata gikk en lyktetenner og tente gatelyktene.
«Se, en mann som stikker hull i mørket!» sa Robert. –Margaret Davis: Fear Not! Is
There Anything Too Hard for God? (Aspect Books, 2011), side 332.
Vi har sett litt av hva GT sa om å hjelpe mennesker i nød. Vi skal nå se på hva NT
sier, og hva er vel bedre enn å starte med Jesus? Et av hans velkjente sitater er at vi
skal være «verdens lys» (Matt 5,14). Da gjenspeiler vi Jesus, det sanne verdens lys
(Joh 8,12). Jesu lære, som bygget på hans jordiske virke, forteller hvordan vi i hans
kraft kan stikke hull i mørket.
Den unge rabbineren fra Nasaret var blitt veldig populær i Galilea (Luk 4,15). Når
han talte, «var folket slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet
og ikke som deres skriftlærde» (Matt 7,28–29). En sabbat da de rakte ham
Jesaja-rullen, leste Jesus de to første versene av Jes 61 og stoppet like før ordene «og
en hevnens dag fra vår Gud» (Jes 61,2).
LesLuk 4,16–19. Hvor har vi hørt disse ordene før? (se Jes 61,1–2). Hva var det
Jesus kunngjorde ved å lese disse versene?
Vi har sett at uttrykket er «nådens år fra Herren», jubelåret (se 3 Mos 25). Ved dette
besøket i Nasaret siterer Jesus en messiansk tekst fra Skriften og forsikrer tilhørerne
om at «i dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på» (Luk 4,21). I denne
talen avslører han at han er den salvede som forkynner et godt budskap for fattige,
frihet for fanger, syn for blinde, frihet for de undertrykte og jubelårets gjenreisning.
Denne listen er en god beskrivelse av hans jordiske virke, som fokuserte på undervisning,
helbredelse og tjeneste, spesielt til nødstedte.
Hvorfor fullførte ikke Jesus setningen i Jes 61,2?
Kanskje unnlot Jesus å si ordene «en hevnens dag fra vår Gud» fordi han ikke ville
at hans virke skulle forbindes med den gjengse oppfatningen at Messias skulle
komme til å lede hæravdelinger mot Israels undertrykkere og legge dem inn under
Israel. Dette var en falsk forestilling som dessverre hindret mange av hans landsmenn
i å se ham og hans virke slik det egentlig var. I stedet fokuserte han på hva han
ville gjøre for dem som trengte det han hadde å tilby der og da, uavhengig av tidens
politiske situasjon.
Hva bør det si oss at Jesus kunngjør sitt virke på denne måten? Altså: hva bør det
ha å si for oss at han understreker det praktiske arbeidet som vi skulle gjøre?
Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft
og av all din forstand, og din neste som deg selv (Luk 10,27).
LesLuk 10,25–37. Hva sier dette budskapet om å hjelpe mennesker i nød?
Den lovkyndige skjønte at alle budene dreier seg om å elske Gud med alt man har
og å elske sin neste som seg selv. Det spørsmålet som gjensto, var: «Hvem er min
neste?»
De fleste på Kristi tid mente at man skulle favorisere sine egne som neste og
regne alle andre som utenforstående. Den lovkyndige ville høre hvordan Jesus
belyste spørsmålet. Den lignelsen som Jesus forteller, tegner et helt annet perspektiv.
Vår neste er enhver vi møter som er i nød. Å være en neste er å oppfylle behovene
til ens neste. Presten og levitten var mer opptatt av ikke å bli besmittet og å oppfylle
sine religiøse plikter. Det var praktisk å kunne bruke troen som unnskyldning for å
slippe å la selvet dø for å hjelpe noen som sikkert ikke kunne gjøre gjengjeld.
Samaritanen, derimot, betraktet den sårede «outsideren» og «fienden» som sin
neste og tenkte mer på hans behov enn sine egne. I stedet for å spørre: «Hvem er min
neste?» må vi spørre: «Hvem vil være en neste for de undertrykte» Det spiller ingen
rolle hvem det er: Den som er i nød, er den som vi bør hjelpe – punktum.
«Gud anerkjenner ikke noe skille på grunnlag av nasjonalitet, rase eller kaste.
Han skapte hele menneskeheten. Alle mennesker danner én stor familie i kraft av
skapelsen, og alle er ett i kraft av forløsningen. Kristus kom for å rive ned hver
eneste skillemur, åpne på vid vegg hver eneste avdeling av templet, for at hver sjel
skal kunne ha absolutt fri adgang til Gud. Hans kjærlighet er så dyp og full at den
trenger gjennom overalt.» – Ord som lever (2006), side 281 [COL 386].
Hvilke fordommer kan hindre deg i å være den neste du bør være?
I denne teksten kaller Jesus sine etterfølgere til å være «salt». Salt forvandler. Kirken
er en «saltbøsse» og inneholder «jordens salt». Hva eller hvem skal vi, dette «saltet»,
blandes med? Bare oss selv, eller med ingredienser som er forskjellige fra oss?
Svaret på dette spørsmålet gir seg selv hvis du fyller en brødform med bare salt
og en annen brødform med brød som har salt som en av ingrediensene. I den første
formen er saltet hele oppskriften. Det er verken velsmakende eller spiselig. I den andre
formen er salt en del av oppskriften og blandes med andre bestanddeler. Dermed
forvandles brødet fra smakløst til deilig. Salt gjør mer godt når det blandes med ting
som er forskjellig fra seg selv. Slik er det også med kristne. Men det skjer ikke hvis
vi bare sitter i kirkens «saltbøsse».
Så det er noe her som vi bør merke oss. Vi kan være moralske og avstå fra røyking
og drikking og festing og gambling og kriminalitet. Viktig, alt sammen. Men
det er ikke det vi ikke gjør som det kommer an på. Nei, det er hva gjør vi? Hva gjør
vi for å hjelpe lokalsamfunnet og dem som har det vondt?
LesMatt 5,13 igjen, spesielt resten av verset. Hvordan kan saltet miste sin kraft?
«Men hvis saltet har mistet sin kraft, hvis det bare er en bekjennelse av gudsfrykt
uten Kristi kjærlighet, er det ingen kraft til det gode. Et slikt liv kan ikke øve noen
frelsende innflytelse på verden.» – Alfa og Omega, bind 4, side 379 [DA 439].
Se på oppskriftsymbolet igjen. Som vi så, det er ikke bra hvis vi bare har salt. For
mye salt i kosten kan være giftig. Saltet må blandes med det som er forskjellig fra
det. Så hvis vi er akkurat som verden, eller ligner for mye på verden, gjør vi ikke
noen forskjell i den. Vi har ikke noe å tilby. Saltet duger ikke til noe. Og hva skjer
med det da, sier Jesus?
Men når vi er gjennomsyret av Kristi kjærlighet, ønsker vi å bli «innsidere» hos
«utenforstående», bidra positivt til deres liv og som en forlengelse av dette: lede
andre til det som virkelig betyr noe i livet – frelsen i Jesus.
Les 5 Mos 12,30; 5 Mos 31,20; Jes 2,8. Hvilken fare advarer disse tekstene om, og hvordan
kan vi unngå å gå i den fellen?
LesJoh 4,35–38. Hva sier Jesus om de ulike trinnene som må tas for å nå sjeler?
Bondens arbeid er variert. Mye annet slags arbeid må utføres før høsten kan bli stor
(Matt 9,35–38). Man trenger ikke bare skurdfolk på Herrens mark. Kan du forestille
deg en bonde som sier til gårdsfolkene når høsten kommer: «Det er høst, så vi må
begynne å så»? Innhøsting er mest effektivt etter at du har arbeidet hele tiden.
Bonden må forberede jorda, for ikke all jord er god jord (les Matt 13,3–9).
Hva kan kirken bidra med for å gjøre «tung jord» mer medgjørlig og fjerne «steiner»
og «torner»?
Noen arbeidere har gjort det harde gårdsarbeidet før innhøstingen, og andre høster
fordelene av deres arbeid. Noen ganger har oppsøkende misjonsarbeid lagt mer vekt
på innhøsting enn på forberedelsene. Det er ikke slik det skal gjøres. Grunnen bør
forberedes lenge før evangelisten bare dukker opp og begynner å tale i håp om å
kunne høste.
Vi bør se på innhøstningsarbeidet som en prosess: ta jordprøver, forberede og
dyrke jorden, plante, vanne, gjødsle, bekjempe skadedyr, vente, høste og oppbevare
avlingen.
Høsting er bare en del av prosessen. I kirken kan «dyrkningsprosessen» omfatte
innhenting av jordprøver, så som undersøkelser omkring behov i lokalmiljøet, demografi
og intervjuer med lokale ledere. Det kan være aktiviteter for å opparbeide jorden,
som f.eks. å tilfredsstille behov i lokalmiljøet som går frem av undersøkelsene,
såing og planting, f.eks. seminarer, bibelstudier, og smågrupper; og bønn om regn –
Den hellige ånd. De færreste blir vunnet for Kristus med bare én eksponering. Vi må
holde dem i live via en prosess med flere eksponeringer. Dette øker sjansen for at de
vil kunne høstes inn. Hvis vi bare setter vår lit til spredte begivenheter, er det ikke
sannsynlig at de nye plantene vil overleve til høsten.
Hvilken rolle bør du spille i hele den sjelevinnende prosessen i motsetning til den
rollen du eventuelt spiller nå?
LesMatt 10,5–10. Hvorfor sendte Jesus disiplene til de omkringliggende byene og
landsbyene uten ressurser?
Det ser merkelig ut at Jesu disipler fikk klar beskjed om å begi seg ut på misjonsmarken
med liten utrustning. Det later til at Jesus satte sine disipler i denne situasjonen
for å lære dem avhengighet av Gud og betydningen av å skape vennskap gjennom
tjeneste for lokalbefolkningen. Folk ville verdsette deres tjeneste nok til at de støttet
opp om virksomheten deres.
Pastor Franks distrikt ba ham om å plante en menighet i en del av en storby der
det nesten ikke fantes adventister. Til å begynne med hadde han ikke noe budsjett.
Han studerte kartet og fant grensene for denne bydelen. Så studerte han demografien
der. Deretter parkerte han bilen sin i den travleste delen av strøket og begynte å gå
fra bedrift til bedrift og stille spørsmål om livet der omkring. Han besøkte politiske
ledere, forretningsledere og ledere for sosiale tjenester. Han stille spørsmål om de
største behovene i dette strøket. Han ble venner med noen innbyggere som inviterte
ham med i en lokal klubb. Her fant han andre ledere som åpnet veien for å leie annekset
i en lokal presbyteriansk kirke. Klubbens medlemmer ga såkornkapital til
kjøp av maling og vaskeutstyr slik at annekset kunne brukes til samfunnstjenester.
Intervjuer med lokale ledere tydet på at helse var et følt behov i lokalsamfunnet.
Derfor organiserte pastor Frank et team av frivillige som drev ulike helsekontroller
og oppfølgningsmøter i annekset for strøkets beboere. De som tjente på kontrollene
og programmene, betalte en beskjeden avgift. Dette var med og dekket utgiftene.
Snart ble det startet en utesabbatsskole, og noen av innbyggerne begynte å komme.
Pastor Frank fant fort ut at en av de beste måtene å plante en menighet på, er først
å plante en tjeneste som dekker behovene i lokalmiljøet – og så starte en kirke via
denne tjenesten. Dette nærmiljøbaserte tiltaket resulterte i en Syvendedags Adventistkirke
med mer enn 140 medlemmer.
Pastor Franks historie illustrerer hva som kan skje når vi følger Jesu lære om å nå
nærmiljøet. Hvordan levde Jesus ut sin egen lære om tjeneste? Neste uke skal vi begynne
å se på Kristi form for tjeneste, som «vil gi virkelig suksess når det er snakk
om å nå mennesker» – Helse og livsglede, side 104 [MH 143].
«Dersom kirken ikke er verdens lys, er den mørke.» – Signs of the Times, 11. september
1893. Det er en sterk uttalelse. Det minner oss om Jesu ord: «Den som ikke er
med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer» (Matt 12,30).
Jesus gjør det klinkende klart: Det finnes ikke noe nøytralt territorium i den store
konflikten. Vi er enten på Kristi side eller på djevelens. Å ha fått et stort lys og ikke
gjøre noe med det, er egentlig å motarbeide det. Vi er kalt til å være lys i verden.
Hvis vi ikke er lys, er vi mørke. Sammenhengen er en annen, men prinsippet er det
samme: «Er nå lyset i deg mørke, hvor dypt blir ikke da mørket!» (Matt 6,23). Alt
dette kan kanskje oppsummeres med ordene: «Av den som har fått mye, skal det
ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer» (Luk 12,48).
Forslag til samtale
Snakk om hvordan vi skal omgås med verden for å nå ut til andre. Hvordan finner
vi den rette balansen? Altså: Hvordan kan vi gå frem på en slik måte at vi
kan gjøre noe godt for andre, men uten å bli så hektet på det at vi blir en del
av problemet i stedet for løsningen?
Hvis vi engasjerer oss i samfunnet, blir det gjerne snakk om politikk. Mange
av de problemene som vi ønsker å hjelpe til med: fattigdom, utdanning, helsevesen,
osv., er en del av den politiske debatt. Hvordan kan vi unngå at politisk
polarisering går ut over det vi vil utrette? Et visst politisk engasjement
synes uunngåelig, så hvordan kan vi posisjonere oss slik at vi holder oss
mest mulig utenfor den politiske maktkampen?
Eller kan det finnes situasjoner da vi bør være på den politiske arena for å
kunne tjene fellesskapet best mulig? Hvilke tilfeller er dette i så fall, og hvordan
kan vi gjøre det uten å gå på akkord med misjonsbefalingen?
”Jeg er så glad for at jeg mistet jobben min,” sier Florence
Kolok fra Juba. Ellers hadde jeg ikke funnet
Gud. Jeg hadde det så travelt. Jeg hadde ikke tid til noe
som helst. Etter arbeidstid var det møter og reiser. Da jeg
mistet jobben, fikk jeg tid til bibelstudium og bønn.
Florence (60) er enke med voksne barn. Hun har
vært flyktning i Kenya og Uganda, studert pedagogikk
og bibelfag på universitetsnivå og har en grad i agronomi og ernæring. Hun har arbeidet for flere
organisasjoner.
I Sør-Sudan drev hun helseopplysning og arbeidet for Redd Barna. Den siste jobben var som
leder for et statlig bygge- og utviklingsfond. Da det stengte i 2013, fikk hun tid til å sette ned
tempoet.
I begravelsen til en av hennes venner sa presten at de sørgende ikke skulle være lei seg, for
kvinnen var i himmelen og syntes synd på dem.
”Det fikk jeg ikke til å rime,” sier Florence. ”Hvis hun er i himmelen, hvorfor skal så Jesus
komme tilbake?”
Florence gikk hjem og studerte hva Bibelen lærte om de døde. Samtidig oppdaget hun sannheten
om sabbaten.
Hun hadde en fetter som var adventist, så hun gikk i adventkirken. Der fant hun en reklame for
en møteserie. Hun gikk, og fikk svar på alle sine trosspørsmål. Hun ble døpt og er i dag leder for
kvinneforum i kirken sin.
”Jeg er ikke som før,” sier Florence. ”Gud har gitt meg en større ro. Bibelen er mitt lesestoff
nå.
Florence har også fått bedre helse. Hun er diabetiker. Før var hun sykelig og kunne besvime.
Nå føler hun seg mye bedre. Det mener hun skyldes bedre kosthold og livsstil. Før var hun kaffeslave
og spiste mye kjøtt. Nå er hun vegetar og har det mye bedre. For første gang på 15 år er
sukkernivået under kontroll.
Legen lurte på hva som hadde skjedd med henne. Hun sier at forbedringene skyldes at hun er
kristen, spiser sunt og drikker mye vann.
83 % av befolkningen bor i runde
hytter som kalles ”tukel”. Hyttene
har ingen vinduer, de er høye og har
stråtekt tak.