Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne
og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot
syndere og spiser sammen med dem» (Luk 15,1–2).
En menighetstjener kjørte en varebil som fraktet de unge til et aldershjem der de
holdt gudstjeneste en gang i måneden. Den første uken de unge hadde møtet, grep
en gammel mann i rullestol menighetstjenerens hånd og holdt den under gudstjenesten.
Dette skjedde måned etter måned. En gang da de unge kom, var ikke mannen i
rullestolen der. Betjeningen sa at han neppe ville overleve natten. Menighetstjeneren
besøkte ham på rommet. Der lå han, tilsynelatende bevisstløs. Menighetstjeneren
grep den gamle mannens hånd og ba om at Herren måtte gi ham det evige liv.
Mannen trykket menighetstjenerens hånd, og menighetstjeneren visste at han var
bønnhørt. Med tårer i øynene snublet han ut av rommet. Der traff han en kvinne som
sa: «Jeg er datteren hans. Han har ventet på deg. Far sa: En gang i måneden kommer
Jesus og holder hånden min. Og jeg vil ikke dø før jeg får holde Jesus i hånden en
gang til.» – Hentet fra The Least of These, en video produsert av Old Fashioned
Pictures (2004).
Kristendommen handler om å bli «Jesus» for en annen. De neste studiene vil ta
opp ulike sider ved Jesu arbeidsmetode og hvordan hans menighet kan praktisere
tjeneste.
I et mye sitert avsnitt oppsummerer Ellen G. White hva Jesus gjorde for å nå ut til
folk og føre dem til frelse. (Se også Matt 9,35–36.)
«Ikke noen annen metode enn den Kristus brukte vil gi virkelig suksess når det
er snakk om å nå mennesker. Frelseren blandet seg med menneskene som én som
ønsket at de skulle ha det godt. Han viste dem sin sympati, fylte deres behov og vant
deres tillit. Så bød han dem: Følg meg.» – Helse og livsglede, side 104 [MH 143].
La oss se litt på dette.
Jesus blandet seg med mennesker som en som ønsket deres beste (han skapte
nettverk).
Jesus hadde sympati med folk (han knyttet seg til folk).
Jesus oppfylte deres behov (slik knyttet han seg også til dem).
Når han kombinerte det første, andre og tredje elementet, vant han folks tillit.
«Så bød han dem: Følg meg» (å bli disipler).
Det vi ser her, er en holistisk modell av evangeliet. Denne måten å arbeide på, vil
hjelpe oss å forkynne evangeliet mer inngående. Jesus lot det ikke være noe skille
mellom de sosiale aspektene (nummer 1–4) og invitasjonen til å følge ham (nummer
5). Det bør heller ikke vi. Når alle trinnene «samarbeider», gir det «virkelig suksess».
Dette studiet vil ta opp det første trinnet i Jesu metode. Studiene 7–11 tar opp
de andre.
Hva kan disse versene si oss om hvordan Gud Sønn blandet seg med oss? Matt
1,22–23; Joh 1,14.
Vi er skadet av synden. Men Guds forsoning med menneskeheten i Jesu holistiske
virke vil bøte på alt det som har gått galt i verden på grunn av synden. Han blandet
seg med og ønsket det beste for hele mennesket og hele menneskeheten. Han var
også en tjener for dem i datidens kultur som ble regnet for «de verste».
Tenk over det under at Jesus, som har skapt alle ting (se Joh 1,3), ble et menneske
og blandet seg med og var en tjener for den falne menneskehet. Hva bør
denne sannheten få å si for vår omgang med andre og vårt arbeid for dem?
Jesus forteller tre lignelser i Luk 15. De er direkte svar på fariseernes og de skriftlærdes
anklage om at han «tar imot syndere og spiser sammen med dem» (Luk 15,2).
Les disse tekstene og merk deg essensen av Jesu svar på anklagene.
Hver lignelse begynner med noe som er tapt og ender med en feiring: et uttrykk for
Guds kjærlighet til oss og hans dype interesse for vår frelse.
En pastor fulgte opp en brevskoleinteresse og oppdaget at hele familien ville ha
bibelstudier, unntatt én. Mor, far og den yngste datteren hadde tatt imot Jesus og
ville gjerne at presten skulle komme regelmessig. Den eldste sønnen hadde gjort
opprør mot kristendommen og ville ikke vite av den. Hver kveld da pastoren kom,
forlot den unge mannen i rommet og ville ikke være med på bibelstudier. Etter
seks ukers studium begynte den unge pastoren å utfordre de tre som studerte med
ham til å tenke over dåp. Alle hadde sine egne grunner for at de burde vente noen
måneder før de bestemte seg. Helt uventet kom den unge mannen inn på spisestuen
der bibelstudiet ble holdt og sa at han ønsket å bli døpt så snart presten følte at han
var klar. Han hadde sittet på rommet sitt og fulgt med i en bibel han hadde kjøpt i
en bruktbokhandel etter det første studiet. Han var blitt stadig mer overbevist om at
han måtte bekjenne sin tro offentlig. To uker senere ble den unge mannen døpt, og
en måned etter tok resten av familien sin beslutning. I lys av det vi leser i lignelsene,
kan vi gå ut fra at det ble glede i himmelen over disse beslutningene.
Jesus tok med overlegg kontakt med slike som den samaritanske kvinnen ved
brønnen, en romersk høvedsmann, en «syndig» kvinne som helte nardussalve til en
verdi av en årslønn på hans føtter, og utallige som ble regnet som «uverdige» av dem
som så på seg selv som altfor hellige til å være sammen med dem.
Har du noen gang latt være å vitne for en som neppe ville passe særlig godt inn
i din menighet? Hva skal til før du og din menighet finner nåde til å akseptere
disse «synderne»?
LesMatt 9,10–13. Hva bør vi lære av Jesu svar til sine kritikere? Les Hos 6,6.
Jesus sitter ved middagsbordet sammen med mennesker som dette samfunnet regner
som «uønsket».
Hva slags mennesker er «uønsket» i din kultur?
Jesus ble avbrutt av fariseernes spørsmål om hvorvidt det var passende at han blandet
seg med slike foraktelige mennesker. Jesus utfordrer dem til å lære betydningen
av barmhjertighet i motsetning til ofringer. «Men gå og lær hva dette betyr: Det er
barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer. For jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige,
men syndere til omvendelse» (Matt 9,13). Det er sørgelig at Jesus må be religiøse
ledere å lære en av de viktigste sannheter i sin egen tro.
Her ser vi igjen det problemet som forekom i gammeltestamentlig tid, at religiøse
former og seremonier ble viktigere for folk enn hvordan de var mot andre. Det er
interessant at han siterte GT i den forbindelsen (Hos 6,6).
«Tusener begår den samme feil som de fariseerne Kristus irettesatte ved gjestebudet
hos Matteus. Heller enn å gi opp en eller annen kjepphest som de holder fast på,
eller gi avkall på en eller annen mening som er blitt en avgud for dem, er det mange
som avviser den sannheten som kommer fra lysenes Far. De stoler på seg selv og sin
egen visdom og er ikke klar over sin åndelige armod. …
Faste og bønn som er motivert ut fra selvrettferdighet, er avskyelig for Gud.» –
Alfa og Omega, bind 4, side 235 [DA 280].
Det er lett å dømme andres handlinger ved å gjøre våre egne preferanser til målestokk.
Vi må lære å se bort fra oss selv og la Den hellige ånd forvandle barmhjertighet
til overbevisning.
Hva kan Sal 51,17 si oss? Hvordan bør kunnskapen om egen syndighet hjelpe oss
til å forstå betydningen av denne teksten bedre?
En taler ba en gruppe om å fortelle hvor mange «ikke-troende venner» de hadde. En
mann bakerst i rommet reiste seg og kunngjorde: «Jeg er stolt over å si ingen!» Han
mente det kanskje godt, men hans ord sier mye om hva slags lys han var i verden.
Matt 5,13 sier at vi er jordens salt, men dette saltet kan miste sin kraft. En kjøpmann
i Sidon hadde lagret mye salt i skur med jordgulv. Siden saltet var i direkte
kontakt med jorden, mistet det smaken. Saltet ble kastet ut og brukt til veibygging.
Slik må også vi være forsiktige i vår omgang med verden: Lar vi verden ta fra oss
vår særegne smak? Er våre verdier de samme som verdens verdier?
Disse bibelske eksemplene viser at man bør være forsiktig når man er sammen med
folk som lever etter de verdslige verdiene som er nevnt i 1 Joh 2,16. Vi lurer oss selv
hvis vi tror at vi ikke behøver å være forsiktige eller at det ikke er noen fare for å
bli fanget i verdens syndige prinsipper. Men hva godt kan vi være for andre hvis vi
gjemmer oss for ikke å bli negativt påvirket av dem?
Legg merke til dette kloke og balanserte rådet: «Skal bekjennende kristne nekte
å omgås de uomvendte og prøve å unngå kommunikasjon med dem? Nei, de skal
være sammen med dem, i verden og ikke av verden. Men de skal ikke leve slik de
gjør, ikke la seg forme av dem, ikke åpne hjertet for deres vaner og skikker. De skal
omgås dem for å dra andre til Kristus.» – Selected Messages, 3. bok, side 231.
Hvor mange ikke-adventistvenner har du? Hva slags forhold er det? Hvem er det
som påvirker hvem mest, du dem eller de deg?
Verden behøver absolutt det vi har fått i Kristus. Det er ikke noe i oss selv som gjør
det vi har så viktig. Nei, det er bare det vi har fått fra Kristus som gjør det viktig å
nå andre. Og det er nettopp fordi vi har fått så mye at vi er kalt til å rekke hånden ut
til dem som ikke har det. «Gi som gave det dere fikk som gave» (Matt 10,8).
LesFil 2,13–15. Hvordan passer dette inn i vårt kall om å nå ut til andre uten å falle
fra?
Vi må ikke være så opptatt av å beskytte oss mot verden at vi aldri kommer i kontakt
med dem som er i den. Det er veldig lett å bo i vår egen åndelige og teologiske boble
og bli åndelige navlebeskuere. Slik innadvendthet kan gi en selvrefererende religion.
Hvor ofte har vel ikke lokale menigheter f.eks. brukt mer krefter på å krangle om
gudstjenesteformer eller doktriner enn de bruker på å nå en døende verden?
I boken Empowering the Poor (side 21–30) beskriver Robert Linthicum tre slags
menigheter. (1) Menigheten i byen (nærmiljøet). Denne kirken har nesten ingen
kontakt med nærmiljøet. Størstedelen av kirkens innsats er rettet mot medlemmenes
behov. (2) Kirken til byen (nærmiljøet). Denne kirken vet at den må arbeide
for nærmiljøet. Den gjetter hva samfunnet trenger uten å konsultere det nærmiljøet
den tjener. Så presenterer den programmene til nærmiljøet. Dens innsats risikerer å
bli irrelevant uten nærmiljøets eierskap. (3) Kirken med byen (nærmiljøet). Denne
kirken foretar en demografisk analyse for å forstå dem den tjener. Medlemmene
omgås med ledere og innbyggere i nærmiljøet og spør dem hva deres egentlige behov
er. Sannsynligheten for at deres innsats for nærmiljøet blir relevant og godt mottatt,
er større fordi samfunnet har bidratt med innspill og har tillit til prosessen. Denne
kirken gir sin tilslutning til samfunnets bestrebelser på å få det samfunnet de vil ha
og arbeider sammen med samfunnet for å realisere dette målet. En slik menighet
engasjerer seg i lokale organisasjoner og kan hjelpe samfunnet med tjenester som det
mangler, om nødvendig. Det er et gjensidig eierskap og aksept på dette samarbeidet
for å møte virkelige behov.
Les «Et eksempel for oss» i Helse og livsglede, side 13–20 [MH 17–28]; «Tolleren
Levi-Matteus» i Alfa og Omega, bind 4, side 228–236 [DA 272–280].
Kirkens oppdrag gjelder verden, ikke bare seg selv. Den ble til for å tjene andre. En
kirke som tilhører et annet trossamfunn, har et skilt i innkjørselen. På skiltet står
det: «Tjenerinngang.» Det sier vel alt?
«Man kan ikke komme de fortapte nær uten å bruke tid på dem.» Jesus var flink
til å delta i menneskers liv, og Ellen White indikerer at det må Guds menighet i dag
også være. Medlemmene er salt og må gjennomsyre samfunnet.
«Dette er ikke noen oppfordring til å gå i dvale i ødemarken og evangelisere
prærieharer. Det er en formidabel invitasjon fra Herrens profet til å være sammen
med folk, som Jesus, med de lite elskelige, de fattige, og de fortapte. Han var venn
med syndere. Han gikk i selskapene deres, traff dem der de var. Jesus gikk aldri på
kompromiss med sin tro, men han elsket å gå der det var syndere. De som likte seg
best i Jesu selskap, var syndere. De som likte seg dårligst, var de såkalte hellige.
Men Jesus brydde seg ikke om det, for han visste hva som var viktigst for ham. Han
kom for å frelse syndere. Det var hans misjon, og det bør være vår oppgave, selv om
noen hellige misliker det…
«Adventistene har altfor lenge isolert seg i egne fristeder og gettoer, som om
resten av verden ikke fantes. Den tiden er forbi. Vi verken kan eller tør leve i frafall
lenger. Det er på tide å gå ut i nærmiljøet som enkeltpersoner og som kirke.» – Russell
Burrill: How to Grow an Adventist Church, side 50.
Forslag til samtale
Ved å isolere oss, er vi «i frafall», står det ovenfor. Snakk sammen om denne
tanken. Tror du det er for sterkt sagt, eller stemmer det? Hvis ja: Hvordan
begrunner du svaret ut fra Bibelen?
Vi må blande oss med andre for å kunne tjene dem. Men hvorfor er det viktig
å ha menighetsfamiliens støtte når vi gjør dette? Hvordan kan vi som forsamling
hjelpe hverandre i arbeidet for verden uten å bli trukket inn i den?
Samtal om hvorvidt menighetene bruker mer krefter på krangling om interne
saker enn på oppsøkende virksomhet. Hvordan kan vi unngå dette?
Maureen er fra Juba. En dag oppdaget hun radiostasjonen
”94.0 Salvation FM”, som startet i 2012.
Programmet "Radio håp" fanget hennes interesse. Så
begynte hun å lytte til programmet "Guds ord".
”Jeg lyttet til 94.0, og det ble navet som mine dager
kretset om,” sier hun. "Håpets sabbatsskole" og "Ord for
dagen" er to programmer hun setter stor pris på.
En dag ringte produsenten og inviterte Maureen
til å komme og feire stasjonens årsdag. Hun følte seg
hjemme, for hun kjente stemmene deres fra før. Det var
lett å snakke med dem. Ikke lenge etter fikk hun en invitasjon til å besøke adventistkirken i Juba.
”Kirke på lørdag,” tenkte Maureen. Det hørtes ikke så bra ut. Hun unnskyldte seg, og radiofolkene
sa de ville be for henne. Men hun hadde merket at de brydde seg, så en dag gikk hun likevel.
”Alle var så glade,” husker hun. Radiofolkene presenterte henne for andre der. Det endte med
at hun begynte å gå i sabbatsskolen, og ikke lenge etter ble hun med i en gruppe som besøkte
sykehuset og andre steder. Hun ble døpt i september 2015. Siden har hun vært aktiv i menigheten.
Hun har også vært med og holdt tale i fengselet.
William Aruna Okumo er produsent for 94.0 Salvation FM. Han sier at Maureen ble en oppmuntring
for dem. Nå visste de at de nådde folk med Bibelens budskap. Dette har gitt dem iver
etter å gjøre en enda bedre jobb.
Flere lyttere har blitt omvendt etter å ha hørt på stasjonen. Okuma sier at Maureen føler at hun
har fått en ny familie i dem. De legger vinn på å skape den samme familieånden med sine lyttere.
Lokalene til 94.0 Salvation FM ligger på Adventistkirkens eiendom og er ganske unik. Studio
ligger i en skipscontainer der veggene er kledd med madrasser for å absorbere lyd. Sendetiden er
06.00 til 22.00 hver dag, og signalet er så svakt at det bare rekker 30 km.
Dette bekymrer ikke Maureen og stasjonen. Hun sier: ”Når du elsker Gud og har en plan om å
arbeide for ham, så be, og han vil gi deg forstand og de svarene du trenger.”
Juba ligger ved Hvitnilen og
har 400 000 innbyggere. Byen er
hovedstaden i Sør-Sudan.