Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt
til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene
under vingene sine. Men dere ville ikke (Matt 23,37).
Sabbats morgen, under sabbatsskolen og gudstjenesten, kan man ofte se skatere rulle
forbi hoveddøren til en lokal adventistkirke.
Hvorfor? Fordi denne kirken holder møter i kommunens ungdomssenter, rett ved
siden av en skatepark. Og hvis du trodde disse skaterne var et uventet irritasjonsmoment,
må du tro om igjen.
Nei, myndighetene i byen bygget parken for å gi de unge et tilbud om sunn
rekreasjon for å få bukt med den voksende ungdomskriminaliteten. Da ungdomshuset
og skateboardparken var ferdig, ville myndighetene at en menighet skulle holde
sine gudstjenester i ungdomssenteret. Kommunens ledelse følte at dette ville ha en
positiv moralsk innflytelse på de unge som brukte parken. De kontaktet flere kirker
fra ulike kirkesamfunn, men bare én var interessert, kirken som hadde sabbatsskole
og gudstjeneste på lørdag formiddag.
Disse adventistene var glade for å kunne flytte inn i senteret, for skaterne var en
del av den gruppen de ønsket å nå.
Den lokale menighetens definisjon av «kirke» er: et fellesskap som ikke eksisterer
for sin egen skyld. Dette bør være definisjonen for alle våre menigheter.
LesJona 3,4–4,6. Hva er profetens holdningsproblem?
I Jona 4 leser vi at profeten Jona setter seg for øst for den store byen Ninive. Han har
forkynt det dommedagsbudskapet som Gud har betrodd ham. Han reflekterer over
sin reise, sin motvilje mot å dra til Ninive, sin rømning, at Gud insisterte på at han
skulle gjenoppta sitt oppdrag, de tre dagene i fisken og den lange reisen fra kysten.
Og hva hadde det vært godt for? For at Gud skulle ombestemme seg og vise sin nåde
mot disse fryktelige menneskene? Folket omvendte seg, men Jona føler seg forrådt,
vanæret og utnyttet. Hans håp hadde vært at ødeleggelsen av denne hedenske byen
med 120 000 innbyggere skulle vise at Gud foretrakk sitt utvalgte folk og delte Jonas
forakt for folket i Ninive.
LesLuk 19,38–42. Hva skjer, og hva er Jesu holdning til Jerusalem?
Åtte hundre år etter Jona rir Jesus på et esel over en høyde med utsikt over
Jerusalem. Lovprisning av «kongen som kommer i Herrens navn!» lyder sammen
med det håpefulle «fred i himmelen og ære i det høyeste!» (Luk 19,38). Midt i
triumftoget stopper Jesus opp idet han nærmer seg byen, og gråter. Han sier: «Hadde
du bare på denne dagen forstått, du også, hva som tjener til fred!» (Luk 19,42).
Merk deg kontrasten. Jona fulgte motvillig Guds befaling og var lite opptatt av
innbyggerne i Ninives ve og vel. Jesus kommer til Jerusalem med en byrde: at de må
få den frelsen han tilbyr og som blir så dyrekjøpt.
To byer: Ninive og Jerusalem. To sendebud: Jona og Jesus. Forskjellen er åpenbar.
Jesus viser den uselviske, omsorgsfulle holdning som vil det beste for folket. Måtte
vi ved Guds nåde vise den samme holdningen som Jesus viste overfor de fortapte.
Hvordan kan egoisme gjøre oss likegyldige overfor andres frelse?
En spedalsk kommer til Jesus og ber om helbredelse. Etter tradisjonelle oppfatninger
skal denne mannen i isolat. Jesus, den rene, rører ved ham og helbreder ham likevel
(Matt 8,1–4). Peter fornekter Jesus tre ganger under hans rettergang (Joh 18). Etter
oppstandelsen gransket Jesus Peters hjerte og gjeninnsatte ham i tjenesten likevel
(Joh 21). Guds menighet i Korint setter ikke pris på Paulus’ myndighet og innflytelse.
Paulus tjener dem likevel (2 Kor 12,14–15).
Dette «likevel-prinsippet» avslører innstillingen hos den som vil deres beste.
«Millioner på millioner av mennesker holder på å omkomme, og de er bundet i
lenker av uvitenhet og synd. De har ikke engang hørt at Jesus elsker dem. Hvis vi
var i deres sted, hva ville vi da ønske at de skulle gjøre for oss? Alt dette er vi alvorlig
forpliktet til å gjøre mot dem, så langt det står i vår makt. Hver av oss vil stå eller
falle i dommen i samsvar med Kristi leveregel: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot
dere, skal også dere gjøre mot dem.» – Alfa og Omega, bind 5, side 196 [DA 640].
Denne «gylne regelen» er grunnleggende for en tjenerholdning der man først og
fremst tenker på hva som er bra for dem vi tjener, ikke hva vi har fordel av.
Jesus ber oss vise kjærlighet og være snille mot mennesker «på tross av» at de hater
oss eller er våre fiender. Merk at Jesus forbinder disse handlingene og holdningene
med Guds natur. «Elsk deres fiender, gjør godt og lån bort uten å vente noe igjen. Da
skal lønnen deres bli stor, og dere skal være Den høyestes barn. For han er god mot
de utakknemlige og onde» (Luk 6,35).
Hvordan skal vi forstå det faktum at Gud er «god mot de utakknemlige og onde»?
Hvordan gir dette f.eks. svar på spørsmålet «Hvorfor går det noen ganger de
onde godt»? Og hvor passer Rom 2,4 inn i dette bildet?
Jesus lærte at de to største budene er kjærlighet til Gud og kjærlighet til ens neste
(Luk 10,27–28). Han viste oss også hvem vår neste er (Luk 10,29–37). Jesu liv var et
uttrykk for Guds rene kjærlighet, han som selv er kjærlighet (1 Joh 4,16). Hvis vi
skal avspeile Guds karakter og avsløre Guds virkelighet og hvordan han er for andre,
må vi elske.
Eller tenk slik på det: En av de største «unnskyldningene» folk har brukt for å avvise
Jesus og kristendommen, har vært de kristne.
Hvilke eksempler finner du i historien, eller i dag, på at «kristne» har gjort forferdelige
ting, iblant også i Jesu navn? Advarer ikke Daniels bok (se Dan 7,24–25 eller
Rom 2,24) om dette?
Det er ikke rart at mange mennesker helt har fått avsmak for kristendommen. Derfor
er det mer maktpåliggende å åpenbare Kristus gjennom vårt liv enn noen sinne før.
Og ingenting gjør dette mer effektivt enn når den kjærlighet Jesus viste, blir synlig
også i vårt liv.
Les1 Kor 13. Hva sier Paulus at kjærlighet er? Hva sier han kjærlighet ikke er?
Hva sier han kjærligheten gjør? Hva sier han at kjærligheten ikke gjør? Kort sagt,
hvordan skal kjærligheten komme til uttrykk i vårt kristenliv, og hva har den å
si for hvordan vi vitner i nærmiljøet? Hva må du gjøre annerledes for å vise slik
kjærlighet?
LesMark 8,22–25. Hva kan vi lære av at Jesu første berøring ikke leget den blinde
mannen fullstendig?
Etter at Jesus «spyttet» på mannens øyne, rørte han ved ham og spurte: «Ser du
noe?» (Mark 8,23). Hvorfor «spyttet» Jesus på øynene hans? Oldtidslitteraturen har
eksempler på at spytt ble brukt av leger. Dette underet ligner litt på helbredelsen av
den døvstumme i Dekapolis ikke lenge før (les Mark 7,31–37). Men i motsetning til
alle hans andre helbredende mirakler ble den blinde mannen helbredet i to etapper.
LesMark 8,23–24 igjen. Hvordan forstår du mannens svar på spørsmålet: «Ser du
noe?»
«Jeg ser mennesker. For jeg skimter noe som ligner trær gå omkring» (Mark 8,24).
Det vil si at han bare kunne skille dem fra trærne fordi de beveget seg. Hvordan
kan denne hendelsen anvendes på vårt liv i åndelig forstand? Kanskje er vi ikke
fullt restituert etter at Jesus gir oss åndelig syn. Vi kan betrakte folk som «trær»,
som ting. Dette kan bety at vi fortsatt er blinde for dem som virkelige mennesker
med virkelige behov. De er ting, tall, objekter som vi vil skal bli med i menigheten,
kanskje for å øke dåpstallet, eller for at vi skal ta oss godt ut. Når de omgis av så
egoistiske holdninger, vil mange mennesker forlate menigheten.
LesMark 8,25 igjen. Hva kan være grunnen til at Jesus bevisst helbredet mannen i
to trinn i dette tilfellet?
Like før denne helbredelsen var Jesus opptatt med en annen form for blindhet:
Disiplene forsto ikke hva han mente med ordene: «Hold dere unna fariseernes surdeig
og surdeigen til Herodes!» (Mark 8,15). De trodde det var fordi de ikke hadde
nok brød til turen. Jesus kalte dem blinde: «Dere har øyne – ser dere ikke?» (Mark
8,18).
Det er ikke bare folk utenfor kirken som trenger Jesu helbredende berøring. Det
er blindhet i menigheten. Svaksynte menighetsmedlemmer som betrakter mennesker
som tall og ting, lar seg ikke merke med at mange nye småbarn i Kristus smetter ut
bakdøren. De trenger Jesu andre berøring slik at de ser alt mer tydelig og lærer å elske
andre slik Jesus gjorde.
«Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de
andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de
andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!» (Fil 2,3–5).
Hvordan bør disse prinsippene styre vårt liv og påvirke vårt forhold, ikke bare til
kirkens medlemmer, men til nærmiljøet vårt?
Jesus tenkte ikke på seg selv. Han var opptatt av andres beste. Mye av hans virke
besto i å reagere på forstyrrelser, f.eks. da Jairus avbrøt ham med sin forespørsel om
å skynde seg hjem til ham for å helbrede hans døende datter. Dette avbruddet ble så
avbrutt av en kvinne som hadde hatt blødninger i 12 år (les Mark 5,21–43).
Kristi menighet er hans hjerte og hender på jorden. Jesus elsket mennesker over
alt annet, og en kirke som virkelig er hans, vil gjøre det samme.
Kirker har planer og mål. Godt nok. En betingelsesløs kjærlighet til mennesker vil
iblant få oss til å legge til side våre planer, spesielt hvis disse planene kommer i veien
for å vise andre Guds kjærlighet. For mange kirker står dåp høyt på dagsordenen.
Dåp er fantastisk. Dåp oppfyller Matt 28,19. Men hva er kirkens motivasjon for dåp?
Er den egoistisk? Er det for at kirken skal ta seg godt ut og opphøye pastoren? Eller
er det fordi vi oppriktig ønsker at folk i nærmiljøet skal få liv i overflod når de tar
imot Kristus (Joh 10,10) og ta imot alt som han har å gi fordi dere ønsker det beste
for dem?
En kirke drev et sårt tiltrengt suppekjøkken i en belastet bydel. Pastoren ble
overhørt da han sa: «Vi må stenge dette suppekjøkkenet, for det blir ikke noen dåp
av det.» En annen menighet hadde nettopp bygget en ny kirke. De var veldig stolte
av den. Da pastoren foreslo at de skulle invitere folk i strøket inn i kirken til feriesommerskole
eller helsesjekk, slik at de ble kjent med miljøet i kirken, var den første
reaksjonen frykt for at det nye teppet skulle bli skitnet til og nedslitt. Og at de nye
toalettene kunne bli tilsvinet. Sammenlign disse to kirkene med kirken som holdt til
i skateboardparken.
Les versene for i dag igjen. Gjenspeiler de din holdning til andre? Hvordan kan vi
lære å dø fra selvet slik at disse egenskapene kan ses i vårt liv?
Les «Et eksempel for oss» i Helse og livsglede, side 13–20 [MH 17–28]; «Det viktigste»
i Alfa og Omega, bind 5, side 74–78 [DA 518–523]; «Sosial omgang og frelse»
i Livet sammen med Gud, 1.–3. juli, 5.–7. juli og 9.–11. juli [MLT 186–188, 190–192,
194–196].
«Hvis vi skal kunne nå alle slags mennesker, må vi møte dem der de er, for de vil
sjelden gå av veien for å finne oss. Det er ikke bare fra talerstolen at menn og kvinner
kan stå overfor Guds sannhet. Jesus vekket deres interesse fordi han kom til dem
som én som ville deres beste. Han oppsøkte dem der de var og viste en ekte interesse
for deres daglige gjøremål.» – Livet sammen med Gud, 1. juli [ML 186]. Det er sant
at mange mennesker «vil sjelden gå av veien for å finne oss». Jesus kom og fant oss
der vi er, og vi må gjøre det samme for andre. I en forstand burde det være lett nok.
Det er mange der ute som har mange slags behov. Verden er et sårt og vondt sted
med sårede og ødelagte mennesker som i visse tilfeller bare ønsker noen som kan
lytte, noen å snakke med, noen som bryr seg. Og som kirke bør vi også kunne gi
dem noe av den fysiske hjelpen de trenger. Vi må unngå å gjøre det Jakob advarte
mot: å ha tro, men ikke gjerninger som viser at det er slik. Merk også at advarselen
ikke gjelder kosthold eller påkledning eller personlig atferd, men hjelp til nødstedte
(se Jak 2,14–17). Alle kan si at de har tro. Det vi gjør når vi møter vår «neste», viser
hva den er verdt.
Forslag til samtale
Les Jak 2,14–17. Hvordan kan du bidra til at kirken ikke gjør seg skyldig i det
Jakob advarer mot?
Tenk på bibelske personer som viste uegennytte og omsorg. For eksempel: «I
Jaffa bodde en kvinnelig disippel som het Tabita, på gresk Dorkas. Hun gjorde
mye godt og tok seg av de fattige» (Apg 9,36). Hva gjør din menighet for å
hjelpe andre i vår tids «Jaffa»?
Det er lett å gjøre godt når du blir hyllet og rost og fremstilt som et eksempel
på «gode gjerninger». Men hva med å gjøre ting for andre som ingen vet om,
som ingen får høre om, og som ingen (unntatt kanskje dem du hjalp) bryr seg
om?
Noen spurte en kristen: «Hva er meningen med livet ditt?» Han svarte: «Å gi
og ikke be om noe til gjengjeld». Hvor dekkende er dette for den holdningen
vi som kristne bør ha?
Phodidas kom fra et adventisthjem i Rwanda-fjellene. Som ung viste han lederevner og var
aktiv i ungdomsarbeidet. Med årene ble Bibelen full av understrekninger og markeringer av
vers. Den gang ante han ikke at denne Bibelen skulle komme til å redde livet hans under folkemordet
i Rwanda. Han forteller:
”Drapsmennene satte meg til å grave min egen grav. Mens jeg gravde, ba jeg: ”Herre, du kan
redde meg. Jeg har talt om Daniel i løvehulen og om da du reddet de tre vennene hans fra ildovnen.
Er du den samme i dag? Vis meg det. Gi meg tro.”
Jeg håpet at Gud ville gi meg vinger eller sende ild fra himmelen. Men svaret var annerledes.
Mens jeg gravde graven min, tok en av morderne Bibelen min og bladde i den. ”Hva betyr disse
fargene?” spurte han. ”Det er favorittversene mine,” sa jeg. ”Har du virkelig lest alt dette,” sa han
forundret. ”Ja,” svarte jeg.
Til vennene sine sa mannen: ”Jeg vet at vi skal drepe ham, men la meg hjelpe ham å grave.”
Lederen nikket. Jeg ba: ”Nå blir graven fort ferdig. Hva er det du tenker på?”
Gud hadde en plan, men noen ganger vil vi ha ham til å besvare våre bønner slik vi tror er best
i stedet for bare å stole på ham.
Da graven var ferdig, sa morderen som hadde hjulpet meg: ”Hvorfor skal vi bruke denne
graven til en vi ikke engang kjenner? La ham grave en grav nærmere veien. Dette er vår mark.
Hvorfor gravlegge ham her?”
Gruppen var enig. De ville bruke graven til en de nettopp hadde drept. Men først ville de be
for ham. Jeg så på mens de sto rundt ham. ”Maria, Jesu mor, ta imot ham,” sa de og rullet liket
ned i det som skulle ha vært min grav.
Dette ga meg en annen innstilling. ”Herre, ikke ta meg fra dem før jeg har fortalt om deg! De
har aldri hørt om deg. De tror de kan be for en de har drept. Vi er medskyldige, for vi har ikke
fortalt dem sannheten om deg.”
Da jeg skulle til å grave nærmere veien, spurte mannen som hadde Bibelen min om han fikk
beholde den. ”Ja", sa jeg. Jeg så at Den hellige ånd hadde rørt ved ham, så jeg sa: "Kan jeg få
Bibelen og si noen ord før jeg graver enda en grav?"
Mannen ble glad, men en annen sa nei. Enkelte i gruppen ville ha meg til å tale, andre var
rasende. Da trådte en litt eldre mann frem og sa: "Hvorfor slåss dere om en dere ikke kjenner? De
som vil høre, kan sette seg og høre etter. Resten setter seg og holder for ørene. Når han er ferdig,
dreper vi ham.”