Da han nå gikk i land, fikk han se en stor folkemengde. Han fikk inderlig medfølelse
med dem og helbredet de syke blant dem ().
Kunne det bli særlig mer tragisk? En 17-årig jente, som slet med problemer som de
fleste jenter på 17 år sliter med, tok sitt eget liv. Hvem kunne forestille seg foreldrenes
fortvilelse?
Pastoren kom hjem til dem. Han satte seg i stua ved siden av dem, og lenge sa han
ingenting. Han bare gikk inn i deres sorg. Så begynte presten å hulke. Han gråt til
han ikke hadde flere tårer. Uten å si et ord reiste han seg og gikk.
Senere en gang fortalte faren ham at han hadde satt stor pris på det presten hadde
gjort. Han og hans kone hadde ikke bruk for ord, løfter, eller rådgivning. Det eneste
de trengte der og da, var hudløs sympati.
«Jeg finner ikke ord for hvor mye din sympati betydde for oss», sa han til presten.
Sympati betyr «med patos», og «patos» er i slekt med medlidenhet, ømhet eller sorg.
Det betyr å være «med» noen, men på en dyp måte. Når vi viser sympati for andres
sorg, betyr vår kontakt mer for dem, som om den går opp i en større virkelighet.
Sympati sto også sentralt i den måten Jesus nådde folk på.
Universet kan være skremmende: kaldt og så stort at vi føler oss små og ubetydelige
i det. Denne frykten har blitt mer utbredt i og med moderne vitenskap: Gigantiske
teleskoper har avslørt et kosmos som er større enn vi fatter. I tillegg gjør darwinismen,
som i de fleste versjoner avviser tanken om en skaper, at folk lett kan komme
til å slite med en følelse av håpløshet i et stort skaperverk som ikke ser ut til å bry
seg om oss.
Bibelen tegner et annet bilde av vår plass i skaperverket.
Hva sier disse tekstene om Guds medfølelse med sitt skaperverk?
;
Disse tekstene viser at Gud har medfølelse med menneskeheten, stikk i strid med
den gjengse oppfatningen av GTs Gud som streng, slem og uten medfølelse.
Hva lærer om Guds holdning til lidelse?
Gud har medlidenhet med mennesker (se ). Dette er et gjennomgangstema i
Bibelen.
«Hans kjærlige hjerte blir rørt av våre sorger, ja, selv av vår omtale av dem. …
Ikke noe som berører vår fred, er for lite for ham å akte på. … Ingen ulykke kan
ramme det minste av hans barn, som vår himmelske Far ikke legger merke til, eller
som ikke øyeblikkelig fanger hans interesse.» – Veien til Kristus, side 119 [].
Hvilke kollektive stønn stiger opp til himmelen i nærmiljøet, og hvordan kan Gud
bruke deg til å ha sympati med dem som lider, og hjelpe dem?
Da Jesus var sammen med folk, kom han ut for situasjoner som avslørte hans sympati
og medfølelse. «Da han nå gikk i land, fikk han se en stor folkemengde. Han
fikk inderlig medfølelse med dem og helbredet de syke blant dem» ().
Les og . Hvordan gir man uttrykk for ekte sympati og
medfølelse?
Ordet sympati fører også tankene hen til andre ord, f.eks. empati og medlidenhet.
Medfølelse er medlidenhet, sympati, empati. Medlidenhet er sorg i sympati med ens
lidelse. Empati er evnen til å forstå eller ta del i andres følelser.
Medlidenhet og sympati viser at vi ikke bare forstår hva andre gjennomgår, men
at vi ønsker å være med og lindre og bøte på lidelsen.
Hvordan reagerer du når du hører om triste ting som har hendt folk i nærmiljøet,
f.eks. at huset deres brenner ned eller det er dødsfall i familien? Mumler du bare: «Så
trist» og fortsetter som før? Det er lett gjort. Eller vekkes din sympati så du gripes
av medfølelse med dem? Sann medfølelse vil drive deg til å trøste og aktivt hjelpe
venner og fremmede rent praktisk. Kjærlig handling er resultatet av ekte sympati,
enten det er å sende dem et kort eller besøke dem og bistå med hjelp.
Heldigvis pleier mennesker og hjelpeorganisasjoner å vise omsorg ved store katastrofer.
Men noen ganger ofrer vi ikke så mye oppmerksomhet på «mindre» ulykker
og katastrofer som rammer enkelte hardt.
Jesus viste ikke bare sympati, han viste også medfølelse i handling. Vi er kalt til å
gjøre det samme. Alle kan føle sorg eller sympati for en annens ulykke. Spørsmålet
er: Hvilken handling får sympatien oss til å utføre?
Mens de spiste frokost, hørte en mann på mens kona leste fra nyhetene om en
tragedie i et annet land der tusener hadde mistet livet. Etter å ha snakket litt om
hvor forferdelig det var, skiftet han emne og spurte om det lokale fotballaget
hadde vunnet kvelden før. Dette har vi nok gjort, alle sammen, men hva kan vi
gjøre med det?
Les ; og . Hva sier disse versene, og hvordan kan vi
åpenbare denne medfølelsen i vårt liv?
Medfølelse er avledet av det latinske ordet compati, som betyr «å lide med». Når vi
har lidd, kan vi forstå andres lidelser. Vi higer ofte etter medfølelse og sympati med
vår lidelse, så vi bør også være villige til å vise medlidenhet med andre i deres nød.
I et tidligere studium så vi på historien om den barmhjertige samaritan. Jesus
fremhever samaritanens eksempel: «Men en samaritan som var på reise, kom også
dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham» (). Denne medlidenheten eller medfølelsen drev samaritanen til å handle på
vegne av offeret. Presten og levitten stilte seg nok spørsmålet: «Hva skjer med meg
hvis jeg hjelper denne mannen?» Samaritanen kan ha stilt seg spørsmålet: «Hva
skjer med denne mannen hvis jeg ikke hjelper ham?» Samaritanen ser saken fra offerets
side og tar affære. Han risikerte sin egen sikkerhet og velstand for en fremmed.
Noen ganger er det farlig å være kristen. Det kan komme til å koste oss dyrt.
Se på historien om den fortapte sønnen fra dette perspektivet (). Hva
gjør faren som åpner for kritikk og familiekrangel? Omfavnelsen, kappen, ringen,
sandalene og oppfordringen til å feste avslører farens glede: Han er villig til å ofre
alt for å få sin bortkomne sønn tilbake. Sønnen hadde skuslet bort pengene, vært
uvøren, ekstravagant og helt ute av kontroll. Man kunne godt si at faren i denne
historien kaster all verdighet over bord og ofrer alt han har på sin uflidde sønn. I
storebrorens øyne er faren ødsel, ekstravagant og blottet for selvkontroll. Faren
identifiserer seg med yngstesønnen når han får se den angrende mannen, og hans
medfølelse får ham til å ofre alt som skal til for å få sønnen tilbake.
En slik sympati og medfølelse gjør at man setter seg selv til side. Det kan gjøre
oss sårbare for alt som kommer når vi lider med noen og forsøker å gjenreise dem.
Det kan koste oss dyrt å vise ekte medfølelse og sympati.
Hva sier dette verset oss, ikke bare om Jesu menneskelighet, men også om hans
holdning til andres lidelser? Se også .
Ifølge viste Jesus ekte sympati, empati og medlidenhet. Selv om han skulle
til å vekke Lasarus fra de døde, ble han fysisk og følelsesmessig berørt av sorgen i
en familie som sto ham veldig nær.
Men Jesus gråt ikke bare over tapet av en kjær venn. Han betraktet et mye større
bilde: hele menneskehetens lidelser på grunn av syndens herjinger.
«Vekten av tidsaldrenes sorg hvilte på ham. Han så de forferdelige virkninger av
å overtre Guds lov. Han så at kampen mellom godt og ondt hadde pågått uten stans
gjennom verdens historie helt fra den tid da Abel døde. Når han skuet inn i fremtiden,
så han lidelse og sorg, tårer og død som ville bli menneskenes lodd. Menneskehetens
smerte til alle tider og i alle land skar ham i hjertet. Ulykkene som ville
ramme den syndige menneskeslekten, lå tungt på ham. Tårene brøt frem fordi han
lengtet etter å lindre all deres nød.» – Alfa og Omega, bind 5, side 88 [].
Tenk på ordene: Jesus så det som ingen av oss kan se: «menneskehetens smerte til
alle tider og i alle land.»
Vi klarer nesten ikke å tenke på smerten til dem vi kjenner eller som står oss nær.
Legg så til andres smerte som vi leser om i nyhetene. Men Herren, som kjenner
lidelsen slik vi ikke kan, gråt over menneskehetens kollektive sorg. Bare Gud kjenner
det fulle omfanget av menneskelig sorg og smerte. Vi skal være glade for at vi
bare får svake glimt av denne sorgen, og iblant føler vi at selv det blir for mye. Prøv
å forestille deg hva som må ha rørt seg i Jesu hjerte på den tiden.
William Booth, som grunnla Frelsesarmeen, sa: «Hvis du ikke kan gråte over
byen, kan vi ikke bruke deg.» – Roger S. Greenway og Timothy M. Monsma: Cities:
Missions’ New Frontier (Grand Rapids, Mich., 2000) side 246.
Les . Hva sier Paulus om at vår egen lidelse kan hjelpe oss å bli bedre til
å vise andre sympati og trøst? Hvordan har du opplevd dette i ditt liv?
Når Kristus styrker oss i vår lidelse, kan vi gi denne styrken videre til andre. Når vi
har lært av vår egen sorg, kan vi lettere trøste andre.
Kirkene har medlemmer som lider og medlemmer som trøster. Denne kombinasjonen
kan forvandle din kirke til et «krisesenter» – et «tilfluktsted» (se 4 Mos 35)
og en elv som gir helse (se ) og strømmer til fellesskapet.
Det er en kunst å vise sympati og trøste. Forslag:
Vær ekte. Lytt mer enn du snakker. Pass på at kroppsspråket støtter ditt forsøk
på å vise sympati og trøste.
Vis sympati ut fra din personlighet. Noen mennesker gir sympati ved å gråte
stille sammen med den som har det vondt. Andre gråter ikke, de viser sympati ved å
ordne noe som er til trøst for de etterlatte.
Å være til stede er ofte viktigere enn å snakke eller gjøre noe.
La folk få sørge på sin egen måte.
Bli kjent med de sorgstadiene som man ofte gjennomlever.
Vær forsiktig med å si: «Jeg vet hvordan du har det.» Det er slett ikke sikkert at
du gjør det.
Profesjonell rådgivning har sin plass.
Ikke si: «Jeg skal be for deg» med mindre du virkelig har tenkt å gjøre det.
Når det er mulig, kan du be sammen med, besøke uten å skynde deg av sted og lese
oppmuntrende bibelvers for de sørgende.
Organisere støttegrupper (hvis mulig) i kirken eller i nærmiljøet.
Les ; ; ; ; ; ; ; les Livet sammen med Gud for 4. juli og 8. juli []; «Bønnens
velsignelse» i Veien til Kristus, side 109–124 []; «This Is Pure Religion»
og «The Parable of the Good Samaritan», kapittel 4 og 5 i Welfare Ministry.
I en ferie gikk noen familier sammen og fikk med sine småbarn til å lage pakker
med mat og toalettsaker til de mange hjemløse i byen. Etter noen timers arbeid satte
de seg i sine biler, kjørte inn til sentrum og fordelte varene på en halv time. Så dro
de til et museum før de gikk ut og spiste middag. På vei tilbake til bilene sa en av
dem: «Jeg er glad for at vi gjorde dette. Men er dere klar over at de fleste av dem vi
ga mat, er sultne igjen nå?» Jo, det er så mange der ute som trenger trøst, sympati, og
hjelp at man kan bli overveldet og nesten fristet til å tenke: Hva hjelper det å foreta
seg noe? Det vi gjør, er som en dråpe i havet! Men dette er feil tankegang. For det
første: Hvis alle tenkte slik, ville ingen hjelpe noen, og problemet ville være enda
større. Men hvis alle som kan hjelpe andre, gjør det, vil ikke problemet være så stort.
For det andre: Bibelen sier ikke at menneskelig smerte, lidelse og ondskap skal bli
utryddet på denne siden av evigheten. Den lærer det motsatte. Selv Jesus kunne ikke
gjøre slutt på all menneskelig lidelse. Han gjorde det han kunne. Vi må gjøre det
samme: bringe trøst, sympati og hjelp til dem vi kan.
Forslag til samtale
Hvordan kan kirken bli et trygt, helsebringende sted for de nedbrutte?
Drøft dette sitatet i klassen: «Mange lurer på hvorfor Gud ikke griper inn.
Gud lurer på hvorfor så mange av hans folk ikke bryr seg» – Dwight Nelson:
Pursuing the Passion of Jesus (Nampa, Idaho, 2005). Er du enig i premissene
for utfordringen? Hvis ja: Hva kan vi gjøre for å endre en slik holdning?
Se på dette sitatet: «Vennlige ord og enkle beviser på at vi bryr oss om dem,
vil spre fristelsens og tvilens skyer som så ofte legger seg over sinnet. Et
hjertevarmt uttrykk for kristen medfølelse, gitt i all enkelhet, har makt til å
åpne hjertedører slik at Kristi milde ånd kan trenge inn.» – Det kristne hjem,
side 13–14 [; ]. Hva burde dette si oss om hvilken utrolig kraft
til det gode som vennlighet og sympati kan være når vi rekker ut hånden og
hjelper de sørgende?
Hittil: Phodias ble fanget av hutuer. De tvang ham til
å grave sin egen grav. Imens ble en av drapsmennene
interessert i Bibelen hans og stilte spørsmål. Da graven
var ferdig, ble den brukt til en annen. Før Phodias skulle
grave en ny grav til seg selv, fikk han lov til å tale for dem.
Først takket jeg dem: ”Takk for at dere ba for den døde. Men Bibelen lærer at den eneste
sjansen til å bli frelst, er mens man lever, ikke etter døden.” Her siterte jeg .
”Men jeg vil ikke bønnfalle dere om å la meg leve, for selv om dere dreper meg, kommer det en
dag da jeg skal stå opp.
Blant dem dere dreper, er mange fra en annen stamme, verken hutu eller tutsi. De er Guds
barn. Dere tror dere kjemper en stammekrig, men dere tar feil. Det er en kamp mellom Kristus og
Satan. Dere tror dere dreper tutsier, men de tilhører en helt annen stamme, for de har gitt Jesus sitt
hjerte og er hans barn.”
Så leste jeg for dem.
Mens jeg talte, begynte noen å gråte. Den hellige ånd rørte ved dem. Etter å ha talt i 15–20
minutter sa jeg: ’Nå vil jeg be en siste bønn, og så graver jeg en grav til.’
Da jeg hadde bedt, var det en som ropte: ’Hvis noen dreper ham, vil hans blod komme over
dem!’ Andre sa: ’Vi kan ikke drepe ham. La ham gå!’
Da talte lederen: ’Det var jeg som sa at han skulle få en ekstra grusom død. Men nå, nå skal vi
ikke drepe ham.’
Guds nåde sparte mitt liv. Det var ikke noe ved meg, bare Guds godhet.
Folkemordet varte i ca. 100 dager, og en million mennesker ble drept. Også hele min familie.
Jeg så døden i øynene flere ganger. Jeg lovte Gud at hvis jeg overlevde, ville jeg vende tilbake til
landsbyen og forkynne for dem som hadde drept min familie.
Etter folkemordet ble jeg pastor for en av de store kirkene i Kigali og organiserte 42 møteserier
i byen, men jeg måtte holde mitt løfte, så jeg reiste hjem. Jeg talte til dem, og 120 mennesker
ble døpt.
Noen spør hvordan man kan leve uten bitterhet. Gud er god. Man ber og vet at han hører. Jeg
glemte meg selv og mine problemer. Gud tar vare på deg, og du kan bli løsningen for andre mennesker.”
I 2000 dro Phodias til Filippinene og studerte. I 2006 fikk han sin PhD. Avhandlingen drøftet
grunner til at kristne blir med på folkemord. I dag underviser han ved Adventist University of
Central Africa (AUCA) i Kigali.
En del av offeret 13. sabbat går til AUCA, der de starter medisinerutdanning. Pengene blir
benyttet til bygging av sovesaler og kafeteria.
Rwandas areal er på 26 000 km²,
litt mindre enn Belgia. Det bor over
11 mill. mennesker i landet, som er
et av de tettest befolkede i verden.