Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene
deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage
().
En pensjonert adventist i et afrikansk land ville ikke slutte i arbeidet da hun ble
pensjonist. Lokalsamfunnet trengte medisinsk hjelp på grunn av HIV/AIDS. Det
mest presserende behovet var at foreldreløse AIDS-ofre ikke fikk nok næring. I 2002
begynte hun og hennes menighet å gi barna i nærmiljøet ett godt måltid seks dager i
uken. De startet med 50 barn, og fra 2012 av hjalp de 300 barn om dagen. Det førte
til at de startet en barnehage, og nå kommer 45 av disse barna. Andre oppgaver er
utdeling av klær fra ADRA, fordele grønnsaker og mais fra en hage som de dyrker
og å ta seg av de syke. De startet et kompetanseutviklingsprogram der kvinner
underviser hverandre i håndverksferdigheter, slik at de kan tjene til livets opphold.
Dette utslaget av Jesu kjærlighet ga støtet til en ny kirke. Det var fem medlemmer
da det begynte, og i 2012 var oppmøtet vokst til 160. Gud ga midler til å bygge et
barnehjem og en ny kirke i 2012.
Et praktisk eksempel på at det å møte behovene i nærmiljøet, er viktig for oss.
Jesus står ut av båten ved Kapernaum (se ). Disiplene har ennå ikke kommet
til hektene etter det opprivende møtet med den besatte i Dekapolis. Som vanlig
venter en folkemengde på ham. Folk presser seg frem for å komme nær Jesus og
få hans oppmerksomhet. Han blir straks bedt om hjelp. Denne gangen er det en
synagogeforstander.
Les . Mens Jesus var på vei til synagogeforstanderens hus, ble han
avbrutt. Av hva, og hvordan reagerte han på forstyrrelsen? Hva bør historien si oss
om våre egne reaksjoner når vi blir forstyrret i vårt arbeid for andre?
Ingen liker å bli forstyrret. Vi har ting å gjøre, steder vi skal besøke, jobber å få
unna. Vi setter oss mål og vil oppfylle dem, noen ganger innenfor en fastsatt tidsramme.
Forstyrrelser kan komme i veien.
Derfor kan vi bli irritert hvis noen kommer og ber om hjelp og det ikke passer.
Noen ganger kan man ikke bare slippe det man har i hendene. Men iblant kunne vi
vel ha sluppet det vi holdt på med, vi hadde bare ikke lyst.
Forstyrrelser er ofte de beste mulighetene til å være til hjelp for andre. De fleste
prøver å slippe å bli forstyrret og blir irritert når de blir avsporet. Men når vi ser på
Jesus, ser vi at noen av dem han tok seg av, hadde forstyrret ham, og han hjalp dem
i kjærlighet. Når vi tenker etter, ser vi at mange av de mulighetene vi får til å ta oss
andre, kommer som forstyrrelser. Vi har allerede sett på historien om den barmhjertige
samaritan. Hvem vet hvor han skulle da han kom dit? Men han stoppet likevel
opp og hjalp mannen.
Snakk om forstyrrelse!
Når ble du sist avbrutt av en som ba om hjelp? Hvordan reagerte du?
Les og . I begge tilfeller fikk Jesus en forespørsel. Hvorfor
skulle han besvare den?
I begge tilfeller spurte Jesus hva de ville, enda det var innlysende. Jesus må ha visst
hva de trengte.
Men ved å stille disse spørsmålene, viste Jesus mennene respekt. Han viste at han
hørte på dem, og ved å høre, viste han at han brydde seg om det de slet med. Er det
ikke ofte slik at folk mest av alt bare vil ha noen å snakke med, en som vil høre på
dem? For noen ganger føler man at det hjelper bare å få snakke om det man sliter
med.
Tenk hvordan det ville føles hvis du kommer til en lege som uten et ord kaster et
blikk på deg og skriver ut en resept før du må gå igjen. Du vil nok tvile på om dette
mennesket virkelig vet hva som feiler deg. Kanskje ville du si: «Legen verken spurte
hvordan jeg hadde det eller lyttet til hjertet eller sjekket blodtrykket eller …» En av
medisinens hovedregler er: Still diagnose før du behandler.
Det samme gjelder for helsemisjonsarbeidere, som er opptatt av menneskers ve og
vel og å ta seg av deres holistiske behov. Altfor mange kirker tror at de allerede vet,
eller de gjetter hva som bør gjøres i lokalsamfunnet. Når vi tar bryet med å snakke
med folk om deres behov eller behovene i nærmiljøet, viser det at vi bryr oss, og vi
forstår bedre hvordan vi kan gjøre en innsats som vil bli satt pris på. Dessuten får vi
nye venner.
«Husk at du kan bryte ned den største motstand ved å vise en personlig interesse
for de menneskene du møter. Kristus viste personlig interesse for menn og kvinner.
Overalt hvor han gikk, var han helsearbeider. Vi skal gjøre godt, slik han gjorde det.
Vi har fått beskjed om å gi de sultne mat, kle de nakne og trøste dem som sørger.»
– Welfare Ministry, side 162.
De fleste av oss har ikke vanskelig for å uttrykke våre meninger. Hvordan kan vi
bli bedre til å lytte?
Jesus visste mer om folk enn de visste om seg selv. Mange av fortellingene i evangeliene
viser at Jesus ikke bare visste hva folk tenkte der og da (se ), han
kjente også deres forhistorie ().
Les . Hva sier Guds ord?
Jesus kjente folks dypere behov. Dette ser vi i historien om den lamme. På overflaten
var det tydelig at han trengte fysisk helbredelse, men det var også noe mer. Derfor sa
Jesus: «Sønn, dine synder er tilgitt» () allerede før han sa at han skulle ta
sengen sin og gå.
Les . Hva foregikk under overflaten hos denne mannen? Hvordan kan
dette dypere behovet være et problem for alle som vi søker å tjene?
Jesus visste at problemet var mer enn fysisk. «Likevel var det ikke så mye helbredelse
for kroppen han lengtet etter. Det viktigste for ham var å bli kvitt syndebyrden.
Hvis han kunne møte Jesus og få forsikring om tilgivelse og fred med Gud, ville han
være tilfreds med å leve eller dø etter Herrens vilje.» Alfa og Omega, bind 4, side
223 [].
Vi klarer ikke å trenge inn under overflaten på samme måte som Jesus. Men alle
vi arbeider for, er skadet av synden. Uansett andre behov, trenger de også nåde, visshet,
forsikring om at det finnes en Gud som elsker dem, som døde for dem og som
kun ønsker det beste for dem.
Tenk på hvor mye forsikringen om frelse og vissheten om at Gud elsker deg, betyr
for deg. Hvordan kan du hjelpe andre å oppleve slik trygghet og kjærlighet?
Les . Hva gjorde Dorkas da hun oppdaget behovene rundt seg? Hva
ligger i uttrykket «de troende, og særlig enkene» i (New International
Version)?
Dorkas var et handlingens menneske. «I Jaffa bodde en kvinnelig disippel som het
Tabita» (). Kan det sies: «I [navnet på byen din] bor det disipler som heter
[navn på menigheten]» som gjør «mye godt og [tar] seg av de fattige» ()?
De «troende» er kristne menighetsmedlemmer, «enkene» kan være både medlemmer
og ikke-medlemmer. Dorkas later til å ha arbeidet for begge grupper. Ditt
«Jaffa» bør være utenfor og i kirken. Konsekvent omsorg for dem i menigheten er
også en evangeliseringsstrategi (se ). Da kan folk utenfor si: «Se slik
kjærlighet og omsorg de har for hverandre!»
Les og . Hvilket budskap er felles for alle de tre tekstene, og
hvorfor er dette så viktig å følge for oss som kirke? Men hvorfor kan det noen ganger
være så vanskelig å følge?
Når du planlegger å tjene mennesker utenfor kirken, bør du tenke over hvilken stil,
eller tilnærming, du vil benytte.
Amy Sherman beskriver tre stiler en kirke kan bruke i tjeneste for sitt nærmiljø:
(1) Bosetterstilen fokuserer på å møte behovene i nærmiljøet rundt kirken. Kvinnen
som var opptatt av HIV/AIDS valgte nærmiljøet som sitt «Jaffa». (2) Gartnerstilen
går ut på å utvikle kontakt med nærmiljøer utenfor kirkens nærområde, slik gartnere
betrakter sine hager som en forlengelse av hjemmet. Noen ganger går flere kirker
sammen om en samfunnstjeneste utenfor sine nærmiljøer. I en by drev flere kirker
en helsekostbutikk sammen – en ny kirke ble resultatet. (3) Gjeterstilen går ut på å
betjene en bestemt befolkningsgruppe, ikke et avgrenset geografisk nabolag. – Fra
Ronald J. Sider o.a.: Churches That Make a Difference: Reaching Your Community
with Good News and Good Works (Grand Rapids, Mich., 2002), side 146.
«Legg alt du gjør, i Herrens hånd, så skal dine planer lykkes» ().
Når menigheten din har en klar visjon om hvordan den kan tjene nærmiljøet, er det
viktig å lage en plan der alle kirkens avdelinger kan jobbe sammen for å realisere
visjonen. Du tenker kanskje ikke på deg selv som en «leder» i menigheten, men du
kan bidra. Dessuten er det godt om alle kirkens medlemmer forstår prosessen, for
dette handler om kirkens misjon i nærmiljøet.
Ideelt sett bør en menighets strategiske plan bygge på innspill fra minst tre kilder:
(1) prinsipper hentet fra Bibelen og Ellen White, (2) kunnskap om nærmiljøets behov
og (3) innspill fra menigheten. Noen menigheter har samlet inn innspill fra medlemmer
via idédugnader hvor alle bes om å komme med ideer og drømmer for oppsøkende
virksomhet og for å forbedre menigheten innad.
Les . Hva har dette avsnittet å gjøre med det som trengs av engasjement
og planlegging for å oppfylle din menighets misjon?
Stilt overfor den prosessen som skal til for å oppfylle nærmiljøets behov, tenker du
kanskje: Dette tar for mye tid og krefter. Vi vil helst ta snarveier. De to lignelsene
advarer mot å ta lett på ansvaret for misjon og disippelskap. Det er viktig å analysere
og planlegge oppgaven. Det gjelder å være gode forvaltere. Smaken av salt i står for hengivenhet. Uten dette er det verken nytte eller mening i tjenesten og
disippelskapet. Vi må være overgitt til Herren. Da vil inderlig og trofast hengivenhet
til tjenesten følge etter.
Hvordan kan du gjøre mer for din menighet når det gjelder organisering og planlegging
av arbeidet med å nå nærmiljøet?
Les ; ; ; ; ; ;
«Pioneering in Australia», side 327–338 i Welfare Ministry.
Som Jesus henvendte også Paulus seg til folks faktiske behov. Vi ser dette f.eks.
i historien om hans tale på Areopagos i Aten. I leser vi at Paulus var
opprørt over all avgudsdyrkelsen i byen og holdt samtaler med den lokale intelligentsiaen
og andre på torget som ville snakke med ham. Han ble klar over deres behov
og problemer. Han oppdaget at de hadde et ukjent-Gud-hull i livet og at de trengte
å kjenne den sanne Gud og slutte å tilbe nytteløse avguder. Han ga seg til å tale i
synagogen, der det var både jøder og «dem som dyrket Gud» (). Med andre
ord benyttet han seg av den muligheten han hadde og fikk forkynt evangeliet. Paulus
snakket med folk der de var, utenfor synagogen og på gaten. Folk flest trodde på en
slags guddom, for de hadde bygget et alter til «en ukjent Gud» (). Ut fra
dette premisset forsøkte Paulus å peke på den Gud «som dere tilber uten å kjenne»
(). Litt etter siterte han en av deres egne diktere, som hadde skrevet noe
som var sant: «For vi er også hans slekt» (). Han startet der folk var og
ville lede dem bort fra avgudene til den levende Gud og Jesus, som var oppreist fra
de døde. Kort sagt: Paulus så på behovene til dem som han ønsket å nå, og så forsøkte
han å avhjelpe disse behovene.
Forslag til samtale
«Han som viste menneskene hvordan de skulle finne fred og lykke, var likeså
opptatt av deres fysiske som av deres åndelige behov.» – Alfa og Omega,
bind 4, side 315 []. Hva sier dette om hvorfor vi bør avhjelpe andres
behov?
Hvorfor må vi ikke glemme hva det endelige målet for oppsøkende arbeid er?
Hva er det? Begrunn svaret.
Hvordan kan vi lære å ikke betrakte forstyrrelser som irritasjonsmomenter,
men som gudgitte muligheter til tjeneste? Hvordan passer inn her?
Pastor Isaac Ndwaniye har mer grunn enn folk flest til å glede seg til Jesu gjenkomst. Han
mistet hele familien, kone og ni barn, far og mor, tre søstre, en bror og en svoger i folkemordet.
Han står for tilgivelse og forkynner Jesu gjenkomst fordi han er utålmodig etter å se igjen sin
familie. Her forteller han om folkemordet og etterdønningene.
”Rwandaene hadde levd fredelig sammen, men i 1994 kom naboene og drepte oss. Da skjønte
jeg at djevelen er en realitet.
Jeg var sjef for forlagsarbeidet. På adventistenes eiendom i Kubuye lå distriktskontoret, en
kirke, skole, arbeiderboliger og Mugonero Hospital.
6. april 1994 var jeg på møter på unionskontoret i Kigali. Den kvelden begynte folkemordet.
Dagen etter ringte de fra sykehuset og sa at Paul, gutten vår på 14, var drept, og min kone og
barna hadde søkt tilflukt i kirken.
Mange pastorer og medlemmer hadde samlet seg der fordi de trodde det var trygt.
Sabbaten 16. april kom morderne. Distriktsformannen og sønnen hans, som var sjef for sykehuset,
hadde hentet dem. Hvordan var det mulig? Min far hadde arbeidet sammen med denne
mannen da jeg var barn og ante ikke hva som bodde i ham.
Pastorene, som var i kirken sammen med min kone og mine barn, skrev til distriktsformannen:
”Vi vet at de vil drepe oss. Vær så snill, skaff en båt så vi kan krysse vannet til Kongo.” Svaret de
fikk, var at ikke engang Gud kunne redde dem nå.
Folk kom allesteds fra for å drepe dem. Ikke alle var adventister, men noen av morderne var
det. De kom med granater, macheter og kniver.
En pastor holdt andakt i kirken. Først skjøt de ham, så begynte de å drepe resten. Min kone og
barna mine løp til formannens hus etter hjelp, men han viste dem bort. Andre løp til sykehuset,
men ble hugget ned med machete. Myrderiene fortsatte i dagevis.
Jeg henter kraft fra å vite at min familie og de andre i kirken tilbrakte sine siste dager i bibelstudium.
De ba til Gud, og ba hverandre om tilgivelses. En dag får jeg se dem igjen. Derfor lever
jeg for Gud.
Jeg og andre som skulle drepes, ble reddet av opprørssoldater og ført til en flyktningleir i nord.
En fredag jeg var ute og gikk, så jeg en forlatt katolsk kirke. Jeg spurte om vi kunne be og holde
møter der. Det var i orden.
Jeg var den eneste pastoren i leiren og hadde ikke tid til å tenke på det sørgelige. Når man
er opptatt av det som er rett, glemmer man det onde som har skjedd en. Det var da Gud ga meg
kraft.