Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal
leve om han enn dør» ().
I norsktimene lærer elevene betydningen av at tekstene får en god avslutning.
Spesielt i fortellinger, der det hele er oppdiktet, må forfatteren ha en tilfredsstillende
slutt. Men en god avslutning er også viktig i sakprosa.
Men hva med virkeligheten? Hva med selve livet, som ikke leves på sidene i en
bok eller i et filmmanus, men i kjøtt og blod? Hva med vår egen historie? Hva slags
avslutning får den? Hvordan ender den? Samles de løse trådene pent og pyntelig
sammen, som i en god tekst?
Hvordan kan vår historie ende godt, når den ender i døden? I så forstand får vi
egentlig aldri noen lykkelig slutt, for døden er vel ikke noe å være glad for?
Det samme kan sies om Job og hans historie. Avslutningen skildres ofte som en
lykkelig slutt, men med alt det Job hadde vært gjennom, er den da ikke så lykkelig,
for også denne historien ender i døden.
Når vi begynner på Jobs bok, starter vi med slutten denne gangen, for det aktualiserer
også spørsmålet om vår skjebne, ikke bare her i livet, men for evigheten.
Eventyrene ender ofte med ordene «Og så levde de lykkelig alle sine dager.» På noen
språk er uttrykket nesten forslitt. Tanken er at uansett drama – en kidnappet prinsesse,
en stygg ulv, en ond konge – så går det godt for helten. Kanskje får han seg
også en kone.
Slik ender Jobs bok, i hvert fall overfladisk sett. Etter alle prøvelsene og ulykkene
som han ble utsatt for, ender boken på en måte som bare kan beskrives som relativt
oppløftende.
Les , de siste versene i boken. Hva sier de om hvordan Job endte sine
dager?
Hvis du spurte noen om en bok i Bibelen som sier at det endte godt for hovedpersonen,
en bok som hadde en «lykkelig alle sine dager»-slutt, så ville mange si Jobs
bok.
For se på alt det Job hadde da historien endte. Familie og venner som ikke var der
under prøvelsene, med unntak av Elifas, Bildad, Sofar, Elihu og Jobs kone, kommer,
og de er til trøst for ham. De var rause også, de ga ham penger. Da historien endte,
hadde Job dobbelt så mye som i begynnelsen av historien, i hvert fall materielt sett
(sammenlign med ). Han hadde ti barn, syv sønner og tre døtre,
i stedet for de syv sønnene og tre døtrene som døde (se ; ), og «i hele
landet fantes ikke vakrere kvinner enn døtrene til Job» (). Det leser vi ikke
om de første. Og denne mannen, som hadde vært så sikker på at graven var neste
stoppested, levde i 140 år til. «Så døde Job, gammel og mett av dager» ().
På hebraisk blir uttrykket «mett av dager» brukt for å beskrive Abrahams (), Isaks () og Davids siste dager (). Det formidler tanken
om noen som er på et relativt godt og lykkelig sted da noe sørgelig inntreffer: døden.
Vi liker historier med en lykkelig slutt, ikke sant? Hvilke historier med lykkelig
slutt kjenner du? Hva kan vi lære av dem?
Jobs bok konkluderer med at det gikk bra for Job, som døde «gammel og mett av
dager». Det er mange som historien ikke ender slik for. Selv de trofaste og hederlige
og rettsindige gikk det ikke alltid like godt med som med Job.
Hvordan ble avslutningen for disse bibelske personlighetene?
Abel ()
Uria ()
Eli ()
Kong Josjia ()
Døperen Johannes ()
Stefanus ()
Bibelen er full av historier som ikke har noen lykkelige utgang. Og det er fordi livet selv
er fullt av historier som ikke har lykkelige avslutninger. Mange lider martyrdøden for
en god sak, eller de dør av en fryktelig sykdom, eller livet vender til sorg og elendighet,
og de kommer ikke gjennom prøvelsene med flagget til topps, i motsetning til Job. Og
for å være helt ærlig: Hvor ofte går det så fint som det gjorde for Job? Vi trenger ikke
Bibelen for å se at det er slik. Hvem av oss har ikke sett sørgelige avslutninger?
Hvilke historier med sørgelig avslutning kjenner du? Hva har de lært deg?
Jo, historien om Job endte positivt, i motsetning til historien om mange andre.
Bibelforskere taler noen ganger om Jobs «oppreisning». Og ja, han fikk mye tilbake,
i en viss grad.
Men ville historien virkelig være fullstendig hvis det var hele slutten på den?
Ja, Job fikk det bedre, mye bedre, men han døde til slutt. Og alle hans barn døde.
Og alle barnebarna, og så videre og så videre, alle døde. Og uten tvil opplevde alle
sammen mange av de samme traumene og prøvelsene i livet som er felles for oss
alle, traumer og prøvelser som er en del av livet i en fallen verden.
Så vidt vi vet fikk Job aldri vite hvorfor alt det fryktelige hadde skjedd. Ja visst,
han fikk flere barn, men hva med dem som han mistet? Hva med arrene han bar på
resten av livet? Job fikk en lykkelig slutt, men det er ingen helt lykkelig slutt. Det er
igjen for mange løse tråder, for mange ubesvarte spørsmål.
Bibelen sier at Herren «vendte Jobs skjebne» (). Det skal være sikkert,
særlig i forhold til det som hadde skjedd. Men mye var fremdeles ufullstendig, ubesvart
og uoppfylt.
Og det kan vel ikke overraske oss? For slik verden er her og nå, vil noen forhold
forbli ufullstendige, ubesvarte og uoppfylte, enten det ender godt eller dårlig for oss.
Derfor kan man på et vis betrakte avslutningen av Jobs liv som et svakt symbol på
utgangen av all menneskelig sorg og lidelse. Den bærer bud om vårt endelige håp og
løfte i Jesu Kristi evangelium: en fullstendig gjenreisning som gjør at Jobs gjenreisning
blekner i sammenligning.
Les . Hva sier denne teksten om at noen ting her i livet vil forbli ubesvart,
uoppfylt og ufullstendig? Hvilket håp peker den på?
Bibelen er en historiebok. Men den er ikke bare en historiebok. Den forteller om
fortidens hendelser og bruker dem (blant annet) til å gi oss åndelige lærdommer.
Hendelser i fortiden lærer oss sannheter om hvordan vi skal leve her og nå (se
).
Bibelen taler ikke bare om fortiden. Den handler også om fremtiden. Den taler
ikke bare om det som har skjedd, men om det som skal skje. Den peker mot fremtiden
og endetiden. Det teologiske uttrykket for begivenhetene i den siste tid og endetiden
er eskatologi, et gresk ord som betyr «læren om det siste». Noen ganger brukes
det også om tro på døden, dommen, himmelen og helvete. Det handler også om det
håpet vi har om en ny tilværelse i en ny verden.
Bibelen sier mye om endetiden. Ja, Jobs bok endte med Jobs død, og hvis dette var
den eneste boken man hadde, kunne man tro at Jobs historie endte slik alle historier
ender, med døden. Punktum finale. Noe mer var ikke å håpe på, for så vidt vi kan se,
kommer ingenting etter den.
Men Bibelen lærer noe annet. Den lærer at Guds evige rike skal opprettes ved
tidens ende, at det skal bestå i all evighet og være de frelstes hjem i evigheten. I motsetning
til verdslige riker som har kommet og gått, er dette et evigvarende rike.
Les ; . Hvilket håp gir disse versene for endetiden?
«På grunn av frelsesplanen er verden på ny kommet inn under Guds nåde. Alt som
gikk tapt ved synden, blir gjenopprettet. Ikke bare mennesket, men selve jorden
blir løskjøpt som et evig bosted for dem som følger ham. I seks tusen år har Satan
kjempet for å bevare herredømmet over jorden. Da skal Guds opprinnelige hensikt
med skapelsen bli til virkelighet. ‘Men Den høyestes hellige skal overta riket og
beholde det for alle tider, i evigheters evighet.’ .» – Alfa og Omega, bind
1, side 317,318 [].
Jobs bok endte med hans død. Det gode budskap for oss, som for Job, er at slutten
av Jobs bok ikke er slutten på Jobs historie. Og vår død er heller ikke slutten
på vår historie.
Les . Hvilket spørsmål stiller Job, og hvordan besvarer han det, på sin
egen måte?
Et av temaene i Jobs bok er døden. Enhver bok som tar for seg menneskelig lidelse,
må ta opp døden, som er skyld i mye av vår lidelse. Job spør om de døde skal leve
igjen, og så sier han at han venter på at hans forvandling skal komme. Det hebraiske
ordet for «vente» bærer også tanken om håp i seg. Det er ikke bare å vente på noe,
det er å håpe på det.
Og det han håpet på, var hans «avløsning». Dette ordet kommer av et hebraisk ord
som rommer tanken om «fornyelse» eller «erstatning». Ofte er det tale om å ta på andre
klær. Ordet har en bred mening. Men sammenhengen er spørsmålet om hvilken
«avløsning» som kommer etter døden, en «avløsning» som Job håper på. Hva kan
vel denne forandringen være, om ikke en forvandling fra død til liv? Job visste jo at
Gud «lengtet etter [sine] henders verk» ().
Vårt håp, løftet om at døden ikke er slutten, har vi i kraft av Jesu liv, død og
oppstandelse. Det nye testamentet «lærer at Kristus har beseiret døden, menneskets
største fiende, og at Gud skal vekke de døde til en endelig dom. Men denne læren
blir sentral i bibelsk tro … etter Kristi oppstandelse, for den stadfestes ved Kristi
seier over døden.» – John E. Hartley: The Book of Job, NICOT, Accordance elektronisk
utg. (Grand Rapids, 1988), side 237.
«Jesus sier til henne: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal
leve om han enn dør» (). Hva sier Jesus som gir oss håp og tillit i møte
med «slutten»? Hva vet vi som Job ikke visste?
Til tross for alt det grusomme som hadde hendt, var Job tro mot Gud, og han fikk
tilbake mye av det han hadde mistet. Men som med så mye i Jobs bok, finnes det
spørsmål vi ikke får svar på. Job er bare én av Bibelens bøker, og det ville være galt
å bygge en hel teologi på én bok. Resten av Skriften utfyller vår forståelse av mange
av de vanskelige spørsmålene i Jobs bok. NT fører mye frem i lyset som man ikke
kunne ha forstått fullt ut i gammeltestamentlig tid. Det beste eksemplet på dette
er kanskje helligdomstjenesten. En trofast israelitt kunne nok ha forstått en del om
betydningen av dyrenes død og off ertjenesten, men det var først med Jesu død på
korset at det hele ble oppklart. Hebreerbrevet kaster mye lys over denne tjenesten.
Og selv om vi kjenner sannheten for vår tid () og har fått mer lys over saker
og ting enn Job hadde, må også vi leve med ubesvarte spørsmål. Sannhet åpenbares
gradvis. Selv om vi har fått mye lys, er det mye vi ikke forstår ennå. Vi er blitt fortalt
at «den frelste skare skal dra fra verden til verden, og mye av dens tid vil gå med
til å granske frelsens mysterier. Gjennom hele evigheten skal det stadig åpne seg nye
sider ved dette emnet.» – Advent Review and Sabbath Herald, 9. mars 1886.
Forslag til samtale
Hva er progressiv åpenbaring? Hvilke andre eksempler finnes det på dette?
For eksempel lærer vi regning ved først å lære å telle til ti. Så lærer vi hvordan
man legger sammen, trekker fra, multipliserer og deler tallene. Vi kan gå
videre med algebra, geometri og kalkyler og fremdeles arbeide med de tallene
vi lærte først. Hvordan hjelper denne analogien oss å forstå tanken om
progressiv åpenbaring også på teologiens område?
Les . Gjennom tidene har kommentatorene stilt seg spørsmålet om
hvor Jobs slektninger og venner var når han hadde det som verst. For de kom
etter at han igjen fikk lykken med seg. Hva er galt med dette bildet?
Hvor mange triste avslutninger kjenner du til, og hvordan gir korset håp om at
disse dårlige avslutningene ikke er slutten på alt?
Ahmad bodde i et land i Midtøsten. Han var leder for
grupper av Anonyme Alkoholikere og Anonyme
Narkomane og hadde hjulpet mange å bli fri for avhengigheten
slik han selv var blitt hjulpet.
Ahmad elsket å lese. Han kom over en bok med flere bibelsitater. Noe sånt hadde han aldri
lest, og han følte en ny fred. Senere fikk han en bibel som en venn ga ham i all hemmelighet. Han
ble begeistret for det han leste og stilte vennen flere spørsmål. Da tok vennen han med til et hjem
der noen kristne holdt et hemmelig møte. Ble man avslørt, kunne man bli drept.
Ahmad sier: ”Når myndighetene får nyss om at du har konvertert eller tenker på det, dreper de
deg. Folk blir bare borte.”
”Men da jeg oppdaget Bibelen og fant Jesus, ble alt forvandlet, og jeg ville hjelpe andre også.”
Ahmad fortsatte med AA- og AN-møter hjemme og begynte å fortelle om Jesus uten å bruke
navnet: ”Det finnes en Gud som elsker oss, han er Far, og han sendte sin Sønn til oss.”
Noen av møtedeltakerne mislikte det. Venner sa at de tok notater og kom til å skape problemer.
Ahmad ble mer forsiktig. ”Men jeg kunne ikke bare gjøre ingenting,” sa han. ”I AA lærte jeg
at man må fortelle andre om budskapet. Det lærer Bibelen også.”
Ahmad ble med i et nettverk som lastet ned prekener og kopierte dem. De spredte små pakker
med prekener og bibler over hele landet.
På denne tiden fikk Ahmad høre fra vennen Hamid, som nå var i Østerrike. Hamid fortalte at
han hadde funnet Adventistkirken. ”De er vennlige og har godtatt meg. Og de lærer det samme
om alkohol og stoffer som du.”
I over et år holdt de kontakten, mens Ahmad deltok i undergrunnskirken hjemme. Men en dag
”forsvant” en kristen venn. Via venner fikk Ahmad vite at mannen og hans kone var i fare fordi
myndigheten visste om hans omvendelse.
Ahmads kone var i 9. måned, men han skjønte at de måtte bort. De forlot hjemme i all stillhet
og kom seg til et annet land. Så dro de til vennen Hamid i Østerrike.
Den første dagen i Østerrike tok Hamid dem med til adventistkirken. ”Her kan dere finne
fred,” sa han.
De fant mer enn fred. ”Jeg fant fred og kjærlighet,” sier Ahmad. For første gang møtte jeg
noen som ville hjelpe uten å få noe igjen. Denne kjærligheten kunne ikke mine foreldre gi meg.
Troen tillot dem ikke å være snill mot meg. Deres Gud er ikke snill. Men her følte jeg meg som
kjærlighetens flyktning.”
Ahmad forteller andre om det han har funnet, og har ført mange flyktninger til menigheten i
Østerrike.
88 % av østerrikerne taler tysk.
Andre språk er ungarsk, kroatisk,
serbisk, bosnisk, tyrkisk og polsk.