Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og
mine tanker høyt over deres tanker ().
Den verbale kampen mellom Job og de tre vennene durer videre, med ord som
til tider er dype, vakre og sanne. Folk siterer ofte Jobs bok, også sitater av Elifas,
Bildad og Sofar. Nettopp fordi de sier mye fint. De sier det bare ikke på riktig sted til
riktig tid. Det som står i , er sant:
«Som epler av gull i et smykke av sølv er ord som blir talt i rette tid. Som en ring
av gull, som et smykke av fint gull er refsende ord fra den vise for et lydhørt øre.
Som svalende snø når det er tid for å høste, er et trofast sendebud for den som sendte
ham, han gir sin herre nye krefter.»
Dessverre var det ikke slike ord Job fikk høre fra sine venner. Og det skulle bli
verre, for nå kommer en fjerde venn. Han sier også at Job tar feil.
Selv etter Jobs trosbekjennelse () fortsatte ordkrigen. Gjennom mange
kapitler bølger slaget frem og tilbake. Det reises mange dype og viktige spørsmål
om Gud, synd, død, rettferdighet, de ugudelige, visdom og menneskets flyktige
eksistens.
Hvilke sannheter inneholder disse tekstene?
Gjennom alle disse kapitlene ser vi at argumentene bølger frem og tilbake uten at
noen vil gi seg. Elifas, Bildad og Sofar tviholdt på tanken om at man får det man fortjener
i livet: Jobs skjebne måtte være Guds rettferdige straff for synd. Job på sin side
fortsatte å beklage den grusomme skjebnen som hadde rammet ham og var sikker på
at han ikke fortjente lidelsen. Frem og tilbake bølger kampen, «trøsterne» anklager
Job for å bruke tomme ord, og Job svarer med samme mynt.
Men ingen av dem, heller ikke Job, forsto alt. Hvordan skulle de kunne gjøre det?
De talte ut fra en begrenset synsvinkel, slik vi alle gjør. Dersom Jobs bok kan lære
oss noe som helst, er det at vi bør være ydmyke når vi gir oss til å tale om Gud og
hans handlemåte. Vi kjenner kanskje en del sannhet, kanskje en hel del, men noen
ganger – og det ser vi hos disse tre mennene – håndterer vi ikke engang det vi vet på
den beste måten.
Se på naturens verden. Er ikke den bevis for hvor lite vi vet om selv de enkleste
ting?
Fra til holder bokens tragiske helt sin siste tale for de tre vennene. Han er
veltalende og intens, men han gjør stort sett ikke annet enn å repetere det han har
sagt hele tiden: Jeg fortjener ikke det som har hendt. Punktum.
Job er representativ for alle dem som lider uten å ha gjort seg fortjent til sin
skjebne. Og spørsmålet blir: hvorfor? I noen tilfeller er svaret på lidelsen ganske
enkelt. Folk fører selv problemene over seg. Men ofte, og spesielt når det gjelder Job,
er det ikke slik, så lidelsens problem er uløst.
Når ender, har Job talt om det liv han har ført, et liv der ingenting
skulle tilsi det som har skjedd. Det siste verset i kapitlet lyder: «Jobs tale er fullført.»
().
Les . Hva skjer her, og hvilken anklage retter Elihu mot Job og de andre?
Det er første gang Elihu er nevnt i Jobs bok. Han må ha hørt noen av de lange samtalene,
men vi vet ikke når han dukket opp på scenen. Han må ha kommet etter de
andre, for han er ikke nevnt sammen med dem da de kom. Det vi vet, er at han ikke
var imponert over det han hadde hørt. Fire ganger i disse fem versene får vi høre
at hans «vrede» flammet opp mot det han hadde hørt. I de neste seks kapitlene gir
Elihu sin forståelse og forklaring på de problemene som Jobs ulykker hadde reist.
Ifølge var Elihu sint på Job fordi han «mente seg å være mer rettferdig
enn Gud». Det var ikke dette Job egentlig sa. Hvor forsiktige bør vi være når vi
tolker andres ord? Hvordan kan vi lære å ta det som folk sier i beste mening?
Det er skrevet mangt og meget om Elihu og hans tale. Noen mener den er et viktig
vendepunkt i samtalen. Men det er ikke lett å se hva Elihu bidrar med som er så nytt
eller banebrytende at det gjør noe. Stort sett kommer han med de samme argumentene
som de tre andre hadde lagt frem i forsøket på å forsvare Gud.
Les . Hvilke sannheter inneholder versene? Hvor minner de om
det som de andre allerede har sagt? Det han sa, var sant, men hvorfor var det
upassende?
Det vi ser hos Elihu, er kanskje det samme som hos de andre vennene: frykt. De er
redde for at Gud ikke er den som de tror han er. De vil så gjerne tro på Guds godhet
og rettferdighet og makt. Hva gjør så Elihu? Han terper videre på Guds godhet,
rettferdighet og makt.
«Guds øyne følger menneskets veier, hvert skritt ser han. Ikke noe mørke, ingen
dødsskygge kan skjule dem som gjør urett» ().
«Se, Gud er mektig, men avviser ingen; mektig er hans styrke og innsikt. Han
holder ikke liv i den urettferdige, men lar hjelpeløse få sin rett. Han tar ikke øynene
fra de rettferdige; med konger kommer de på tronen, han lar dem sitte for alltid og
opphøyer dem» ().
«Den veldige finner vi ikke; han er opphøyd i makt og rett. Stor er hans rettferd;
han undertrykker ingen. Derfor frykter menneskene ham, men han overser dem som
tror de er vise» ().
Hvis han har rett, kommer man ikke unna at Job får som fortjent. Hvordan skal
man ellers forstå det? Elihu prøvde å verne om sitt eget gudsbilde i møtet med det
forferdelige som hadde rammet et så godt menneske som Job.
Har du noen gang opplevd noe som gjorde deg usikker på din tro? Hvordan reagerte
du? Hva kunne du ha gjort annerledes?
De fire vennene trodde på Gud, en rettferdig Gud, men de hadde et problem:
Hvordan skulle de forklare Jobs situasjon logisk og fornuftig og likevel i tråd med
deres forståelse av Guds karakter? Det endte med at de trakk feil slutninger da de
prøvde å forstå det onde, eller iallfall det onde som rammet Job.
Ellen G. White har noen vektige ord om dette. «Det er umulig å forklare syndens
opphav på en måte som kan begrunne dens eksistens … Synden har trengt seg inn,
og ingen kan gi noen fornuftig forklaring på dens eksistens. Den er mystisk, uforklarlig.
Å unnskylde den er å forsvare den. Hvis man fant en unnskyldning for den
eller kunne påvise noen grunn til at den burde eksistere, ville den ikke lenger være
synd.» Alfa og Omega, bind 8, side 9 [].
Hun bruker ordet synd, men la oss erstatte det med et annet ord, et ord som har
en lignende betydning: det onde. Da ville det bli: Det er umulig å forklare det ondes
opphav på en måte som kan begrunne dets eksistens … Det onde har trengt seg inn,
og ingen kan gi noen fornuftig forklaring på dets eksistens. Det er mystisk, uforklarlig.
Å unnskylde det er å forsvare det. Hvis man fant en unnskyldning for det eller
kunne påvise noen grunn til at det burde eksistere, ville det ikke lenger være ondskap.
Ofte når tragedien rammer, tenker folk som så: «Jeg forstår ikke dette.» Eller:
«Det gir ingen mening.» Det var nettopp dette Job hadde sagt hele tiden.
Det er en god grunn til at det ikke gir mening for Job og vennene hans: det onde
gir ingen mening. Hvis vi kunne forstå det, hvis det var mening i det, hvis det passet
inn i en logisk og fornuftig plan, ville det ikke lenger være så ondt, det ville ikke
være så tragisk, for det ville tjene en hensikt.
Se på disse versene om Satans fall og det ondes opphav. Hvilken mening gir hans
fall? ()?
Her er et fullkomment vesen som er skapt av en fullkommen Gud og lever i et fullkomment
miljø. Han er opphøyet, full av visdom, fullkommen i skjønnhet, dekket
av edelsteiner, en «salvet kjerub» som bodde på «Guds hellige fjell». Og likevel. Til
tross for at han hadde fått så mye, ødela han seg selv og lot det onde ta over. Hva
kunne ha vært mer irrasjonelt og ulogisk enn det onde som tok bolig i djevelen?
Hva er din egen erfaring med hvor ufornuftig og uforklarlig det onde er?
Hovedpersonene i Jobs bok så som «i et speil, i en gåte» (). De hadde
en meget begrenset forståelse av både den fysiske og den åndelige verden. Det er
interessant at ingen av dem, heller ikke Job, nevnte djevelens rolle – han som var den
direkte årsaken til alt som hadde rammet Job. Og til tross for at de var sikre på at de
hadde rett, spesielt Elihu (se ), er deres forsøk på å forklare Jobs lidelser
rasjonelt ganske mangelfulle. Og Job visste det.
Vi kjenner den kosmiske bakgrunnen, men kan vi forklare det onde som rammet
Job? Les og om igjen. Hvilke spørsmål gjenstår etter alt det vi har fått vite?
I de to første kapitlene i Job får vi et overblikk som ingen av disse mennene hadde.
Likevel er det vanskelig å forstå Jobs lidelser. Det var jo ikke hans ondskap som
førte til lidelsen. Det var nettopp Jobs godhet som fikk Gud til å peke ham ut for
djevelen. Var det da hans godhet og ønske om å være trofast mot Gud som gjorde
at alt dette rammet ham? Hvordan skal vi forstå dette? Og hvis Job hadde visst hva
som foregikk, ville han ikke da ha ropt: «Vær så snill, Gud, finn en annen. La meg
få tilbake barna mine, helsen og det som er mitt!» Job hadde ikke meldt seg som
prøveklut. Hvem ville ha gjort det? Var alt dette rettferdig mot Job og hans familie?
Og selv om Gud vant sitt argument med djevelen, vet vi at djevelen ikke innrømmet
nederlaget (). Hva var så poenget? Og om man sier at det likevel kom noe
godt ut av det som rammet Job: Var det verdt tapet av så mange menneskeliv og all
den lidelsen som rammet Job? Hvis disse spørsmålene ennå er ubesvart, så tenk på
alle de spørsmålene som Job satt igjen med!
Men her er vi fremme ved noe av det viktigste Jobs bok kan lære oss: å leve ved
tro og ikke ved det vi kan se, å stole på Gud og være tro mot ham også når vi, som
Job, ikke forstår det som skjer. Man lever ikke i tro når alt er klappet og klart. Vi
lever i tro når vi som Job stoler på og adlyder Gud også når vi ikke finner mening i
det som skjer omkring oss.
Hva må du overlate til Gud selv om du ikke forstår det? Hvordan kan du fortsette
å bygge denne tilliten når du ikke får svar?
I en drøftelse av spørsmålet tro og fornuft skrev forfatteren John Hedley Brooke om
den tyske filosofen Immanuel Kant (1724–1804) og hans forsøk på å forstå grensene
for menneskelig kunnskap, særlig når det gjelder Guds handlemåte. For Kant «var
spørsmålet om å rettferdiggjøre Guds veier overfor mennesket noe som bygget på
tro, ikke kunnskap. Som eksempel på en autentisk holdning i møte med motgang,
valgte Kant Job, mannen som mistet alt unntatt sin gode samvittighet. Han hadde
gitt seg inn under Guds dom, men han hadde gjort rett i å motstå rådene fra venner
som prøvde å forklare hans ulykke. Jobs styrke var at han visste hva han ikke visste:
hva Gud innbilte seg at han holdt på med når han hauget opp ulykker over ham.»
– Science and Religion (New York, 2006), side 207, 208. Vennene i Jobs bok trodde
at det som hadde rammet Job, kunne forklares med årsak og virkning: Årsaken var
Jobs synd, virkningen var hans lidelse. Enkelt og klart, god teologi og i tråd med
sunn fornuft. Men helt feil. Det er et godt eksempel på at virkeligheten og den Gud
som skapte og opprettholder denne virkeligheten, ikke innordner seg under vår forståelse
av Gud og hans verden.
Forslag til samtale
Djevelen er ikke nevnt i noen av talene om Jobs situasjon og hvorfor det hele
skjedde. Hvorfor? Hva sier dette om hvor begrenset deres forståelse var, enda
så mange sannheter som de kjente til? Hva kan deres uvitenhet si oss om vår
egen forståelse, til tross for alle de sannhetene som vi har?
«Når vi påtar oss å ordne og styre med våre egne affærer og det ansvar vi
har å bære, og stoler på at vår egen visdom skal gi oss fremgang, bærer vi en
byrde som Gud ikke har lagt på oss, og vi forsøker å bære den uten hans hjelp
… Men når vi virkelig tror at Gud elsker oss og bare vil det som er godt for
oss, da slutter vi med å bekymre oss for fremtiden. Vi kommer til å stole på
Gud som et barn stoler på gode foreldre. Da vil våre vanskeligheter og plager
forsvinne, for vår vilje vil være underlagt Guds vilje.» – I naturens tempel,
side 100 []. Hvordan kan vi tilegne oss slik tillit og tro? Altså, hva gjør
vi nå som vil gjøre vår tro enten sterkere eller svakere?
Red.: Richard kom til å knuse det vakre glasset i inngangsdøra da han lekte med storebroren sin.
Han var skrekkslagen ved tanken på hvordan far ville reagere og tryglet Gud om å forhindre at
faren ble rasende.
Far kom hjem og så døren. Han spurte: ”Hvem har gjort dette?” Jeg meldte meg. Da sa han:
”Er du skadet. Går det bra?”
Han var mest opptatt av meg. Det forbløffet meg, og jeg tror det var bønnesvar. Fra da av
trodde jeg 100 prosent på Guds eksistens.
Ett år senere hadde jeg bar mitzvah i synagogen vår. Det var også der jeg lærte hebraisk, jødiske
bønner, ritualer og Bibelen. Torsdag og søndag hadde vi fri fra skolen og forberedte oss på
bar mitzvah, som betyr ”budets sønn”. Jeg var 12 år.
En av vennene mine het Emmanuel og var fra et adventisthjem. Faren het Manuel og moren
Manuela.
En dag var noen av oss hjemme hos Emmanuel. Der ble jeg presentert som ”jøde”. Faren ble
interessert. Senere fikk jeg vite at han var veldig opptatt av misjon. Han ga litteratur til alle som
kom i huset, så de skulle bli kristne. Før han ble adventist, hadde han vært en meget militant kommunist
og prøvd å omvende alle til kommunismen.
”Å, så du er jøde. Interessant. Vet du, vi er åndelige jøder. Så du er trygg her. Vi spiser kosher
mat. Og vi holder sabbat,” la han til.
Hver gang jeg kom, viste han meg noen tekster fra Bibelen. ”Dette er din bibel, ikke min. Den
er feil,” sa jeg. ”Bare sjekk det i din egen,” sa han.
Jeg sjekket. Han hadde rett. Så glemte jeg det.
Året etter begynte jeg å gå ut med Manuels datter, Liliane. Faren likte det bare sånn passe,
men fortsatte å bearbeide meg. En dag sa ha: ”Kan du ikke bli med i kirken og se hvordan vi har
det?”
Sabbats morgen gikk jeg i adventistkirken mens mor og far trodde jeg gikk på skolen. Det var
interessant. Sabbatsskolelærerens far hadde vært adventistenes leder i Israel før. Han hadde bodd
der og kunne både sin hebraisk og sin bibel. Jeg likte å høre på ham. Etter hvert gikk jeg en del i
adventistkirken.
Den hellige ånd arbeidet med meg. Men så skjedde noe grusomt. Manuel var elektriker og
reparerte heiser. En dag ble han svimmel og falt ned i heissjakten. Han ble sendt til sykehus, men
livet sto ikke til å redde.
Jeg var rystet. Manuel var bare 47 år og en sterk mann. Han hadde en sterk tro på Jesus. Dette
fikk meg til å tenke mer over livet og døden.