Hvor var du da jeg grunnla jorden? Fortell det, hvis du vet det! (Job 38,4).
Personene i Jobs bok hadde én ting felles: De hadde mye å si om Gud, eller i det
minste om sin forståelse av Gud. Og mye av det de sa, kan man være enige i. For
hvem er uenig i dette: «Spør bare dyrene, og de skal lære deg, spør fuglene under
himmelen, og de skal opplyse deg. Snakk med jorden, og den skal lære deg, fiskene
i havet skal fortelle. Hvem av disse har ikke forstått at Herrens hånd har laget
dette? Han har hver levende skapning i sin hånd, og ånden til hvert menneske» (Job
12,7–10)? Eller hva med dette: «Tror du at Gud forvrenger retten, at Den veldige
fordreier rettferdigheten?» (Job 8,3)?
Emnet var Jobs lidelse, men det er Gud som står i fokus for samtalen. Bortsett fra
i de to første kapitlene står Herren i bakgrunnen mens samtalene går sin gang.
Men dette skulle det bli slutt på. Gud – som har vært gjenstand for samtalene i
Jobs bok – griper ordet.
LesJob 38,1. Hvordan skiller dette seg ut fra de andre dialogene?
Plutselig og uventet opptrer Herren i Jobs bok. Det er første gang siden hans ord i
Job 2,6: «Da sa Herren til Anklageren: Se, han er i din makt, men spar livet hans!»
Ingenting har forberedt leseren på Guds entré. Job 37 avsluttes med Elihus tale,
og før vi vet ordet av det, leser vi: «Da svarte Herren Job ut av stormen» (Job 38,1).
Med ett er det bare Gud og Job, som om de andre er saken uvedkommende, iallfall
der og da.
Ordet stormen kommer fra et hebraisk ord som brukes i forbindelse med Guds
møter med mennesker (se Jes 29,6; Sak 9,14). Det var også dette ordet som ble brukt
da Elia ble tatt opp til himmelen: «Den gang Herren tok Elia opp til himmelen i en
storm, gikk det slik til: Elia og Elisja gikk sammen ut fra Gilgal» (2 Kong 2,1).
Vi får ikke noen fysiske detaljer om denne teofanien (synlig åpenbaring av Gud
for menneskene), men det er tydelig at Gud ikke taler til Job i noen «svak susing»
(1 Kong 19,12). Nei, Gud åpenbarte seg på en mektig måte, som sikkert fanget Jobs
oppmerksomhet.
Dette er naturligvis ikke eneste gang at Gud har åpenbart seg for syndige mennesker.
Bibelen peker ofte på hvor nær Gud står menneskeheten.
Bibelen lærer at vår Gud ikke er en fjern Gud som skapte verden for så å overlate oss
til oss selv. Nei, han er en Gud som griper inn i vårt liv. Uansett sorger, problemer
eller hva vi enn måtte komme ut for her i livet, kan vi være trygge på at han er nær
og til å stole på.
Det er én ting å tro med forstanden at Gud er nær. Det er noe ganske annet å oppleve
denne nærheten. Hvordan kan du lære å komme Gud nærmere og finne håp
og trøst i dette forholdet?
Etter det som må ha virket som en veldig lang taushet for Job, taler Gud endelig til
ham. Men det første han sa, var neppe det Job ønsket å høre.
Hva var det første spørsmålet som Gud stilte Job, og hva er underforstått i dette
spørsmålet? Job 38,2.
Gjennom hele Bibelen stiller Gud menneskene spørsmål. Ikke fordi han ikke vet
svaret. Nei, i likhet med en god lærer spør Gud fordi dette får oss til å tenke over vår
situasjon på, det får oss til å arbeide oss gjennom problemene og trekke de riktige
konklusjonene. Gud spør ikke for at vi skal fortelle ham noe som han ikke vet. Nei,
han stiller ofte spørsmål for at vi skal lære ting som vi trenger å forstå bedre. Guds
spørsmål er et retorisk grep for å nå mennesker med sannheten.
Les disse spørsmålene fra Gud. Hva tror du formålet med spørsmålene var? Hva
var poenget?
Job hadde mye å si om Gud, og Gud ønsket åpenbart at han skulle innse at det var
mye ved Skaperen som han ikke visste eller forsto. Guds første spørsmål minner en
god del om noe av det som vennene også hadde sagt (se Job 8,1–2; Job 11,1–3; Job 15,1–3).
Tenk deg at Gud ville stille deg et spørsmål om ditt liv akkurat nå. Hva tror du han
ville spørre om, og hva ville du svare? Hva kan spørsmålet og svaret lære deg om
deg selv?
LesJob 38,4–41. Hvilke spørsmål stiller Gud Job, og hvorfor nettopp disse
spørsmålene?
Hvis Job hadde ventet seg en utredning om hvorfor alle katastrofene hadde rammet
ham, ble han skuffet. I stedet fikk han en strøm av retoriske spørsmål som viser
kontrasten mellom Herren og hans kreative kraft og den stakkars forgjengelige og
uvitende Job.
«Hvor var du da jeg grunnla jorden?» begynner Herren (Job 38,4). Etter det som
minner om noen av de første bildene i 1 Mos – f.eks. jordens, havets, lysets og mørkets
opprinnelse – sier Gud til Job at du vet jo naturligvis alt dette, «for du var vel
født den gangen! Ja, dine dagers tall er stort» (se Job 38,21).
Deretter peker Herren på skaperverkets mysterier, igjen med retoriske spørsmål
som tar opp både jordens grunnvoller og mysterier omkring været og stjernene.
«Kan du knytte Sjustjernens bånd eller løse Orions lenker?» (Job 38,31). Så henleder
han Jobs oppmerksomhet på jorden, alt fra menneskelig innsikt (Job 38,36) til
dyrelivet (Job 38,39–41) – et tema som utbroderes videre i Job 39. Hadde boka vært
skrevet i dag, ville Herren kanskje ha spurt: «Hvem binder kvarkene i protoner og
nøytroner?» «Hvor var du da jeg regnet ut Planck-massen?» «Er det i kraft av din
forstand at tyngdekraften bøyer tid og rom?»
Svaret på alle disse spørsmålene er det samme. Naturligvis ikke. Job var ikke til
stede under noen av disse begivenhetene, og han visste ikke stort om noe av det som
Herren nevnte. Gud ville vise Job at til tross for all hans visdom og kunnskap, og
selv om han – i motsetning til de andre – snakket «rett» om Gud (Job 42,7), var det
egentlig ganske lite Job visste. Og hans mangel på kunnskap ser man klarest av hans
uvitenhet om den skapte verden.
Hvis Job vet så lite om skaperverket, hvor mye vet han da om Skaperen? Her har
vi en stor kontrast mellom Skaperen og det skapte, mellom Gud og menneske. Gud
sammenlignet seg med Job, men det kunne like gjerne ha vært et annet menneske
(med unntak av Jesus). Hva er vi sammenlignet med Gud? Og likevel: Se på hva Gud
har gjort for å frelse oss og gi oss håp om evig samfunn med ham.
Det er lett for oss som lever i dag å se på de spørsmålene som Gud hadde stilt Job og
tenke som så: Job, som levde for tusener av år siden, visste ikke stort om skaperverket.
Det var f.eks. ikke før på 1500-tallet at noen forsto at solens ferd over himmelen
skyldes jordens rotasjon om sin akse, ikke at solen går rundt jorden. Dette tar de
fleste av oss for gitt nå.
Takket være moderne vitenskap har vår tids mennesker langt større kunnskap om
den naturlige verden enn folk i bibelsk tid. Men til tross for all den kunnskapen som
vi har tilegnet oss, er det mye vi ikke vet om den naturlige verden og dens opphav.
Les de spørsmålene Gud stilte Job (Job 38-39). Hvor mye bedre svar kan folk gi i
dag?
Vitenskapen har åpenbart sider ved virkeligheten som før var ukjent. Men mye gjenstår
å utforske. Vitenskapen har langt fra fjernet skaperverkets majestet og mysterier.
Den har bare gjort det mer fascinerende. Den avslører en dybde og kompleksitet i
naturen som tidligere generasjoner ikke var klar over.
«Det som er skjult, hører Herren vår Gud til, men det som er åpenbart, tilhører
oss og våre barn til evig tid» 5 Mos 29,29. Gud har aldri åpenbart hvordan han utførte
skaperverket. Menneskelig vitenskap kan ikke utforske Den høyestes hemmeligheter.
Hans skapermakt er like ubegripelig som hans eksistens.» – Alfa og Omega,
bind 1, side 94 [PP 113].
Hvilken advarsel har disse tekstene om den menneskelige kunnskaps begrensninger?
1 Kor 3,19; 1 Kor 1,18–27.
Til tross for all den kunnskap som menneskene har samlet seg i de siste århundrene,
er den skapte verden full av undere og mysterier som vi knapt kan fatte. Jo
mer vi lærer om skaperverket, desto mer fantastisk og mystisk viser det seg å
være. Hvordan får den skapte verden deg til å undre deg over vår Guds makt?
Job ble naturligvis overveldet av det Gud viste ham. Ja, når han sier: «Hvem skjuler
din plan med uforstand?» (Job 42,3), gjentar han bare Guds første spørsmål til ham.
Nå kjente Job svaret: Det var han selv som talte om noe han egentlig ikke hadde
greie på.
Legg også merke til det Job sa i Job 42,5. Han hadde bare hørt om Gud, men nå
som han fikk en bedre forståelse av Gud, så han seg selv som det han egentlig var.
Det var derfor han reagerte som han gjorde, han avskydde seg selv og angret i støv
og aske.
LesJes 6,1–5 og Luk 5,1–8. Hvordan minner disse reaksjonene om Jobs reaksjon?
I alle disse tilfellene er en av Bibelens store sannheter åpenbart: menneskets syndighet.
Job var «en from og rettskaffen mann som fryktet Gud og unngikk alt ondt»
(Job 1,1). Satan gjorde sitt beste for å sette ham opp mot Gud, men Job var trofast
gjennom det hele. Vi har å gjøre med en sterk og trofast Guds mann.
Men likevel: Som med Jesaja og Peter var et glimt av Guds hellighet og kraft nok
til å få Job til å krympe seg over at han var så liten og syndig. Dette er fordi vi er
syndere, vesener som er så skadet av synden at vi kommer i konflikt med Gud. Det
er derfor ingen kan redde seg selv. Ingen kan gjøre nok godt til å fortjene noe av
Gud. Det er derfor selv de «beste» blant oss trenger Guds nåde, en frelser, en som
kan gjøre det for oss som vi ikke selv kan gjøre. Heldigvis har vi fått alt dette og mer
til i Jesus.
Forestill deg at du akkurat nå står ansikt til ansikt med Gud. Hvordan tror du at
du ville ha reagert?
«Gud har latt et vell av lys strømme ut over verden både gjennom vitenskap og
kunst. Men når de som gir seg ut for å være vitenskapsmenn, behandler disse emner
fra et rent menneskelig synspunkt, vil de uten tvil komme til feilaktige slutninger.
Det behøver ikke være direkte galt å spekulere over ting som ikke er åpenbart i
Guds ord, dersom våre teorier ikke står i strid med de kjensgjerninger vi finner i
Bibelen. Men de som setter Guds ord til side og prøver å forklare skaperverket fra
vitenskapelige prinsipper, driver omkring uten kart og kompass på et ukjent hav.
Selv de skarpeste hjerner trenger veiledning fra Guds ord i sin forskning, ellers vil
de bli ført vill i sine forsøk på å finne forholdet mellom forskning og åpenbaring.
Fordi Skaperen og hans verk ligger så høyt over deres fatteevne, er de ikke i stand til
å gi noen forklaring ut fra naturlover, og de betrakter bibelhistorien som upålitelig.
De som tviler på beretningene i Det gamle og Det nye testamente, vil snart gå et steg
videre og tvile på Guds eksistens. Når de så har mistet ankeret, er de prisgitt å drive
omkring mellom vantroens skjær.» – Alfa og Omega, bind 1, side 94 [PP 113].
Forslag til samtale
Les sitatet i fredagens avsnitt. Hvilke tegn ser vi på at det som hun advarte
mot, faktisk skjer, spesielt på vitenskapens område? Hvilke ting innen vitenskapen,
slik den nå utfolder seg, er i åpenbar strid med Guds ord?
Den store matematikeren og filosofen Alfred North Whitehead, som levde i
det forrige århundre, sa: «For 57 år siden var jeg var en ung mann ved universitetet
i Cambridge. Jeg lærte vitenskap og matematikk under strålende
begavelser, og jeg gjorde det godt. Siden århundreskiftet har hver eneste én
av disse vedtatte sannhetene blitt avleggs … Og likevel erklærer de som har
oppdaget vitenskapens nye hypoteser: «Nå har vi endelig fått visshet.» – A. N.
Whitehead, Dialogues of Alfred North Whitehead. Hvordan kan dette lære oss
å være forsiktige med å godta det som verdens store menn lærer, spesielt når
det de sier, strider helt åpenlyst mot Guds ord?
Nevn noen av skaperverkets undere som moderne vitenskap har åpenbart
for oss og som folk på Jobs tid (eller for bare et par hundre år siden) umulig
kunne ha forstått? Hvordan viser dette oss enda mer om Herrens utrolige
skaperkraft?
Jeg gikk i Manuels begravelse. Etter begravelsen avtalte jeg et møte med pastoren. Jeg ba ham
fortelle meg mer om adventismen og gi meg bibelstudier. Lilliane og jeg studerte sammen.
Mine foreldre likte ikke at jeg var sammen med Lilliane. De ville jeg skulle gifte meg med en
jøde. Men jeg ville ha Lilliane.
Da ingenting nyttet, sa far: ”Dra til Canada. Du kan studere der. Jeg betaler.” Jeg nølte. Men en
dag da jeg var nedfor, sa jeg: ”OK. Jeg drar.” Jeg reiste uten å si farvel til Lilliane.
Senere fikk jeg høre at hun gråt og at foreldrene prøvde å trøste henne. Men så fikk hun tak
i min tantes adresse og skrev til meg. Da jeg fikk brevet, gjorde det inntrykk på meg. Jeg reiste
hjem til Frankrike.
Far likte det ikke. Han gjorde alt for å få oss fra det, men da det ikke nyttet, ba han Lilliane
hjem og prøvde å få henne til å konvertere til jødedommen. Da fant han ut at det var jeg som
holdt på å konvertere til adventismen.
Far talte med rabbinerne, mange av dem. I en måned kom det en ny rabbiner hjem til oss hver
kveld og prøvde å få meg fra å bli kristen. De sa alle slags ting om Jesus, at han var en falsk profet,
en legende. Da ingenting nyttet, kastet far meg ut.
”Du er ikke min sønn lenger,” sa han. Så sørget han over meg som over en død.
Jeg bodde hos adventistpastoren og arbeidet som bokholder på E’cole Hotel. Etter to uker ble
jeg oppsøkt av mor og far. Far ba meg ombestemme meg.
”Det kan jeg ikke,” sa jeg. Etter denne samtalen så jeg ikke far på ti år. Mor traff jeg på torget
iblant.
Ett år senere ble Lilliane og jeg døpt og giftet oss. Dagen etter dro vi til Israel.
Vi ble i tre uker. Jeg oppdaget at det bare var 50 adventister i landet. Pastoren sa: ”Vi kan ikke
drive misjon blant jødene.” Men han var ikke jøde, og jeg visste at det ikke stemte, for jeg var
jøde.
Jeg gråt da jeg så hvordan det sto til. Lilliane prøvde å trøste meg, og jeg sa: ”En dag skal jeg
være pastor her.” Jeg vet ikke hvorfor jeg sa det, for jeg hadde ikke engang bestemt meg for å bli
pastor, men fra da av kjente jeg at Gud kalte meg til å arbeide som pastor, blant jøder.
Etterord:
Richard Elofer studerte ved adventistenes universitet Collonges og ble pastor. Han arbeidet i
Israel i mange år før han kom hjem til Paris for å arbeide med den jødiske befolkningen der og
opprette et vennskapssenter for jøder og adventister. En del av offeret 13. sabbat dette kvartalet
går til å kjøpe en eiendom til dette senteret. Takk for at dere gir rundhåndet.