Men han svarte: «Du taler som en vettløs kvinne. Når vi tar imot det gode fra
Gud, skulle vi da ikke også ta imot det vonde?» Gjennom alt dette kom ingen
synd over Jobs lepper. (Job 2,10).
Jobs bok viser oss en helt ny side ved virkeligheten. Vi får et glimt av den store
konflikten mellom Kristus og Satan. Og dermed får vi også en mal for å forstå den
verden vi lever i: en verden som ofte forvirrer og skremmer oss med det som den
utsetter oss for. Men Jobs bok viser også at den store konflikten ikke er en kamp som
vi står utenfor. Nei, dessverre er det ikke slik: «Men ve over jorden og havet! For djevelen
er kommet ned til dere, og hans raseri er stort, for han vet at hans tid er kort»
(Åp 12,12). Satan har kommet ned til jorden og havet, og vi vet at hans vrede er stor.
Hvem har vel ikke opplevd dette raseriet?
Denne uken skal vi se mer på de to første kapitlene i Jobs bok. Vi skal prøve å
oppdage vår plass i den store konflikten som raser.
LesJob 1. Legg spesielt merke til Satans anklager mot Job. Hva sier han? Hva er
underforstått? Hvem er det egentlig Satan vil til livs?
«Har du ikke på alle vis vernet om ham, hans hus og alt han eier? Hans henders
arbeid velsigner du, og buskapen hans brer seg i landet» (Job 1,10). I innledningen
til Jobs bok vises det ikke bare til Jobs rettferdighet og fine karakter, men også hans
materielle velsignelser og fruktbare husholdning. Dette gjorde at Job ble regnet som
«den største blant folkene i øst» (Job 1,3). Og det er dette som Satan slenger i ansiktet
på Gud når han i praksis sier at det bare er fordi du har gjort dette for ham at han
tjener deg.
Hva ligger i Satans påstand om at hvis Gud tar fra Job disse tingene, så «spotter
[han] deg like opp i ansiktet» (Job 1,11)? Egentlig er det et angrep på Gud. (Og det
er jo det som hele den store konflikten er.) Hvis Gud var så fantastisk god, da ville
vel Job adlyde og frykte og tilbe ham utelukkende av kjærlighet og takknemlighet.
For hvem ville ikke elske en Gud som hadde gjort så mye for ham? Satan insinuerer
at Gud nærmest hadde bestukket Job til å være trofast mot ham. Altså hevdet han at
Job ikke tjente Gud fordi han elsket ham, men fordi han hadde fordel av det.
Tenk på ekle og fæle herskere som har trofaste kumpaner som er lojale til døden
fordi herskeren har vært god mot dem. Hvis Herren faktisk var den snille, kjærlige
og omsorgsfulle Gud som han gjerne vil være, ville Job fortsette å tjene ham om han
så mistet alt sammen. Men ved å si at Job ikke ville bevare sin trofasthet, insinuerer
Satan at ikke engang Job fullt ut stoler på Gud og at han bare er lojal på grunn av det
som Gud har gitt ham. I siste instans er Job bare lojal fordi han får nok igjen for det,
etter Satans mening.
Hvorfor tjener du Herren? La oss gå ut fra at dine motiver ikke er fullkomne. Hva
kunne komme til å skje med deg og din tro hvis du måtte vente til dine motiver
var fullkomne? Hvis de ikke er av en slik karakter?
Job 2,1–3 er nesten en gjentakelse av Job 1,6–8. Den store overgangen er siste del
av Job 2,3, der Herren selv taler om hvor trofast Job var, til tross for de ulykkene
som hadde rammet ham. Når vi kommer til dette verset, ser det altså ut til at Satans
anklager har vist seg å være falske. Job hadde vært trofast mot Gud og ikke forbannet
ham, slik Satan sa han ville gjøre.
LesJob 2. Hva skjer så, ifølge disse versene? Og hva kan man legge i dette at både
første og andre kapittel sier at «Guds sønner» er vitne til ordvekslingen mellom Gud
og Satan?
Uttrykket «hud for hud» har forvirret mange. Men tanken er denne: La noe skje med
Job selv, så får vi se hvor hans lojalitet egentlig ligger. Bryt ned Jobs kropp, hans
helse, og se hva som skjer.
Det som hender, hender heller ikke i et vakuum. Begge episoder fra denne striden
i himmelen, som er åpenbart i Jobs bok, finner sted under et slags møte mellom himmelske
vesener og Gud. Satan fremsetter sine anklager «offentlig», med de andre til
stede. Denne tanken stemmer med det vi vet om den store konflikten. Den utfolder
seg for hele universet (se 1 Kor 4,9; Dan 7,10; Åp 12,7–9).
«Men frelsesplanen hadde en enda videre og dypere hensikt enn å frelse menneskene.
Det var ikke utelukkende av den grunn Kristus kom til vår jord. Det var ikke
bare for at innbyggerne i vår lille verden skulle få en riktig oppfatning av Guds lov.
Det var også for å rettferdiggjøre Guds karakter overfor universet […] Kristi død for
å frelse menneskene var ikke bare for å gjøre himmelen tilgjengelig for mennesker,
men skulle overfor hele universet rettferdiggjøre den måten Gud og hans Sønn hadde
behandlet Satans opprør på. Kristi død på korset ville slå fast at Guds lov er evig,
og åpenbare syndens natur og de følger den fører med seg. – Alfa og Omega, bind 1,
side 48–49 [PP 68,69].
Hvordan reagerte Job etter Satans første angrep og da han fikk vite om alle de ulykkene
som hadde rammet ham? (se Job 1,20–22). Hvilken betydning har det at Job
midt i en slik tragedie ikke syndet, at «han krenket ikke Gud»?
Guds styre bygger på kjærlighet, og det forutsetter frihet til å velge. Gud vil at vi
skal tjene ham fordi vi elsker ham, ikke fordi vi må tjene ham. «Satan antydet at Job
hadde egoistiske motiver for å tjene Gud … Han forsøkte å benekte at sann religion
har sitt utspring i kjærlighet og forståelse av Guds karakter: Sanne tilbedere elsker
troslivet for dets egen skyld – ikke av lyst til vinning. De tjener Gud fordi denne
tjenesten er rett i seg selv, ikke bare fordi himmelen er full av herligheter. De elsker
Gud fordi han er deres hengivenhet og tillit verdig, ikke bare fordi han velsigner
dem.» – SDA Bible Commentary, bind 3, side 500.
Job viste at Satans anklager var falske. Gud visste hva som ville skje, men Job
kunne ha handlet annerledes. Han kunne ha syndet, han kunne ha «krenket Gud».
Gud presset ikke Job til å handle slik han gjorde. Hans urokkelige trofasthet, omstendighetene
tatt i betraktning, var et fantastisk vitnesbyrd.
Sammenlign Jobs erfaring med det som skjedde med Adam og Eva (1 Mos 3,1–8).
Hvorfor gjør sammenligningen deres synd så forferdelig?
Adam og Eva var syndfrie og levde i et sant paradis da de falt i synd under Satans
angrep. Job led store smerter og tragedier og mistet alt, men han var trofast mot
Herren til tross for Satans angrep. Begge historier er eksempler på det som står på
spill fordi vi har en fri vilje.
Hvordan viser Jobs reaksjon hvor billige, lettvinte og falske våre unnskyldninger
for synd ofte er?
Dette er vel en like god tid som noen til å se på et annet offer i fortellingen om Job:
hans kone. Hun opptrer bare en gang (Job 2,9–10). Så forsvinner hun ut av fortellingen
og historien for godt. Vi hører ikke mer om henne. Men tenk på det hun ble
utsatt for. Hvem kan forestille seg den sorgen som rammet den ulykkelige kvinnen?
Hennes tragedie, hennes barns tragedie og det som de andre ofrene ble utsatt for,
viser at lidelser kan ramme alle. Alle er med i den store konflikten, ingen går fri.
Sammenlign Job 2,3 med Job 2,9. Hvilken formulering er nesten identisk hos Gud og
Jobs kone, og hva innebærer den måten de ordlegger seg på?
Det er ingen tilfeldighet at det samme uttrykket om at han holder fast på sin «gudsfrykt» er brukt begge steder. Det ordet som oversettes «gudsfrykt», kommer av det
samme ordet som brukes i Job 1,1 og Job 1,8 og ofte oversettes det med «rettskaffen». Rotordet innebærer «fullstendighet» og «fylde».
Det er trist at Jobs kone anklager Job for akkurat det som Gud berømmer ham for.
I sin sorg vil hun presse Job til å gjøre det som Gud sier at han ikke vil gjøre. Vi har
ingen rett til å dømme henne, men dette viser hvor lett vi kan bli en snublestein for
andre (se Luk 17,2.)
Job viser at hans tro er ekte. Han vil tjene Herren både i gode og onde dager. Det
fascinerende er at Satan nå forsvinner ut av historien og opptrer ikke igjen. Teksten
nevner det ikke, men vi kan forestille oss hans frustrasjon og raseri over Jobs svar.
For det hadde vært lett å felle Adam og Eva og mange andre. «Anklageren» (Åp
12,10) måtte finne en annen enn Job å anklage.
Hvordan kan vi være trofaste mot Gud i både gode og onde dager?
I Job 1,22 står det: «Gjennom alt dette syndet ikke Job. Han krenket ikke Gud.» I Job
2,10 står det: «Gjennom alt dette kom ingen synd over Jobs lepper.» I begge tilfeller
var Job trofast mot Herren, til tross for angrepene. Begge tekstene understreker at
han ikke syndet, verken i ord eller handling.
Naturligvis står det ikke at Job var syndfri. Bibelen lærer at alle er syndere. «Sier
vi at vi ikke har syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss» (1 Joh
1,10). Man er ikke syndfri bare fordi man er «from og rettskaffen», frykter Gud og
unngår alt ondt (Job 1,1). Som alle andre ble Job født i synd og trengte en frelser.
Men tross alt som rammet ham, var han trofast mot Herren. I så måte kan man
se på Job som et slags symbol, et svakt eksempel på Jesus (se lekse 14). Til tross for
fryktelige prøvelser og fristelser ga ikke Jesus opp eller falt i synd. Dermed motbeviste
han Satans anklager mot Gud. Det som Kristus gjorde, var mye større og fikk
større følger enn det Job gjorde. Men likhetene er der.
LesMatt 4,1–11. Hvordan minner Jobs erfaring om det som skjedde her?
Jesus var i «samme slags kjøtt og blod som syndige mennesker har» (Rom 8,3). I det
ugjestmilde miljøet var han også svekket av mangel på mat. Likevel gjorde han ikke
det djevelen ville, slik Job heller ikke hadde gjort. Vi leste at Satan forsvant fra åstedet
etter at Job hadde vært trofast. Etter at Jesus motsto Satans siste angrep, «forlot
djevelen ham» (Matt 4,11, se også Jak 4,7).
Men det Jesus sto overfor i ørkenen, var bare begynnelsen. Den virkelige prøven
kom på korset, der Jesus var trofast inntil døden, til tross for alt han ble utsatt for
(mer enn det Job hadde opplevd).
Les Fil 2,5–8. Hvilket håp gir det at Jesus «ble lydig til døden», og hva sier det
oss om hvordan vi bør leve som respons på hans lydighet?
Lesere av Jobs bok som går i dybden, kommer over et interessant fenomen. Konens
ord til Job er oversatt: «Spott heller Gud og dø!» (Job 2,9). Job 1,5 er oversatt:
«Kanskje har barna mine syndet og spottet Gud i sitt hjerte». Og Job 1,11 er oversatt:
«Men rekk bare hånden ut og rør ved alt som er hans, så får vi se om han ikke
spotter deg like opp i ansiktet». Men i hvert tilfelle kommer det som er oversatt med
«spotte» av et ord som betyr «velsigne». Ordet er fra roten brk, som er brukt gjennom
hele Bibelen for «velsigne». Det er den samme roten som er brukt i 1 Mos 1,22,
da Gud «velsignet» de skapningene han hadde skapt. Den samme roten brukes i Sal
66,8: «Dere folk, velsign vår Gud!»
Hvorfor blir da det verbet som betyr «velsigne», oversatt med «spotte» i disse
tekstene? For det første: Hvis «velsigne» hadde vært meningen i disse versene i Job,
ville det ikke gitt noen mening. Hvorfor skulle Job ofre til Gud i tilfelle hans sønner
hadde «velsignet» Gud i sitt hjerte i Job 1,5? Sammenhengen forutsetter en annen
mening. Slik også med Job 1,11 og 2,5. Hvorfor skulle Satan tro at Job ville velsigne
Gud hvis ulykken rammet ham? Sammenhengen krever betydningen «spotte» i stedet.
Og hvorfor skulle Job irettesette sin kone for å be ham om å velsigne Gud (Job
2,9–10)? Teksten gir bare mening hvis meningen er å «spotte».
Men hvorfor bruker ikke forfatteren et av de vanlige ordene for «spotte», da?
Forskerne mener at det er en forskjønnende omskriving siden det å skrive om å
spotte/forbanne Gud var en utålelig tanke for forfatterens religiøse følelser (man ser
det samme i 1 Kong 21,10–13, hvor ordet som er oversatt «spotte», er av roten brk,
«velsigne»). Moses brukte altså ordet «velsigne» i stedet for selve ordet for å spotte,
selv om det er opplagt at spott er tenkt.
Forslag til samtale
Hvorfor er det naturlig at folk stiller spørsmål ved Guds eksistens eller natur i
krisetider? Hvorfor må vi alltid ha korset for øye i vår syndige verden, en verden
der den store konflikten er en realitet?
Vi kjenner bakgrunnen for det som skjer i fortellingen om Job, men så vidt vi
vet, kjente ikke Job den. Han visste bare om de ulykkene som hadde rammet
ham. Han kjente ikke den store sammenhengen. I våre prøvelser må vi huske
at det er en større sammenheng som vi ofte ikke ser eller forstår. Hvordan kan
erkjennelsen av dette være til trøst for oss?
I 1970- og 80-årene var det mangel på helsepersonell i
Østerrike. Landet fikk en avtale med Filippinene, og
mange filippinske sykepleiere kom.
Marietta var en av dem. Faren hennes hadde forsikret
henne om at det ”måtte finnes adventister i Wien”. Sabbats
morgen gikk hun og en annen sykepleier ut for å
finne en adventistkirke.
Et helt år lette de. Da skrev Marietta til faren: ”Vi
finner ingen adventistkirke her.” Faren skrev til hovedkontoret i Filippinene. De sendte henne
adressen til unionskontoret i Wien. Neste sabbat ble Marietta og vennen hennes tatt hjertelig imot
i adventistkirken i Wien.
Noen måneder senere ble de kjent med Monika og begynte å gå i hennes menighet. Monika
skrev ned hva pastoren sa.
Flere filippinere kom til Wien. Det gjaldt også andre engelsktalende fra Asia og Afrika. Den
engelske sabbatsskoleklassen vokste fort, og snart var ikke Monikas lapper nok til alle som
trengte språkhjelp.
I 1987 måtte den internasjonale gruppen få sitt eget sted, så den kunne vokse videre. De tysktalende
medlemmene flyttet til et nytt lokale, og den internasjonale menigheten fikk det gamle
lokalet. De var snart oppe i 40 medlemmer, pluss mange flere gjester, hver uke. Det var et varmt
og vennlig sted som ga åndelig vekst og fellesskap.
I dag er de 153 medlemmer og nesten like mange gjester. Hver uke spiser de sammen etter
møtene. Dette tiltrekker særlig mange studenter. Selv de som ikke er kristne, er glade for at de
kan forstå språket og få noe å spise. De føler seg velkommen.
Noen adventister kan ha gått regelmessig på møter i hjemlandet, men i utlandet savner de familien
og trossøsken. Pastor Felix Metonou sier: ”Jeg tror nok at noen blir i menigheten på grunn
av denne kirken.”
Utlendinger trenger ikke lenger streifegatelangs på utkikk etter en adventistkirke. Pastor Felix
sier: ”Siden jeg startet kirkens nettside for sju år siden, har det ikke gått en uke uten at jeg har fått
kontakter over nettet.”
Baronesse Bertha von Suttner ble
første kvinnelige nobelprismottaker
i 1905.
Ferdinand Porsche, som grunnla
Porsche-fabrikken, ble født i Mattersdorf
i 1875.