Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få pris og ære og makt. For du har skapt
alt, ved din vilje ble alt til, skapt av deg (Åp 4,11).
Når vi leser om Job, har vi to klare fordeler: For det første vet vi hvordan det ender,
og for det andre kjenner vi bakgrunnen: den kosmiske konflikten bak kulissene.
Job visste ikke noe av dette. Han visste bare at livet gikk fint til den ene katastrofen
etter den andre plutselig rammet ham. I neste øyeblikk satt denne mannen, «den
største blant folkene i øst» (Job 1,3), og sørget på en haug med aske.
La oss prøve å sette oss i Jobs stilling. Det vil gjøre det lettere å forstå hans
forvirring, sinne og sorg. Og det kan da ikke være så veldig vanskelig, vel? Ikke slik
å forstå at vi har opplevd det samme som Job, men vi er også født inn i en syndig
verden: Vi er da ikke uvitende om den forvirringen som følger med tragedier og
lidelser, spesielt når vi prøver å tjene Herren trofast og gjøre det som er rett i hans
øyne?
Forestill deg at du er Job. Som lyn fra klar himmel faller alt fra hverandre: ditt liv,
alt du har arbeidet for, alt det du har utrettet, alt det Gud har velsignet deg med. Det
virker så meningsløst. Du kan se verken gode eller dårlige grunner til det.
For mange år siden kjørte en skolebuss utfor veien, og mange av barna ble drept.
En ateist sa at det er noe man kan forvente i en verden uten mening, formål og retning.
Slike tragedier har ingen mening, for verden selv har ingen mening.
Men dette svaret fungerer ikke for den som tror på Gud. Og det hjalp heller ikke
Job. Men hva var svaret, hva var forklaringen? Job visste det ikke. Det eneste han
hadde, var sorgen og alle de tunge spørsmålene.
LesJob 3,1–10. Hvordan uttrykker Job sin sorg? Finner det noen gjenklang hos
oss?
Livet er jo en gave fra Gud. Vi er bare til fordi Gud har skapt oss (Apg 17,28; Åp
4,11). Selve vår eksistens er et under, et under som etterlater vitenskapen perpleks.
Forskerne er ikke engang helt enige om hvordan man skal definere «liv», langt
mindre hvordan eller hvorfor det ble oppsto.
Hvem har vel ikke vært så fortvilet at de har lurt på om livet var verdt å leve? Vi
taler ikke om selvmord nå. Nei, men kanskje har vi en eller annen gang ønsket at vi
ikke var født, slik som Job?
En gammel greker sa en gang at det beste som kunne skje et menneske, bortsett
fra det å dø, var aldri å ha blitt født. For livet kan bli så jammerlig at det ville ha vært
bedre aldri å ha vært til. For da ville vi ha vært spart den uavvendelige smerten som
følger med livet i vår syndige verden.
Har du noen gang vært i Jobs situasjon: at du har ønsket at du aldri var født?
Hvordan gikk det til slutt? Ja, du fikk det bedre. Selv i våre mørkeste stunder må
vi huske at vi har håp og utsikter til at det kan bli bedre.
LesJob 3,11–26. Hva sier Job? Hvordan fortsetter hans klagesang? Hva sier han om
døden?
Vi kan bare forestille oss den sorgen som rammet Job. Det må ha vært vanskelig
å få alt sitt ødelagt og bli fratatt helsen attpåtil. Men Job mistet også barna. Hver
eneste én. Det er vanskelig nok å forestille seg tapet av ett barn. Job mistet alle. Og
han hadde ti før tragedien! Ikke rart at han ønsket seg døden. Og dessuten hadde
Job ingen anelse om hva som lå bak. Skjønt det ville vel ikke ha vært bedre om han
hadde visst det?
Legg merke til det Job sier om døden. Hva ville ha skjedd hvis han døde? Himmelsk
lykke? Glede i Guds nærhet? Å spille på harpe hos englene? Slike perspektiver
glimrer med sitt fravær. Nei, hva sier Job? «Nå kunne jeg ligget i ro, sovnet og så fått
hvile» (Job 3,13).
LesFork 9,5 og Joh 11,11–14. Hvordan stemmer Jobs ord med Bibelens lære om det
som skjer etter døden?
Her har vi kanskje en av de tidligste beskrivelsene av «de dødes tilstand». Nå ønsket
Job bare å ligge «i ro». Livet var blitt så vanskelig, så tungt og smertefullt at han
lengtet etter det han visste døden var: en fredfylt hvile i graven. Han var så trist,
så såret at han glemte all gleden fra før katastrofene og ønsket at han hadde vært
dødfødt.
Den kristne har fått fantastiske fremtidsløfter. Hvordan kan den som lider, minnes
det gode fra fortiden og finne trøst og oppmuntring i det?
Job avsluttet sin første klage slik det står i kapittel 3. I de neste to kapitlene får han
en forelesning av en av sine venner, Elifas (se neste uke). I kapittel 6 og 7 leser vi at
Job fortsetter å tale om sine lidelser.
«Å, om min uro kunne veies og legges i vektskålen med min sorg! For nå er de
tyngre enn havets sand» (Job 6,2–3). Hva sier Job om sin smerte?
Dette bildet gir oss en idé om hvordan Job så på sine lidelser. Dersom all havets sand
ble lagt på den ene siden av skålvekten og hans «sorg» og «katastrofe» på den andre,
ville hans lidelser veie mer enn sanden.
Så reelle var Jobs smerter for ham. Og dette var bare hans smerter, ingen annens.
Noen ganger tales det om «summen av menneskelig lidelse». Men dette er egentlig
ikke et uttrykk for sannhet. Vi lider ikke i grupper. Vi kan ikke lide noen annen
smerte enn vår egen. Vi kjenner bare vår egen lidelse. Jobs smerte var stor, men
ikke større enn andre kan kjenne. Noen velmenende mennesker sier: «Jeg føler din
smerte.» Det gjør de ikke. Det kan de ikke. De kan bare føle sin egen smerte, som
kanskje kommer som følge av andres lidelse. Men slik er det ikke alltid: vi føler vår
egen smerte, ikke den andres.
Vi hører om katastrofer, menneskeskapte og andre, med store dødstall. Antallet
døde eller skadde overvelder oss. Vi kan knapt forestille oss så store lidelser. Men
det er som med Job og alle syndere fra Adam og Eva i Edens hage til verdens ende:
ingen synder kan føle mer enn sin egen smerte.
Vi må naturligvis aldri bagatellisere individuell lidelse, og som kristne må vi
lindre smerte der det er mulig (se Jak 1,27; Matt 25,34–40). Men om det finnes aldri
så mye lidelse i verden, kan vi være glade for at ingen synder lider mer enn hva ett
menneske kan. Det finnes bare ett unntak, se lekse 12.)
Hva vil det si at menneskelig lidelse er begrenset til den enkelte? Hvordan kan
dette kaste et litt annet lys over menneskelig lidelse?
Tenk deg følgende samtale. To personer beklager seg over menneskets skjebne:
døden. Livet ender i graven, uansett hvor godt det leves.
«Ja,» klager Metusjalah til en venn. «Vi lever vel 8–900 år, og så er vi borte. Hva
er det mot evigheten?» (se 1 Mos 5).
Vi kan vanskelig forestille oss hvordan det ville være å leve i hundrevis av år. Metusjalah
var 187 år da sønnen Lamek ble født, og Metusjalah levde i 782 år til. Men
selv folk før syndfloden må ha beklaget seg over det som de følte var et kort liv.
Vi så at Job lengtet etter den ro og fred som døden ville bringe. Nå klager han over
hvor fort livet tar slutt. Han sier dypest sett at livet er vanskelig, fullt av slit og
smerte, og så dør vi. Dette er en gåte vi ofte står overfor: Vi beklager oss over hvor
kort og flyktig livet er, også når det kan være så trist og ulykkelig.
En kristen kvinne skrev en artikkel om sin kamp med depresjon og selvmordstanker.
Og likevel skrev hun: «Det verste var at jeg var adventist og levde slik at jeg får
leve seks år ekstra.» Det ga ingen mening. Når smerte og lidelse rammer oss, er det
mye som ikke synes å gi noen mening. Noen ganger når vi har det vondt, går fornuft
og forstand fløyten, og vi opplever bare smerte og frykt uten håp. Job visste bedre
(Job 19,25), men han ropte også ut sin fortvilelse og håpløshet: «Husk at mitt liv er et
pust! Aldri mer får jeg se lykke» (Job 7,7). Døden virket nærmere enn noen sinne for
Job, men likevel beklaget han seg over hvor kort tilværelsen var, enda så miserabel
den var der og da.
Hvilket perspektiv burde du ha på livets korthet i lys av din forståelse av syndefallet,
døden og løftet om oppstandelsen?
Igjen må vi sette oss i Jobs sted. Hvorfor har Gud gjort alt dette mot meg, hvorfor
lar han dette skje med meg? Job har ikke sett den store sammenhengen. Hvordan kan
han det? Han vet bare hva som har skjedd rundt ham og med ham, og han begriper
det ikke.
Hvem har vel ikke opplevd dette?
LesJob 7,17–21. Hva er det han vil ha sagt? Hvilke spørsmål stiller han? Hvorfor gir
spørsmålene mening i lys av hans situasjon?
Noen forskere har ment at Job spottet påstanden i Sal 8,5–7: «Hva er da et menneske
– at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det? Du satte ham
lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ære. Du gjorde ham til herre
over dine henders verk, alt la du under hans føtter» (se også Sal 144,3–4). Problemet
er bare at Jobs bok ble skrevet lenge før Salmene. I så fall var det kanskje salmisten
som skrev et svar på Jobs klagesang.
I alle tilfelle er spørsmålet «Mah enos?» (hva er et menneske?) et av de viktigste
vi kan stille. Hvem er vi? Hvorfor er vi her? Hva er meningen og hensikten med
livet? Job mener at Gud var «ute» etter ham, og han lurer på hvorfor han er opptatt
av et lite menneske. Gud er så stor, hans skaperverk er så stort. Hvorfor kan han ikke
la Job være i fred? Hvorfor bryr Gud seg med mennesker i det hele tatt?
LesJoh 3,16 og 1 Joh 3,1. Hva sier disse tekstene om hvorfor Gud griper inn i menneskenes
liv?
«Johannes betrakter høyden, dybden og bredden i sin Fars kjærlighet til den fortapte
menneskehet og fylles med beundring og ærbødighet. Han finner ikke ord som kan
uttrykke denne kjærligheten, men oppfordrer verden til å betrakte den: ‘Se hvor
stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn.’ Så verdifullt er mennesket!
Overtredelsene gjør menneskenes synder til Satans undersåtter. Ved Kristi uendelige
offer og troen på hans navn blir Adams sønner til Guds sønner. Da Kristus tok menneskelig
natur, løftet han menneskeheten opp.» – Testimonies for the Church, vol. 4,
side 563.
«I en tid som var uten sidestykke hva vitenskap og fornuft angikk, ble kristendommens
godt nytt stadig mindre overbevisende som metafysisk struktur, et mindre
solid grunnlag å bygge ens liv på, og mindre psykologisk nødvendig. Det var blitt
smertelig åpenbart hvor usannsynlig det hele var – at en uendelig, evig Gud plutselig
skulle ha blitt et bestemt menneske på en bestemt historisk tid og sted, bare for
å bli henrettet på uhyrlig vis. At ett enkelt kort liv finner sted to tusen år tidligere i
en mørk avkrok av et land, på en planet som vi nå vet er et nokså ubetydelig stykke
materie som kretser rundt en av milliarder av stjerner i et ufattelig stort og upersonlig
univers – at en så uanselig hendelse skulle ha noen overveldende kosmisk
eller evig betydning, det kunne ikke lenger være en tvingende grunn for fornuftige
mennesker til å tro. Det var ganske lite trolig at universet som helhet skulle være noe
videre interessert i denne lille fliken av uendeligheten – hvis det da hadde noen interesse
i det hele tatt. Kristendommens kjerne visnet i møtet med moderne menneskers
krav til offentlig, empirisk, vitenskapelig stadfestelse av alle trosutsagn.» – Richard
Tarnas: Passion of the Western Mind (New York, 1991), side 305. Hva er problemet
med denne tanken? Hva har forfatteren glemt? Hva kan dette utdraget si om grensene
for hva «vitenskap og fornuft» kan vite hvor virkelig Gud og hans kjærlighet til
oss er? Hva viser dette om behovet for den åpenbarte sannhet, en sannhet som menneskelig
«vitenskap og fornuft» ikke kan lodde av seg selv?
Forslag til samtale
Hvordan ville du som kristen besvare spørsmålet: «Hva er et menneske?»
Hvordan ville svaret skille seg fra svaret til folk som ikke tror på Bibelens
Gud?
«De døde er hinsides døden», skrev Cormac McCarthy. «Døden er det som de
levende bærer med seg». Hvorfor burde vår forståelse av det som skjer etter
døden, gi oss trøst når det gjelder våre kjære som er døde? Kan vi ikke fi nne
noen som helst trøst i vissheten om at de har fred, de hviler og er befridd for
slitet og problemene her i livet?
Hva er grunnen til at folk flest klamrer seg til livet, samme hvor fryktelig
dette livet fortoner seg?
Snakk sammen om hva korset sier om menneskehetens verdi, om et eneste
livs verdi.
Ferdinands forretning gikk dårlig, inntektene falt
dramatisk, og han bestemte seg for å leve på gata.
Han tok med en sovepose og fant seg en gressbakke ved
Donau-kanalen.
Dagen begynte med en kjapp vask i kaldt vann fra
en brønn før han oppsøkte et herberge og fikk en kopp
kaffe. Så gikk han på biblioteket og leste hele dagen. Om kvelden fikk han et gratis måltid på et
annet herberge før han dro tilbake til plassen sin ved Donau-kanalen for å sove. Slik gikk dagene.
De hjemløse holder sammen, sier Ferdinand. Man får fort nyss om hvor det er gratis mat og
klær å få. Det var slik Ferdinand fikk kontakt med adventistene. Det ble sagt at man fant de beste
klærne i ADRA-senteret.
Ferdinand oppsøkte senteret og fikk ikke bare klær, men også en varm lunsj. Der traff han
Evald, en adventistpastor. ”Hvis du trenger hjelp, så er jeg her, men det er opp til deg,” sa Evald.
Det ble flere besøk på senteret, og snart ble de to gode venner. De neste seks årene hadde de
mange samtaler om livet, troen og Gud. Etter hvert ble Ferdinand mer åpen for å komme tilbake
til storsamfunnet og begynte å se at han trengte Gud.
En dag i 2014 spurte Evald: ”Hva kan vi gjøre for de hjemløse, Ferdinand?” Ferdinand var
glad for å bli spurt. ”Det gikk tre måneder, og i september begynte prosjektet,” sier Ferdinand.
Imens hadde pastoren talt med lederen for ADRA, Marcel Wagner, om Ferdinand. Marcel ble
imponert: ”Etter vårt første møte skjønte jeg at han hadde en visjon for senteret. Vi ba ham sette i
gang. Nå er han lønnet prosjektleder for ADRA.”
Ferdinands prosjekt er todelt. ”Vi gir de hjemløse frokost på søndager. Det gir oss anledning til
å invitere dem til en bibelgruppe som holdes på lørdag ettermiddag.”
Senterets innflytelse har vokst sterkt under Ferdinands ledelse. De har utvidet arbeidet for
hjemløse, flyktninger og andre nødstedte. I tillegg til søndagsfrokosten og bibelstudiene deles det
nå ut varm lunsj tirsdag og torsdag. Klær deles ut til menn på tirsdager, og til kvinner og barn på
onsdager.
Marcel sier: ”Ferdinand behandler folk med respekt og vet hva de trenger. Vi har aldri problemer
her, ingen krangler eller slåss. Det er noe helt annet enn på de andre stedene.”
Ferdinand går i en av adventistkirkene i Wien. Han koordinerer de 65 frivillige som hjelper til
på senteret. ”Medlemmene kommer med sine ikke-adventistvenner, og de arbeider sammen,” sier
han.
Gregor Mendel var en østerriksk
munk som ble kjent som den moderne
genetikks far.