Kan vel et menneske være rettferdig for Gud? Kan en mann være ren for sin
skaper? (Job 4,17).
Sist uke understreket vi betydningen av å sette seg i Jobs sted, i den grad det er
mulig. Og vi har jo vært der: Alle har til en viss grad stått midt i lidelser som kan
virke meningsløse og urettferdige.
Vi bør prøve å bevare dette perspektivet, vi må også prøve å forstå de andre i
historien, de som kommer for å sørge sammen med Job.
Og det burde heller ikke være så vanskelig. Alle har vel sett andres lidelser?
Hvem har ikke forsøkt å trøste andre? Hvem vet ikke hvor vanskelig det er å finne de
riktige ordene til dem som sørger så det også gjør vondt hos oss?
Mye av Jobs bok består av dialogen mellom Job og vennene. Alle prøver å forstå
det som ofte virker meningsløst: den endeløse strømmen av menneskelig lidelse og
tragedie i en verden som er skapt av en god, mektig og omsorgsfull Gud.
Det meste av handlingen i Jobs bok finner vi i de to første kapitlene. Her løftes forhenget
mellom himmel og jord. Vi får et glimt av en virkelighet som ellers ville ha
vært skjult for oss. Verdens teleskoper kan se langt ut i universet, men de kan ikke
avsløre det som denne gamle boken forteller. Job viser hvor nær forbindelse det er
mellom den overnaturlige verden og vår verden.
Etter de to første kapitlene består store deler av Jobs bok av bare dialoger. De som
taler, er Job og de som kommer for å diskutere livets store spørsmål: teologi, lidelse,
filosofi, tro, liv og død.
Og hvorfor ikke, med tanke på alt som Job har vært utsatt for? Det hverdagslige
kan fort komme til å fylle hele livet, så vi glemmer de store og viktige spørsmålene.
Men en ulykke, enten det er vår egen eller andres, kan riste oss ut av vår åndelige
sløvhet og få oss til å tenke over livets store spørsmål.
LesSal 119,65–72. Hva sier salmisten i disse versene?
Salmisten kunne se det gode i de prøvelsene som rammet ham. Iblant kan prøvelser
være kamuflerte velsignelser: de fører oss tilbake til Herren, eller vi møter ham for
første gang. Hvem har vel ikke hørt om personer som opplever en krise og kommer
tilbake til Gud eller overgir seg til ham for første gang? Noen ganger kan forferdelige
prøvelser føre til noe godt som vi først ser etter hvert. Andre ganger virker de
tilfeldige og meningsløse.
Kan du se tilbake på prøvelser som har resultert i noe godt? Hvordan takler du de
prøvelsene som ikke har ført noe godt med seg?
LesJob 2,11–13. Hva sier det oss hvordan Jobs venner så på hans situasjon?
Da de fikk høre om det som hadde skjedd med Job, ble vennene enige om å besøke
ham. Versene gir inntrykk av at de var rystet over det de fikk se, og de sørget
sammen med ham.
Ifølge teksten satt de tause, uten å si et ord. For hva sier man til en som har
opplevd det som Job har vært igjennom? Men da Job begynte å beklage seg, fikk de
tungen på glid.
LesJob 4,1–11. Hva er hovedtanken i det Elifas sa til Job?
Et godt første kapittel i en bok om sorgarbeid kunne handle om Elifas. Kapittelet
kunne ha tittelen: «Hva man ikke skal si til en som sørger.» De sympatiserte med
Job, men sympatien hadde klare grenser. Teologisk rettroenhet var viktigere for
Elifas enn trøst. Det er vanskelig å forestille seg en som går bort til et menneske som
har vært igjennom det Job ble utsatt for og sier: «Du må ha gjort deg fortjent til det,
for Gud er rettferdig, og det er bare ugudelige som rammes slik.»
Hva er vitsen med å si slikt til én som Job, selv om man tror at det er slik det er?
Tenk deg en råkjører som kommer ut for en bilulykke og mister hele familien. Kan
du forestille deg at noen kommer bort til ham der han sitter og sørger, og innleder
med ordene: Det er Guds straff for råkjøringen? Problemet med det Elifas sa, er ikke
bare at det er tvilsom teologi. Det verste er mangelen på medfølelse med Job og det
han gjennomlever.
Tenk på en gang du ble trøstet midt i tap og smerte. Hva sa de? Hvordan sa de
det? Hva har dette lært deg? Hvordan trøster du andre?
Elifas får nok ingen premie for god takt og tone med sine åpningslinjer. I grunnen
sa han at det var lett for Job å være til trøst for andre når det gikk godt i livet. Men
nå som det onde har rammet ham, er han lamslått. Det burde han ikke bli. Gud er
rettferdig, og vi fortjener det onde som rammer oss.
LesJob 4,12–21. Hvilke andre argumenter bringer Elifas på bane?
Det er mye spennende man kan ta for seg her, f. eks. vennenes forståelse av den
sanne Gud. Boken viser at det ikke bare var patriarkene og senere israelittene som
visste noe om Herren. Her prøver Elifas å forsvare Gud.
Det som Elifas hadde hørt i «nattlige syn», var på mange måter akseptabel teologi
(se Sal 13,14; Jes 64,6; Rom 3,19–20). Vi mennesker er støv, vi er her bare en stund,
og vi kan moses like lett som en møll. Og hvem kan være mer rettferdig enn Gud?
På den annen side: Det han sa, var banalt og saken uvedkommende. Problemet var
ikke om Job var bedre enn Gud. Det var ikke dette Job sa. Han talte mest om hvor
fryktelig han hadde det, om alle sine lidelser, ikke at han var mer rettferdig enn Gud.
Men Elifas leste alt dette inn i Jobs ord. For hvis Gud er rettferdig og det onde
bare rammer ondskapen, da må Job ha gjort seg fortjent til det han opplevde. Derfor
var hans klager urimelige. Elifas er ivrig etter å forsvare Gud og lekser opp for Job.
Elifas hadde ikke bare det han mente var verdens kollektive viten om Gud på sin
side, han hadde også noe mer: en overnaturlig åpenbaring som støttet hans syn. Problemet
er bare at synspunktene hans er saken uvedkommende.
Hva kan dette lære oss? Kan vi ha rett i noe og likevel ikke være til noen hjelp?
I kapittel 5 fortsetter Elifas sitt argument. Dette er stort sett et oppgulp av hans
påstander i det forrige kapittelet: det er bare de onde det går dårlig med. Tenk deg
hva Job må ha følt. Han visste jo at det ikke kunne være riktig og at han ikke hadde
fortjent det som hendte.
Men det er et problem her: Det Elifas sier, er ikke bare feilaktig. Nei, mange av
disse tankene finner vi andre steder i Bibelen.
Hvordan gir disse tekstene uttrykk for synspunkter som vi finner i Job 5?
Mye av det Elifas sa, var riktig nok. Mye av det står også andre steder i Bibelen.
Men noe var likevel fryktelig galt ved den måten han uttrykte det. Problemet var
ikke først og fremst det han sa. Problemet var mer sammenhengen som hans ord var
en del av. Det han sa, de sannhetene han forfektet, hadde ikke noe med den aktuelle
saken å gjøre (se neste ukes lekse.)
Vår verden er innfløkt. Det er fort gjort å servere hurtige klisjeer eller bibeltekster
som man tror er relevante. Noen ganger er de det. Men ofte er det ikke slik. Se på
denne uttalelsen fra Ellen G. White om at vi selv ofte er skyld i det som skjer med
oss. «Bibelen sier klart fra om at det vi gjør, følger av det vi er. Det vi opplever i
livet, er for en stor del følgen av våre tanker og handlinger.» – Utdanning for livet,
side 77 [Ed 146].
Dette er en dyp og viktig sannhet. Men kunne du forestille deg en velmenende
kristen som går bort til en som står i en Job-lignende situasjon og lekser opp dette
sitatet for dem? Dessverre kan vi det. Ville det ikke ha vært mye bedre om den
velmenende troende i stedet hadde fulgt dette rådet: «Mange tror om seg selv at de
representerer Guds rettferdighet, men unnlater fullstendig å vise den medfølelse
og kjærlighet som han viste. Dem som de er harde og strenge mot, er ofte presset
av fristelser. Satan kjemper med disse menneskene, og harde og uvennlige ord vil
kunne ta motet fra dem og gjøre slik at de faller som bytte for fristerens makt»
– Helse og livsglede, side 122 [MH 163].
Det er ofte slik nå som den gang: Situasjonen er mer innfløkt enn det Elifas og
alle de andre visste. Omstendighetene var slik at Elifas’ forhastede slutninger ble helt
feil, enda mye av teologien hans var fin nok.
Hvorfor bør vi alltid ha disse tekstene i tanke når vi har med andre å gjøre, spesielt
dem vi tror har syndet? Matt 7,1–2; Rom 2,1–3; 1 Kor 4,5.
Selv om Elifas hadde hatt rett og Job hadde påført seg denne lidelsen selv, var hans
ord blottet for klokskap. Tidspunktet var også feil. Job står som et symbol for hele
menneskeheten, for alle er med i den store konflikten, og alle lider under den. Alle
trenger medfølelse og vennlighet, ikke forelesninger. Jo, forelesninger kan også være
på sin plass noen ganger. Men det riktige tidspunktet er ikke når en mann sitter på
en askehaug med livet i ruiner, barna døde og kroppen full av sår.
Vi har sett at Elifas ikke var blottet for sympati med Job. Men medfølelsen kom i
annen rekke. For ham var det viktigste å forsvare Gud. Job led jo forferdelig, det er
klart. Men Gud er rettferdig, altså må Job ha gjort et eller annet for å fortjene sin
skjebne. Det er dette Guds rettferdighet går ut på, mener Elifas. Derfor hadde ikke
Job noe med å beklage seg.
Ja, Gud er rettferdig. Men dermed er det ikke sagt at hans rettferdighet skinner
gjennom i enhver situasjon her i verden. Det gjør den ikke. Rett og rettferdighet skal
skje, men ikke nødvendigvis her og nå (Åp 20,12). Det å leve i tro, innebærer at vi
stoler på Gud. Vi tror at han vil sørge for at den rettferdigheten som er en slik mangelvare
hos oss, en dag skal åpenbare seg.
Hos Elifas møter vi den holdningen som noen av de skriftlærde og fariseerne
hadde til Jesus. De var veldig opptatt av å være «trofaste» og religiøse. De lot vreden
over at Herren helbredet på sabbaten (se Matt 12) hindre dem i å glede seg over at de
syke ble friske og slapp å lide mer. I verset nedenfor er Kristi ord rettet til en bestemt
gruppe, men han taler til alle som elsker Gud og ivrer for hans sak: «Ve dere, skriftlærde
og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men
forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Det
ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes» (Matt 23,23).
Forslag til samtale
Hvordan kan vi vite når noen trenger medfølelse og vennlighet, og når de
trenger undervisning og kanskje også en skjennepreken? Hvorfor er det
bedre å være for medfølende og vennlige overfor dem som har det vondt, selv
om problemene kan skyldes deres egne synder og feiltrinn?
Les Elifas’ ord til Job om igjen (Job 4-5). Når kan disse ordene være mer passende
enn her?
Tenk deg at du hadde vært en av Jobs venner og hadde gått for å besøke ham
der han satt på askehaugen. Hva ville du ha sagt til ham, og hvorfor? Hvis du
hadde vært i hans sted, hva ville du ha ønsket at folk skulle si til deg?
Kenan var veldig opptatt av matematikk, og skolen
plukket ham ut til den italienske matematikkolympiaden.
Han vant den sicilianske konkurransen, men så
fikk han vite at landskonkurransen skulle holdes på en
lørdag.
Kenan er adventist og forklarte problemet sitt. Lederne
av den nasjonale konkurransen sa de ville drøfte
saken. Det var første gang noen hadde spurt om noe
sånt. Snart fikk han beskjed om at de ville snakke med
ham. De fleste var universitetslærere fra forskjellige
land. Gruppen spurte ham ut om hans tro. Han sa at han
var syvendedags-adventist. ”Men hvorfor holder du sabbaten?”
ville de vite.
Kenan forklarte at sabbaten hviler på skapelsesfortellingen. Dette fikk dem til å spørre hvorfor
han trodde på skapelsen. De kunne ikke riktig forstå at en klok tenåring kunne tro på myter.
Kenan sa at de ”ikke behøvde å se alt med de samme briller. Kanskje står ikke religionen i
veien for vitenskapen. Det er mye vi ikke vet. I naturen er det ting som tyder på intelligent design.
Skaperen satte sammen det hele. Vi stammer ikke fra kaos. Vi er en del av en plan, noe Gud har
skapt.”
Lederne for matematikkolympiaden hadde aldri hørt noe sånt fra en deltaker. De flyttet
konkurransen til fredag. Kenan var glad. Han ble nummer seks i konkurransen og fikk stipend til
universitetet i Catania på Sicilia, der han studerer fysikk. Også der vitner han for Gud.
Kenan har nettopp snakket med professorene sine om de gravitasjonsbølgene som ble oppdaget
tidligere i år. Når to svarte hull kolliderer og slås sammen, avgir de energi i form av gravitasjonsbølger.
Sammensmeltingen gir ett eneste, massivt svart hull som er 21 ganger større enn
solens masse.
”Dette er ikke et resultat av kaos, men en stor intelligens. Det bekrefter skapelsen,” sier Kenan.
”Noen lærere aksepterer det jeg sier og er virkelig interessert, og dem går det an å snakke med.
Andre bare vitser med meg, men det er jo en begynnelse. Vi skaper iallfall et vennskap.”
Sicilia er den største øya i Italia.
Det eldste europeiske universitetet
(sammenhengende drift) er
universitetet i Bologna, som ble
grunnlagt i 1088. Tretten andre
universiteter i Italia er over 500 år
gamle.
Italienske oppfinnelser: mekanisk
klokke, barometeret, termometeret
og optiske briller.