Kan vel du måle Gud, kan du kjenne Den veldiges grenser? ().
Problemet med menneskelig lidelse overvelder oss fremdeles. Vi ser «gode» mennesker
lide enorme tragedier, mens onde seiler galant gjennom livet. For noen år siden
kom en bok med tittelen Hvorfor hender det onde ting med gode mennesker? Den
var ett av mange forsøk på å finne et tilfredsstillende svar på problemet. Det lyktes
ikke. Mange andre forfattere og tenkere har skrevet om sin kamp for å begripe den
menneskelige lidelse. De later ikke til å ha funnet de riktige svarene.
Dette er også temaet i Jobs bok, og her fortsetter vi å undersøke hvorfor også
«gode» mennesker som Job lider her i verden. Men forskjellen på Jobs bok og de
andre er at Job ikke bygger på menneskers syn på lidelsen, selv om vi får nok av det
i boken. Nei, dette er Bibelen, så vi får et innblikk i Guds syn på problemet.
Denne uken skal vi lese flere taler av de mennene som kom til Job i hans elendighet.
Hva kan vi lære av dem, især de feil som de gjorde i forsøket på å håndtere
lidelsens problem?
Som om det ikke var ille nok å få et foredrag av Elifas, måtte Job også høre på
Bildad, som fortsatte i samme dur. Og Bildad var enda grovere og hardere mot
Job enn Elifas. Tenk å gå til en som har mistet sine barn og si: «Hvis dine barn har
syndet mot ham, så har han gitt dem deres synd i vold» ().
Dette er ironisk, for det første kapittelet () viser at Job ofret på vegne
av sine barn nettopp i tilfelle de hadde syndet. Vi opplever en kontrast mellom en
forståelse av nåden (i Jobs handlinger) og Bildads åpningsord, som viser en hard,
hevngjerrig loviskhet. Enda verre er det at Bildad taler slik i et forsøk på å forsvare
Gud.
Les . Hva er Bildads poeng, og hvor mye sannhet er det i det? Hvilken
feil kan du eventuelt finne i det han sa hvis du ser bort fra den umiddelbare sammenheng
og bare ser på de holdningene han gir uttrykk for?
Hvem kan si at mye av det han sier, er feil? «For vi er fra i går, vi vet ingen ting.
Som en skygge er våre dager på jorden» (). Det er mektig, sant og bibelsk
(). Eller hva er galt med advarselen om at den gudløse som bygger sitt håp på
jordiske ting, setter sin lit til noe som det ikke er mer hold i enn «spindelvev» ()? Særlig mer bibelsk kan det da ikke bli?
Det største problemet er kanskje at Bildad tegner et skjevt bilde av Gud. Det er
et eksempel på å havne i en grøft på den ene eller andre siden av veien. Vi bør ikke
være i noen av grøftene. Noen er bare opptatt av lov og rett og lydighet, mens andre
bare taler om nåde og tilgivelse og gjenløsning. Begge deler gir som regel et vrengebilde
av Gud og sannheten. Vi har et lignende problem her.
Vi bør alltid etterstrebe den riktige balansen mellom lov og nåde i vår teologi og i
vårt arbeid med andre. Men hvis man først skulle feile på den ene eller den andre
siden (og vi mennesker gjør ofte det): Hvilken side ville det være best å feile på
når du har med andres feil å gjøre? Hvorfor?
«Kan vel du måle Gud, kan du kjenne Den veldiges grenser? Høyere enn himmelen
– hva kan du gjøre? Dypere enn dødsriket – hva vet vel du? Lengre enn jorden,
bredere enn havet» (, se også ). Hvilken sannhet inneholder
dette, og hvorfor er det viktig at vi alltid husker det?
Det er mye om Gud vi ikke vet, og alle våre anstrengelser for å søke ham i egen kraft, utretter lite. Det er interessant at en av det tjuende århundres store filosofer, avdøde
Richard Rorty, hevdet at vi aldri vil klare å forstå virkeligheten og sannheten, så vi
bør la være å prøve det. I stedet for å prøve å forstå virkeligheten, bør vi satse på å
takle den, sa Rorty. Fascinerende! 2600 års vestlig filosofisk tradisjon kulminerer i
et nederlag. Etter all vår søken kan vi ikke vite hva slags virkelighet vi lever i. Hvem
kan så forstå Skaperen, han som skapte denne virkeligheten og derfor er enda større
enn den? I bunn og grunn sier Rorty det samme som det vi nettopp har lest i Bibelen.
Men disse dypsindige ordene står i en tale av Sofar, den tredje av Jobs bekjente,
og han brukte dem i sitt mangelfulle argument mot Job.
Les . Hva har Sofar rett i, og hva er galt i det han sier?
Det er vanskelig å begripe hvordan noen kunne gå til en som lider og si: «Du har
fortjent det. Nei, du har faktisk fortjent verre enn dette.» Det verste er at han sier det
i et forsøk på å rettferdiggjøre Gud, akkurat som de to vennene hans.
Det at vi kjenner sannheter om Gud, er ingen garanti for at vi viser hans sinnelag.
Hva skal til for å kunne åpenbare Guds sinn?
Jobs tre venner hadde kunnskap om Gud. De var oppriktige i sitt forsvar av ham. Og
enda så skakkjørt som deres taler til Job var, inneholdt de noen viktige sannheter.
Ett av deres hovedpoenger var ideen om at Gud er en rettferdig Gud. Han straffer
de ondes synd og velsigner de gode. Vi vet ikke akkurat når disse mennene levde,
men hvis Moses skrev Jobs bok mens han var i Midjan, må de ha levd før utgangen
fra Egypt. Trolig levde de også etter syndfloden.
Les . Vi vet ikke hva disse mennene, Elifas, Bildad og Sofar, visste om
syndfloden, men hvordan kan den ha påvirket deres teologi?
Beretningen om syndfloden er et opplagt eksempel på Guds straffedom over synd,
og de mennesker som fortjente straff. Men selv der finner vi nåden, som i . Ellen G. White skrev at «hvert hammerslag på arken forkynte for folket.» – The
Spirit of Prophecy, bind 1, side 70. Likevel er denne historien et eksempel på det som
disse mennene forkynte for Job.
Hvordan er den samme tanken om straffedom uttrykt i ; ; ?
Kanskje kjente Elifas, Bildad og Sofar til disse hendelsene. Det viser iallfall at Gud
kan dømme det onde direkte. Han ville ikke bare overlate synderne til synden og
la den ødelegge dem. Som under syndfloden var Gud til stede og straffet dem. Han
opptrådte som dommer og ødelegger av ondskap.
Vi vil, og bør, tale om Guds kjærlighet, nåde og tilgivelse. Men hvorfor må vi ikke
glemme at han også er rettferdig? Tenk på alt det onde som har gått ustraffet.
Hva sier dette om behovet for guddommelig straff, uansett når og hvordan den
måtte komme?
Guds straffedom over ondskapen og hans velsignelser for trofasthet er nevnt i
Skriften lenge etter at personene i Jobs bok var døde.
Hvilket løfte gir Gud til dem som viser lydighet? .
GT inneholder løfte på løfte om velsignelser og velstand som Gud ville gi sitt folk
hvis de adlød ham. Dette er eksempler på det som vennene hadde sagt om at Gud
velsigner trofasthet hos dem som søker å adlyde ham, holde hans bud og leve et gudfryktig
og rettskaffent liv.
Selvfølgelig er GT også fullt av advarsler om Guds direkte straff som resultat av
ulydighet. I store deler av GT, spesielt etter pakten med Israel ved Sinai, advarte Gud
israelittene om hva deres ulydighet ville føre til. «Men hvis dere ikke vil lytte til
Herrens røst og setter dere opp mot hans ord, skal Herrens hånd ramme dere slik den
rammet fedrene deres» ().
Les . Hva lærer denne hendelsen om Guds straffedom?
Når man ser hvordan opprørerne ble utryddet, kan man ikke si at denne hendelsen
viser at «synden fører til sin egen straff». Disse menneskene opplevde Guds direkte
straffedom over synd og opprør. Utryddelsen var et overnaturlig uttrykk for Guds
makt. Det var som om selve naturlovene ble endret. «Men hvis Herren viser sin skapermakt
slik at jorden åpner gapet og sluker dem og alt som tilhører dem, så de farer
levende ned til dødsriket, da skal dere vite at disse mennene har foraktet Herren»
().
«Skapermakt» er av samme rotord som ordet for «skapte» i . Herren
ville at alle skulle være klar over at det var han som førte denne straffen over
opprørerne.
Den største og mektigste åpenbaringen av Guds straffedom finner sted ved tidens
ende, da de onde utryddes. Det er dette som Bibelen kaller «den annen død» (). Det er naturligvis ikke den døden som alle Adams etterkommere opplever.
Det er den døden som den annen Adam, Jesus Kristus, vil redde de rettferdige fra
ved tidens ende (). Men den annen død minner om noen av straffedommene
i GT, og er Guds direkte straff over syndere som ikke har omvendt seg og tatt
imot frelsen i Jesus.
Les . Hva sier Guds Ord om de fortaptes skjebne?
«Ild kommer ned fra himmelen. Jorden slår sprekker. De våpen den skjuler, kommer
frem i dagen. Fortærende flammer slår ut fra hver gapende kløft. Endog fjellene
står i brann. Nå er den kommet, dagen som skal brenne som en ovn. Elementene
kommer i brann og blir oppløst, og jorden og alle gjerninger som er gjort der, skal
komme frem i lyset. Jordskorpen er som en eneste smeltet masse – en uhyre sydende
ildsjø. Det er dommens og undergangens dag for de gudløse. ‘Det er en hevnens dag
for Herren, et år med gjengjeld i striden for Sion.’» – Alfa og Omega, bind 8, side
170,171 [].
Synd kan ha sin egen straff i seg, men iblant straffer Gud synd og syndere direkte,
slik som Jobs venner sa. Det er sant at all lidelse her i verden skyldes synd. Men det
er ikke sant at all lidelse er Guds straff for synd. Det var ikke slik med Job, og heller
ikke i de fleste andre tilfeller. Faktum er at vi står midt den store konflikten, og vi
har en fiende som er ute etter å skade oss. Men vi kan vite at Gud er ved vår side. Vi
har løftet om hans kjærlighet uansett hva våre prøvelser skyldes og uansett hva som
blir utfallet av disse prøvelsene her og nå. Og Guds kjærlighet er så stor at Jesus gikk
til korset for oss. Ved å gjøre det, lovte han å sette punktum for all lidelse.
Hvordan kan vi være sikker på at det som en annen lider, er Guds straffedom? Og
hvis vi ikke kan være sikker på det: Hvordan kan vi best forholde oss til mennesket
som har det vondt? Eller til vår egen lidelse?
Som før sagt: Det er viktig å prøve å se oss selv i dem som opptrer i fortellingen, for
det kan gjøre det lettere å forstå deres motiver og handlinger. De visste ikke om den
kampen som ble utkjempet i kulissene, slik vi gjør. Hvis vi setter oss i deres sted,
burde det ikke være så vanskelig å begripe at Elifas, Bildad og Sofar tok feil når
det gjaldt Jobs lidelse. De dømte i en sak de egentlig ikke var kvalifisert for. «Det
er helt naturlig for mennesker å tro at store ulykker er tegn på store forbrytelser og
grusomme synder. Men man tar ofte feil når man vurderer folk på denne måten. Vi
lever ikke i tiden for Guds endelige straffedom. Godt og ondt vandrer side om side,
og ulykker rammer alle. Noen ganger overtrer mennesker grensen for Guds beskyttende
omsorg, og da utøver Satan sin makt over dem uten at Gud griper inn. Job var
hardt rammet, og vennene forsøkte å få ham til å innse at lidelsen skyldtes synd, så
han skulle føle at han sto under Guds dom. De fremstilte det som om han var en stor
synder. Men Herren refset dem for deres dom over hans trofaste tjener.» – SDA Bible
Commentary, bind 3, side 1140. Vi må være varsomme i vår omgang med lidelsens
problem. I visse tilfeller virker det ganske opplagt. En storrøyker får lungekreft. Kan
det bli mer opplagt enn det? OK, men hva med dem som røyker hele livet og ikke får
kreft? Straffer Gud den ene, men ikke den andre? Elifas, Bildad og Sofar visste ikke
hvorfor lidelsen rammer som den gjør. Vi vet det heller ikke. Det kan nesten komme
på ett ut om vi vet det eller ei. Det som betyr noe, er vår reaksjon på den lidelsen vi
er vitne til. Her feilet de tre vennene grovt.
Forslag til samtale
Hva kan vi lære av Guds straffedommer? Kan de gi oss tillit til at han er rettferdig,
selv om det kan se annerledes ut nå?
De tre vennene forsto egentlig ikke alt omkring Jobs lidelser. Er det ikke
slik med oss også? Vi forstår ikke hele bakgrunnen for menneskers lidelse.
Hvordan kan dette gjøre det lettere å vise medfølelse med dem som lider?
Som sagt: Har det noe å si om vi kjenner de umiddelbare årsakene?
Giorgio Bella og Carmela Cascone var ADRAvoluntører
i Ragusa på Sicilia. Da ADRA-arbeidet
begynte der, gikk det mest ut på å dele ut klær og mat til
dem som trengte det. Etter hvert kom det språkkurs for
utlendinger, hjelp til utenlandske fanger og lyttesenter
for mental helse.
Etter hvert skjønte de at de trengte hjelp om de skulle
kunne utvide arbeidet. De fikk et møte med byrådet for
å få høre hvor skoen trykket. Først var rådsmedlemmene
tvilende, for de kjente ikke adventistene, men da de så
hva ADRA gjorde, vokste tilliten.
I 2014 overlot byrådet prosjektet ”Matbankstiftelsen”,
et hjelpeprogram for fattige, til ADRA Ragusa.
Dette omfatter innkjøp, lagring og utdeling til familier
som sendes dit av det lokale sosialkontoret.
”Vi samarbeider med andre sosiale organisasjoner
og lokale innbyggere, men vi er senteret,” sier Giorgio.
Bare ADRA får dele ut denne maten. Dette er en ære som har vært reservert for Den katolske
kirke andre steder på Sicilia.
”Vi inviterte alle de andre organisasjonene til et møte i kirken, også de katolske. De betrakter
oss som normale mennesker nå,” sier Giorgio og smiler. ”Vi prøver også å arbeide med frivillige
ikke-adventister. De får være med på individuell basis. Vi må være ydmyke og profesjonelle.”
I tillegg til sitt frivillige arbeid for ADRA bruker Giorgio et stort rom i sin forretning som klasserom.
Der undervises det i praktiske ferdigheter, sikkerhet på arbeidsplassen, italiensk og mer.
Deltakerne får diplom når de er ferdige. Mange som blir kjent med Giorgio gjennom undervisningen,
er interessert i å bli medlemmer av Adventistkirken.
Foreløpig er det ikke plass til alle som ønsker å komme i menighetens lille møtelokale. En del
av offeret 13. sabbat dette kvartalet skal gå til å bygge en sårt tiltrengt adventistkirke i Ragusa.
Italia var det første landet i
Europa hvor adventistenes lære
ble forkynt. M.B. Czechowski, som
hadde vært katolsk prest i Polen,
ble døpt i USA i 1857 og dro til Italia
som uoffisiell misjonær i 1864.
Sicilia er en selvstendig region i
Italia og fikk sine første adventister
i 1916, da søstrene M. og D. Infranco
vendte hjem fra USA.
I september 1920 kom R.
Calderone til Sicilia og døpte seks
personer.
I mai 1921 ble den første menigheten
i Sicilia organisert i Montevago.