Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser ().
Albert Camus kjempet for å forstå lidelsens problem. I sin bok Pesten brukte han
epidemien som bilde på sykdommer som fører smerte og lidelse over menneskeheten.
Han skildret en scene der en liten, pestsmittet gutt dør en grusom død. En prest
som hadde vært vitne til tragedien, sa til en lege som også hadde vært der: «Slikt
som dette er opprørende fordi det overgår vår menneskelige forstand. Men kanskje
bør vi elske det vi ikke kan forstå.» Legen ble rasende og overfuste ham: «Nei, fader.
Jeg har et helt annet syn på kjærligheten. Og helt til min siste dag skal jeg nekte å
elske en tingenes tilstand hvor barn tortureres.» – Albert Camus, The Plague (New
York, 1991), side 218.
Denne scenen viser oss det vi har sett i Jobs bok: platte reaksjoner på spørsmål
som det ikke finnes lettvinte svar på. Som legen i Camus’ bok visste også Job at
svarene ikke stemte med virkeligheten. Dermed har vi utfordringen: Hvordan finner
vi gode svar på noe som ofte virker meningsløst? Denne uken fortsetter jakten.
Elifas, Bildad og Sofar hadde et poeng: Gud straffer ondskap. Men det gjaldt jo
ikke Jobs tilfelle. Jobs lidelser var ingen straffedom. Gud straffet ham ikke for hans
synder, i motsetning til Korah, Datan og Abiram. Og Job høstet ikke det som han
hadde sådd. Nei, Job var et rettferdig menneske, det sier Gud selv (se ). Ikke
nok med at Job ikke fortjente det som hadde skjedd: Han visste at han ikke fortjente
det. Det var derfor han klaget så bitterlig.
Les . Hva sier han til Gud, og hvorfor virker det fornuftig med tanke på hans
situasjon?
Har ikke de som tror på Gud, stilt lignende spørsmål når de har opplevd store tragedier?
Hvorfor skapte du meg egentlig, Herre? Eller: Hvorfor gjør du dette mot meg?
Eller: Hadde det ikke vært bedre om jeg aldri var blitt født enn at jeg ble til og må
oppleve dette?
Det som gjør det hele vanskeligere å forstå for Job, er vissheten om at han var
trofast mot Gud. Han ropte til ham: «Du vet at jeg ikke er skyldig. Ingen kan berges
fra din hånd» ().
Dette er ironien: Job led ikke på grunn av sin synd, slik vennene hans sa. Boken
lærer det stikk motsatte: Job led nettopp fordi han var så trofast. De to første kapitlene
av boken gjør dette klinkende klart. Job kunne ikke vite at dette var årsaken.
Hadde han visst det, ville han nok bare ha blitt enda mer bitter og frustrert.
Jobs situasjon var unik. Men den er også universell, for den tar opp lidelsens
universelle problem: særlig de gangene da det virker som om lidelsen ikke står i noe
forhold til det onde man kan ha gjort. Det er én ting å kjøre for fort og få en fartsbot.
Det er noe annet hvis man kjører for fort og noen blir drept.
Hva kan du si til den som mener at han eller hun lider urettmessig?
Vi hører ofte ord som «uskyldig» lidelse. Bibelen bruker også uttrykket «uskyldig
blod» (; ; ), som regel om overgrep eller mord på mennesker
som ikke har fortjent det som de ble utsatt for. Slik forstått finnes det mange
eksempler på «uskyldig blod» her i verden.
Men Bibelen taler også om menneskers syndighet og fordervelse. Da er det
rimelig å spørre seg hva «uskyldig» innebærer. Hvem er egentlig uskyldig hvis alle
har syndet og har brutt Guds lov? Noen har sagt: «Fødselsattesten er bevis for din
skyld.»
Teologer har i århundrer talt om nøyaktig hva menneskets forhold til synd består
i. Bibelen er klar på at synden har fått følger for hele menneskeslekten. NT er ikke
alene om å tale om menneskets syndighet. Nei, NT bare utdyper det som står i GT.
Hva lærer disse tekstene om syndens realitet? ; ; ;
; .
Skriften lærer det, og alle som har kjent Herrens og fått et glimt av Guds godhet og
hellighet, vet at mennesket er syndig. Hvem av oss er virkelig uskyldig? Og vi tar
ikke med spørsmålet om spedbarns og mindreåriges situasjon.
Men det er jo ikke dette som er poenget. Job var en synder. I så forstand var han
ikke uskyldig, verken han eller hans barn. Men hva hadde han eller de gjort for å fortjene
den skjebnen som rammet dem? Er ikke dette menneskehetens store spørsmål
når det gjelder lidelse? Job visste at det som hadde skjedd, ikke var fortjent, i motsetning
til vennene med deres svar «av leire» ().
Hvordan blir det lettere å se vårt absolutte behov for korset når vi kjenner Gud og
hans hellighet, som gjør vår egen syndighet til en plage?
Elifas talte igjen sannhet (slik som de andre), denne gangen sannheten om menneskets
syndighet. Synd er en del av livet her i verden. Det er også lidelsen. Og vi vet at
all menneskelig lidelse i siste instans har sitt opphav i synd. Og det stemmer at Gud
kan bruke lidelser til å lære oss noe viktig. «Gud har alltid prøvd sine barn i trengselens
smelteovn. Det er i ovnens hete at slagget blir skilt fra rent gull i den kristnes
karakter.» – Alfa og Omega, bind 1, side110 [].
Men lidelsen rommer et dypere problem. Hva med de gangene den ikke synes å
føre til noe godt? Hva med lidelsene til dem som blir drept på stedet og ikke får slagget
skilt fra gullet i sin karakter? Hva med dem som lider uten å kjenne den sanne
Gud eller vite noe om ham? Hva skal vi si når lidelsene bare gjør folk bitre, sinte og
fulle av gudsforakt? Vi kan ikke late som om dette ikke skjer, eller bortforklare det.
Da gjør vi felles sak med Jobs anklagere og blir like skyldige.
Og hva godt kommer det av skjebnen til dyr som blir brent levende i en skogbrann?
Eller hva med de tusenvis av mennesker som dør i naturkatastrofer? Eller
sivile i krig? Hva kan de ha lært når familien ble feid bort sammen med dem? Det
er ikke urimelig å stille spørsmål, ikke bare ved Jobs ti døde barn, men også hans
tjenere som ble hogget ned «med sverdet» (), eller de som ble brent levende
av «Guds ild» () og de andre tjenerne som ble halshogd ().
Uansett hva Job og hans anklagere kunne lære og hvilke nederlag Satan vil lide
på grunn av Jobs trofasthet: De andres skjebne virker slett ikke rimelig. Ja, det er
ikke rettferdig. Det er ikke rett.
Vi opplever også slik urett i vår tid. En seksåring dør av kreft, er det rettferdig?
En 20-årig jente blir halt ut av bilen og seksuelt misbrukt, er det rettferdig? En
35-årig trebarnsmor blir drept i en bilulykke, er det rettferdig? Hva med de 19 000
japanerne som ble drept i jordskjelvet i 2011? Hadde de alle gjort noe som skulle tilsi
at det var en rettferdig straff? I motsatt fall var heller ikke deres død rettferdig.
Les disse versene og tenk på skjebnen til dem som er beskrevet i tekstene. Still
deg så spørsmålet: Hvor rettferdig var livet mot dem?
Bibelen tegner et sterkt bilde av livet i vår syndige verden: ondskap og lidelse er realiteter.
Bare den som leser Guds ord overfladisk og plukker ut tekster i hytt og vær,
kan finne på å tro at livet er rettferdig, rimelig og godt og at lidelser ikke rammer oss
hvis vi bare er trofaste mot Gud. Jo visst, trofasthet kan gi store fordeler her og nå,
men det gir ingen garanti mot lidelse og smerte. Bare spør Job.
Jesu bergpreken minner oss om å stole på Gud og ikke bekymre oss for hva vi skal
spise, drikke eller kle oss med. Jesus benyttet eksempler fra naturen som viser hvorfor
vi kan stole på Guds godhet og vilje til å gi oss det vi trenger. Der finner vi også disse
berømte ordene: «Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal
bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage ().
Legg merke til at hver dag har nok med sin egen plage. Jesus nektet ikke for det
ondes tilstedeværelse i våre liv, ikke engang det daglige nærvær av det onde (fra et
gresk ord som kan bety «dårlighet», «fordervelse» og «plage»). Snarere tvert imot.
Han erkjente at ondskapen er til stede overalt i hverdagen. Hva skulle han ellers si?
Som vår Herre visste han mer om det ondes tilstedeværelse i verden enn noen av oss,
og vi vet da noe.
Hvem har ikke fått smake noe (kanskje mye) av hvor urettferdig og bittert livet
kan være? Hvordan kan det å se at Jesus var klar over det ondes tilstedeværelse,
være til trøst og oppmuntring?
Les . Dette er et ganske ordinært vers, men hva er dets budskap til oss,
når man tenker på det vi har studert?
Jobs tilfelle er ekstremt, men det avslører den triste virkelighet hva menneskelig
lidelse angår. Vi trenger ikke fortellingen om Job eller de andre bibelhistoriene for
å se denne virkeligheten. Vi ser den overalt rundt oss. Ja, vi lever den alle sammen,
mer eller mindre.
«Mennesket, født av en kvinne, lever kort og er fylt av uro. Det spirer som blomsten
og visner, flykter som skyggen, står ikke i ro» ().
Det spørsmålet som vi sliter med, er altså: Hva skyldes lidelsen, den lidelsen som vi
ikke ser noen mening i, hvor uskyldiges blod flyter?
De første kapitlene av Jobs bok og resten av Bibelen viser at Satan er et virkelig
vesen. Direkte eller indirekte er han årsaken til mye lidelse. I lekse to så vi at
kjennskap til den store konflikten er til god hjelp for å forstå det ondes eksistens i vår
verden.
Likevel er det noen ganger vanskelig å forstå hvorfor det skjer, det som skjer.
Noen ganger, ja mange ganger, gir det ingen mening. Det er i tider som disse, når det
meningsløse skjer, at vi må lære å forlate oss på Guds godhet. Vi må lære å stole på
Gud også når svarene ikke gir seg selv og når vi ikke kan se at det onde og lidelsen
rundt oss tjener til noe.
I står det: «Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser.»
Hvordan kan det vi forstår, hjelpe oss å stole på Gud når det gjelder de tingene vi
ikke forstår? Tenk på det vi har lest i Jobs bok så langt: I hvilken forstand har Job
lært å gjøre dette? Hvordan kan vi lære å gjøre det samme?
Sabbatsavsnittet begynte med Albert Camus, som skrev en hel del om sin kamp for å
finne svar, ikke bare på lidelsens problem, men også meningen med livet som sådan,
og som lidelsen bare gjorde enda mer problematisk. Som de fleste ateister kom han
ikke særlig langt. Hans mest kjente sitat avslører dette: «Det eksisterer kun ett eneste
filosofisk problem – og det er selvmordet. Å ta en avgjørelse om livet er verdt å leve
eller ikke, er ensbetydende med å besvare filosofiens fundamentale spørsmål.»
– Myten om Sisyfos (norsk overs., 1953). Det skal være sikkert og visst: Det er ikke
lett å finne svar på lidelsens problem. Jobs bok trekker forhenget tilbake og viser oss
et større bilde enn det vi ellers kunne ha sett, men selv når vi har lest alt, sitter vi
igjen med mange ubesvarte spørsmål.
Det er imidlertid en viktig forskjell på dem som kjemper for å finne svar på
spørsmålet om lidelse uten Gud og dem som gjør det med Gud. Ja, smertens og lidelsens
problem blir mer innfløkt når du tror på Guds eksistens. For den reiser nemlig
uunngåelige problemer i møte med ondskapen og smerten. På den annen side har vi
det som Camus og andre ateister ikke har: utsikt til et svar og en løsning. Det er ting
som tyder på at Camus senere i livet ville bli døpt, men han ble kort tid senere drept
i en bilulykke. Vi har håpet om at Gud «skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som
en gang var, er borte» (). Selv om et menneske ikke tror på dette løftet eller
mange av de andre av Bibelens løfter, må det iallfall innrømme dette: Livet ville
være mye bedre hvis man hadde dette håpet i stedet for utsikter til bare å leve i slit
og møye og så dø for evig uten at livet har hatt noen mening.
Forslag til samtale
Ett argument som folk har når det gjelder det ondes problem, er dette: Jo, det
finnes ondskap i verden, men også mye godt, og det gode mer enn oppveier
det onde. Først måtte man spørre: Hvordan vet en at det gode oppveier det
onde? Hvordan kan det sammenlignes? Det andre spørsmålet er: Selv om det
er sant, hvilken glede ville Job, og andre, ha av denne tanken i sine lidelser?
Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer hadde et godt eksempel som avkrefter
hele forestillingen om en slags balanse mellom det gode og det onde
her i verden: «Man har sagt at denne verdens gleder oppveier smerten, eller
at det iallfall er en slags likevekt mellom de to. Hvis leseren ønsker et lettvint
svar på om dette stemmer, så la ham sammenligne de respektive følelsene
hos to dyr hvor det ene er i ferd med å spise det andre.» Hva sier du til tanken
om at det gode på et vis oppveier det onde?
Muyi er fra Nigeria. Både bestefar og far var sjamaner.
Sjamaner regnes for å ha spesiell kontakt
med åndeverdenen og evnen til å tale med de døde. De
kontaktes ofte ved sykdom, for vern mot onde ånder eller
for å kaste forbannelser over andre.
Muyi var ikke interessert i å bli sjaman. Hans mor
flyttet hjemmefra da faren tok en tredje kone, og han så
henne ikke på elleve år.
Muyi var uelsket hjemme og rotet seg borti mye galt.
En pastor syntes synd på ham. Han fortalte ham om
Jesus og ba ham med i kirken. Muyi takket ja. Han ble
også kormedlem og tok imot Jesus. Senere giftet han seg
med Giory. Faren likte ikke at sønnen ble kristen. Det var forventet at han skulle bli sjaman. Men
Muyi ville ikke oppgi sin tro.
Da faren døde, flyttet Muyi og hans kone til Libya. Mens han jobbet som bygningsarbeider og
møbelsnekker traffhan to libyere som hjalp dem å komme til Italia.
De endte opp i Ragusa på Sicilia. Der ble sønnen Joseph født. Muyi arbeidet i en møbelfabrikk
noen år, men så mistet han og flere andre jobben, og det ble tunge tider.
En dag sa Josephs lærer at det var et sted der Muyi kunne lære nye ting, også italiensk. ”Når
du er ferdig, får du diplom, og da er det lettere å få jobb,” sa hun.
Muyi slo til. Italiensk-timene og den faglige opplæringen foregikk i Giorgio Bellas forretningslokaler
(en adventist som arbeidet for å hjelpe dem som hadde det vanskelig i samfunnet).
”Det var Guds nåde at jeg fikk høre om disse kursene,” sa Muyi senere. ”Kursene var veldig
gode. De behandlet oss ikke som elever, men som søstre og brødre.”
Men det var ikke lett. ”De gjorde sitt beste for at vi skulle lære, og jeg måtte virkelig skjerpe
meg. Ellers ville jeg ikke ha klart det.”
Muyi er glad for den hjelpen han fikk og gleder seg til å bruke sine nye ferdigheter. Men
viktigere er det at hans liv har blitt forandret til det bedre takket være den kjærlighet og omsorg
adventistene i Ragusa har vist ham.
Dette kvartalet går en del av offeret 13. sabbat til å bygge en sårt tiltrengt kirke i Ragusa i
Sicilia. Vi ber om et rundhåndet offer. Tusen takk.
Etna er Europas største aktive
vulkan og ligger på østkysten av
Sicilia.
Ekstra virgin olivenolje, saftige
røde appelsiner, tomater, pærer og
oliven er blant Sicilias utmerkede
matprodukter.
Sicilia har mange gamle, greske
ruiner. Mange sier at de er penere
enn dem man finner i Hellas.