Kanskje blir dette min redning, for ingen ugudelig kan komme fram for ham
(Job 13,16).
Den britiske essayisten William Hazlitt skrev: «Mennesket er det eneste dyret som
ler og gråter, for det er det eneste dyret som blir slått av forskjellen på hva ting er og
hva de burde være.»
Tingenes tilstand er ikke hva den burde være. Men de som lever med løftet om
Jesu gjenkomst, har håp – et stort håp om hva tingenes tilstand skal bli (2 Pet 3,13).
Det skal bli så herlig at vårt syndformørkede sinn (1 Kor 13,12) knapt kan forestille
seg det. Et slikt håp har det sekulære sinn, med alle dets begrensninger, for lengst
mistet.
Denne uken skal vi fortsette å se på lidelsens problem i Jobs bok. Vi skal se at han
ikke var uten håp i den urettferdige og meningsløse tragedien som hadde rammet
ham.
Hva var dette håpet, og hva sier det om hva slags håp vi også kan ha?
Selv den dumme regnes for vis når han tier, og klok så lenge han holder munn
(Ordsp 17,28).
Man kan si hva man vil om Job, men ikke at han hadde tenkt å sitte der med sorgen
sin og saktmodig høre på det som vennene hans slengte etter ham. Nei, mye av Jobs
bok er hans kamp mot det han vet er en blanding av sannhet og løgn. Vi har sett at
det skortet på takt og tone hos vennene: De sa at de talte Guds sak når de forsvarte
det som hadde rammet Job. Kort sagt, de mente at han fikk som fortjent. Eller at han
hadde fortjent noe enda verre! Én eneste av disse tankene ville ha vært ille nok. Men
alle tre (og andre) var for mye, og de fikk svar på tiltale.
LesJob 13,1–14. Hvordan vinkler Job sitt svar på det vennene sier?
I kapittel 2 leste vi at da vennene kom og fikk se Job, satt de tause i en hel uke. Når
man tenker på de ord som omsider strømmet ut fra deres munn, ville det ha vært best
om det hadde fortsatt slik. Det syntes iallfall Job.
Legg også merke til dette: Job sier at ikke bare vennene taler løgn, de lyver også
om Gud. Dette er interessant i lys av det som skjer mot slutten av boken (se Job
42,7). Det ville da vel ha vært bedre å tie enn å si ting som ikke er rett? Hvem har
vel ikke opplevd sannheten i dette? Men det virker som det er mye verre å si ting
om Gud som ikke stemmer. Det ironiske er at vennene faktisk trodde de forsvarte
Gud og hans karakter mot Jobs bitre anklager for det som skjedde. Job kunne ikke
begripe hvorfor han ble rammet slik, men han visste tilstrekkelig til å se at vennene
smurte «løgnen utover» (Job 13,4).
Når sa du sist noe som var galt og som du ikke burde ha sagt? Hvordan kan du
lære av den erfaringen så du ikke gjør samme slags feil om igjen?
Da vi begynte kvartalet, gikk vi rett til det siste kapittelet i boken og så hvor godt
det gikk med Job til slutt. Vi kunne se at han virkelig hadde noe å håpe på midt i alle
lidelsene. Og vi som lever i vår tid og kjenner slutten på hele Bibelen, kan se at Job
hadde mye mer å håpe på enn han kunne ha drømt om den gang.
Men da barna hans døde, eiendommen ble tatt fra ham og helsen ble ødelagt,
hadde ikke Job den luksus å kunne kjenne enden fra begynnelsen. Han visste bare at
livet var blitt uhåndterlig.
Men midt i sin bitre klage og ordene om at han skulle ønske han ikke var blitt født
eller at han hadde byttet ut livmoren med graven, gir Job uttrykk for håp. Han satte
sin lit til Gud, den Gud som han syntes behandlet ham så dårlig.
LesJob 13,15. Hvilket håp inneholder dette verset? Hva sier Job?
«Selv om han dreper meg, vil jeg stole på ham» (engelsk oversettelse). For en trosbekjennelse!
Etter alt det som hadde hendt, visste Job at det siste, det eneste som
gjensto, døden, kunne slå til, og Gud kunne ta livet hans også. Men om det skulle
skje, ville Job dø i tillit til Herren.
«Vi må fylle sinnet med Kristi rike nåde. Gjem på de erfaringene som hans kjærlighet
gir. La din tro være som Jobs, så du kan si: Selv om han dreper meg, vil jeg
stole på ham. Grip løftene om din himmelske Far, og husk hvordan han har behandlet
deg og sine tjenere tidligere, for alle ting tjener dem til gode som elsker Gud.»
– Advent Review and Sabbath Herald, 20. oktober 1910.
Menneskelig sett hadde ikke Job grunn til å håpe på noe som helst. Men han så
ikke saken fra en rent menneskelig vinkel. For hva håp kunne han da ha hatt? Nei,
når han kommer med denne bekjennelsen av tro og håp, gjør han det i forbindelse
med Gud og tilliten til ham.
Et logisk spørsmål ville være: Hvordan bevarte Job sin gudstro midt i det som
hadde skjedd? Les Job 1,1 og Jak 2,20–22. Hvordan bidrar de til et svar, og hva
burde svaret si oss om betydningen av trofasthet og lydighet i kristenlivet? (Se
lekse 13.)
«Kanskje blir dette min redning, for ingen ugudelig kan komme fram for ham» (Job
13,16). Dette verset følger rett etter det vi leste i går. Hvordan styrker dette tanken
om at Job tross alt hadde håp, og at han satte sitt håp til Gud?
Det er interessant å se dette i lys av det som står foran. Selv om Job skulle dø, selv
om Gud skulle drepe ham, ville Job stole på at Gud ville redde ham. På ett plan er
dette en underlig kontrast, men på et annet gir det mening. For hva er frelse, om ikke
en befrielse fra døden? Og hva er døden, iallfall for de frelste, annet enn en kort
hvile, et øyeblikks søvn fulgt av oppstandelsen og det evige liv? Har ikke forventningen
om oppstandelse til evig liv vært det store håpet hos Guds folk gjennom
årtusener? Det var også Jobs håp.
Les1 Kor 15,11–20. Hvilket håp skisseres? Hvorfor ville det ikke finnes noe annet
håp?
Etter dette sterke uttrykket for frelsesvisshet sier Job at «hanef ikke kan komme
frem for ham». Ordets rot betyr «verdslig» eller «gudløs», et ord med negative
undertoner på hebraisk. Job visste at hans frelse bare fantes i Gud, bare i et liv som
var overgitt til ham i trofast lydighet. Det er derfor det onde og gudløse menneske,
hanef, ikke har dette håpet. Høyst sannsynlig uttrykte Job det som han oppfattet som
sin «frelsesvisshet». Han ofret trofast dyr for synd, men vi vet ikke hvor mye han
forsto av symbolikken. Før korset hadde de fleste av Herrens trofaste tilhengere, som
Job, neppe en så full forståelse av frelsen som vi kan ha, etter korset. Men Job visste
nok til at han skjønte at hans håp om frelse bare fantes i Herren, og at ofringene var
et uttrykk for hvordan denne frelsen skulle bli virkelighet.
Hvem av oss kunne vel ha gitt en slik erklæring av håp etter å ha vært igjennom det
samme som Job? Hans ord er et evig vitnesbyrd om et liv i tro og lydighet.
Job hadde håp, for han tjente håpets Gud. Tross alle historiene om menneskets
synd fra Adam og Evas fall i Edens hage (1 Mos 3) til Babylons fall ved tidens ende
(Åp 14,8), er Bibelen full av håp. Den strømmer over av en visjon om noe mer enn
det som denne verden kan by på.
«Verden er overgitt til Kristus, og enhver velsignelse fra Gud kommer til den
falne menneskehet gjennom ham. Han var gjenløseren både før og etter han ble
menneske. Så snart synden var et faktum, var det også en frelser.» – Alfa og Omega,
bind 4, side175 [DA 210]. Og hvem er Frelseren, om ikke den store kilden til vårt
håp?
Hvordan stadfester disse tekstene det fantastiske håpet som er uttrykt i Ellen G.
Whites uttalelse i dagens avsnitt? Ef 1,4; Tit 1,2; 2 Tim 1,8–9; 1 Pet 1,18–20.
Disse tekstene lærer den store sannheten: I sin forutviten visste Gud at menneskene
ville falle i synd. Grunnteksten i 2 Tim 1,9 sier at vi er blitt kalt av en nåde som er
gitt oss i Kristus Jesus «før evig tid». Dette er en nåde vi har fått, «ikke på grunn av
våre gjerninger», men på grunn av Jesus. Hvordan kunne det ha vært «våre gjerninger»,
siden vi ikke engang eksisterte da? Alt før vi ble skapt hadde Gud lagt en plan
som ga menneskene håp om evig liv. Håpet kom ikke etter at behovet oppsto. Nei,
det var allerede der, klar til vi trengte det.
Vi har et stort håp. Vi lever i et univers som er skapt av en Gud som elsker oss
(Joh 3,16), en Gud som løste oss ut (Tit 2,14), en Gud som hører våre bønner (Matt
6,6), en Gud som går i forbønn for oss (Hebr 7,25), en Gud som lover at han ikke
vil forlate oss (Hebr 13,5), en Gud som lover å vekke vår kropp opp fra døden (Jes
26,19) og gi oss evig liv sammen med seg (Joh 14,2–3).
«Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss?» (Rom 8,31).
Hvordan kan du gjøre dette håpet til ditt eget midt i det du enn måtte ha å slite
med nå?
Fra første til siste side er Bibelen full av ord om håp. «Dette har jeg sagt dere for at
dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret
over verden!» (Joh 16,33). «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt
28,20). «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse
for vår skyld» (Gal 3,13). «Så langt som øst er fra vest, tar han syndene våre bort fra
oss» (Sal 13,12). «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter,
verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i
det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds
kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 8,38–39). «Når buen viser seg i skyene,
vil jeg se den og tenke på den evige pakten mellom Gud og hver levende skapning,
alt kjøtt og blod på jorden» (1 Mos 9,16). «Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi
får kalles Guds barn, ja, vi er det! Verden kjenner oss ikke, fordi den ikke kjenner
ham» (1 Joh 3,1). «Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss, vi er hans, vi er hans
folk og den flokken han gjeter» (Sal 100,3). Dette er bare et lite knippe tekster hvor
Bibelen forteller om Gud og hva han vil gi oss. Hvilke grunner ville vi ha for håp i
det hele tatt, om det ikke var for det som er åpenbart i Bibelen?
Forslag til samtale
Hvilke andre bibeltekster taler om håp? Hvilke er spesielt viktige for deg?
Hvorfor?
Hvilken av Syvendedags Adventistkirkens læresetninger finner du spesielt
mye håp i?
Hvordan kan vi lære å glede oss over det håpet som Bibelen tegner for oss,
til tross for livets problemer, prøvelser og tragedier? Hvorfor er det lett å bli
motløs av det som hender, selv om vi har fått et stort håp? Hva kan vi gjøre
rent praktisk for å holde håpet levende og glede oss over det?
«Tal håp og tro og takksigelse til Gud. Vær glad og forventningsfull i Kristus.
Lær deg å prise ham. Dette er til god hjelp mot sykdom på sjel og kropp.»
– Mind, Character, and Personality, bind 2, side 492. Hvorfor er lovsang så
viktig for å bevare et håpefullt sinn i Herren?
Jeg er fra et ortodoks jødisk hjem og ble født i Casa Blanca i Marokko i 1956, det året landet
ble uavhengig av Frankrike. Bestefar var en velstående krydderhandler, og familien hadde
bodd i landet siden 1492, da mange sefardiske jøder forlot Spania. Jeg var åtte år da vi forlot
Marokko og dro til Frankrike.
Vi endte opp i Paris, der far startet klesbutikk. Han begynte med undertøy og sokker og utvidet
senere med herreskjorter, gensere og dresser. Snart åpnet han enda en butikk.
Jeg begynte på offentlig skole da jeg var ni. Livet var jødisk, men også liberalt. Jeg fikk gjøre
alt jeg ønsket, ha selskaper med musikk og dans, eller gå på kino og diskotek. Samfunnet var
trygt den gangen.
I 1968 kom studentopptøyene. Presidenten gikk av. Alle talte om frihet. Også hjemme hos oss.
Men far ba morgen, ettermiddag og kveld. Og sabbatens begynnelse var veldig viktig. Da
måtte jeg være hjemme. Alle ritualene ble fulgt. Men vi hadde ingen synagoge.
Vi hadde en liten eiendom med tre sammenbygde hus. Min fetter bodde i det ene, vi i det
andre, og i det tredje bodde en ung rabbinerstudent med kone og barn.
Vi var tre religiøse familier som bodde så tett, så vi hadde sabbatsandakter sammen. Det var
som en liten synagoge fredag kveld, sabbats morgen og på jødiske festdager.
Så flyttet min fetter til Israel, og far fikk lov til å innrede hans hus som synagoge, med ark og
lovruller. For meg var stedet veldig hellig, et sted der Gud bodde i arken, for det ble bare brukt
som et bønnens hus.
En dag jeg lekte med storebror, slo jeg ytterdøren hardt i, og det flotte, dyre glasset i døren
gikk i tusen knas. Jeg var redd for hvordan far ville reagere, for han var snarsint av seg.
Derfor tok jeg nøklene og gikk inn i synagogen ved siden av. Jeg gikk til arken, der Gud var.
Jeg knelte og ba: ”Gud, nå vil jeg at du skal vise at du virkelig finnes. Du har sett det som skjedde
hjemme. Du vet hvor snarsint far er. Vær så snill, gjør det slik at far ikke sier noe når han kommer
hjem og ser det knuste glasset i døra.”
Jeg var sikker på at det var en håpløs bønn. Og så ventet jeg på kvelden og at far skulle komme
hjem.