Gjør ikke Guds hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt
til frihetens dag (Ef 4,30).
Den hellige ånd har en enestående evne til å overbevise syndere om deres sanne
syndige tilstand. Han skaper også et ønske i oss om å ta imot Jesus og hans tilgivelse
for syndene. Den hellige ånd har en makeløs evne til å gi oss seier og gjenspeile Jesu
sinnelag.
Men svake syndere kan stå den mektige hellige Ånd imot. Han egler seg ikke
innpå oss.
Synd er svært tiltrekkende. Likevel fører den oss vill, og det ender i døden. Den
er Guds rake motsetning, det motsatte av hans hellighet og godhet. Den hellige ånd
avspeiler guddommens hellighet og er motstander av alle former for synd. Han blir
bedrøvet når vi synder og nekter å gi slipp på synden. Enda så mektig som Den hellige
ånd er, kan vi nøytralisere hans positive innvirkning. Vi kan motstå ham ved
å fortsette vårt syndige liv. Evangeliene lærer at det er én synd som det ikke finnes
tilgivelse for: spott mot Ånden (Matt 12,31–32).
Denne uken skal vi se hva Bibelen lærer om å gjøre Den hellige ånd sorg, motsette
seg ham og slukke Ånden. Vi skal også se på den synden som ikke kan tilgis.
LesApg 7,51. Hvilken advarsel ble gitt, og hva har dette med oss i dag å gjøre?
Skriften nevner en rekke synder som synd mot Den hellige ånd. Mange av disse syndene
gjelder den enkelte. Men det har også en dimensjon på gruppenivå, som vi kan
se av Apg 7,51. Stefanus sier at hans anklagere er stivnakket, slik som de opprørske
israelittene som tilba gullkalven (2 Mos 33,3). De sto Den hellige ånd imot og ville
ikke høre hva Den hellige ånd ville si dem gjennom Guds profeter. Dette mønsteret
med motstand mot Gud og hans plan førte til slutt til at noen avviste Herren Jesus
Kristus. I stedet for å følge Jesus lot de en formell tilbedelse erstatte lydighet mot
den levende Guds ord.
Det er ganske utrolig at skrøpelige mennesker, som er skapt av Gud og helt avhengige
av ham, kan stå imot Den hellige ånds verk og Guds nåde. Enda så mektig som
Gud er, tvinger han seg ikke på oss mot vår frie vilje. Han respekterer vårt valg.
For hvis Gud hadde villet tvinge oss til lydighet, da hadde han vel gjort det i
Edens hage og spart verden for syndens problem? Gud har skapt oss som frie vesener
med evnen til å foreta moralske avgjørelser til liv eller død, på godt og ondt. Det er
en hellig og dyrebar gave vi har fått.
Alle er ansvarlige for sine egne beslutninger, men vi har også et felles ansvar:
Vi må oppmuntre hverandre til å være trofaste, følge Guds ord og holde oss nær til
Jesus (Hebr 10,24–25). Vi står Den hellige ånd imot i dag når vi motstår Guds ord og
når vi ikke akter på budskaper fra hans profeter.
Det er så lett å peke på det gamle Israel og kritisere dem for alle deres feil. Men
hva med våre egne dårlige beslutninger? Hva ville du si til at de ble like offentlige
som de feilene det gamle Israel gjorde?
Hva kan vi gjøre for å oppgløde andre til «kjærlighet og gode gjerninger»?
Hvilket ansvar har du for å fremme «kjærlighet og gode gjerninger» hos andre?
LesEf 4,30. Her bruker Paulus en imperativ og formaner oss om ikke å gjøre Den
hellige ånd sorg. Hva vil det si å gjøre Den hellige ånd sorg?
Den hellige ånd er en person, ikke bare en guddommelig kraft. Derfor kan han bli
lei seg. Men hvordan gjør vi Den hellige ånd sorg? Vi må huske at en av Den hellige
ånds oppgaver er å åpne våre øyne for synd (Joh 16,8). Han leder oss til Jesus, som
tilgir våre synder og helliggjør oss. Guds Ånd kalles «hellig». Det betyr at han hater
synd. Men han blir glad når vi er lydige mot Gud i alle ting og tenker og sier det som
er rent og hellig. Men dette betyr også at han sørger når vi degger for noe som ikke
er vårt kall verdig. Vi gjør ham sorg når vi klynger oss til synd eller bagatelliserer
syndens alvor. Det er en alvorlig sak å gjøre Den hellige ånd sorg.
Se på sammenhengen i Ef 4,30, der Paulus’ uttalelse om å gjøre Den hellige ånd
sorg står. Den handler om deres livsstil før de vendte om til Kristus, og hva som
fulgte etter omvendelsen. Vi er nye skapninger i Kristus. Derfor må vi være tålmodige
og milde mot hverandre, bære over med hverandre i kjærlighet og sette alt
inn på å bevare Åndens enhet i den fred som binder sammen (Ef 4,2–3). Nå som vi
er fornyet ved Ånden (Ef 4,23), følger vi Kristus, som er vårt nye «hode» (Ef 4,15).
Derfor lever vi ikke lenger i tomhet, slik som hedningene (Ef 4,17) . I stedet lever vi
et liv som Gud har glede av (Ef 4,24–31).
Ånden blir trist til sinns når vi lar noe av det negative som er nevnt i kapittel 4, få
innpass i hjertet, og når dette kommer til uttrykk i våre ord og handlinger. Å gjøre
Den hellige ånd sorg, er å forakte hans helliggjørende nærvær og livsforvandlende
kraft ved å fortsette i synd med fullt overlegg.
Det er ikke likegyldig for Den hellige ånd hvordan vi lever. Les Ef 4,25–31 og lag
en liste over atferd som gjør Den hellige ånd sorg. Hvorfor sørger han når vi gjør
sånt?
Det at vi kan gjøre Den hellige ånd sorg, viser at det ikke er likegyldig for Gud hvordan
vi lever. Gud påvirkes av våre valg og vårt liv.
LesEf 4,25–5,2. Hva får vi beskjed om å gjøre, og hva ville ha vært annerledes i
vårt liv hvis vi hadde levd etter dette?
Sagt på en positiv måte: Vi gleder Den hellige ånd når vi taler sannheten i kjærlighet;
når vi er sinte på grunn av synd, men uten å synde i sinne; når vi arbeider med
våre egne hender og bruker det vårt arbeid har skapt til å gjøre godt mot andre; når
vår tale er oppbyggelig og formidler nåde til våre tilhørere; og når vi er snille, barmhjertige
og tilgivende.
Vi gjør Den hellige ånd sorg hvis vi sier at vi er kristne, men lever som om vi aldri
hadde hørt om Jesus og vært utsatt for hans ledelse og kjærlighet. Når vi sier at vi
tror på sannheten, men oppfører oss i strid med bekjennelsen, da gjør vi Den hellige
ånd sorg. Mangel på moralsk integritet gjør også Ånden sorg. Vårt misjonsarbeid må
ikke løsrives fra vår etiske livsførsel. Hvis vi lever slik at andre skjønner at vi virkelig
er Guds barn og avspeiler Jesus, er vi til glede for Gud.
LesEf 4,3–4; Ef 4,15–16; Ef 4,32. Hva sier disse versene om fellesskapet og det å leve i
Ånden? Hvordan åpenbares et Åndsfylt liv i de troendes fellesskap?
Det er interessant at fellesskapet også er nevnt i Ef 4. Tanken om enhet blir nevnt
flere ganger. Paulus ønsker at vi skal opprettholde Åndens enhet fordi vi lever Guds
liv sammen med «hverandre» (Ef 4,32). Forholdet til hverandre i kirken, der vi setter
«alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen» (Ef 4,3), er viktig
for ikke å gjøre Ånden sorg. Det betyr noe for Gud hvordan vi behandler hverandre i
kirken, som er et tempel for Den hellige ånd (1 Kor 3,16–17). Det er ytterst viktig for
Den hellige ånd hvordan vi ser på hverandre i Kristi kropp.
Det er bra å kjenne sannheten og de tre englebudskapene (Åp 14,6–12), men still
deg selv dette spørsmålet: Hvordan behandler du andre, særlig dem som står
under deg, eller dem som ikke kan gjøre noe for deg? Altså dem som ikke har noe
å gi til gjengjeld.
Ordet «slukke» antyder noe som har med ild å gjøre. Det samme greske rotordet
brukes i 1 Tess 5,19 og Ef 6,16. Dette tyder på at noe ved Den hellige ånd er som
en ild som vi kan slukke. Vi må huske at Ånden gjør to ting for oss: Han gir oss
kunnskap om synd, og han gir oss kraft til å seire over synd. Begge deler har med
helliggjørelsen å gjøre.
Gjennom Guds ord forteller Ånden oss det som vi behøver å vite for å leve et
hellig liv, og ved sin iboende kraft setter han oss i stand til å leve i tråd med denne
kunnskapen. En ting vi kan gjøre for ikke å slukke Ånden, er å ikke forakte profetord
(1 Tess 5,20). Paulus sier at de troende i Tessaloniki ikke må forakte profetord,
og likevel ber han dem vise dømmekraft (1 Tess 5,21). Vi skal være åpne for Ånden i
vårt menighetsliv og bør ikke slukke Den hellige ånds flamme. Men vi behøver også
dømmekraft, for falsk lære og falske profeter vil fortsette å være et problem i kirken.
Ikke alle ånder er av det gode. Men Guds ord er inspirert av Den hellige ånd, og
det er en lykt for vår fot og et lys på vår sti (Sal 119,105). Det er en rettesnor som nye
profetiske utsagn skal måles mot. I bibelsk tid var en slik lampe en brennende veke
som kastet lys foran føttene til dem som var ute og gikk i mørket. Bibelen forklarer
hvordan vi skal «vandre i Ånden» (Gal 5,25). Vi gjør det ved å overgi oss til Guds
ords lære og ved å rette oss etter de tilskyndelser som Den hellige ånd gir oss om
hvordan vi bør leve.
Mange som bekjenner seg til å tro at Bibelen er Guds ord, tolker den slik at Skriften
berøves enhver reell autoritet. Dermed får ikke Bibelen noen praktisk betydning
for deres liv. Og når vi forakter Guds ord og behandler det respektløst, eller unnlater
å anvende det på oss selv, slukker vi den lampen som skulle lede oss på veien og
oppmuntre samvittigheten til gode gjerninger.
Les 1 Tess 4,7–8. Hva vil det si å bli kalt til «et hellig liv»? På hvilke områder av
livet må du kanskje spørre deg om du egentlig lever «et hellig liv»?
Det er neppe noen synd som har skapt større uro og angst blant kristne enn spott
mot Den hellige ånd. Og ingen har vært mer misforstått. Noen tror at Jesus tenker
på konkrete synder som er spesielt heslige. Men vi skal huske at all synd er heslig
for Gud, selv om noen synder kan ha mer drastiske følger enn andre. Men hva mente
Jesus da han talte om den utilgivelige synd?
Faktisk er det ingen av disse tekstene som sier at denne synden ikke kan tilgis,
bare at den ikke vil bli tilgitt. Husk: Den hellige ånds verk er å føre syndere til
bevissthet om synd og å vekke et ønske om å ta imot Jesus, han som tilgir synd.
Spott mot Den hellige ånd må derfor forstås som en bevisst og standhaftig avvisning
av Jesu frelsesverk. Dette skjer når man med fullt overlegg motsetter seg Åndens
vitnesbyrd om Kristus og hans frelse og nåde.
Jesus sikter ikke til folk som kommer med noen ærekrenkende bemerkninger.
Spott mot Den hellige ånd skjer kun når det er tale om vedvarende vantro og åpent
fiendskap mot Jesus. Det å spotte Den hellige ånd er ikke noen enkelthendelse. Det
er en gjennomført måte å leve på.
«I stedet for å ta imot det beviset de ble tilbudt og i stedet for å innse at Kristi
verk var fra Gud, holdt de fast på sitt onde forsett og sa: Han utførte denne fantastiske
gjerningen med djevelens hjelp. Dette var synd mot Den hellige ånd.» – Loma
Linda Messages, side 156.
Når menneskehjertet setter seg halsstarrig imot Gud og dermed bevisst nekter å gi
Jesus det han har rett på, blir hjertet forherdet og innser ikke sannheten i Den hellige
ånds vitnesbyrd om Guds tilbud om frelse i Jesus Kristus. Denne synden er hinsides
tilgivelse, ikke fordi Gud ikke kan eller vil tilgi, men fordi personen ikke er i stand
til å innse sin synd. Derfor godtar han ikke tilgivelsen i Jesus. Denne holdningen får
konsekvenser for evigheten.
Hvordan kan vi være sikker på at vi ikke lever i opposisjon til Gud og står Den hellige
ånd imot? (se, f.eks. 1 Joh 5,3 og Rom 8,14).
Når engstelige mennesker spør om de har begått den utilgivelige synd, viser det at de
helt sikkert ikke har gjort det. Hadde de begått den, ville det ikke ha bekymret dem.
Deres bekymring er bevis godt nok for at de fortsatt er åpne for Åndens ledelse. Det
som denne personen bør gjøre, er å ta imot Jesu rettferdighet, klamre seg til Jesu
fortjeneste og leve i tro og lydighet heretter. Bare når de er dekket av Kristi rettferdighet,
som er «Guds rettferdighet» (Rom 10,3), kan de ha den fred og visshet som
de mangler nå.
Det er egentlig bare én som Gud ikke kan tilgi, og det er den som tviholder på at
han ikke vil komme til Jesus og få tilgivelse. «Den synd det er å spotte Den hellige
ånd, er ikke noe vi sier eller gjør av ubetenksomhet. Det er en fast, hardnakket motstand
mot sannhet og bevis.» – Ellen G. White Comments, The SDA Bible Commentary,
bind 5, side 1093. «Ingen behøver å oppfatte synd mot Den hellige ånd som noe
vagt og mystisk. Synden mot Den hellige ånd er det at vi vedvarende nekter å ta imot
invitasjonen til å bli omvendt.» – Side 1093.
Forslag til samtale
Tenk deg at noen kom til deg og var redde for at de hadde begått den utilgivelige
synd. Hva ville du si, og hvilke tekster ville du bruke for å hjelpe dem?
Hvorfor er det så viktig å forstå frelse ved tro alene for å kunne hjelpe en som
føler seg håpløst fortapt?
Vi slukker Den hellige ånd når vi nekter å handle eller tale etter hans tilskyndelser.
Hvor står vi eventuelt i fare for å slukke Den hellige ånd? Altså: På
hvilke områder av livet motsetter vi oss Guds ledelse, og hvordan kan vi lære
å overgi oss?
Noen ganger tillater Gud omstendigheter som vi misliker eller misforstår. Slik
var det f.eks. med Job. Hvorfor kan en bitter innstilling dempe Den hellige
ånds verk i vårt liv? Hvordan kan vi få større tillit til Gud og overgi oss helt til
ham, selv under de vanskeligste forhold?
Noen går helt bort fra Kristi kropp og vil være kristne på egen hånd fordi de er
redde for å bli «smittet» av det de mener er nedbrytende innflytelse i kirken.
Hva er galt med dette, og hvorfor er det ikke en bibelsk måte å reagere på?
Da Naum var sju år, bestemte han seg for ikke å gå
på skolen på lørdager. Etter to helger kom en kommisjon
på fem til klasserommet og spurte ham hvorfor
han skulket på lørdag.
”Fordi jeg tror på Gud, og ifølge det 4. bud skal jeg
ikke på skolen på sabbaten. Jeg går heller i kirken.”
”Du blir utvist og får ingen skolegang,” sa forhøreren.
”Jeg gjør det likevel, for Gud er viktigst,” sa gutten.
”Hva gjør dere der?” ”Vi leser i Bibelen, synger og
ber,” sa Naum. Han måtte synge for dem. Han ba også
og takket Gud for helse, myndigheter og at han ville lede
kommisjonen til å gjøre en god jobb.
Etter bønnen spurte de om faren hans hadde forbudt ham å gå på skolen. ”Nei,” sa Naum.
Hadde han sagt ja, ville faren ha blitt sendt i fengsel. Men faren visste at gutten ville bli forhørt,
så han hadde ikke sagt noe.
Kommisjonen tidde et øyeblikk. Så sa de: ”Du skal få høre fra oss.”
Han hørte ikke mer fra kommisjonen, så Naum fortsatte på skolen, unntatt lørdager. Men etter
grunnskolen var veien stengt. Han begynte å arbeide på gården hos faren. Men Gud hadde andre
planer.
Skolen i Maruševec åpnet i 1969, med 45 elever. ”Det var som et mirakel,” sier Naum. ”Vi
var første generasjon, lærerne leste Utdannelse av Ellen White, og vi fikk den best tenkelige
skolegang.”
Skolen hadde ikke godkjenning, så elevene måtte ta eksamen i alle fag hvert år.
”Det var tøft, men etter fire år skåret vi høyest i hele Jugoslavia.”
Siden studerte Naum fransk og latin i Zagreb. Etter studiene fikk han to jobbtilbud. Et fra
adventistskolen i Maruševec og et fra kommuniststyret.
Da han snakket med folkene fra myndighetene, sa Naum: ”Dere vet jeg er adventist og går i
kirke hver lørdag. Hvorfor får jeg tilbud om jobb?”
”Fordi vi trenger ærlige folk i politikken, og det er ikke mange av dem.”
”Takk,” svarte Naum, ”men jeg har alt sagt ja til skolen i Maruševec.”
Naum underviste ved Maruševec i mange år, ikke bare fransk og latin, men evige verdier.
”Maruševec er en misjonsmark. Derfor må skolen utvikle seg. Hvor ellers finner man 200 ikkeadventister
som lærer om Gud hver kveld, hver sabbat, hver dag?”
Takk for at du støtter misjonsarbeidet på skolen i Maruševec i Kroatia.
Kroatia-distriktet tilhører Den
adriatiske union og ble dannet i
1925.
Kroatia har 84 adventistkirker og
2796 medlemmer.
Adventistenes pastorskole i Kroatia
åpnet i Beograd i 1931. Nå ligger
den i Maruševec og kalles Adriatic
Union College.