Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. Det er forskjellige tjenester,
men Herren er den samme. Det er forskjellige kraftige virkninger, men
Gud er den samme, han som er virksom og gjør alt i alle (1 Kor 12,4–6).
En mann dro på en lang forretningsreise og satte sønnen over husholdningen. Han
fikk en spesiell oppgave. Men sønnen innså snart at faren ikke hadde gitt ham de
nødvendige midler og redskaper han trengte for å gjøre jobben. Sønnen ble frustrert
og måtte la det være ugjort.
Da Jesus forlot sine disipler og dro hjem til sin Far i himmelen, ga også han dem
en spesiell oppgave: å forkynne det gode budskap om evangeliet for verden. Men
Jesus unnlot ikke å gi disiplene det de trengte. Det han sa de skulle gjøre, satte han
dem også i stand til å gjøre, men i hans navn og ved Den hellige ånds kraft og hjelp.
I 1 Kor 1,4–7 takker Paulus «for den nåde han har gitt dere i Kristus Jesus. I ham er
dere blitt rike på alt … Derfor mangler dere ikke noen nådegave». Ved Den hellige
ånd gir Kristus åndelige gaver for at hans kirke skal bygges opp.
Denne uken skal vi se på Den hellige ånd som den store giver av Guds gaver. Og
vi skal se på forskjellen mellom Åndens frukt og Åndens gaver.
Åndens frukt og Åndens gaver har samme opphav. Likevel er de ikke en og samme
ting. Ingen blir pålagt å være bærer av en av Åndens gaver, men alle bør vise Åndens
frukt. Åndelige gaver er ikke nødvendigvis noe tegn på åndelighet, men det er
Åndens frukt. Selv om det bare er én frukt, er det mange gaver, og noen er større
enn andre.
Gud vil at alle sider ved Åndens frukt skal være synlige hos alle de troende, men
ikke alle troende har den eller de samme gavene. Det finnes ikke noe påbud om at
alle skal ha én spesiell gave, f.eks. tungetale. Nei, Gud utstyrer de troende med gaver
alt etter som han finner det best. Åndens gaver er gitt slik at vi kan hjelpe andre og
bygge opp kirken, Kristi legeme. Disse gavene er ikke gitt for egen nytelse eller
opphøyelse. De er gitt for å fremme Guds sak.
Derfor er de åndelige gaver verdiløse uten Åndens frukt. Det er interessant at
kjærligheten ofte er nevnt i sammenheng med de åndelige gaver. Rett etter 1 Kor 12
kommer den vakreste beskrivelsen av kjærligheten, i kapittel 13. Ef 4,11–13 etterfølges
i vers 15 og 16 med omtale av kjærlighet. I Rom 12,3–8 er Åndens gaver også
nevnt, og de neste versene taler om kjærlighet (se Rom 12,9–10).
Gavene er jo nådens gaver. Det vil si at de er kjærlighetsgaver. De er gitt av kjærlighet
og hjelper kjærlighetens Gud til å nå andre mennesker. Når vi elsker andre,
viser vi dem Guds kjærlighet. En kjærlig og allvitende Gud gir oss redskaper slik at
han kan oppnå det han har bedt sitt folk om å gjøre. Det er kanskje derfor kjærligheten
er den største gaven av alle (1 Kor 13,13).
Hvorfor står kjærligheten så sentralt i alt vi foretar oss som kristne? Hvordan kan
kjærlighet «gi kraft» til vårt vitnesbyrd?
Det er ikke opp til oss å avgjøre hvilke gaver vi skal få. Det greske ordet for Åndens
gaver er charismata – de er nådegaver som vi får av Gud. Vi får dem ikke ut fra
status, posisjon, ære, skolegang eller åndelige prestasjoner. De er gaver som gis i
kjærlighet, slik at vi kan utføre den oppgaven Gud har gitt oss.
LesEf 4,7. Vi tror ofte at det er Den hellige ånd som gir åndelige gaver. Apostelen
Paulus nevner også Jesus Kristus i forbindelse med at gavene gis. Hvordan er Jesus
med på å gi gavene?
Paulus sier at Kristi nåde ga ham rett til å gi oss gaver. Men det er Den hellige ånd
som deler dem ut til kirkens medlemmer. Den hellige ånd vil gi åndelige gaver til
dem som har tatt imot Jesus Kristus som sin personlige frelser og tror på ham, «slik
han vil» (1 Kor 12,11). Overrekkelsen av gavene er ene og alene Guds beslutning.
Medfødte evner er ikke åndelige gaver i seg selv. Åndelige gaver er ikke det
samme som naturlige talenter som en person kan ha utviklet gjennom grundig opplæring.
Mange ikke-kristne er velsignet med slike talenter. Alle gode og fullkomne
gaver kommer til syvende og sist fra Gud (Jak 1,17). Men Gud har valgt å utstyre
de troende med spesielle gaver som skal være til velsignelse for andre og bygge
opp hans kirke. Dette kan Gud også bruke et naturtalent til når mennesket innser at
talentet egentlig kommer fra Gud og deretter ydmykt overgir det til Herrens sak.
Hva forteller Paulus sine lesere om utdelingen av gaver? Se 1 Kor 12,14–31. Hvorfor
er dette et viktig perspektiv når vi vil forstå hvordan åndelig gaver fungerer i
menigheten?
Det er Den hellige ånd som deler ut gavene etter sin visdom og vilje. Det er ingen
grunn til å misunne andre deres gaver, for han elsker oss og vet hvordan vi kan tjene
ham best. Å misunne andres gaver er et tegn på utakknemlighet overfor Gud og tvil
om hans visdom når han deler ut sine gaver.
Hvilke gaver har Gud gitt til medlemmer av menigheten din? Hva kan du lære av
dette at forskjellige mennesker har forskjellige gaver?
LesRom 12,3–8 og Ef 4,8–12. Hva er hensikten med de åndelige gaver som Gud
gir oss?
De åndelige gavene ble gitt til tjeneste, ikke til helliggjørelse. De er ikke smarte
triks som tilfredsstiller vår nysgjerrighet, de er heller ikke gitt som motgift mot
kjedsomhet. Vi tenker ofte at Den hellige ånds gaver skal fylle vårt åndelige behov
eller gi oss kraft til vandringen med Gud. Resultatet blir at vi oppfatter Den hellige
ånds gaver som mer kristen-sentrert enn Kristus-sentrert. Fokuset er mer på oss enn
på Gud. Når vi prøver å gjenvinne et Gud-sentrert perspektiv på de åndelige gaver,
finner vi at de gavene som Gud gir, har flere formål: De er gitt for å fremme kirkens
enhet og for å bygge opp kirken (Ef 4,12–16). De er gitt for å hjelpe menigheten å
utføre sin oppgave (Ef 4,11–12). Og til syvende og sist er de gitt til Guds ære (1 Pet
4,10–11).
Det er derfor gavene ikke er gitt for å tilfredsstille oss. De skal oppbygge andre
(1 Pet 4,10; 1 Kor 14,12; 1 Kor 14,26). De er gitt til hele kirkens oppbyggelse. Det er tragisk
når Guds gaver, som burde fremme kirkens enhet, blir misbrukt slik at bare visse
personer fremheves. Når det skjer, får disse personene en altfor fremtredende posisjon.
I sin tur ødelegges samholdet, og det blir splid.
Altfor ofte tenker vi bare på åndelige gaver som evner og talenter vi mottar. Ja,
talenter har sin plass i åndelige gaver, men husk at når Den hellige ånd gir en åndelig
gave, følger det også en bestemt oppgave eller tjeneste med (1 Pet 4,10). Så vi kan si
at åndelige gaver er overnaturlige egenskaper som Gud har gitt ved Den hellige ånd.
Disse gavene utruster oss til en spesiell tjeneste som skal bygge opp kirken. Til dette
er det nødvendig med forskjellige gaver.
Hvorfor tror du kirkens enhet er et av hovedformålene med gavene? Hvordan kan
troende med forskjellige gaver arbeide for kirkens enhet? Hva må skje slik at de
ulike gavene i kirken blir mer til velsignelse enn til splid?
Det er noen som tror at de åndelige gavene var begrenset til Jesu og apostlenes tid.
De sier at de spesielle åndsgavene døde ut med apostlene. De finner støtte for denne
tanken i 1 Kor 13,10. Der sier Paulus at «når det fullkomne kommer, skal det som er
stykkevis, ta slutt». Ja, en dag skal gavene opphøre. Men de opphører ikke før det
fullkomne har kommet, når vi ser ansikt til ansikt, når Jesus kommer igjen. Bibelen
lærer at de åndelige gaver er gitt for å bygge opp kirken (1 Kor 12,28). Paulus formaner
de troende: «søk åndsgavene med iver» (1 Kor 14,1). Kroppen trenger dem
om den skal ha det godt. Bibelen sier ikke at Gud har avskaffet gavene. Derfor må vi
anta at han vil de skal være i kirken helt til den har fullført sitt oppdrag og Kristus er
kommet igjen.
Guds verk vil bli fullført ved tidens ende, og med en kraft som langt overgår den
spede begynnelsen. Kirken skal forberede verden på Kristi gjenkomst. Gud vil ikke
la kirkens medlemmer stå uten hjelp når de skal utføre dette oppdraget. Men gavene
skal ikke erstatte Bibelen eller gjøre dens oppgave. De er en oppfyllelse av løftet om
å utruste de troende, slik at de kan bygge opp Kristi kropp og forberede verden på
Jesu snarlige komme.
Les Ef 4,11–13, spesielt vers 13, der det står: «inntil vi alle når fram til enheten i
troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som
er fullvoksent og har hele Kristi fylde». Hva sier dette oss om behovet for gaver i
menigheten?
Det finnes ekte åndelige gaver i kirken, men Bibelen sier at vi ikke skal tro enhver
ånd. Vi skal prøve åndene om de stemmer med Skriften, ikke motsier seg selv og om
de opphøyer Jesus som Herre. Det er nødvendig å «bedømme ånder» (1 Kor 12,10),
for ikke alt som sier det er fra Gud, kommer virkelig fra Gud. Vi blir advart om at
det finnes djevelske krefter som prøver å villede kirken. Det finnes også djevelske
etterligninger av ekte åndelige gaver. Det finnes for eksempel falske læresetninger,
falske profetier, løgnaktige syner, falsk tungetale, okkulte helbredende krefter, villedende
tegn og undere osv.
Noen aksepterer at åndelige gaver finnes i dag, men de legger spesiell vekt på
visse åndelige gaver og fremhever spesielle tegn og undergjerninger. Det er interessant
at Paulus nevner gaven til å bedømme ånder rett etter at han har nevnt gavene
«kraft til å gjøre under» og «den gave å tale profetisk», og før han nevner tungetalen
(1 Kor 12,10).
Gud gir kirken dømmekraftens gave for å bevare den i sannhet og enhet, og for
å beskytte medlemmene mot falske profeter og falske tegn og undergjerninger. Det
trengs bibelsk modenhet, kunnskap og troskap mot Guds ord i tro og praksis for å
kunne dømme rett. Grunnlaget for all dømmekraft må være Guds ord. Vi må veie alt
mot Ordet. Bare da kan vi vite med sikkerhet om det vi hører eller ser, virkelig er fra
Gud eller om det kommer annetsteds fra.
«Den som gjør mirakler til en prøve på troen, vil finne at Satan, ved hjelp av
bedrag, kan utføre undere som vil se ut som ekte mirakler. … La ikke dagene gå og
dyrebare anledninger gå tapt til å søke Herren av hele hjertet, sinnet og sjelen. Hvis
vi ikke tar imot sannheten i kjærlighet, kan vi bli blant dem som ser de mirakler som
Satan utfører i disse siste dager, og tror dem. Mange merkelige ting som vil vise seg,
som underfulle mirakler, må betraktes som forførelser som stammer fra løgnens far
… Mennesker som er under innflytelse av onde ånder, vil utføre mirakler.» – På fast
grunn, 2. bok, side 52, 53 [2SM 52, 53].
Les Alfa og Omega, bind 8, side 26–31, 100–107 [GC 511–517, 593–602].
Noen har spurt: «Hvorfor opplever vi ikke samme slags mirakler i dag som i bibelsk
tid, f.eks. mirakuløse helbredelser?» For det første: Vi hører da om mirakler. Og
det er sikkert noen som har sett dem på nært hold, også. For det andre: Når vi leser
Bibelen, kan vi få inntrykk av miraklene kom tett som hagl. Men dette inntrykket
får vi bare fordi Den hellige ånd inspirerte forfatterne til å skrive om hendelser som
var avgjørende for urkirkens utbredelse, og ved disse hendelsene skjedde det ofte
mirakler. Man kan tenke seg at det den gang var som nå det meste av tiden: Folk blir
undervist fra Guds ord og overbevises av Den hellige ånd. Dessuten skrev Ellen G.
White: «Den måten Kristus virket på, var å forkynne Ordet og avhjelpe lidelse ved
å helbrede på mirakuløs måte. Jeg er imidlertid blitt undervist om at vi ikke kan
arbeide på denne måten nå, for Satan vil utøve sin makt ved å gjøre undergjerninger.
Guds tjenere i dag kan ikke virke ved hjelp av mirakler, fordi det vil bli utført uekte
helbredelser som blir påstått å være av guddommelig opprinnelse. Av den grunn har
Herren stukket ut en vei for sitt folk som de kan utføre fysisk helbredelse på, mens
de samtidig underviser fra Guds ord. Helsesentra skal opprettes, og til disse institusjoner
skal det knyttes arbeidere som vil utføre et ekte, helsemessig misjonsarbeid.
På den måten vil de som kommer til sanatoriene for å få behandling, være omgitt av
en vernende innflytelse.» – På fast grunn, side 54[2SM 54].
Forslag til samtale
Hva er forskjellen på Åndens frukt og Åndens gaver?
Hvordan kan det at gavene er gitt av en kjærlig og klok Gud hjelpe oss å sette
pris på de ulike gavene i menigheten?
Hvorfor er ikke mirakuløse helbredelser og undergjerninger i seg selv nok til
å si hva som er sannhet? Hva mer har vi bruk for?
«Ved den nåde jeg har fått, sier jeg til hver enkelt av dere: Tenk ikke for store
tanker om deg selv, men tenk sindig! Hver og en skal holde seg til det mål av
tro som Gud har gitt ham» (Rom 12,3). Hva er så viktig med denne oppfordringen?
Hvor «store» tanker skal vi tenke om oss selv?
”Gud må ha humoristisk sans,” sier Torgeir. ”Cayetana
hadde vært enke i flere år og ba Gud om
å sende en mann som hun kunne dele tro med og som
kunne hjelpe henne å oppdra gutten hennes. I stedet
sendte Gud meg en ateist!”
Torgeir hadde et ekteskap bak seg. Det gikk galt på
grunn av all drikkingen hans.
Hele livet hadde han vært fascinert av inka-indianerne
og Peru. I 2002 dro han dit og forelsket seg i landet
og folket. Da han kom hjem til Norge, begynte han å undervise
en peruansk gutt. Gutten ville besøke bestefaren
i Peru, så Torgeir ble med.
Etter den turen lærte Torgeir spansk. En dag i 2003
var han i en by i Peru og ruslet inn på en restaurant. Det var Cayetanas restaurant. Han kom ikke
til flere byer på reiseruten. Han ble der og ble kjent med Cayetanas familie, som var adventister.
Torgeir besøkte Peru tre ganger i 2003, og den siste gangen søkte han om visum for Cayetana, så
hun kunne komme til Norge og gifte seg med ham.
Da Cayetana kom til Norge, ringte Torgeir til Adventistkirken for å finne ut hvor den lå. Han
ville gå med henne de første gangene. Det ble en god opplevelse.
”En dag merket Cayetana at jeg knelte under bønn i kirken. Men Gud hadde arbeidet med meg
lenge. Allerede kort tid etter skilsmissen sluttet jeg å røyke og drikke. Jeg tror Gud endret min
livsstil i påvente av at jeg skulle komme i kirken,” sier Torgeir.
Bibelen var en ukjent bok for Torgeir. ”Men nå går det ikke en dag uten at jeg leser i den, på
tre språk. Jeg må vite hva Gud sier til meg.”
Etter at han hadde gått på møter i Betel i et halvt år, ble Torgeir spurt om han ville studere Bibelen
sammen med pastoren. ”Vi studerte sammen et halvt års tid, og da jeg ble spurt om jeg ville
bli døpt, var jeg rede. Jeg ble døpt av pastor Tito Correa 1. april 2006. Det var en stor dag!”
Omvendelsen kom nesten umerkelig for Torgeir. Han har lyttet, lest sin bibel og latt Den hellige
ånd arbeide. Ingen maste på ham eller sa at han måtte bli medlem. ”Min omvendelse kom
gradvis, som når en blomst åpner seg.”
I 1874 fikk Review & Herald et brev
fra en kvinne i Norge som het Reiersen.
Hun og hennes mann hadde
begynt å holde sabbaten, og andre
var blitt interessert etter å ha lest
adventistlitteratur.
Den 8. juni 1887 ble adventistenes
første leirmøte i Europa holdt – i
Moss.