Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én
kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp
(Ef 4,3–5).
Iblant tenker vi at Den hellige ånd bare er virksom på individnivå i den enkelte troende.
Men dette arbeidet i den enkelte er grunnlaget for et åndelig fellesskap. Den
hellige ånd er i siste instans ansvarlig for at Kristi kirke finnes.
Vi fristes ofte til å tro at kirken eksisterer og vokser i kraft av vår evangelisering.
Ja, Gud ønsker å utføre sine planer for kirken, og med vår hjelp. Men kirkens eksistensgrunnlag
er egentlig ikke det vi gjør. Den er heller ikke resultatet av vår effektive
organisasjon og administrasjon, enda dette er viktig. Kirken eksisterer på grunn
av det som Gud allerede har gjort og fremdeles gjør for oss gjennom Den hellige
ånd. Det er Den hellige ånd som skaper et åndelig fellesskap hvor Guds skrevne ord
(inspirert av den samme Ånd) er grunnlaget for tro og praksis. Bibelen er inspirert
av Ånden og grunnlaget for kirkens teologiske enhet. Uten Den hellige ånds verk
ville ikke kirken ha eksistert, og den kunne ikke ha fortsatt å utføre sitt oppdrag.
Den hellige ånd forener oss på mange vis. Vi ville ikke ha eksistert som en kirke
hvis ikke Den hellige ånd først hadde forent oss med Kristus. Kristus er hodet for
menigheten (se Ef 1,22–23; Ef 5,23). Ved Den hellige ånd er vi forent med Kristus selv.
Enheten med ham er grunnlaget for alle frelsens velsignelser, for alt vi har i Herren,
kommer fra ham. Da vi ble forent med Kristus, ble vi Guds sønner og døtre. Dette
sikrer vår rettferdiggjørelse og helliggjørelse og gir oss et liv i seier over synd, og
til slutt også herliggjørelsen. Derfor må han være grunnlaget for hele vår kristne
erfaring.
LesEf 2,18; Ef 2,20–22 og 1 Pet 2,6–7. Hva sies om den rollen som Kristus og Den hellige
ånd spilte da kirken ble til?
Ved Ånden har vi adgang til Gud Fader. Jesus er klippen, selve grunnvollen for vår
frelse. Det er ham alle andre deler av bygningen er reist på.
Åndens verk på individnivå fører så til et bestemt trosfellesskap: kirken. Når vi
har opplevd frelsen ved troen på Kristus Jesus alene og har opplevd Guds kjærlighet,
får vi del i «Den hellige ånds samfunn» (2 Kor 13,14) i kirken. De enkelte troende
bygges opp til et nytt åndelig Guds hus «i Ånden» (Ef 2,22). Som Kristi etterfølgere
må vi sette «alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen» (Ef
4,3). Vi må ta alle midler i bruk for å skape samhold i de troendes fellesskap (uten å
gå på kompromiss med noe som vi ikke kan gå på kompromiss med).
Les Kol 3,12–14. Hvordan kan du være et eksempel på dette og bidra til samhold
i kirken? Hvorfor er disse egenskapene så viktige for kirkens enhet?
Les1 Kor 12,13. Hvordan forener dåpen oss med Kristus og med Ånden?
Det er Den hellige ånd som forener oss i ett legeme som troende. Dåpen er vår
offentlige inntreden i Kristi åndelige rike. Vi blir døpt inn i en bestemt menighet.
Derfor har dåpen en fellesskapsdimensjon og er av stor betydning for samholdet.
Som etterfølgere av Kristus kan vi ikke leve alene. Vi trenger andres støtte, oppmuntring
og hjelp. Og vi kan slett ikke oppfylle misjonsbefalingen alene. Det er
derfor Gud har skapt kirken. Å følge Kristus er å følge ham i fellesskapet med andre
troende. Derfor har både dåpen og kirken en synlig dimensjon.
Vi blir begravet med Jesus Kristus ved dåpen til døden i en våt grav. Deretter står vi
opp til et nytt liv i fellesskap med vår Herre og frelser Jesus Kristus. Slik symboliserer
dåpen at det gamle livet korsfestes. Den er en offentlig bekjennelse av at vi tar
imot Kristus som vår frelser.
«Dåpen er en meget høytidelig forsakelse av verden. Man bekjenner at man dør
bort fra et liv i synd. Vannet dekker den som døpes, og med hele universet som vitner,
avlegges et gjensidig løfte. I Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn blir vi
senket ned i en våt grav. Vi begraves med Kristus i dåpen og står opp av vannet for å
leve det nye liv i troskap mot Gud.» – The SDA Bible Commentary, bind 6, side 1074.
Dåpen er et positivt skritt som alle må ta hvis de vil bli oppfattet som innlemmet
under Faderens, Sønnens og Den hellige ånds myndighet. Med andre ord: Dåpen
markerer sann omvendelse, at det gamle livet korsfestes, og den signaliserer den nye
fødsel, eller omvendelsen. Den medfører også paktsforpliktelser, for begge sider.
Den troende lover troskap mot Gud og hans bud, og Gud garanterer at vi kan sette
vår lit til hans hjelp når vi måtte trenge den.
Har du bestemt deg for de troendes dåp? Hvis ikke: Hva er til hinder for at du følger
Kristus i dåpen? Hvis du er døpt ved nedsenkning: Hva har dåpspakten hatt å
si for din åndelige vandring med Jesus?
LesApg 17,11 og Joh 5,39; Joh 5,46–47; Joh 8,31–32. Hva er et kjennetegn på en ekte disippel?
Hvorfor er Bibelen så uunnværlig når vi skal finne Kristus og følge ham?
Når Den hellige ånd skal forene oss med Kristus, benytter han først og fremst Guds
skrevne Ord. Bibelen er en pålitelig kilde til kunnskap om Jesus og Guds vilje. Det
er derfor det er så viktig å lese Skriften og lære innhold utenat. Bibelen er den autoritative
kilden for den som vil skille mellom åndelig sannhet og løgn. Paulus roste de
troende i Berøa og sa de var høysinnet (Apg 17,11). Hvorfor? De studerte og gransket
Skriftene flittig for å finne ut om det stemte, det de hadde hørt.
All reformasjon og åndelig vekkelse må bygge på Skriften, enten den gjelder oss
som enkeltmennesker eller som en menighet. Bibelen er den grunnvollen som troen
bygger på, og kjærligheten til Jesus og hans skrevne ord er båndet som holder oss
sammen.
LesJoh 17,17–21. Jesus skildrer enhet som kjennetegn på disippelskap. Hva er
grunnlaget for denne enheten, ifølge Joh 17,17?
Guds ord er sannhet (Joh 17,17; Sal 119,160). Kirkens enhet er Åndens verk med og
gjennom Guds skrevne Ord. Den hellige ånd får oss aldri til å tvile, kritisere, gå
lenger enn eller kortere enn Bibelens lære. Nei, han gjør at vi setter pris på Skriftens
guddommelige autoritet. Den hellige ånd drar oss ikke bort fra det skrevne ord, slik
han ikke drar oss bort fra ham som er Ordet. Nei, han gjør at vi alltid med glede
underkaster oss begge to. Bibelen er kilden til teologisk enhet verden over. Hvis vi
skulle finne på å minske eller svekke vår tillit til Bibelen som Guds ord til oss, ville
kirkens enheten bli undergravd.
Hvor mye tid setter du av til Guds ord? Og hvordan lærer du å underkaste deg
dets lære?
«Én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle
og i alle» (Ef 4,5–6). Hva sier Paulus om samhold og hvor det kommer fra?
Enhet i tro og lære er bare mulig når vi er tro mot Guds ord. Herren er den samme i
går, i dag og til evig tid, og han skaper et åndelig bånd til alle troende. Den samme
nye fødsel gjennomføres ved Den hellige ånd, den samme lydighet mot Guds ord
realiseres ved Den hellige ånd og fører til en enhet i tro og praksis som sprenger alle
menneskelige og kulturelle grenser.
Vi er kalt til å gi oss inn under Guds ord og gjøre alt vi kan for å leve i fred med
alle (Rom 12,18). Men vi er ute av stand til å skape teologisk enhet eller samhold som
en kirke. For enhet er ikke en handling som kan utføres. Det er en gave fra Den hellige
ånd, som arbeider med hver enkelt troende og med kirken kollektivt.
Det teologiske grunnlaget for denne enheten er Guds ord. Hvis man påberoper seg
Ånden uten det skrevne ord, kan det gi tvilsomme resultater i liv og lære. Og enhver
appell til det skrevne Guds ord uten Den hellige ånd forvandler ordet til en ørken.
Siden det er bare én Herre, er det bare én tro som fører til én dåp. Bare i glad trofasthet
mot Guds ord vil vi kunne oppleve enhet i kirken. Og hvis det ikke er enhet i tro
og lære, blir det ingen enhetlig misjon.
«Vi har én Herre, én tro, én dåp. Kristi evangelium må ut til alle grupper, nasjoner,
tungemål og folk. Evangeliet samler oss i ett stort brorskap. Vi har bare ett
eksempel som vi skal etterligne i karakterdannelsen. Vi blir alle formet etter Kristus.
Vi skal leve i fullkommen harmoni. Nasjonaliteter blir ett i Jesus Kristus. De får det
samme sinn og feller samme dom. De taler likt, og med én røst priser de Gud.» –
Our High Calling, side 171.
Se på sitatet fra Ellen G. White. Tenk ikke på andre og hva andre gjør, men bare
deg selv, og spør: Hva kan jeg gjøre for å bidra til at vi når enhetens fantastiske
mål?
LesApg 2,4–11 og Apg 2,16–21. Hva ble resultatet da Den hellige ånd ble utøst over de
troende?
Den hellige ånd startet den største misjonsvirksomheten som verden noen gang
hadde sett. Gud kan utrette mer med en liten gruppe som står sammen for ham enn
han kan med en stor, men splittet gruppe. Men Gud kan gjøre enda større ting når
alle har overgitt liv og krefter, talenter og ressurser til ham.
Urkirken vokste frem av de troendes enhet i liv og misjon. En forknytt liten
gruppe troende ble en mektig styrke, et effektivt redskap for å nå folk fra mange forskjellige
kulturer og språk. De sto sammen og forkynte «Guds storverk» (Apg 2,11).
Den samme Gud som var aktiv i nytestamentlig tid, skal være aktiv ved tidens ende,
når arbeidet skal avsluttes før han kommer igjen.
LesApg 2,42–47. Hva annet sto de nytestamentlige troende sammen om?
Misjonsaktiviteten på pinsedagen ble ledsaget av en rekke andre ting som urkirken
sto sammen om. De var forent i bibelstudium og holdt seg trofast til apostlenes lære
(Apg 2,42). De var forent i fellesskapet og brødsbrytelsen, muligens en referanse til
gudstjenester (Apg 2,42). De holdt sammen i bønn (Apg 2,42) og i lovprisning av
Gud (Apg 2,47). De sto sammen om å tjene dem som led nød: De delte det de eide og
hadde alt felles (Apg 2,44–45). Samling om bibelstudiet og fellesskapet vil skape et
ønske om å dele evangeliet med andre og å hjelpe dem rent praktisk. Den hellige ånd
vil åpne våre øyne så vi ser hva våre omgivelser trenger.
Hvilke aktiviteter i din lokale menighet viser menighetens samhold? Hva mer kan
gjøres?
«Det er denne oppgaven vi også har. Istedenfor å leve i forventning om at det skal
komme en tid med store åndelige opplevelser må vi utnytte de muligheter vi har
for at mennesker kan bli frelst. Istedenfor å anstrenge oss med forsøk på å finne ut
av de tider og stunder Faderen har fastsatt av sin egen makt, men ikke åpenbart for
mennesker, må vi overlate oss til Den hellige ånds ledelse så vi kan fylle dagens oppgaver
og dele ut livets uforfalskede brød til mennesker som går fortapt fordi de ikke
kjenner sannheten.» – På fast grunn, bind 1, side 183 [1SM 186].
«Hver enkelt forsøker å bli oppmerksomhetens midtpunkt. Før Gud utfører et verk
for sitt folk, vil de ikke forstå at den eneste sikkerhet man kan ha, er å gi seg inn under
Gud. Hans nåde vil forvandle menneskehjerter og føre til enhet som vi ennå ikke
har sett. For alle som dannes etter Kristi bilde, vil være i harmoni med hverandre.
Den hellige ånd vil skape samhold.» – Selected Messages, 3. bok, side 20–21.
Forslag til samtale
Hva menes med at «Hver enkelt forsøker å bli oppmerksomhetens midtpunkt»? Hvorfor har alle en naturlig tilbøyelighet til dette, og hvordan kan vi
motarbeide denne tendensen hos oss selv? (Se også Fil 2,3–4.)
Noen sier at det som virkelig vil forene oss, er tjenesten, ikke læren. Ja, de
sier at læren har en tendens til å så splid. Derfor bør den holdes i bakgrunnen.
Men hvorfor kan vi ikke stå sammen om misjon og tjeneste hvis vi er
uenige om læren? Hvorfor er en felles tro et viktig ledd i forent og effektiv
misjon?
Hvor romslige skal vi være når det gjelder teologiske forskjeller? De færreste
tenker helt likt omkring sannheten. Hvordan kan vi stå sammen som en kirke
og samtidig tillate små forskjeller som vil melde seg? Hvordan takler folk i din
lokalmenighet ulike oppfatninger, slik at enheten bevares?
Hvordan kan Bibelen bidra til enhet? Hvilken holdning må vi ha til bibelstudium,
slik at vi som en menighet kan stå sammen om troen og misjonen?
En av innvandrerne i Betel er Moalign fra Etiopia.
Hans far var en av de tidlige adventistene i landet.
Han ble fengslet og slått for sin tro. Moaligns tro ble
styrket av farens opplevelser. Selv opplevde han forfølgelse
fra han var tenåring.
Under kommunistregimet måtte alle ungdomsskoleelever
rope: ”Det finnes ingen Gud”, og gå på politiske
møter på sabbaten. Moalign og to andre adventister
nektet og fikk juling av andre ungdommer. Så ble de sendt i fengsel for å lære marxisme.
”De ville at jeg skulle forbanne Gud og tråkke på Bibelen,” sier Moalign. Han ble torturert og
slått med geværkolber. Det var normalt, men iblant drakk vaktene seg fulle så de ikke skulle ha
sympati med fangene. Da ble vi slått på bena med strømkabler og lærbelter.
Etter et år i fengsel fikk han besøk av faren, som sa: ”Jeg er stolt av å ha en sønn som står opp
for Jesus. Nå som du har begynt, må du ikke gi opp.” Så sa han: ”Vi møtes ikke igjen. Ikke gråt
når du får vite at jeg er død. Jeg skal hvile i Herren, og vi ses der oppe,” sa han og pekte.
Etter sju års fengsel ble Moalign og to andre kalt inn til administrasjonen, der de prøvde å
dømme dem til døden. ”Men Gud grep inn. De prøvde å skremme oss. De sa at vi skulle dø. Men
det skjedde ikke.”
Senere sa administratoren: ”Dere kunne ha gått fri for flere år siden. Dere har lidd sju år for
deres tro.”
”Det er ikke oss, det er Gud,” sa Moalign.
Mannen sa: ”Dere skal settes fri, for etiopierne er siviliserte nå. Ingen vil høre på dere. Derfor
får dere gå.”
Moalign svarte: ”Det sier du. Men det er ikke fordi folket er sivilisert eller dere er snille. Det
kommer ovenfra. Tiden er over. Gud har en plan for oss, derfor kom vi i fengsel. Dere gjorde det
mulig for oss å forkynne evangeliet i dette mørket.”
Som 23-åring var Moalign fri mann og fullførte skolegangen. Siden studerte han teologi i
Kenya, før han kom hjem til Etiopia og arbeidet som ungdomsleder. Senere kom han til London,
før de etiopiske adventistene i Oslo ba ham komme til Norge. Han er lekmannsevangelist for
denne gruppen på omlag 50, mens han arbeider på et pleiehjem. Han ønsker å arbeide for de
3000 etiopierne som bor i Norge. ”Be for oss. Denne gruppen trenger forbønn. Også jeg trenger
forbønn.”
14% av befolkningen i Norge er
immigranter eller barn av immigranter.
Studenter fra resten av verden får
gratis skolegang i Norge.