Men da han så hvor hardt det blåste, ble han redd. Han begynte å synke, og
ropte: «Herre, berg meg!» Straks rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham og
sa: «Du lite troende – hvorfor tvilte du?» (Matt 14,30–31).
Peter skrev de to brevene som har fått hans navn. Han var en av Jesu første etterfølgere.
Han var sammen med Jesus under hele hans virksomhet og var en av de første
som fikk se den tomme graven. Så når Peter skrev, hadde han et vell av opplevelser
han kunne øse av under Den hellige ånds ledelse. «Vi fulgte jo ikke klokt uttenkte
myter da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi
var øyenvitner og så hans guddommelige storhet. (2 Pet 1,16).
Peter figurerer ofte i evangeliene. Vi ser både sterke og svake sider. Han talte ofte
til Jesus på vegne av disiplene. Etter oppstandelsen og Kristi himmelfart ble Peter en
viktig kirkeleder. Både Apostlenes gjerninger og Galaterbrevet forteller om ham.
Peter visste hva det var å gjøre feil, å få tilgivelse og å leve i tro og ydmykhet.
Han opplevde Guds nåde og taler på vegne av alle oss andre som har behov for den
samme nåden.
Ved vårt første møte med Peter er han fisker på Gennesaretsjøen (Matt 4,18; Mark
1,16 og Luk 5,1–11). De hadde holdt på hele natten uten å få fisk. Men han og folkene
hans gjorde som Jesu sa og la utpå igjen. Peter og de andre må ha blitt forbauset da
de fikk så mye fisk at båtene var ved å gå under. Hva må de vel ikke ha tenkt?
LesLuk 5,1–9. Hva kan Peters ord til Jesus i Luk 5,8 fortelle oss om apostelen? Hva
sier det om hans åndelige tilstand?
Peter må ha blitt imponert av Jesus. Før miraklet, da Jesus sa at de skulle kaste
nøtene, var Peter blitt ganske forundret, for de hadde ikke fått noen ting. Likevel
sa han: «Men på ditt ord vil jeg sette garn». Det ser ut til at Peter har kjent til Jesus
og at dette fikk ham til å gjøre som Jesus sa. Ting tyder på at Peter alt hadde vært
sammen med Jesus en stund før denne hendelsen.
Kanskje finner vi et hint i Luk 5,3, der det tales om det som skjedde før underet
med fiskene. «Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham
legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten.» Kanskje
det var det Jesus sa her som hadde gjort et så sterkt inntrykk på Peter.
Men etter underet ante Peter noe mer om Jesus, noe hellig i motsetning til sin
egen syndighet. Det at Peter innså sin syndighet og vedkjente seg den offentlig, viser
hvor åpen han var for Herren. Ikke rart han at han fikk kallet! Peter hadde mange
feil, men han var et åndelig menneske og var villig til å følge Herren, koste hva det
koste ville.
Les Luk 5,11. Hva er det sentrale her? Hva sier teksten om det engasjementet
Jesus ba om? Hva burde det si oss at fiskerne var villige til å forlate alt nå som
garna var fulle av fisk?
Et av de store øyeblikkene i fortellingen om Jesus var en samtale med Peter. Noen av
de skriftlærde og fariseerne hadde utfordret Jesus til å gi dem et tegn som bevis for
hvem han var (se Matt 16,1–4). Senere var Jesus alene med disiplene og talte om de
to undrene da han hadde matet tusener med bare noen få brød og fisker. Dette var i
forbindelse med advarselen om «fariseernes og saddukeernes surdeig» (Matt 16,11).
LesMatt 16,13–17. Hva skjer? Hvordan skal vi forstå det Peter sa?
Peter talte frimodig om sin tro på Jesus. Av Matt 16,20 går det frem at de andre
støttet ham i det han sa om at Jesus var Messias. Dette ble et vendepunkt i Jesu virksomhet,
selv om disiplene fremdeles hadde mye å lære.
«Disiplene ventet fremdeles at Kristus skulle herske som en jordisk fyrste. Til
tross for at han så lenge hadde skjult Guds plan med ham, trodde de ikke at han alltid
ville leve ubemerket og i fattigdom. De trodde at tiden var nær da han ville opprette
sitt rike. Den mulighet at prestenes og rabbinernes hat aldri ville ta slutt, at Kristus
ville bli forkastet av sitt eget folk, og at han ville bli fordømt som en bedrager og
korsfestet som en forbryter, hadde aldri fått rom i deres sinn.» – Alfa og Omega, bind
4, side 357 [DA 415].
Straks disiplene innser at Jesus er Messias, begynner han å lære dem at han må
lide og dø (se Matt 16,21–23). Dette var en tanke som Peter ikke kunne godta. Han
«irettesetter» Jesus. Da snur Jesus seg mot ham og sier: «Vik bak meg, Satan» (Matt
16,23). Dette er en av Jesu hardeste uttalelser noen sinne. Men det var sagt for å
hjelpe Peter. Hans ord avspeiler hans egoisme. Jesus måtte sette ham på plass der og
da (Jesus talte til Satan, men Peter fattet poenget). Han måtte lære at det å tjene Herren
ville medføre lidelse. Av hans skrifter ser vi at han lærte leksen (se 1 Pet 4,12).
Hvor ofte går dine egne ønsker på tvers av det du vet Gud vil? Hvordan finner du
ut hva du skal gjøre i slike situasjoner?
I sin tid med Jesus opplevde disiplene mye forunderlig. Men det var ikke mye som
kan måle seg med det som er fortalt i Matt 14,13–33; Mark 6,30–52 og Joh 6,1–21.
Jesus mettet over 5000 mennesker med fem små brød og to fisker. Mon tro hva de
tenkte da de så det?
LesMatt 14,22–33. Hva er det viktigste denne historien kan lære oss om det å leve
med Herren?
Da folkemengden ble mettet, hadde de opplevd Jesu kraft på bemerkelsesverdig vis.
Han hadde makt over naturen. Det må ha vært det som fikk Peter til å komme med
sitt dristige forslag: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet»
(Matt 14,28). For en tro!
Jesus så troen hans og sa at han skulle komme. Det gjorde Peter. Han viste sin tro.
Og husk, det var ikke akkurat blikkstille. Det stormet.
Vi sier gjerne at dette viser at vi ikke må miste Jesus av syne. Men det er ikke alt.
Peter må ha hatt tillit til Jesus, ellers ville han ikke ha foreslått det og gjort det. Men
frykten kom da han begynte å gå, og da begynte han å synke.
Hvorfor? Kunne ikke Jesus ha holdt Peter oppe på tross av frykten? Han lot Peter
oppleve at han ikke kunne annet enn å rope: «Herre, berg meg!» (Matt 14,30). Jesus
rakte ut hånden og reddet ham. «Jesus [rakte] hånden ut og grep fatt i ham» (Matt
14,31) selv om han kunne ha holdt ham flytende uten fysisk kontakt. Peter må ha
skjønt at det gjensto mye før han hadde full tillit til Jesus.
Vi kan begynne i god tro og stole på Herrens kraft, men når vi kommer ut for noe
som skremmer oss, må vi huske Jesu ord til Peter: «Du lite troende – hvorfor tvilte
du?» (Matt 14,31).
Peter hadde de beste hensikter. Og han viste større mot enn de andre. Han fulgte
etter Jesus for å finne ut hva som hendte ham. Men han skjulte sin identitet.
Dette kompromisset fikk ham til å fornekte Jesus tre ganger, slik Frelseren hadde
forutsagt.
Dette er en trist, men lærerik del av historien om Peter. Vi får se hvor ødeleggende
kompromisser kan være.
Kristenhetens historie dokumenterer forferdelige følger av å gå på akkord med
viktige sannheter. Kompromisser er ofte nødvendig. Vi må være villige til å gi og ta.
Men viktige sannheter må vi stå fast på. Som et folk må vi lære hva vi aldri må gå på
akkord med (se, f.eks. Åp 14,12).
Ellen G. White sier at Peters kompromiss og nederlag begynte i Getsemane: Han
sov i stedet for å be og var ikke åndelig forberedt på begivenhetene. Han «ville ikke
ha fornektet sin Herre» hvis han hadde holdt ut i bønn, skrev hun (Alfa og Omega,
bind 5, side 262 [DA 714].)
Ja, nederlaget var fryktelig. Fallet var stort, men Guds nåde var større. For «der
synden ble stor, ble nåden enda større» (Rom 5,20). Jesu tilgivelse gjorde Peter til en
av de største lederne i den første menigheten. Dette viser hvor stor Guds nåde er. Det
viser hvor viktig det er å bli i troen tross våre feil.
Ja, Peter visste hva tilgivelse var. Han visste hva evangeliet gikk ut på, for han
hadde opplevd sin egen synd og storheten og dybden i Guds kjærlighet og nåde.
Hvordan kan vi tilgi dem som har skuffet oss slik Peter skuffet Jesus?
Peter opptrådte ofte som leder for de tolv overfor Jesus. Han talte på vegne av dem.
Da Matteus listet opp disiplene, sa han: «Først Simon, som kalles Peter» (Matt 10,2).
Peter fikk også en viktig oppgave i den første menighet. Det var han som tok initiativet
til å utnevne en disippel i stedet for forræderen Judas Iskariot (Apg 1,15–25).
På pinsedagen var det han som sa at de var vitne til at Gud utøste Åndens gave over
sitt folk, slik han hadde lovet (Apg 2,14–36). Etter å ha blitt arrestert for å tale om
oppstandelsen fra de døde var det Peter som talte til øverstepresten og de jødiske
lederne (Apg 4,1–12). Det var Peter som ble sendt til Kornelius, den første hedningen
som ble tatt imot som etterfølger av Jesus (Apg 10,1–48). Det var Peter som Paulus
besøkte i 15 dager da han kom til Jerusalem tre år etter omvendelsen (Gal 1,18). Når
Paulus beskriver kretsen av Jesu etterfølgere i Jerusalem på den tiden, nevner han de
tre «søylene» i menigheten: Peter, Jakob, Jesu bror og Johannes (Gal 2,9).
LesGal 1,18–19; Gal 2,9 og Gal 2,11–14. Hva sier disse versene om Peter, enda han var så viktig
i den første menighet?
Peter var kirkeleder og helt opplagt kalt av Herren. Jesus sa: «Fø sauene mine!» (Joh
21,17). Det var også han som fikk synet om ikke å «kalle noe menneske vanhellig
eller urent» (Apg 10,28). Men det var fremdeles rom for vekst.
I kirkens første tid var nesten alle de kristne jøder, og mange hadde «brennende
iver for loven» (Apg 21,20). Slik de så det, var det å spise sammen med hedninger
problematisk fordi de mente at hedningene var urene etter loven. Da noen jødekristne
kom fra Jakob i Jerusalem, holdt Peter opp med å spise sammen med hedningene
i Antiokia.
For Paulus var dette et angrep på selve evangeliet. Han mente Peters opptreden
var rent hykleri og var ikke redd for å si det til ham. Ja, Paulus benyttet anledningen
til å understreke den viktige kristne læresetningen: rettferdiggjørelse ved tro alene
(se Gal 2,14–16).
Peter var kalt av Gud, men han hadde en blind flekk som måtte fjernes. Hvordan
reagerer vi når andre påpeker våre «blinde flekker»?
«Mesteren kaller disipler» side 202–207 [DA 244–251] og «Stormnatt på
Gennesaret-sjøen» side 321–326 [DA 377–382], begge i Alfa og Omega, bind 4.
Peter var en nøkkelfigur, helt fra denne fiskerens bekjennelse av egen syndighet
til hans erklæring: «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (Matt 16,16) og hans
fornektelse og til og med hans triumfer og feiltrinn som kirkeleder. Så det han skrev
under Den hellige ånds inspirasjon, var ikke bare teori. Han skrev av erfaring. Han
kjente Kristi frelsende nåde, men også hans forvandlende nåde: «Før sitt [Peters]
store fall var han alltid frempå og sjefende, talte tankeløst ut fra øyeblikkets innskytelse.
Han sto alltid klar til å irettesette andre og gi uttrykk for sin egen mening før
han hadde noen klar forståelse av seg selv eller hva han hadde å si. Men Peter ble
omvendt, og den omvendte Peter var ikke lenger den ubetenksomme, fremfusende
Peter. Han hadde gløden i behold, men Kristi nåde styrte hans iver. I stedet for å
være ubetenksom, selvsikker og stolt, ble han rolig, behersket og lærenem. Nå kunne
han mate både lammene og sauene i Kristi flokk.» – Testimonies for the Church,
bind 5, side 334, 335.
Hvem av oss har vel ikke noe felles med Peter? Hvem har ikke stått for sin tro?
Og hvem har ikke også feilet totalt?
Forslag til samtale
Hva sier det om Guds nåde at Peter, som hadde fornektet Jesus, likevel fikk
en viktig rolle i den første menighet? Hva kan historien om Peter lære oss om
hvordan man skal behandle dem som har sviktet Herren?
Snakk sammen om farene ved at kirken inngår kompromisser. Hvordan kan
vi vite hvilke områder vi kan gi og ta på og hva vi ikke kan gå på akkord med?
Hvilke eksempler på katastrofale kompromisser har kirkehistorien? Hva kan
vi lære av disse hendelsene?
Peter lærte noen lekser av bitter erfaring. Hvordan kan vi lære ting uten å
måtte lære det av bitter erfaring?
Vi er så glade for at dere vil støtte vårt misjonsarbeid
i Gabon med offeret 13. sabbat.
Jeg er leder for adventistenes arbeid i Gabon. På vår
eiendom i hovedstaden Libreville har vi kontorbygning,
grunnskole, videregående skole, klinikk og kirke.
Med pengene fra offeret 13. sabbat vil vi bygge en
ekstra videregående skole i Franceville, 50 mil borte.
Behovet er stort, for skolene er en viktig misjonskanal
for oss.
Det er en stor utfordring å skulle nå 1,75 mill. gabonesere
med bare én grunnskole og én videregående skole
i landet. Med den nye skolen kan vi nå mange ikkeadventister
med budskapet.
Vår videregående skole i Libreville er en ekte misjonsskole. Ca. 70 prosent av elevene er
ikke-adventister, og noen er ikke-kristne. Men skolen er liten, med bare 120 elever, og har ingen
utvidelsesmuligheter.
Grunnskolen er større, med 300 elever. Det er vi glade for, men mange må avvises når de skal
begynne på videregående og blir nødt til å gå på skoler der det er krav om eksamen på lørdager.
Mange av dem vi avviser, har overgitt seg til Jesus og holder sabbaten. De sier: ”Hvordan kan
vi være adventister når det ikke er noen skole der vi kan følge vår samvittighet. Vi får tenke over
saken igjen etter skolegangen.” Dette er forferdelig, for vi vet at det blir vanskeligere å nå dem
siden.
Vi må også avvise mange ikke-adventister som kommer med barna til oss, fordi de vet at de
lærer å bli gode borgere her. Tenk at de kommer, og vi må avvise dem! Både barna og foreldrene
blir borte for Guds rike.
Misjonsarbeid er viktig på den videregående skolen. Elevene er opptatt av misjon, de hjelper
syke å få hjelp på klinikken, de trøster ensomme, sørgende og deprimerte. De ber med folk,
forteller om Jesus og deler ut mat og klær. Menigheten vokser fordi elevene omgås mennesker og
viser omsorg.
Det er 3041 adventister i Gabon, 79 % av dem er skoleelever. Alle unntatt dem i Libreville må
gå på ikke-adventistskoler, der de utsettes for mange prøvelser. Mange forlater troen da. Vi må gi
dem et trygt sted der de kan tilbe på sabbaten og få åndelig påfyll.
Den nye skolen vil ha plass til 450 elever når den åpner, men vi har planer om internater, slik
at 900 fra hele Gabon kan få plass.
Vi ber om at dere vil støtte dette prosjektet slik at menigheten kan vokse i Gabon.
62 prosent av befolkningen i
Gabon er under 25 år.
I 1975 begynte Raymond Ondoua
og hans kone adventistenes arbeid
i Gabon.
I 1976 sendte Generalkonferensen
Daniel Cordas til Gabon. Han startet
en menighet i hovedstaden, med
over 40 medlemmer.