Derfor står også profetordet så mye fastere for oss. Dette ordet gjør dere rett
i å holde fast på. Det er en lampe som lyser på et mørkt sted til dagen gryr og
morgenstjernen stiger opp i deres hjerter (2 Pet 1,19).
Brevene vitner om hvor sikker Peter er på det han skriver. Det samme finner vi hos
Paulus: en fast overbevisning om det de forkynner om Jesus Kristus og korset.
Denne uken vil vi se mer av denne vissheten hos Peter. Han forteller selv hvorfor
han har denne vissheten. Det er ikke «klokt uttenkte myter» (2 Pet 1,16) vi tror på,
sier han. Det var slike ting datidens hedenske religioner bygget på. Det var to grunner
til at Peter var sikker i sin tro.
For det første var han øyenvitne til «vår Herre Jesus Kristus» (2 Pet 1,16). For det
andre på grunn av «profetordet» (2 Pet 1,19). Peter peker til Skriften og det den sier
om Jesus, spesielt de profetiske avsnittene som taler om ham. Dette er nok noen av
de samme delene som Jesus viste til (Matt 26,54; Luk 24,27). Burde ikke vi ta Bibelen
like alvorlig som Peter og Jesus?
Vi merker en trygghet i det Peter skriver. Han vet hva han taler om fordi han vet
hvem han taler om. Og en av grunnene er at det var Jesus profetene i GT talte om.
Det var Peters tro på det skrevne ord som gjorde at han gjenkjente Ordet da det ble
menneske (Joh 1,14).
I 1 Pet 1,10–12 viser Peter leserne til GT, til profetene og det de sa om Jesus. Peter
peker på to sannheter som Den hellige ånd åpenbarte om Jesus i GT: hans lidelser og
den herlighet som siden skulle komme (1 Pet 1,11). Disse to sannhetene går som en
rød tråd gjennom hele GT.
I 1 Pet 1,10–12 skriver Peter at leserne hans har en helt spesiell plass i frelseshistorien.
De har fått kjennskap til mye mer enn det som ble fortalt til profetene.
Profetene talte til sin tid, men store deler av budskapet ble ikke oppfylt før Kristus
kom.
Noe av det som profetene hadde forutsagt, hadde ikke skjedd før i lesernes levetid.
De fikk høre budskapet «av dem som forkynte evangeliet for dere ved Den hellige
ånd, som er sendt fra himmelen». Dette var sannheter som selv englene ønsket å
se inn i (1 Pet 1,12). Etter å ha fått høre evangeliet, visste de mye mer om Frelserens
lidelse og ydmykelse enn profetene. Men både de og vi må vente på «den herlighet
som siden skulle komme» (1 Pet 1,11). Siden den første delen av profetiene er oppfylt,
kan vi også føle oss trygge på den siste delen.
Hvilke bibelske løfter har du fått oppfylt i ditt liv? Hvilke venter du fremdeles på,
og hva betyr de for deg?
Les2 Pet 1,16–18. Hvilke andre belegg sier Peter at han har for sin tro på Jesus?
Foruten profetordet var Peter øyenvitne til mye av det han forkynte. Kristendommen
er ikke tuftet på «klokt uttenkte myter», sa han (2 Pet 1,16). Den bygger på virkelige,
historiske hendelser hvor han selv hadde vært til stede.
Peter var med under mange av de viktige hendelsene Jesu i liv som evangeliene
forteller om. Han var vitne til forkynnelsen, undervisningen og miraklene. Helt fra
den store fiskefangsten (Luk 5,4–6) til møtet med Jesus i Galilea etter oppstandelsen
(Joh 21,15) var Peter øyenvitne til det meste.
Se på 2 Pet 1,17–18. Hva var det Peter la særlig vekt på at han hadde sett? Hva var
så viktig ved denne hendelsen?
Peter nevner opplevelsen på fjellet spesielt. Jesus hadde tatt med Peter, Jakob og
Johannes opp på et fjell for å be (Luk 9,28). Mens de var der, ble han forvandlet for
øynene på dem. Ansiktet skinte, og klærne ble blendende hvite (Matt 17,2; Luk 9,29).
Han fikk selskap av Moses og Elia, og en røst fra himmelen sa: «Dette er min Sønn,
den elskede, i ham har jeg min glede» (Matt 17,5).
Peter hadde sett mye i sin tid med Jesus, men denne hendelsen skiller seg ut. Den
viser at Jesus er Guds Sønn, at han var på jorden fordi det var Guds plan og at han
hadde et helt spesielt forhold til Faderen. Peter hadde sett mye, men det var denne
hendelsen med «røsten fra himmelen» (2 Pet 1,18) som opptok ham mest i brevet.
Tenk på en eller flere hendelser som har fått dyp og varig betydning for ditt trosliv.
Hva var det, hva gjorde det med deg og hva betyr det for deg i dag? Hvorfor
påvirket det deg så sterkt, tror du? Fortell det i gruppen på sabbaten.
Derfor står også profetordet så mye fastere for oss. Dette ordet gjør dere rett i å
holde fast på. Det er en lampe som lyser på et mørkt sted til dagen gryr og morgenstjernen
stiger opp i deres hjerter (2 Pet 1,19).
Les teksten nøye. Hva sier Peter som er viktig også for oss i dag?
Her, som så mange steder i Bibelen (1 Mos 1,4; Joh 1,5; Jes 5,20; Ef 5,8), ser vi et
skille mellom lys og mørke. For Peter skinte Guds ord som et lys på et mørkt sted.
Det er derfor han er så opptatt av at vi må «holde fast» på lyset og følge det «til
dagen gryr og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter». Vi er syndere som lever
i en syndig og mørk verden. Vi trenger Guds overnaturlige kraft til å føre oss ut av
mørket og inn i lyset. Dette lyset er Jesus.
Peter peker på et mål. Noen mener at uttrykket «til dagen gryr» viser til Jesu annet
komme. Dette er vårt endelige håp, men tanken om «morgenstjernen» som stiger
opp i deres hjerte, lyder mer umiddelbart og personlig. Denne «morgenstjernen»
er Jesus (Åp 2,28; Åp 22,16). Det at han stiger opp i deres hjerte, synes å handle om å
kjenne Jesus og oppleve den levende Kristus i sitt liv. Dette burde ikke bare være en
doktrine. Jesus bør være navet i tilværelsen og vår kilde til håp og tro. Peter ser altså
en klar sammenheng mellom å studere Guds ord og å ha et frelsesforhold til «morgenstjernen» Jesus.
Og når lyset skinner i oss, vil andre se det. «Hele jorden skal opplyses med Guds
herlighet og sannhet. Lyset må skinne for alle land og folk. Og det er fra dem som
har mottatt lyset, at det må skinne. Morgenstjernen har steget opp i oss, og vi skal
kaste dens lys over veien for dem som går i mørket.» – Christian Experience and
Teachings of Ellen G. White, side 220.
Hvordan blir du bedre kjent med Jesus gjennom bibelstudium?
Les2 Pet 1,19–21. Hvilke profetier tenker Peter på? Hva mener han når han sier at
intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning?
Peter underbygger påstanden om at kristendommen ikke er basert på klokt uttenkte
myter (2 Pet 1,16) med to bevis: For det første øyenvitner (2 Pet 1,16–18), for det
andre Bibelens profetier (2 Pet 1,19–21). Dette er et argument han har brukt før
(1 Pet 1,10–12).
Han sier også at «en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd» (2 Pet
1,20). Dette er ikke noe forsøk på å hindre oss i å studere Skriften selv. Det ville
være merkelig. Han skrev jo at vi skulle spenne «beltet om livet» og være «beredt
i tanke og sinn» (1 Pet 1,13). Det er heller ikke noe han ville ha sagt etter å ha rost
profetene for at de søkte etter og ville utforske betydningen av profetiene som de
hadde fått (1 Pet 1,10).
Hva var det så Peter mente? Kirken i NT levde sammen og studerte sammen. Den
troende var en del av en større kropp (1 Kor 12,12–14). Det Peter advarte mot, var
studier der man avviser den innsikt som fellesskapet har. Når vi omgås andre, kan vi
vokse sammen som et fellesskap. Ånden arbeider med menigheten og enkeltpersoner
i den. Innsikt kan deles, nyanseres og utdypes. Men den som står alene og ikke vil
ta imot innspill fra andre, kan ende opp med feiltolkninger, spesielt når det gjelder
profetiene.
I de neste versene finner vi en god grunn til at Peter sier dette. Han skriver til
kristne som har falske profeter og falske lærere blant seg (2 Pet 2,1). Peter ber dem
om å innordne sin forståelse av Skriften under det syn som kirken som helhet har.
Mange har endt i fanatisme og vranglære fordi de ikke ville gi akt på råd fra et trosfellesskap
som var ledet av Ånden. Dette var farlig den gang og er det fremdeles.
Hvorfor er det viktig å være åpen for råd og veiledning fra resten av kirken? Hvor
går grensen for hvor langt vi bør gå i å innordne oss under andre?
Vi har sett at Peter la stor vekt på Skriften. 2 Pet 1,19–21 er et sterkt forsvar for
Bibelens betydning for vår kristne erfaring og dens guddommelige inspirasjon. Han
uttrykker seg tydelig i 2 Pet 1,21. Bibelen er ikke et resultat av menneskers kløkt,
slik som andre bøker. Den er blitt til ved Den hellige ånds kraft og arbeid gjennom
mennesker som talte for Gud.
Les2 Tim 3,15–17. Hva er Skriftens rolle i vårt liv? Hvordan underbygger dette
sannheten i 2 Pet 1,19–21?
Paulus advarer Timoteus om farene som han og kirken står overfor, og skisserer
Skriftens betydning: «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring,
tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd» (2 Tim 3,16). La oss se på de tre
punktene.
Opplæring: Dette dreier seg om kirkens lære. Den uttrykker fellesskapets tro om
viktige bibelske temaer i Guds ord. Ideelt sett bør enhver læresetning fokusere på
Kristus. Og samtlige bør lære oss noe som hjelper oss å leve i tråd med Guds vilje
(Rom 12,2).
Veiledning: Paulus forteller Timoteus at Skriften er nyttig til «opplæring, tilrettevisning,
veiledning og oppdragelse i rettferd» (2 Tim 3,16). Peter er inne på det
samme når han sier at Skriften er en lampe som lyser på et mørkt sted (2 Pet 1,19).
Bibelen gir altså veiledning om hvordan vi skal leve og hva som er rett og galt. Den
hellige ånd har inspirert Skriften, så den er intet mindre enn Guds åpenbarte vilje.
«Visdom til frelse»: Når Paulus sier at Skriften gir «visdom til frelse» (2 Tim 3,15),
mener han at den peker hen til Jesus. Frelsen er bygget på troen på at Jesus døde for
våre synder.
Lære, moralsk veiledning og kunnskap om frelse: Ikke rart Guds ord er som «en
lampe som lyser på et mørkt sted til dagen gryr og morgenstjernen stiger opp i deres
hjerter» (2 Pet 1,19).
«Den første og største plikt for ethvert tenkende menneske er å søke sannhet i Guds
ord, leve i lyset og oppmuntre andre til å gjøre det samme. Hver dag bør vi ivrig studere
Bibelen, veie hver tanke og sammenligne skriftsted med skriftsted. Med Guds
hjelp skal vi selv danne våre meninger, for vi skal selv stå til regnskap for ham.
Lærde personer har pakket Bibelens klare budskap inn i tvil og mørke. De gir
inntrykk av å ha stor visdom, og fremholder at Den hellige skrift har en mystisk,
åndelig mening som ikke kommer klart frem i selve teksten. De er falske lærere. Det
var til slike Jesus sa: «Dere farer vill! Og kommer ikke det av at dere ikke kjenner
skriftene og heller ikke Guds makt?» Mark 12,24. Bibeltekstene må oppfattes i samsvar
med deres likefremme mening, unntagen når et symbol eller et bilde er brukt.
Kristus har selv sagt: ’Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud.’
Joh 7,17. Hvis folk ville tro Bibelen slik den er skrevet, og falske lærere ikke villedet
og forvirret dem, ville et stort verk bli utført som englene kunne glede seg over, og
tusenvis av villfarne mennesker ville bli ført inn i Kristi flokk» – Alfa og Omega,
bind 8, side 104, 105 [GC 598].
Forslag til samtale
Hvilke andre viktige prinsipper må vi følge for å få en klar forståelse av
Skriften?
Martin Luther skrev at «Skriften er sitt eget lys.» Med det mente han at det er
en underliggende harmoni i Bibelen, og at en del kan brukes til å forstå andre
deler. Hvilke eksempler på dette prinsippet klarer du å finne?
Se over hva dere svarte på mandagens spørsmål om hendelser som har hatt
stor betydning for deres kristne erfaring. Hvilke fellestrekk har disse hendelsene?
Hva kan dere lære av hverandres opplevelser?
Hva ville du svare hvis noen spurte deg hvordan bibelstudium kan gi din
vandring sammen med Gud større dybde? Hvilke prinsipper har du lært av
egen erfaring med å bli kjent med Herren Jesus gjennom studiet av hans
skrevne ord?
Jeg studerer jus ved Babcock University og elsker å
fortelle om min tro. Jeg var på vei til kafeteriaen da
Confidence* tok meg igjen. ”Du går rundt som om du
var glad for å være adventist”, sa han ertende.
”Det er jeg,” sa jeg. ”Så si hvorfor,” sa han. ”For det
ene fordi jeg elsker sabbaten.” ”Og hvorfor tror du på
sabbaten?” ville han vite. ”Bibelen sier at Jesus tilba på
sabbaten. Og som kristne skal vi vel følge hans eksempel?”
Confidence knep øynene sammen. ”Interessant.
Det må jeg tenke over.”
Noen dager senere satt vi i samme klasse, og læreren
nevnte sabbaten. Confidence kviknet til og engasjerte
seg. Han sa nesten ordrett det jeg hadde sagt til ham.
Han hørtes ut som om han trodde på det.
To uker før sommerferien fortalte Confidence meg
at han ville bli døpt og bli adventist. Først lo jeg vantro.
”Det er ikke mulig!”
”Jo visst,” sa han. ”Og det var ditt vitnesbyrd som var
grunnen. Du nølte ikke. Du visste hva du trodde på og
var ikke redd for å si det.”
Jeg var glad på Confidences vegne, og det at Gud hadde brukt meg, gjorde meg ydmyk. Jeg
var oppdratt som adventist, men hadde ikke tenkt over mitt forhold til Jesus. Men det endret seg
da jeg ble med i Adventist Youth Ministry (AYM) på Babcock. For første gang tok jeg tid til daglig
bibelstudium og bønn.
I fjor talte et AYM-medlem ved ungdommens bønneuke. Det talte sterkt til meg. Jeg overga
meg til Jesus den dagen, og det har betydd uendelig mye for meg.
AYM har hjulpet meg å overgi meg til Jesus og gitt meg muligheter til å tjene Gud. Og jeg
er glad for at Babcock University får hjelp av offeret 13. sabbat. For tiden har ikke AYM-medlemmene
noe permanent sted å holde sabbatsskole. Vi møtes i klasserom eller under trær. Vi har
fortalt unge i byen om vår tro og vil innby dem til programmer, men det finnes ikke noe sted å
samles.
Det nye senteret vil gi oss en kirke og et sted der vi kan få opplæring i kristen vekst og misjon.
Der kan vi ta med våre venner og nå flere mennesker for Jesus enn før.
Jeg håper du vil gi til dette prosjektet.
* Navnet er endret.
Misjonshilsen
Hei, og god sabbat! Jeg heter Ademola
Tayo er rektor på Babcock University.
Vi er ikke mange adventister
i Nigeria, men vi har en fantastisk
mulighet til å skape vekst ved å nå
de mange ikke-adventistene på stedet.
Våre Adventist Youth Ministrymedlemmer
står sentralt i dette, for
de driver nesten alle våre åndelige
programmer.
Vi har sterkt behov for et flerbrukssenter
for ungdom der vi kan lære
de unge å planlegge og delta i tilbedelse
og føre andre til Jesus. Be for
vårt arbeid ved Babcock University
og gi rundhåndet den 13. sabbat.
Tusen takk!