Frihet lover de, men de er selv slaver av forfallet. Det en ligger under for, er en
også slave av (2 Pet 2,19).
I sitt første brev prøvde Peter å oppmuntre leserne i møte med forfølgelser. Vi
vet ikke hvilke forfølgelser han tenkte på, men vi vet at kirken møtte forferdelige
prøvelser da Romerriket forsøkte å utradere den voksende bevegelsen av mennesker
som ble kalt «kristne».
Men Satan angrep på to fronter. Rå makt og vold var et kraftfullt redskap. Men
den største trusselen mot kirken var en annen. Den kom innenfra. I GT måtte man
forholde seg til falske profeter, og på Peters tid måtte de kristne takle falske lærere
som ville «lure inn vranglære som fører i fortapelsen» (2 Pet 2,1). Peter advarte om
at mange ville bli med på disse «utskeielsene» (2 Pet 2,2).
Hva slags læresetninger var dette? Hvordan reagerte Peter på dem, og hva kan vi
lære av hans advarsler når vi møter trusler innenfra?
Vi kan lett komme til å idealisere urkirken og tro at det var en tid med stor fred og
harmoni blant de troende.
Slik var det ikke. Helt fra Jesu tid har kirken stått overfor strid, ofte innenfra
(tenk på Judas). Brevene i NT viser at mange av problemene skyldtes falske læresetninger
i kirkens midte. Den første menighet hadde ikke bare ytre forfølgelse å
kjempe mot. Det var også indre problemer. I dette brevet tar Peter opp noen av dem.
«Men det fantes også falske profeter i folket, og på samme måte skal det stå fram
falske lærere blant dere. De skal lure inn vranglære som fører i fortapelsen, og til
og med fornekte den Herre som har kjøpt dem fri. Dermed fører de raskt seg selv i
fortapelsen. Mange kommer til å følge dem i utskeielsene deres, og på grunn av dem
vil sannhetens vei bli spottet. De er grådige og farer med dikt og bedrag for å slå
mynt på dere. Men de har alt lenge hatt dommen hengende over seg, og fortapelsen
ligger og lurer på dem» (2 Pet 2,1–3). Dette høres da vel ikke akkurat ut som en tid
med fred og indre harmoni mellom søsken?
Les2 Pet 2,1–3; 2 Pet 2,10–22. Hva er det Peter advarer om her? Hva var noen av de falske
lærdommene som lenge ble forfektet i kirkene?
I 2 Pet 2,1 finner vi nok grunnen til at Herren inspirerte Peter til å skrive brevet.
Han advarte dem om at det vil komme falske lærere, slik det også hadde vært falske
profeter i gammel tid. Peter ramser opp en lang liste anklager mot disse lærerne, alt
fra «vranglære som fører i fortapelsen» (2 Pet 2,1) til å føre de intetanende i trelldom
(2 Pet 2,19), og annet. Av det han skrev, ser vi at dette var veldig farlige vranglærer.
Derfor reagerte han også så sterkt på dem. Peter mente så visst ikke at det var likegyldig
hva man trodde på.
Se hvor sterkt Peter reagerer på de falske læresetningene. Hva kan dette lære
oss om sannhetens betydning? Hvordan kan vi beskytte oss mot alle forsøk på å
føre falsk lære inn i kirken?
For de bruker store ord om tomme ting, og med utskeielser og lyster som kommer
fra vårt kjøtt og blod, lokker de dem som nettopp har sluppet bort fra slike som går
på ville veier (2 Pet 2,18).
Hva advarer Peter om i dette verset? Hvilken forklaring gir han på sin bekymring?
Hva betyr «frihet» i vers 19?
Peter ga sine lesere en sterkest mulig advarsel mot faren ved falske lærere. De lovte
frihet, men egentlig førte de folk i trelldom (2 Pet 2,18–21).
For en forvrengning av evangeliet! Friheten i Kristus burde bety frihet fra syndens
slaveri (Rom 6,4–6). Enhver forestilling om kristen frihet som gjør en person
til syndens trell, er den slags feil som Peter advarer mot. Forskerne har fundert på
hvilket kjetteri han har å gjøre med her, men det er iallfall tydelig at det handler om
synd og det å være slave under den.
LesJoh 8,34–36. Hvordan kan Kristi ord gjøre det lettere å forstå hva Peter mener?
Vi vet ikke riktig hva disse falske lærerne sa. Men mennesker som nylig hadde
funnet Herren Jesus, gikk tilbake til sitt gamle, syndige liv. Kanskje var det en forkynnelse
om billig nåde som bagatellisert behovet for renhet og hellighet og gjorde
at de igjen ble fanget i «forfallet» (2 Pet 2,19) som de hadde unnsluppet. Ikke rart
Peter talte så strengt mot denne læren og advarte mot konsekvensene av å følge den.
Hva mener du frihet i Kristus er? Hva har Kristus satt deg fri fra?
Peter var spesielt bekymret for hvordan det skulle gå dem som de falske lærerne fikk
lokket tilbake til gamle synder (2 Pet 2,18). De falske lærerne lover frihet, men Peter
sier at en slik frihet er en helt annen enn den friheten som Jesus lovet de troende.
Les den kraftige advarselen Peter uttalte. Det ville ha vært bedre om de aldri
«hadde lært å kjenne rettferdighetens vei» (2 Pet 2,21) enn at de hadde kjent den, for
så å gå tilbake til sitt gamle liv.
Men situasjonen er ikke håpløs. Vi har hørt om mennesjer som har gått bort fra
Herren og kommet tilbake. Og vi vet at Herren gleder seg over at de kommer tilbake
(se Luk 15,11–32). Det betyr bare at det å vende seg bort, er farlig for en selv, og ikke
er det behagelig, heller. Å si at det er som når en hund vender tilbake til sitt eget spy,
er et sterkt og malende bilde, men det illustrerer Peters poeng.
Det er kanskje med overlegg at han siterer Jesu ord i 2 Pet 2,20 (se Matt 12,45;
Luk 11,26). Jesus forteller lignelsen om en mann som er satt fri fra en uren ånd.
Ånden flakker omkring uten rast eller ro før den kommer tilbake og ser «huset mitt
som jeg forlot» (Matt 12,44). Der er det tomt og ryddet. Han flytter inn igjen, men tar
med seg flere andre ånder som er verre enn ham selv. Som Jesus sier: «Det siste blir
verre for dette mennesket enn det første.» Jesus og Peter skildrer en reell fare. De
nyomvendte må sørge for at det som er av Ånden, erstatter det som før preget deres
liv. Hvis ens gamle aktiviteter ikke erstattes av engasjement i kirken, blir det veldig
lett å gå tilbake til det gamle livet.
Hvordan kan vi som en menighetsfamilie ta bedre vare på alle våre medlemmer,
især de nye?
Mange har sett at Jud 1,4–19 gjentar mye av innholdet i 2 Pet 2,1–3,7. Når Skriften
gjentar et budskap, bør vi forstå at Gud vil ha sagt noe viktig. I disse parallelltekstene
går Peter og Judas langt i å formidle en viktig sannhet: Gud har de ondes
skjebne i sin hånd. Peter og Judas levner ingen tvil om at Gud holder øye med all
ondskap, enten det gjelder urettferdige mennesker eller englene som syndet. Gud har
sett deres ondskap og har straffen klar til dommens dag (2 Pet 2,9; 2 Pet 2,17; Jud 1,6).
Les2 Pet 2,1–3,7 og Jud 1,4–19. Hvilke eksempler på Guds tidligere straffedommer
nevner Peter og Judas for å understreke at Gud virkelig vil straffe synd?
Peter og Judas gir tre eksempler på Guds straffedom. Blant dem er ødeleggelsen av
verden fra før syndfloden, Sodoma og Gomorra og at engler holdes i varetekt til
dommen (2 Pet 2,4–6; 2 Pet 3,7; Jud 1,6; Jud 1,7). Det er et preg av noe endelig over alle disse episodene.
Skriften taler mye om Guds barmhjertighet og nåde, men Guds rettferdighet
er også viktig for syndens endelige utslettelse.
Hvilke synder førte til en så streng straff? De omfatter planting av nedbrytende
vranglære, forakt for Herrens myndighet, slaveri under det man lar seg dominere av,
bruke Guds nåde som grønt lys for umoral, fornekte Jesus Kristus som vår eneste
hersker og Herre, gjøre kroppen uren, fare med spott og skryt og være baktalere
(2 Pet 2,1; 2 Pet 2,10; 2 Pet 2,19; Jud 1,4; Jud 1,8; 2 Pet 2,18; Jud 1,10).
Det er interessant at voldshandlinger og andre grusomheter ikke er nevnt. Dette
er mer raffinerte synder, og de har én ting felles: Det er synder som menigheten kan
finne på å unnskylde. Dette bør få oss til å skjønne behovet for oppriktig anger og
reformasjon i menigheten.
Les 2 Pet 2,12 og Jud 1,10. Om dem som står i fare for å bli utslettet sies det at
de har blitt som dyr «uten fornuft» (2 Pet 2,12; Jud 1,10). De styres av instinkter.
Sammenlign dette med mennesket slik Gud skapte det. Hvordan kan du unngå å
bli slik?
Les2 Pet 2,6–16. Hvilke andre eksempler gir Peter på hva ondskap fører til?
Den første større omtalen av Sodoma finner vi i 1 Mos 13,12–13. Lot og Abraham
besluttet å skille lag av «økonomiske» grunner. Lot valgte Jordan-dalen og «flyttet
med teltene sine helt til Sodoma» (1 Mos 13,12). Bibelens kommentar er slik:
«Menneskene i Sodoma var onde og syndet grovt mot Herren» (1 Mos 13,13). Senere
fortalte Gud Abraham at han ville ødelegge Sodoma. Men Abraham forhandlet
frem en avtale om at Gud ikke ville ødelegge stedet hvis det fantes ti rettferdige der
(1 Mos 18,16–33). Sjansene for å finne så mye som ti rettferdige i Sodoma går tydelig
frem av det som skjedde med sendebudene som skulle besøke Lot. Byen ble behørig
ødelagt. Bare Lot og hans to døtre unnslapp (1 Mos 19,12–25).
Peter henter to lærdommer fra denne historien. 1) De to byene er et eksempel på
straffen over de ugudelige (2 Pet 2,6). 2) Den viser at Herren vet å utfri de rettferdige
fra prøvelser (2 Pet 2,7–9). Så nevner Peter noen av trekkene ved dem som omkom
i Sodoma og Gomorra: De fulgte sine urene lyster, foraktet Herrens myndighet, var
frekke og selvsikre, og nølte ikke med å baktale englene (2 Pet 2,10–11). Dette minner
om Peters beskrivelse av de falske lærerne og deres tilhengere.
Historien om Bileam står i 4 Mos 22,1–24,25. Han var innleid av Moab-kongen
Balak for å forbanne israelittene. Først ville han ikke, men til slutt lot han seg overtale
til å ta oppgaven mot en større pengesum (4 Mos 22,7–21). På veien møtte han
en «Herrens engel». Han overlevde kun fordi eselet hans gikk til side. Da slo Bileam
eselet og skjønte ikke sin feil før hans øyne ble åpnet og han så «Herrens engel»
(4 Mos 22,22–35). Det hele endte med at Bileam velsignet Israel (4 Mos 23,4–24,24).
Peter brukte Bileam som et eksempel på dem som lar seg forlede til utroskap og
griskhet (2 Pet 2,14–15). De er som Bileam. De har forlatt den veien de skal gå.
Tenk på alt det vi har fått, både i Bibelen og i skriftene til Ellen G. White. Hvorfor
kan ikke vi si at vi ikke har blitt advart?
Man hører ofte kristne mennesker tale om «frihet i Kristus». Den er jo reell. Å være
fri fra lovens fordømmelse og ha frelsesvisshet på grunn av det Jesus har gjort for
oss, og ikke på grunn av egne gjerninger. Det er virkelig frihet. Historien om Martin
Luther og det åket han strevde under før han forsto nåden, er et godt eksempel på
denne friheten. Men vi har sett at denne sannheten kan fordreies. «Den store sannheten
om at vi er helt avhengige av Kristus for å bli frelst, ligger snublende nær
overmotets villfarelse. Tusener forveksler frihet i Kristus med lovløshet. Det er sant at
Kristus kom for å sette oss fri fra lovens fordømmelse. Men mange sier at det er loven
som sådan som er avskaffet og at de som holder den, har falt ut av nåden. Det kan
være vanskelig å skille mellom sannhet og løgn. Derfor vil noen som ikke står under
Den hellige ånds ledelse, bli forledet til å tro løgnen. Dermed gir de seg inn under
Satans store bedrag. Slik forleder Satan mennesker til å ta løgn for sannhet og kjempe
for å sikre seg den protestantiske verdens hyllest.» – Christ Triumphant, side 324.
Forslag til samtale
Tenk gjennom 2 Pet 2,19 og det andre Peter sier om følgene av falsk lære.
Hvorfor må vi passe på å lære oss de viktige sannhetene vi tror på? Hvor viktig
er det at alle er enige om nøyaktig hva vi skal tro på? Når blir det «farlig»
å tenke andre ting enn våre trosfeller?
Se på noen av de sterke uttrykkene Peter bruker om straff og dom: «fører de
raskt seg selv i fortapelsen» (2 Pet 2,1); «så skal de da også gå under i sitt
forfall» (2 Pet 2,12); «holder de urettferdige i forvaring til straffen på dommens
dag» (2 Pet 2,9); «fortapelsen ligger og lurer på dem» (2 Pet 2,3). Noen
mener at disse versene viser hvor virkelig dommen er og hvor sterkt Gud fordømmer
dem som forleder hans folk til villfarelse. Enig?
Hva tror du er grunnen til at de som taler om «frihet i Kristus», sjelden gjør
det i forbindelse med loven i sin alminnelighet, men i forbindelse med overholdelse
av sabbatsbudet? Hvordan kan dette hjelpe oss å se en annen måte
som «frihet i Kristus» kan fordreies på?
Hvorfor jeg fremdeles er i Adventist Youth Ministry (AYM) etter alle disse årene? Fordi det
ikke finnes noe annet sted!
Jeg heter Chiemela Ogu og er troppsfører for speiderne i AYM i Pioneer Church ved Babcock
University. Jeg er oppvokst her og har vært med i AYM siden jeg var småspeider.
I tiden på Babcock University har jeg blitt inspirert av å være en leder som tjener andre. Noen
av speiderne er fra ikke-kristne hjem, og jeg har fått dele Guds kjærlighet med dem. Det er stort å
se dem lære om hans tilgivelse, nåde og barmhjertighet.
En venn sa at hun hadde syndet for mye til å snakke mer med Gud. ”Jeg tror ikke han vil høre
fra meg mer, så jeg har kuttet kontakten.”
Jeg sa at det var umulig å få Gud til å elske henne mindre. ”Vær åpen”, sa jeg. ”Innrøm det
gale du har gjort og be om tilgivelse. Og tro at han ser Jesu syndfrie liv når han ser på deg.” Med
tiden ga hun slipp på sin skyld og skam.
Våre AYM-medlemmer har også kunnet oppmuntre andre. Etter gudstjenesten en sabbat hadde
vi det vi kaller ballongevangelisering. Vi skrev bibelløfter på ballonger og ga dem til studentene.
Noen av dem sa: ”Så flott! Dette løftet var akkurat det jeg trengte i dag.”
Babcock University er en kjærlighetens familie, og vi gjør vårt beste for å utvide familien. Vi
deler Guds kjærlighet med dem som aldri har lært ham å kjenne. Men vi kunne ha gjort mye mer.
Offeret 13. sabbat dette kvartalet vil hjelpe oss å bygge et ungdomssenter med auditorium,
kirke og et sted der vi kan lære barna praktiske ferdigheter og håndverk.
Drømmen min er en predikantklubb der de unge kan lære å tale godt offentlig. Det vil vi ha
muligheter for i det nye bygget.
Tanken på alle distraksjonene våre barn vil stå overfor om ti år gjør meg urolig. Det er viktig å
ha et sted der de kan lære å leve for Gud og forberede seg på fremtiden.
Jeg er så glad for det offeret Babcock University skal få. Det er spennende å tenke på at våre
søsken der ute skal få høre om oss og vite at vi også gjør vårt beste for å oppfylle misjonsbefalingen.
Tusen takk!