For Kristus selv led for synder, én gang for alle, den rettferdige for urettferdige,
for å føre dere fram til Gud. Med kroppen døde han, men ved Ånden ble
han gjort levende (1 Pet 3,18).
Første og andre Peters brev ble skrevet med et praktisk siktemål. I 1 Pet var det store
spørsmålet den forfølgelsen som de kristne sto overfor. I 2 Pet var det store spørsmålet
falske lærere. Peter skrev med kraft og myndighet og forsøkte å oppmuntre sine
lesere og advare dem om utfordringene som lå foran.
Han ga teologiske svar på begge spørsmålene. Forfølgelsens lidelser fikk Peter å
meditere over Jesu lidelse og død, som hadde resultert i vår frelse. De falske lærerne
skal frem for dommen. Denne dommen finner sted etter Jesu gjenkomst til jorden
sammen med de frelste etter at de tusen år i himmelen er over. Dette er noen av
temaene i Peters to brev.
Den siste uken skal vi se nærmere på fem av de temaene Peter tok opp: Jesu
lidelse som førte til vår frelse; vår respons på kunnskapen om at Gud skal dømme
våre gjerninger i den siste dom; vårt håp om Jesu snare gjenkomst; orden i samfunnet
og i kirken; og Skriften som veileder for livet.
Når Peter nevner frelse, er det vanligvis i sammenheng med Jesu lidelse som stedfortreder
for syndere. For eksempel i 1 Pet 2,22–24. Når Peter skriver om Jesu lidelser,
minner det om Jes 53,5–6 og Jes 53,9: «På sin egen kropp bar han våre synder» på korset og
«ved hans sår ble dere helbredet» (1 Pet 2,24). Slik er forestillingen om ham som
stedfortreder og offer.
I mange av de ofringene som er beskrevet i GT, kom synderne til templet med
offerdyrene og la sine hender på dem. Slik ble synden symbolsk overført fra synderen
til dyret, som så døde i synderens sted (3 Mos 4,29–30; 3 Mos 4,33–34; 3 Mos 14,10–13). Syndens
urenhet hopet seg opp på alteret og ble renset og fjernet på soningsdagen (3 Mos
16,16–19).
Offerets blod spilte en viktig rolle ved soningen for synd. Vi er kjøpt fri ved Jesu
dyrebare blod (1 Pet 1,18–19). Paulus talte også om stedfortrederen: Jesus, som ikke
visste av synd, ble synd for oss (2 Kor 5,21). Kristus led for synder, den rettferdige
for urettferdige, som oss (1 Pet 3,18).
Paulus understreker behovet for tro (Rom 3,21–22). Det gjorde også Peter. Han
sier: «Ham elsker dere, enda dere ikke har sett ham ... for dere når troens mål: frelse
for deres sjeler» (1 Pet 1,8–9). Frelsen vinner vi ikke ved gudfryktig livsførsel. Vi
mottar den når vi tror på det Jesus har gjort for oss og tar imot ham som vår frelser.
Vi setter vår lit til ham, ikke til oss selv. Ville vi ha hatt noen frelsesvisshet hvis det
var til oss selv?
Hvorfor er stedfortrederen Jesus ditt store håp om frelse? Hvilken trøst kan
denne sannheten gi deg?
Peter vender oftere tilbake til ett tema enn noe annet. Vi finner det i spørsmålet han
stilte i 2 Pet 3,11: «Når alt skal gå i oppløsning på denne måten, hvor hellig og gudfryktig
bør dere ikke da leve?»
Peter tar opp kristen livsførsel mange ganger i de to brevene, og en rekke temaer går
igjen. For det første understreker han to ganger sammenhengen mellom Guds dom
og kristen livsførsel (1 Pet 1,17 og 2 Pet 3,11). Gud skal dømme alles gjerninger.
Derfor bør en kristen leve et hellig liv.
For det andre nevner Peter flere ganger at de kristne skal være hellige. I GT er
ting som er hellige, satt til side for bruk i tempelet (2 Mos 26,34; 2 Mos 28,36; 2 Mos 29,6; 2 Mos 29,37) eller
for å tjene Guds hensikter (f.eks. sabbaten i 1 Mos 2,3). Guds plan var at hans folk
skulle være hellig, akkurat som han er hellig. Dette kom Peter også inn på (3 Mos
11,44; 3 Mos 19,2; 1 Pet 1,15–16). Prosessen med å sette noe til side som hellig, kalles «helliggjørelse», og Peter ønsker at leserne skal bli helliget ved Ånden og innordne seg
under Jesus (1 Pet 1,2).
For det tredje har Peter sagt hvordan de som blir helliget, skal leve. De skal kvitte
seg med ondskap, falskhet og hykleri, misunnelse og sladder (1 Pet 2,1). De skal ha
samme sinn, kjærlighet til hverandre og ydmykhet (1 Pet 3,8–9). De skal ha godhet,
gudsfrykt og kjærlighet (2 Pet 1,5–7). Ja, de må utøve en varig kjærlighet (1 Pet
4,7–11). Til slutt oppfordrer Peter leserne til å kaste all sin bekymring på Jesus (1 Pet
5,7).
Hvordan kan vi oppmuntre hverandre uten å virke fordømmende, og samtidig leve
det livet som Peter oppfordrer til i brevene sine?
Forfølgelse var et av de største problemene for dem som først leste og hørte 1. Peters
brev. Peter trøster leserne med tanken om at selv om livet kan bli hemmet av forfølgelser,
venter det en belønning i himmelen, en belønning som ikke kan tas fra dem.
Helt i begynnelsen av brevet nevner han at de kristne har en uforgjengelig arv i himmelen
(1 Pet 1,4).
Peter fremhever to ting som skal skje i fremtiden: den siste dom og at det onde
skal utslettes med ild. Altså: Forfølgelsene raser nå, men rett og rettferdighet vil skje,
og de troende skal få sin evige belønning.
Peter nevner dom ved tre anledninger (1 Pet 1,17; 1 Pet 4,5–6; 1 Pet 4,17). Han sier at Gud Faderen
dømmer alle mennesker etter deres gjerninger og uten å gjøre forskjell (1 Pet
1,17). Han sier at Jesus skal dømme levende og døde (1 Pet 4,5). Og han sier at dommen
begynner med Guds hus (1 Pet 4,17). Dessuten skal de «ugudelige» bli tilintetgjort
i en verdensomspennende ildstorm (2 Pet 3,7).
Han tar tid til spørsmålet om hvorvidt Jesus faktisk kommer tilbake (2 Pet
3,1–10). Hans gjenkomst er «utsatt» for at flere skal vende om og bli frelst. Peter sier
også at vissheten om et fremtidig oppgjør burde få alle til å leve et hellig og uklanderlig
liv.
Apostelen er nok opptatt av her og nå og av praktisk kristenliv, men han minner
likevel leserne om håpet som venter dem. Uansett øyeblikkets omstendigheter må de
holde ut i tro og lydighet.
Hvorfor må også du holde ved i tro og lydighet, uansett omstendigheter? Hva er
alternativet?
Les tekstene nedenfor. Hva sier Peter om betydningen av både myndigheter og
menighetsledelse, og hvordan skal vi forholde seg til begge? Hvordan bør vi i dag
anvende det han sier, uansett hvor vi bor?
Peter levde i en tid da de kristne fra tid til annen ble forfulgt av myndighetene og
religiøse autoriteter. Derfor er det viktig å vite hva han og Paulus har å si om hva
de offentlige myndigheters oppgave egentlig var (1 Pet 2,13–17; Rom 13,1–7). Både
Peter og Paulus mener myndighetene er innsatt av Gud som en motvekt mot dem
som ellers ville utøve ondskap. Iblant kan nok myndighetene selv bli problemet.
Dette opplevde de troende på Peters tid, og det skulle bare forverre seg i lang tid
fremover.
Men i det store og hele vil god ledelse opprettholde lov og orden og sikkerhet.
Også i dag finnes det eksempler på at lov og orden har brutt sammen, og man kan se
et desperat behov for et fornuftig styresett. For gode styresmakter er en av de velsignelsene
som Gud har gitt menneskene.
Peter ville uten tvil støtte Paulus’ overbevisning om at god menighetsledelse også
er viktig. «La alt gå sømmelig og ordentlig for seg» under gudstjenesten, skriver
Paulus (1 Kor 14,40). Peter ber kirkeledere om å vise omsorg «for den Guds flokk
som dere har hos dere» (1 Pet 5,2). De skal gjøre det med ydmykhet og engasjement.
Lokale forsamlinger trenger gode ledere. De skaper visjon og samhold, og legger til
rette for at andre kan ære Gud med sine åndelige gaver.
1 Pet 5,5 sier at vi skal være kledd i ydmykhet mot hverandre. Hvordan kan vi
lære det? Hvordan kan du anvende dette i din omgang med andre?
I sitt andre brev takler Peter falske lærere. Han nevner to kilder til myndighet: «Jeg
ville minne dere om det de hellige profetene har sagt, og om det budet deres egne
apostler har fra Herren og Frelseren» (2 Pet 3,2). I dag har vi samme adgang til «de
hellige profetene» – det vil si GT. Vi har ikke lenger apostlene blant oss, men vi har
noe bedre: deres inspirerte vitnesbyrd i NT. Matteus, Markus, Lukas og Johannes
har gitt oss historien om Jesu liv, død og oppstandelse. I Apostlenes gjerninger leser
vi om apostlenes virke. Og vi kan lese inspirerte ord fra apostlene selv. Paulus skriver
om Guds ords myndighet (2 Tim 3,16). Peter henviser sine lesere til Skriften som
kilde til lære og moralsk autoritet.
Men i 2 Pet 3,16 gir han en advarsel. Skriften er nok kilden til sannhet, men den
kan misforstås hvis vi ikke er oppmerksom på hva Den hellige ånd vil vi skal forstå.
Dette kan få forferdelige følger.
Det han skriver, burde minne oss om bibelstudiets grunnprinsipper. Vi bør lese
en tekst under bønn. Og vi bør lese den i lys av sammenhengen i kapitlet, i boken og
i hele Bibelen. Hva var forfatteren opptatt av da han skrev? Vi må lese det i lys av
den historiske situasjonen det ble skrevet under. (1 og 2 Pet ble til i Romerriket i det
første århundre.) Vi bør lese det i jakten på åndelig innsikt og i visshet om at frelsen
og Kristi død på korset er kjernen i Bibelens budskap (1 Pet 1,10–12). Og endelig bør
vi lese det med tanke på vårt eget liv. Hvilken sannhet vil Gud at vi skal få del i her?
Hvordan kan vi anvende det skrevne ord i vårt liv slik at det bygger Guds rike?
Teologi er viktig, men Peters brev legger også stor vekt på kristenlivet og måten vi
behandler hverandre på. Derfor må vi kjenne sannheten som den er i Jesus. Men
enda viktigere er det at vi også lever sannheten. Vi leser dette allerede tidlig: «Ved å
lyde sannheten har dere renset sjelen så dere kan leve i oppriktig søskenkjærlighet.
Elsk hverandre inderlig av et rent hjerte!» (1 Pet 1,22). Legg merke til at han forbinder
rensingen av vår sjel med lydighet mot sannheten. Bibelens sannhet forandrer
oss og gjør oss til mennesker som elsker hverandre inderlig og «med et rent hjerte».
Lydighet, et rent hjerte og kjærlighet hører sammen. Dette er det idealet vi bør streve
etter. Kan du forestille deg hvor annerledes vårt liv og våre menigheter ville være
hvis vi fulgte denne oppfordringen? Tenk hva det ville bety for fellesskapet, om ikke
annet. «Brødre, vil dere ta Kristi Ånd med dere når dere vender tilbake til deres
hjem og menigheter? Vil dere legge vekk vantro og kritikk? Vi er kommet til en tid
da vi mer enn noen gang tidligere vil behøve å slutte oss sammen og arbeide med
forente anstrengelser. I enhet er det styrke. I splid og uenighet er det bare svakhet.»
– På fast grunn, 2. bok, side 374 [2SM 373, 374].
Spørsmål til drøftelse
I 2 Pet 3,12 skriver apostelen at vi skal leve som dem som «venter på at Guds
dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene bli fortært av ild,
og elementene skal brenne og smelte». Hva mener han med at vi skal fremskynde
Guds dag? Hvordan kan vi fremskynde denne dagen, det vil si Jesu
annet komme?
Man sier at naturen er Guds «andre bok». Men i likhet med Guds første bok,
Bibelen, kan også den andre boken misforstås. For eksempel ser mange på
naturen uten dens budskap om plan og mening. Det har de erstattet med
darwinismens tanke om tilfeldige mutasjoner og naturlig utvalg. Verden er
egentlig ikke planlagt, sier de. Det bare ser sånn ut. Hvordan skal vi lese og
tolke denne andre boken riktig? Hvor går grensen for hva den kan lære oss
om Gud? Hvordan kan den første boken hjelpe oss å forstå den andre riktig?
Hva skjer når vår forståelse av naturen, Guds andre bok, går på tvers av vår
forståelse av den første, Bibelen? Hvor er problemet?
Dette kvartalet har vi besøkt Nigeria og Gabon i West-Central Africa-divisjonen. I dag skal vi
få enda en historie fra Nigeria. Den blir fortalt av Joshua.
Da Gift* hadde fortalt historien om Josef og brødrene hans, sa jeg: ”Hvor har du det fra?”
”Det står i Bibelen,” sa han, ”og hvis du blir med til Adventist Youth Ministry-programmene
(AYM), får du høre historiene, du også.”
Jeg beundret Gift for hans bibelkunnskap og ville lære mer, jeg også. ”Vi skal ha feriebibelskole
(FBS) om noen dager,” sa Gift. ”Blir du med?”
Jeg likte AYM-guttene, som jeg hadde spilt fotball med. De begynte hver kamp med bønn og
andakt, og de var greie mot hverandre på banen.
Jeg følte at Gud ville jeg skulle gå på FBS, og det første møtet bekreftet det. Jeg lærte sanger
om Gud, nye håndverk og fant venner. Og jeg lærte at Jesus elsker meg.
Da FBS var slutt, ville jeg bli adventist. Jeg ble døpt for et år siden, og nå vil jeg dele min tro,
slik Gift delte sin med meg.
Jeg fikk med min venn Favour til FBS i år. Han kom på alle møtene, og likte bibelhistoriene,
håndverkene og lekene. Nå kjenner også han Jesus og vet at han elsker ham.
Det gjør vondt når noen av vennene mine kritiserer meg for at jeg ble adventist. De vil ikke at
jeg skal snakke om Jesus, så jeg prøver å leve kristendommen og være positiv. Andre venner er
positive og tenker på å bli med i kirken.
Medlemskapet i AYM har vært godt for meg. Nå vil jeg hjelpe folk i nabolaget, særlig de
eldre. Jeg bærer ting for dem og viser dem respekt.
FBS har forandret meg. Jeg ble så glad da jeg fikk vite at Jesus elsker meg. Jeg har alltid båret
på ting alene, men nå gir jeg slipp på byrdene. Jesus har satt meg fri.
Offeret i dag vil være med til å bygge et flerbrukssenter for AYM-medlemmene ved Babcock
University. De har ikke noe sted til ungdomsprogrammer og gudstjenester nå, og senteret vil
hjelpe de unge å vokse åndelig. Der kan de lære hvordan de skal nå andre for Jesus – slik de
nådde meg.
Takk for at dere gir så villig i dag. Det vil hjelpe de unge i Nigeria og Gabon. Du kan være
sikker på at din gave vil få evig betydning for mange. Tusen takk!
* Navnet er endret.
Rapport:
Offeret 13. sabbat i første kvartal 2015 gikk
til North American-divisjonen og bidro til
bygging av badehus med dusj og toaletter
ved Camp Polaris i Dillingham, Alaska. Takk
for hjelpen!
Fremtidige prosjekter:
Neste kvartal besøker vi Southern Asia-divisjonen
(SUD). Blant prosjektene er evangeliseringssenter
i Telangana, India; jenteinternat på skolen i
Dimapur, Nagaland, India; jenteinternat på James
Memorial Higher Secondary School i Chennai,
India og klasserom ved adventistenes videregående
skole i Hathkanangle, Maharashtra, India.