Ved å lyde sannheten har dere renset sjelen så dere kan leve i oppriktig søskenkjærlighet.
Elsk hverandre inderlig av et rent hjerte! ().
Når man studerer Bibelen, er det visse spørsmål man må prøve å finne svar på. For
det første er det en fordel å vite hvem teksten var tiltenkt. For det andre kan det være
godt å vite hva foranledningen til skrivet var. Hva var det forfatteren ønsket å ta opp,
som for eksempel da Paulus skrev til galaterne om vranglære om frelsen og loven?
Mye av NT ble skrevet som brev, og brev skriver man gjerne fordi man har noe
bestemt man vil ha sagt.
Når vi leser Peter, bør vi finne ut så mye som mulig om brevets historiske sammenheng.
Hva sier han, og hvorfor? Og viktigst av alt: Hva er budskapet til oss (som
det også ble skrevet til)?
Vi skal snart se at allerede de første versene inneholder viktige sannheter for oss
som lever i dag.
Hvis du får et stykke papir som begynner med «Kjære…», vet du at det er et brev. Og
du antar at brevet kom fra en som holder til et annet sted.
Gamle brev hadde faste måter å begynne på, i likhet med moderne brev. Første Peter
begynner slik gamle brev begynte. Det sier hvem forfatteren er og hvem det er til.
Les . Hva kan verset si oss om sammenhengen?
Peter sier hvem han er. Hans navn er det første ordet i brevet. Likevel sier han straks
at han er «Jesu Kristi apostel». Slik som Paulus (; ; ) nevner
Peter sine «kvalifikasjoner». Han understreker sitt kall. Han var apostel, altså en
«utsending». Og han var sendt av Herren Jesus Kristus.
Peter sier hvor brevet ble sendt: Pontos, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia.
Dette er områder i Lilleasia og tilsvarte stort sett den delen av det moderne Tyrkia
som ligger øst for Bosporos.
Man vet ikke riktig om de fleste leserne var jødiske eller ikke-jødiske troende.
Peter bruker uttrykkene «fremmede» og «spredt [diaspora]» i . I det første
århundre er dette betegnelser som brukes om jøder som bor utenfor det hellige land.
Ordene utvalgt og innviet i passer på både jøder og kristne. Beskrivelsen
av mennesker utenfor fellesskapet som «hedninger» (; ) tyder også på at
han skriver til jøder.
Men noen kommentatorer mener at Peters ord er slik man heller ville si til hedninger
som er blitt kristne enn til jøder (; ). For ville Peter virkelig ha
skrevet til jødene om «det tomme livet dere overtok fra fedrene»? Eller ville han ha
sagt dette til jødiske lesere: «Det er nok at dere i den tiden som er gått, har levd slik
hedningene vil, i utskeielser og lyster, i drikk, festing og fyll og i forkastelig avgudsdyrkelse»?
Men det viktigste er budskapet, ikke hvem som fikk det.
Les . Hva får vi vite om dem som Peter skrev til? Hva kaller han dem?
Enten brevet var til jødiske eller hedenske kristne, var én ting sikkert: De var
«utvalgt slik Gud, vår Far, på forhånd hadde bestemt» ().
Men her skal man passe på. Dette betyr ikke at Gud har forutbestemt noen til
frelse og andre til fortapelse. De troende som Peter skrev til, var altså ikke tilfeldigvis
blant dem som Gud hadde utvalgt til frelse, mens han hadde utvalgt andre til å gå
fortapt. Dette er ikke Bibelens lære.
Les ; ; ; . Hva kan Peter ha ment da han kalte
dem de «utvalgte»?
Skriftens tale er klar: Guds plan var at alle skulle bli frelst. Denne planen ble lagt før
jorden ble skapt. «I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt» ().
«Alle» er «utvalgt» i den forstand at Guds opprinnelige hensikt var at alle skulle bli
frelst og ingen skulle gå fortapt. Han forutbestemte hele menneskeheten til evig liv.
Frelsesplanen var så stor at forsoningen gjaldt alle, selv om ikke alle ville ta imot
den.
Guds forutviten består bare i at han på forhånd visste hva de fritt ville velge.
Denne forutviten tvang dem ikke til å velge frelsen. Like lite som når en mor vet på
forhånd at hennes barn vil velge sjokoladekake i stedet for grønne bønner. Det er
ikke hennes forutviten som får barnet til å velge kakestykket.
Hvilken visshet gir det deg å vite at Gud har utvalgt deg til å bli frelst?
I sin hilsen til leserne har Peter allerede nevnt Faderen, Sønnen og Den hellige ånd
(). De tre medlemmene av guddommen er temaet i . Faderen
og Sønnen er temaet i og Den hellige ånd er det i .
Når Peter skriver om Faderen og Sønnen og Den hellige ånds verk, nevner han
mye av det han senere kommer tilbake til.
Vi er født på ny, sier Peter (; se også ). Vårt liv er blitt forvandlet
ved Jesu oppstandelse og den arv som venter oss i himmelen (). Her og
mange andre steder i NT er Jesu oppstandelse nøkkelen til kristenhåpet.
Dette håpet gir de troende grunn til å fryde seg, selv om mange av de som leser
brevet, har det vondt. Denne lidelsen tester og foredler deres tro slik ild prøver og
foredler gull. Peters lesere elsker Jesus og tror på ham uten å ha sett ham i levende
live. Utfallet av deres tro på ham er frelsen og løftet om «en arv som aldri forgår eller
visner. Den er gjemt i himmelen for dere» ().
Peter sier også at profetene hadde forutsagt «den nåden dere skulle få» (). Profetene i GT «søkte etter og ville utforske» () den frelsen disse
menneskene opplevde i Jesus.
De blir forfulgt for sin tro, og Peter sier at de er med i en mye større konflikt mellom
godt og ondt. Han vil hjelpe dem å være tro mot sannheten midt i prøvelsene.
sier at det er en arv «gjemt i himmelen for dere». Ta det til deg: Et bestemt
sted er satt av i himmelen for deg. Hvordan vil du forholde deg til dette
løftet?
Les . Hva bør motivere den kristnes livsførsel, sier Peter?
Ordet derfor i begynnelsen av viser at det han skal til å si, bygger på det
han alt har sagt. I går leste vi at Peter hadde talt om Guds nåde og håpet i Jesus
Kristus ().
I lys av nåden og håpet oppfordrer han leserne til å være «våkne, beredt i tanke og
sinn» (). Altså: På grunn av frelsen i Jesus må de forberede sinnet slik at de
kan stå fast og være trofaste ().
Les . Hva betyr det å sette sitt håp til den nåde vi får når Jesus Kristus
åpenbarer seg?
Peter sier at håpet er Jesus. Men så understreker han at det forventes en viss livsførsel
av de kristne, fordi de er frelst. Han peker på tre ting som begrunner kristen
atferd: Guds karakter (), den kommende dom () og det frelsen
har kostet ().
Det første er Guds karakter. Den kan oppsummeres slik: Gud er hellig. Peter
siterer og sier: «Dere skal være hellige, for jeg er hellig» ().
Derfor må de som følger Jesus, også være hellige ().
Det andre motivet for kristen atferd er at Gud, som er hellig, skal dømme alle
upartisk etter hva de har gjort ().
Et tredje motiv er sannheten om at de kristne er kjøpt fri. De er kjøpt med en pris:
Kristi blod (). For Peter var Jesu død ikke noen historisk tilfeldighet. Den
var et faktum før verdens grunnvoll ().
Hva motiverer ditt kristenliv? Hva sier du når noen spør deg hvorfor du er kristen?
Ta med svaret til gruppa på sabbaten.
Nå viser Peter de kristne hva det i første rekke vil si å leve et liv i hellighet og
trofasthet.
Les . Hva vil det si å være kristen?
Peter tar utgangspunkt i at en kristen allerede er renset og lever i lydighet mot sannheten
(). Verbet «rense» er nært forbundet med ordene hellig og hellighet
og viser tilbake til det Peter skrev noen vers tidligere (). I og med sin tro på
Jesus og i dåpen (se ) har de kristne renset seg: De ble satt til side for
Gud da de var lydige mot sannheten.
Denne omveltningen i deres liv har følger: De står i et nært forhold til andre som
har et tilsvarende syn på verden. Ja, det er så nært at Peter bruker ord hentet fra
familielivet for å beskrive det. De kristne skal vise søskenkjærlighet. Det greske
ordet (philadelphia) i , der han taler om «broderkjærlighet», betyr bokstavelig
talt «søskenkjærlighet». Det er den kjærligheten som familiemedlemmer har til
hverandre.
Det finnes flere ord på gresk som oversettes «kjærlighet»: filia (vennskap), eros
(lidenskapelig kjærlighet mellom mann og kone), agape (en ren kjærlighet som søker
det gode for den andre). Det ordet Peter bruker når han skriver «elsk hverandre
inderlig» (), er knyttet til agape – som vanligvis betyr den rene kjærlighet
som søker det beste for andre. Det var derfor han tilføyde ordene om å elske hverandre
«av et rent hjerte» (). Et rent hjerte er resultatet av at en er «født på ny»
(, se også ) ved Guds levende ord. En slik kjærlighet er fra Gud.
Dette er ikke noe som den uomvendtes egoistiske, selvopptatte hjerte kan vise. Dette
er nok grunnen til at Peter legger så stor vekt på å være renset og «lyde sannheten»
(). Sannheten er ikke noe man bare tror, den må leves.
Hvordan kan vi lære å vise mer kjærlighet? Hvilke beslutninger må vi ta for å
kunne vise den kjærligheten som kommer fra «et rent hjerte»?
Les «Kristus er veien til livet», side 362–365 [] og «Fullkommen lydighet
ved Kristus», side 370–373 [], begge i På fast grunn, bok 1.
Det er utrolig så rikt og dypt dette første kapittelet i 1 Peter er og hvor mye det tar
opp. Peter begynner brevet med en meditasjon over guddommens karakter og tar
med Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Faderen har gitt oss en frelser i Sønnen,
Jesus Kristus, og i ham utvelges vi til helliggjørelse og lydighet. Vi blir glade i Jesus,
og i ham fylles vi med opphøyet glede, for gjennom hans død og oppstandelse har
vi løftet om en arv i himmelen «som aldri forgår». Under prøvelser kan vi fryde oss
over frelsen i Kristus. «Brevene oppmuntret og styrket troen hos dem som opplevde
prøvelser og trengsler, og de inspirerte til gode gjerninger hos dem som på grunn av
mangfoldige fristelser stod i fare for å gi avkall på Gud.» – Alfa og Omega, bind 6,
side 354–355 []. Den hellige ånd virket gjennom profetene. Han skildret tiden
da Peter og hans lesere levde. Derfor bør de kristne leve et hellig liv i lydighet mot
sannheten og i et fellesskap som bærer preg av den kjærlighet som kommer fra et
«rent hjerte».
Forslag til samtale
Se over hva dere svarte på spørsmålet i slutten av onsdagens avsnitt: Hva er
det som får oss til å tro? Hva er likt i svarene? Hva er ulikt?
To ganger i det første kapittelet (; ) nevnte Peter Jesu oppstandelse.
Hva er det ved oppstandelsen som er så viktig for troen?
Peter skrev om «en arv som aldri forgår» (se også ). Hva innebærer
det? Tenk på alt det i vår verden og vårt liv som forgår gradvis eller som kan
bli ødelagt på et øyeblikk. Hva kan dette lære oss om hvor herlig vår arv er?
Hvordan kan troen vokse under prøvelser? Altså: Hvilke beslutninger kan vi ta
som kan hjelpe oss å lære av det vi lider?
Min datter Juala kunne ikke lenger få gå på adventistenes
videregående skole i Gabon. De hadde
ikke ressurser til å undervise de øverste klassene.
Hvordan ville det gå med Juanas åndelige liv, tenkte
jeg. Jeg hadde hørt om andre som måtte flytte til en
annen skole. Noen begynte å drikke, alle sammenkomster
var på fredag kveld og lørdag, og lærerne tok bare
timene sine når de hadde lyst. Og jeg visste at de fleste
eksamenene ble holdt på lørdager.
Snart brukte Juana mindre tid på bibelstudium, og
hun var ikke så interessert i misjonsarbeid. Jeg spurte:
”Er alt OK med deg, jeg er urolig for deg, jenta mi.”
Juana så bort. ”Nei, mamma. Det føles som alt vil ha meg bort fra Jesus nå.” Jeg fortalte henne
at Jesus var utrolig glad i henne, og det kunne hun ikke gjøre noe med. ”Og jeg vil gjøre alt jeg
kan for å hjelpe deg, også få træler på knærne av å be for deg!”
Jeg ba for Juana og fikk gode venner til å be for henne også. Noen måneder senere smilte hun
til meg og sa: ”Det er fint mellom Jesus og meg igjen, mamma. Han er bestevennen min, og jeg
prøver å få vennene på skolen til å oppleve hans godhet også.”
Hun fortalte at hun ba vennene om å være med og be Gud om hjelp til å gjøre det godt på
prøver. Eller til å håndtere en vanskelig situasjon. ”Og når vi snakker sammen ellers, kan det by
seg anledninger til å snakke om Jesus.”
Jeg ble så glad da jeg fikk høre at Juana hadde overgitt seg til Gud igjen. Og jeg ble glad da
jeg fikk vite at offeret 13. sabbat skal bidra til å bygge en ny videregående skole i Gabon. Det vil
gjøre det lettere for våre barn å ha en sterk tro. Juana får gå på adventistskole igjen, og det får
også hundrevis av andre.
Den nye skolen blir et evangeliseringssenter, der våre unge kan lære å fortelle om Jesus og
føre mennesker til ham.
Vil du være med og gi et rundhåndet offer den 13. sabbat, så skolen vår kan bli bygget?
Gabon ligger på vestkysten av
Sentral-Afrika. Landet grenser mot
Ekvatorial-Guinea i nordvest, Kamerun
i nord, Republikken Kongo i øst
og sør, og i vest mot Atlanterhavet.
Gabon har vært fransk koloni og
har sterke bånd til fransk språk og
kultur.