Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som
Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra
mørket og inn i sitt underfulle lys (1 Pet 2,9).
Peter var dypt preget av jødisk kultur, religion og historie og omtaler de kristne
han skriver til som et hellig folk, Guds eget folk. Når han gjør det, benytter han
paktsuttrykk som GT bruker om det gamle Israel. Peter anvender det på kirken i
nytestamentlig tid.
Og det er ikke så underlig. Hedningkristne som trodde på Jesus, var podet inn i
Guds paktsfolk. De har fått del i paktsløftene. «Noen av greinene er nå brukket av,
og du som var en vill oljekvist, er blitt podet inn blant greinene og har fått sevje fra
roten sammen med dem. Men innbill deg ikke at du er bedre enn greinene! Gjør
du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg» (Rom
11,17–18).
I versene for denne uken henviser Peter til deres hellige ansvar og høye kall som
Guds paktsfolk, når de har blitt podet inn i oliventreet, som Paulus sier. Og en av
disse forpliktelsene er den samme som i det gamle Israel – å forkynne sannheten om
Herrens frelse.
1 Pet 2,1 innledes med et «derfor». Altså følger det av teksten foran. I det første
kapitlet viser Peter hva Jesus har gjort for oss og hvordan vi skal forholde oss til det.
I det neste kapittelet utdyper Peter det videre.
Les1 Pet 2,1–3. Hva sier Peter om hvordan vi bør leve?
Peter bruker to bilder som viser at vi har et dobbelt ansvar. Det ene er negativt: Visse
ting legges av. Det andre er positivt: Dette er noe vi bør legge vinn på.
I det første bildet oppfordrer Peter oss til å legge av ondskap, falskhet, hykleri,
misunnelse og all baktalelse (1 Pet 2,1). Gjør de det, blir deres livsførsel en annen
enn hos mange andre. Når de har forkastet ondskap, prøver de ikke å skade andre.
De vil dem det beste. Når en kristen vender seg bort fra uærlighet, prøver han ikke
å lure andre. Han er ordentlig og ærlig. Kristne mennesker misunner ikke dem som
har mer enn dem selv. De er tilfreds med livet og trives der forsynet har satt dem. De
sier heller ikke noe for å skade en annens rykte.
Det andre bildet som Peter bruker – et nyfødt barn som lengter etter melk (1 Pet
2,2) – er den positive siden av hans veiledning. Kristenlivet handler ikke bare om å
legge av seg det som er dårlig. Da ville livet bli innholdsløst. Nei, det handler om å
finne åndelig næring, og med samme iver som når et sultent spedbarn skriker etter
melk. Han peker på kilden til åndelig føde (se også Hebr 4,12; Matt 22,29; 2 Tim
3,15–17), Guds ord, Bibelen. Det er i Guds ord at vi kan vokse åndelig og moralsk,
for det er her vi står overfor Jesus Kristus. I ham finner vi den beste åpenbaringen av
den Gud som vi skal elske og tjene.
Hvordan henger disse to tankene sammen: Hvorfor skal det at vi søker åndelig
næring fra ordet hjelpe oss å legge av de dårlige handlingene og holdningene
som Peter advarer mot?
Etter å ha sagt at leserne skal søke åndelig næring, viser Peter straks til Jesus
Kristus, den levende stein, mest sannsynlig en hentydning til tempelet i Jerusalem.
I 1 Pet 2,4–8 siterer han tre tekster fra GT som understreker betydningen av hjørnesteiner,
som representerer Jesu rolle i menigheten. Peter er ikke alene om å bruke
disse versene om Jesus; han siterer selv Sal 118,22 sist i en av sine lignelser (Matt
21,42). Peter gjør det samme i talen til de jødiske lederne (Apg 4,11). Og Paulus
bruker Jes 28,16 i Rom 9,33.
Peters poeng er dette: Ja, Jesus ble forkastet og korsfestet, men Gud gjorde ham til
hjørnesteinen i sitt åndelige hus. Derfor er de kristne levende steiner i dette åndelige
huset. Via hjørnesteinen tegner Peter et bilde av kirken. Den er grunnlagt på Jesus,
men består av dem som følger ham.
Den som blir kristen, blir en del av et kristent fellesskap, eller den lokale menigheten.
En murstein skal passes inn i en større sammenheng, og vi er ikke kalt til å
være Jesu etterfølgere uten kontakt med andre. En kristen som ikke tilber og samarbeider
med andre for å fremme Guds rike, er en selvmotsigelse. Når vi blir døpt til
Kristus, blir vi døpt inn i hans menighet.
Peter taler også om kirkens oppgave. Den skal være et «hellig presteskap» (1 Pet
2,5) og bære frem «åndelige offer». I GT er prestene mellommenn mellom Gud og
hans folk. Peter og andre nytestamentlige forfattere bruker ofte ord og uttrykk hentet
fra tempeltjenesten. De beskriver kirken som Guds levende tempel og hans folk som
dets prester. Peter peker på GTs gudstjeneste for å avdekke sannheter om kristen
livsførsel i dag.
Les 1 Pet 2,5 igjen. Hva vil det si å «bære fram åndelige offer»? Hvordan gjør
kristne dette når de deltar i fellesskapets tilbedelse?
Peter skriver veldig mye fra et gammeltestamentlig perspektiv. Og sentralt i dette
perspektivet er paktstanken, som er viktig i jødisk og kristen teologi.
Hva er denne pakten?
En «pakt» (hebraisk berit) var en traktat eller formell avtale mellom to parter.
Den kunne være mellom to personer, for eksempel Laban og Jakob (1 Mos 31,44), eller
mellom to konger, for eksempel Salomo og Hiram (1 Kong 5,12). Den kunne også
være mellom en konge og hans folk, slik som David og Israels eldste (2 Sam 5,3).
Et viktig eksempel er paktsforholdet mellom Gud og hans utvalgte folk, Abrahams
etterkommere.
1 Mos forteller at Gud inngikk en pakt med Abraham (15,9–21; 17,1–26). Gud
«husket» denne pakten da han reddet sitt folk ut av Egypt (2 Mos 2,24). Han fornyet
den på Moses’ tid, da han ga israelittene de ti bud og andre lover (2 Mos 19,1–24; 2 Mos 8,
især 2 Mos 24,3–8).
Men paktsløftene var gitt på betingelser. «Herren inngikk en pakt om at hvis de
var trofaste i overholdelsen av hans krav, ville han velsigne alt de tok seg til.» – Testimonies
for the Church, bind 2, side 574.
Profetene advarte ofte Israel om farene ved ulydighet mot Guds lov i ordelag som
minner om pakten. Det har blitt sagt at med mulig unntak av profetiene i Daniel
og Åpenbaringen, er Bibelens profetier gitt på betingelse. Så viktig er lydighet for
paktsløftene. Paktens profetier om velsignelsen var betinget av lydighet mot Guds
lov, og domsprofetier gjaldt bare de ulydige.
Hva betyr paktsforholdet til Gud for deg? Hvilke forpliktelser medfører det?
Herren til Moses: «Dette skal du si til Jakobs hus og fortelle til israelittene: Dere har
sett hva jeg gjorde med egypterne, og hvordan jeg løftet dere på ørnevinger og bar
dere hit til meg. Hvis dere adlyder min røst og holder min pakt, skal dere være min
dyrebare eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et
kongerike av prester og et hellig folk for meg. Dette er de ordene du skal si til
israelittene» (2 Mos 19,3–6).
Her er evangeliet åpenbart årtusener før korset: Gud setter fri sitt folk og redder
dem fra synd og syndens trelldom. Deretter sier han at de skal elske og adlyde ham
som hans eget paktsfolk i verden.
Les1 Pet 2,5; 1 Pet 2,9–10 og 2 Mos 19,6. Hva mener Peter når han kaller oss «et kongerike
av prester» og «et hellig folk» (1 Pet 2,9)? Hva sier dette til oss syvendedags-adventister
om våre forpliktelser?
«Åndelig hus», «utvalgt slekt», «kongerike av prester» og «Guds folk» er ærestitler
Bibelen bruker om Guds forhold til Abrahams etterkommere. Og når Peter taler
om Jesus og korset, bruker han det samme paktsspråket om kirkens medlemmer.
Paktsløftene til Israel har blitt utvidet og omfatter ikke lenger bare jøder som tror
på Jesus, men også de hedningkristne. Ja, gjennom Jesus kan også hedningene si at
de er Abrahams barn. «Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger
etter løftet» (Gal 3,29). I Kristus kan alle bli med i «kongeriket av prester», uansett
nasjonalitet.
Et hellig folk? Et kongerike av prester? Hva burde det at vi kan kalle oss dette få
å si for vårt liv, både som enkeltpersoner og som trosfellesskap? Hvordan kan vi
leve mer i tråd med vårt høye kall?
Parallellene med menigheten i GT var ikke slutt i og med frelsen og Guds kall og
utvelgelse av oss. Spørsmålet er: kalt og utvalgt til hva? Svaret lar ikke vente på seg.
Peter sier at trosforholdet har et formål. De kristne skal «forkynne hans storverk,
han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys» (1 Pet 2,9). Det var dette
det gamle Israel skulle gjøre. Gud kalte dem til å være hans vitner i verden. Gud
ville velsigne hele verden gjennom sitt paktsfolk, det gamle Israel.
Paktsfolket hadde et oppdrag. De skulle nå verden med evangeliet, den frelsen som
Herren tilbyr. Gud har også gitt de troende dette oppdraget. De er kalt til å fortelle
om sine erfaringer og sin kunnskap om Gud og det han har gjort for verden gjennom
Kristus.
Les1 Pet 2,10. Hvorfor er denne teksten så viktig for vårt oppdrag og formål?
Verden er gjennomsyret av synd, død og undergang. Men Jesus ga sitt liv for å
redde oss fra ødeleggelsen. Som med det gamle Israel er ærestitlene også uttrykk for
ansvar. De kristne har en opphøyd stilling: de er Guds folk. Men det følger ansvar
med dette. Vi skal oppfordre andre til å ta del i denne høye statusen. De kristne er et
eget folk. En gang var de ikke et folk, men nå har de fått miskunn til å bli et hellig
folk, sier Peter (1 Pet 2,10; se Hos 1–2). I Bibelen betyr «hellig» vanligvis satt til side
for tilbedelse. Som en «hellig» nasjon skal vi være atskilt fra verden i sin livsførsel.
Vi skal også være som et bål i en kald natt: Det tiltrekker seg folk som søker varme.
Vi skal fortelle andre om den frelsen som vi har fått del i.
«Menigheten er et kostelig klenodium i Guds øyne. Han verdsetter den ikke etter
dens ytre fortrinn, men i forhold til den oppriktige gudsfrykt som stiller den i kontrast
til verden. Han vurderer den etter medlemmenes vekst i kunnskap om Kristus,
etter deres framgang i åndelig erfaring.
Kristus lengter etter å få samle inn fra sin vingård frukten som hører et hellig og
selvforglemmende liv til. Kunstens mest fremragende skjønnhet tåler ingen sammenligning
med skjønnheten i temperament og karakter slik den kommer til syne
hos Kristi sanne representanter. En egen atmosfære av gudbenådet ynde omgir den
troende sjel. For her virker Den hellige ånd på både tanker og følelser. Denne guddommelige
atmosfæren gjør mennesket til en livets lukt til liv og gjør det mulig for
Gud å velsigne dets arbeid.» – Ord som lever (2006), side 213 [COL 298].
Forslag til samtale
Hvordan er det å bli kalt ut fra mørket til hans «underfulle lys?» Hva innebærer
det? Hva vil du si hvis du skal forklare det for en som ikke tror på Jesus?
Hva er mørket? Hva er lyset? Og hva er forskjellen på de to i den sammenhengen
som Peter taler om?
«Se, jeg har lært dere forskrifter og lover, slik Herren min Gud har pålagt
meg, for at dere skal leve etter dem i det landet dere går inn i for å legge
under dere. Dere skal holde dem og leve etter dem! For da vil de andre folkene
se deres klokskap og forstand. Når de hører om alle disse forskriftene, vil de
si: «Så klokt og forstandig det er, dette store folket!» Hvilket stort folk har vel
en gud som er like nær som Herren vår Gud er nær oss hver gang vi kaller på
ham? Og hvilket stort folk har vel så rettferdige forskrifter og lover som hele
denne loven som jeg legger fram for dere i dag?» (5 Mos 4,5–8). Hvordan kan
dette sies om oss og det oppdraget Gud har kalt oss til?
Les 1 Pet 2,3. Hva mener Peter når han sier «For dere har smakt at Herren er
god»? Hvordan har du «smakt» Guds godhet?
Se deg om i menigheten din. Hva er det ved menigheten som gjør den og dere
som dens medlemmer interessante for dem som ikke vet noe om oss og det vi
tror på?
Lillebror Leo var tolv år da han druknet. Jeg var
fortapt uten ham. Jeg drakk og tok dop for å døyve
smerten. Jeg var ikke kristen da Leo døde, men han og
storebror Rene studerte Bibelen hos en mann i Adventistkirken
og ville bli døpt snart.
Leos begravelse var forferdelig, men hele menigheten kom, med et stort telt, stoler og mat. De
sang og trøstet.
Rene ble døpt kort etter begravelsen, men jeg sank bare dypere ned i stoffer og depresjon. En
kveld var jeg på en klubb sammen med min venn Rachidy. Vi drakk oss fulle og ble påkjørt på vei
hjem.
Noen uker senere snakket vi om ulykken. ”Bestefar sier at jeg er i live på grunn av deg,” sa
Rachidy. ”Hva får dere til å tro det”, sa jeg, ”du ble nesten drept på grunn av meg.”
”Bestefar tror på store ånder,” sa Rachidy. ”Han tror at en av dem ikke ville at du skulle dø.”
Vi ble sittende i taushet. Så sa jeg: ”Jeg må gå.”
Da jeg kom hjem, åpnet jeg Bibelen for første gang på lenge. ”Herre, jeg vil overgi meg til deg
slik Leo gjorde”, sa jeg.
De neste månedene leste jeg i Bibelen og var sammen med Gud hver dag. Jeg bestemte meg
for å bli adventist. Neste sabbat gikk jeg i kirken og fortalte at jeg ville bli døpt. En eldre herre sa:
”Det er flott, men du bør vite hva adventistene står for først. Vi begynner en møteserie i morgen.
Kan du ikke komme?”
Jeg gikk hver kveld, og da serien var slutt, fortalte jeg hjemme at jeg skulle bli døpt neste sabbat.
”Du kristen?” lo de.”
På sabbaten ba pastoren dem som skulle døpes, om å reise seg så menigheten kunne ønske oss
velkommen. ”Rene visste at du snakket sant”, sa mor senere. ”Han visste du kunne bli kristen, for
han ga aldri opp å be for deg.”
Mens jeg drakk, hadde jeg sluttet på skolen. Nå ville jeg ha en jobb og bidra til familiens økonomi,
men ingen ville ha en som ikke hadde fullført skolegangen.
En sabbat ba jeg i kirken: ”Herre, jeg har gjort mye dumt. Jeg ber ikke om så mye, bare en
jobb så jeg kan tjene til det daglige brød.”
Den kvelden sa et menighetsmedlem at jeg kunne få jobb i restauranten hans. Jeg arbeidet
hardt, og til slutt hadde jeg nok til å fortsette skolegangen.
Etter studiene fikk jeg en god jobb. Mine foreldre studerte Bibelen og skulle bli med i Adventistkirken,
men så døde far brått. Og jeg oppdaget at jeg måtte gjøre ting Gud forbyr for å beholde
jobben.
Max Pierre var formann for Gabon
Adventist Mission i 1990-årene.