Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en
mengde synder (1 Pet 4,8).
Peters brev tar også opp noen av den tids vanskelige sosiale spørsmål. Hvordan skal
kristne forholde seg til undertrykkende og korrupte myndigheter. Dem var det jo
mest av den gangen, f.eks. Romerriket? Hva skrev Peter til leserne, og hva er budskapet
til oss i dag?
Hvordan bør troende slaver opptre når deres herre behandler dem hardt og urettferdig?
I vår tid har vi andre betingelser på arbeidsmarkedet enn i det første århundre
og forholdet mellom tjenestefolk og herrene deres er forskjellig. Men de som må
arbeide under urimelige sjefer, kan sikkert kjenne seg igjen i det Peter sier. Det er interessant
at han peker på Jesus og hans reaksjon på dårlig behandling som eksempel
på hvordan vi bør forholde oss når vi kommer i samme situasjon (1 Pet 2,21–24).
Hvordan bør ektefolk omgås hverandre, spesielt når de ikke har samme livssyn?
Og hvordan bør kristne forholde seg til storsamfunnet når den sosiale og/eller politiske
orden kanskje er direkte korrupt og i strid med kristentroen?
Bibelen er en gammel bok, men tar likevel opp relevante spørsmål, for eksempel
forholdet mellom de kristne og myndighetene.
I noen tilfeller er det ganske opplagt. Åp 13 taler om en tid da det å rette seg etter
politiske myndigheter er å være ulydig mot Gud. I slike tilfeller er valget opplagt (se
torsdagens avsnitt).
Les1 Pet 2,13–17. Hva er Bibelens overordnede lære om hvordan vi skal forholde
oss til styresmaktene?
Romerrikets innbyggere kjente godt til statens negative sider. Den hadde vokst i
takt med ambisiøse menns bruk av militærmakt. Enhver motstand ble møtt med
vold. Systematisk tortur og korsfestelse var to av statens måter å straffe folk på. Den
romerske statsmakten var stinn av kameraderi og korrupsjon. Den herskende eliten
var arrogant og hensynsløs i sin maktutøvelse. Likevel ber Peter leserne om å akseptere
alle imperiets menneskelige institusjoner og deres makt, fra keiser til guvernør
(1 Pet 2,13–14).
Peters argument er at keisere og guvernører straffer dem som gjør urett og roser
dem som gjør rett (1 Pet 2,14). Når de gjør dette, fyller de en viktig rolle i samfunnet.
Og tross sine mange feil ga Romerriket stabilitet. Det ble slutt på krig. Makthaverne
dømte hardt, men dommen var tuftet på rettssikkerhetsprinsippet. Man bygget
veier og innførte et pengesystem som støttet det militære behov. Slik skapte Roma et
miljø hvor befolkningen kunne vokse og i mange tilfeller trives. Slik sett gir Peters
ord om myndighetene mening. Fullkomne myndigheter finnes ikke. Det gjaldt også
den som Peter og leserne hans levde under. Han sier at de kristne bør gå inn for å
være gode borgere. De må følge landets lover så langt som mulig, også om de lever
under alt annet enn fullkomne styresmakter.
Hvorfor skal de kristne være så gode samfunnsborgere som mulig, også når den
politiske situasjonen ikke er ideell? Hva kan du gjøre for å forbedre samfunnet,
iallfall litt?
Les1 Pet 2,18–23. Hvordan kan vi i dag forstå det vanskelige innholdet i disse
versene? Hva kan de lære oss?
En nærlesning av 1 Pet 2,18–23 viser at avsnittet ikke støtter slaveri. Teksten gir råd
om hvordan man skal forholde seg til det som man ikke kan gjøre noe med.
Ordet for «tjener» eller «slave» i 1 Pet 2,18 er oiketes og brukes om husslaver. Det
vanligste ordet for slave, doulos, er brukt i Ef 6,5. Der får slavene et lignende råd.
I Romerriket var slaver eiendeler. Deres herrer hadde absolutt kontroll over dem
og kunne behandle dem etter forgodtbefinnende. Slaver skaffet man seg på flere
vis: fiendestyrker, slavers barn eller dem som ble «solgt» for å dekke gjeld. Noen av
slavene fikk stort ansvar. Iblant styrte de eiernes landeiendommer. Andre tok seg av
eierens eiendom og næringsinteresser, og noen var lærere for sine herrers barn.
En slave kunne kjøpes fri. Da ble han kalt «frikjøpt». Paulus bruker dette uttrykket
for å vise hva Jesus har gjort for oss (Ef 1,7; Rom 3,24; Kol 1,14).
Mange av de første kristne var slaver. De var fanget i et system de ikke kunne
forandre. For dem som hadde harde og urimelige herrer, var det spesielt vanskelig.
Selv slaver med bedre herrer kunne komme ille ut. Peters ord til alle kristne slaver
er i tråd med andre uttalelser i NT. De skal underordne seg og holde ut slik Kristus
gjorde (1 Pet 2,18–20). Å lide for det gale man har gjort, er ikke noe stort. Nei, Kristi
ånd viser seg når de lider urettferdig. Og som Jesus skal heller ikke vi ta igjen eller
true når vi hånes. Vi skal overlate vår sak til Gud, som dømmer rettferdig (1 Pet
2,23).
Hvordan kan vi anvende Peters råd? Betyr det at vi aldri skal slåss for våre rettigheter?
Snakk om det i gruppen på sabbaten.
Les1 Pet 3,1–7. Hvilke omstendigheter tar Peter opp i dette avsnittet? Hva har
dette å si til ektefolk i dag?
Det er noe i teksten som gir leseren et hint om hva Peter drøfter i denne teksten. Han
skriver om ektemenn som «ikke vil tro på Ordet». Med andre ord beskriver han hva
som bør skje når en kristen kvinne har en ikke-kristen mann.
En kristen kvinne vil møte mange vanskeligheter i et ekteskap med en mann som
ikke deler hennes tro. Hva bør skje i slike tilfeller? Skal hun skille seg fra sin mann?
Peter (og Paulus) sier ikke at de skal forlate sine ektemenn som ikke tror (se 1 Kor
7,12–16). Nei, den som er gift med en ikke-troende, skal leve et eksemplarisk liv.
Kvinnene i Romerriket i det første århundre levde under ulike forhold, alt etter
hvor de bodde. Romerske kvinner hadde flere rettigheter når det gjaldt eiendom og
erstatning etter loven enn de fleste kvinnene som Peter skrev til. De fleste steder ble
kvinner holdt utenfor politikk og styre og stell. Peter oppfordrer kristne kvinner til
å følge gode prinsipper. Som renhet og gudsfrykt (1 Pet 3,2). En kristen kvinne bør
være mer opptatt av indre skjønnhet enn ytre stas og fjas (1 Pet 3,3–5). Hun opptrer
på en måte som gjør kristendommen tiltalende for den som lever tettest innpå henne:
hennes mann.
Mennene må ikke oppfatte det Peter sier som en godkjennelse av koneplageri. De
bør være hensynsfulle mot sine koner (1 Pet 3,7).
Peter tar opp et bestemt problem – kristne kvinner som er gift med ikke-troende
– men vi øyner også idealet for et sant ekteskap: Mann og kone skal støtte hverandre
gjensidig, være ærlige mot hverandre og dyrke Gud med sin livsførsel.
Paulus tar opp noen av problemstillingene i 1 Pet 2,11–3,7 flere steder. Hans syn
stemmer godt med det Peter skriver. For eksempel sier også Paulus at vi skal være
lydige mot myndighetene (Rom 13,1). De er innsatt av Gud og skaper frykt hos dem
som gjør ondt, ikke hos dem som gjør godt (Rom 13,3). Derfor bør man gi «alle det
du skylder dem. Betal skatt til den som skal ha skatt, toll til den som skal ha toll, vis
respekt for den som skal ha respekt, gi ære til den som skal ha ære» (Rom 13,7).
Paulus sier også at kvinner som er gift med ikke-troende, skal leve et eksemplarisk
liv. Da kommer kanskje mannen også til troen (1 Kor 7,12–16). Paulus’ tanker
om det kristne ekteskap preges av gjensidighet. Mannen skal elske sin kone slik
Kristus har elsket menigheten (Ef 5,25). Og slavene skal adlyde sine jordiske herrer
slik de ville adlyde Kristus (Ef 6,5).
Paulus var villig til å arbeide innenfor landets kulturelle rammer. Han forsto hva
det var ved kulturen som kunne endres. Men han så også noe ved kristendommen
som ville forvandle samfunnets menneskesyn. Verken Jesus, Peter eller Paulus grep
til politisk revolusjon for å forandre samfunnet. Endringene kunne komme, men bare
hvis gudfryktige mennesker gjennomsyret samfunnet.
Les Gal 3,27–29. Det er jo et teologisk utsagn, men hvilke sosiale følger kan teksten
ha for vår omgang med hverandre i lys av det Jesus har gjort for oss?
Både Peter og Paulus visste at samfunnet ikke er perfekt, og iblant syndig. De hadde
dårlige erfaringer med både verdslige og religiøse myndigheter. Likevel lærte de at
de troende burde innordne seg under myndighetene (1 Pet 2,13–17; Rom 13,1- 10).
De bør betale skatt og påta seg arbeidslivets forpliktelser. I den grad det var mulig,
skulle de være mønsterborgere.
LesApg 5,27–32. Hvordan rimer Peters ord om den lydigheten vi skylder myndighetene
(1 Pet 2,13–17) med det han og de andre apostlene gjorde den gangen?
De første kristnes fremgang førte til at Peter og Johannes ble arrestert (Apg 4,1–4).
De ble forhørt og fikk gå med en streng advarsel om at de skulle droppe forkynnelsen
(Apg 4,5–23). Kort etter ble de arrestert igjen og spurt hvorfor de ikke hadde
rettet seg etter pålegget (Apg 5,28). Peter svarte: «En skal lyde Gud mer enn
mennesker» (Apg 5,29).
Hvilken sannhet inneholder disse ordene?
Peter hyklet ikke og sa én ting, men gjorde noe annet. Da han måtte velge mellom
Guds og menneskers vilje, var valget enkelt. Selv om vi arbeider for sosial reform,
bør vi innordne oss og støtte opp om myndighetene. Når det står om moralske
spørsmål, bør vi engasjere oss i lovlige tiltak for å få til sosiale endringer som er i
tråd med Jesu verdier. Hvordan bør dette skje i praksis? Det kommer an på så mangt.
Men kravet om å være en god borger betyr ikke automatisk at en kristen skal la være
å prøve å forbedre samfunnet.
Les 3 Mos 19,18 og Matt 22,39. Hvordan kan budet om å elske vår neste som oss
selv, kreve at vi arbeider for forandringer når disse forandringene kan gjøre livet
bedre og mer rettferdig for vår neste?
Les i Alfa og Omega, bind 8: «Krisetimen nærmer seg», side 89–99 [GC 582–592];
«Vårt eneste sikre vern», side 100–107 [GC 593–602] og «Tider med trengsel», side
117–134 [GC 613–634].
Ellen G. White lærte at syvendedags-adventistene skulle være gode borgere og holde
landets lover. Folk skulle heller ikke uten videre bryte lokale søndagslover: De skal
holde sabbaten hellig etter budet, men de behøver ikke å bryte lover som forbyr
søndagsarbeid.
Men i ett tilfelle var hun tydelig på at man ikke skulle følge loven. Hvis en slave
hadde rømt fra sin herre, sa loven at slaven måtte sendes tilbake. Hun raste mot loven
og sa at adventistene ikke skulle holde den, uansett følger:
«Når menneskenes lover strir mot Guds ord og lov, skal vi rette oss etter sistnevnte,
koste hva det koste vil. Landets lov påbyr at vi overgir en slave til hans herre.
Den loven skal vi ikke holde, og vi må ta følgene av vårt lovbrudd. Slaven er ikke en
annen manns eiendom. Gud er hans rettmessige herre, og mennesker har ingen rett
til å ta hans verk i sine hender og si at han er hans.» – Testimonies for the Church,
bind 1, side 201, 202.
Forslag til samtale
Snakk sammen om svaret på spørsmålet i slutten av mandagens avsnitt om
dette: Bør vi aldri kjempe for våre rettigheter? Tenk også på dette: Hva er våre
rettigheter?
Nevn eksempler på kristne mennesker som har hatt en positiv innflytelse på
samfunnsutviklingen. Hva kan vi lære av disse historiene?
Nevn eksempler på at troende unnlot å avhjelpe samfunnets negative sider,
ga etter for ondene og bidro til å unnskylde dem? Hva kan vi lære av disse
historiene?
I 1 Pet 2,17 står det: «gi keiseren ære». Keiseren var trolig Nero. Han var en
av de mer avskyelige og korrupte i det som allerede var en korrupt og avskyelig
gruppe. Hva kan dette lære oss i dag? I begynnelsen av verset skrev Peter
«vis alle ære». Hvordan kan dette gjøre det lettere å forstå hva han mener?
Les 1 Pet 2,21–25 sammen. Hvordan kan man si at dette er evangeliet i et
nøtteskall? Hvilket håp gir det? Hva er det vi er kalt til å gjøre? Hvor godt følger
vi det som står her?
Sist uke traff vi Bienvevu, som nettopp hadde fått valget
mellom å følge Gud og beholde jobben. Denne uken
forteller han hvordan det gikk videre.
”Jeg står på bar bakke igjen!” tenkte jeg. Jeg var
ikke lei for at jeg hadde valgt å lyde Gud fremfor
å beholde jobben, men nå kunne jeg ikke forsørge mor,
nå som far var død. Jeg ba: ”Herre, hjelp meg å finne en
jobb som lar meg tjene deg.”
En natt fikk jeg en merkelig drøm. En mann talte til
meg. Jeg hørte ikke ordentlig etter. Da han skulle til å
gå, husket jeg fortellingen om Jakob og engelen. Han ville ikke la engelen gå før han velsignet
ham. Enn om dette var en engel? ”Ikke gå,” sa jeg. ”Hva vil du?” spurte han. Jeg kikket bak ham
og så en stor haug penger og dyre hus, biler og klær. ”Jeg vil bli rik,” sa jeg.
Mannen så bedrøvet på meg. ”Jeg har noe til deg, men du er ikke klar til å ta imot det”, sa han.
”Hva er det du vil gi meg?” spurte jeg, men jeg våknet og hørte ikke svaret.
Jeg knelte ned og ba: ”Gud, jeg vil ikke bli rik. Jeg vil det du vil for meg. Jeg er glad for at vår
adventistnabo talte til oss, og nå vil jeg nå andre. Hjelp meg å nå andre for deg.”
Kort tid senere begynte jeg å lære multimedieteknologi. Slik ville jeg tjene Gud og bygge opp
hans menighet.
Jeg kjøpte kamera og fotograferte brylluper og andre begivenheter i kirken. Med fortjenesten
kjøpte jeg flere kameraer og skaffet meg medarbeidere.
Jeg har laget videoer som er vist på TV. Gud har latt meg gi kirken et ansikt som folk begynner
å gjenkjenne. Målet er at vi omsider skal ha en adventistkanal. Jeg vil at alle i Gabon skal vite at
Jesus er glad i dem og døde for dem og snart kommer for å hente dem hjem.
En av de måtene menighetsmedlemmene når ut til folk på, er gjennom misjonsskolene våre. Vi
har bare én grunnskole og én videregående skole i landet, og offeret 13. sabbat vil bidra til at vi
får bygget enda en videregående skole.
Med den nye skolen kan vi nå flere hundre ikke-kristne elever, engasjere elevene i arbeid for
lokalsamfunnet og gi kirken et godt fotfeste i Gabon, som man kan bygge videre på.
Libreville betyr ”fri by” og er
hovedstaden i Gabon. Byen ble
grunnlagt av frigitte slaver i 1949.
Klimaet i Gabon er alltid varmt og
fuktig.
Fransk er offisielt språk i Gabon.
Blant de andre språkene er fang,
myene, nzebi, bapounou/eschira
og kota.