For Herrens øyne følger de rettferdige, og hans øre lytter til deres bønn. Men
Herrens ansikt er vendt mot dem som gjør det onde (1 Pet 3,12)
Bibelens forfattere visste hva synd var.
Det var vel ikke til å unngå? Verden er full av syndens følger. Dessuten kjente de
også sin egen syndighet (se 1 Tim 1,15). De visste hvor alvorlig den var. Se bare på
hva som skulle til for å løse syndens problem: Kristi kors. Så syndig er synden.
Men Bibelens forfattere visste også at Kristus kan forvandle vårt liv og gjøre oss
til nye mennesker i ham.
Denne uken fortsetter Peter der han slapp og taler om det nye livet som vi har i
Kristus når vi har overgitt oss til ham og er døpt. Andre legger merke til forandringen.
Peter sier ikke at endringen alltid er enkel. Han påpeker at vi må lide i kroppen
(1 Pet 4,1) for å få den seieren som vi er lovet.
Dette temaet gjennomsyrer Bibelen: kjærligheten i den troendes liv. «Kjærligheten
skjuler en mengde synder», sier han (1 Pet 4,8). Når vi elsker og når vi tilgir,
gjenspeiler vi hva Jesus har gjort og fortsatt gjør for oss.
Les1 Pet 3,8–12. Hva er det Peter vil ha sagt om kristenlivet? Hva gjentar han som
alt er nevnt i 1 Pet 2,20–21?
Først sier Peter at de skal «ha samme sinn» (homophrones). Ikke det at skal tenke,
handle og tro helt likt. Det beste eksemplet på denne tanken finner vi i 1 Kor
12,1–26. Her sier Paulus at kroppen er bygd opp av deler. Hender er ikke øyne, men
begge hører kroppen til. Kirken består også av personer med ulike åndelige gaver.
De arbeider sammen for å skape et fellesskap.
En slik enhet er ikke noen selvfølge. Det har kirkehistorien vist. Så Peter advarer
de troende mot uenigheter. Han forteller også hvordan de kan åpenbare dette fellesskapet.
De må vise medfølelse (1 Pet 3,8). Når én lider, lider de andre også. Når en annen
kristen er glad, gleder andre seg med ham (se 1 Kor 12,26). Medfølelsen gjør at vi
kan se ting med andres øyne. Dette er et viktig skritt mot enhet. Peter sier vi skal
vise «søskenkjærlighet» (1 Pet 3,8). Jesus hevdet at man kan kjenne hans disipler på
at de elsker hverandre (Joh 13,35). Peter sier også at troende mennesker har hjertelag
(1 Pet 3,8). De har medfølelse med hverandres vanskeligheter og svakheter.
«Korsfest selvet. Akt andre høyere enn dere selv. På den måten kan dere oppnå
enhet med Kristus. Overfor det himmelske univers og overfor menigheten og verden
kan dere da bære et urokkelig vitnesbyrd om at dere er Guds sønner og døtre. Gud
blir herliggjort ved det eksempel dere gir.» – Testimonies for the Church, bind 9, side
188.
Hvor ofte gjør vi som Peter sier, spesielt når det gjelder å ikke gjengjelde «ondt
med ondt» (1 Pet 3,9)? Hva slags død fra selvet må vi oppleve for å oppfylle disse
ordene? Hvordan kan vi få en slik død? (Se Gal 2,20.)
Ja, Jesus døde for våre synder. Vårt håp om frelse finnes utelukkende i ham og
hans rettferdighet. Den dekker oss og gjør at vi regnes som rettferdige i Guds øyne.
Takket være Jesus tar Gud imot deg «som om du ikke hadde syndet.» – Veien til
Kristus, side 73 [SC 62]
Men Guds nåde er ikke bare en erklæring om at våre synder er tilgitt. Gud gir
også kraft til å seire over synd.
Det er brukt et gresk ord i 1 Pet 3,18 som understreker hvor altomfattende Jesu offer
er. Ordet er hapax og betyr «en gang for alle». Peter bruker hapax for å understreke
hvor dyptgripende Jesu lidelse og død er for oss.
Ordet «siden» i 1 Pet 4,1 forbinder 1 Pet 4,1–2 med det som står i 1 Pet 3,18–22.
Der påpekte Peter at Kristus led for våre synder slik at han kan føre oss til Gud
(1 Pet 3,18) og at «dåpen ... nå frelser også dere» (1 Pet 3,21).
Dåpen er kanskje den beste rammen for vår forståelse av setningen: «Den som har
lidd i kroppen, har gjort seg ferdig med synden» (1 Pet 4,1). I dåpen får vi del i Jesu
lidelse, død og oppstandelse. De troende har valgt «ikke lenger [å] leve etter menneskelige
lyster, men etter Guds vilje den tiden [de] har igjen å leve i kroppen» (1 Pet
4,2). Dette forutsetter at vi daglig overgir selvet til Herren og korsfester «kjøttet med
dets lidenskaper og begjær» (Gal 5,24).
I Rom 6,1–11 skriver Paulus at vi er forent med Jesus i hans død og oppstandelse
gjennom dåpen. I dåpen døde vi bort fra synden. Nå må vi la døden bort fra synden
bli en realitet i vårt liv. Ordene om å «regne dere som døde for synden, men som
levende for Gud i Kristus Jesus» (Rom 6,11) er kristenlivets hemmelighet.
Når var siste gang du opplevde at du «led i kroppen» i kampen mot synden? Hva
sier dette om kristenlivet ditt?
I Kristus har vi et nytt liv, en ny begynnelse. Vi er født på ny. Dette må bety at vi vil
leve annerledes enn før. Hvem har vel ikke hørt om dem som har blitt som forvandlet
på grunn av Jesus og hans nåde?
Etter å ha talt om døden fra selvet og det nye livet vi har i Jesus (etter å ha blitt
døpt til hans død og oppstandelse) taler Peter om hva som blir annerledes.
Les1 Pet 4,3–6. Hva skjer i ens liv, og hvordan ser andre på disse forandringene?
De tre begrepene Peter brukte som er knyttet til alkoholmisbruk, er «utskeielser»,
«festing» og «fyll». I dag ville man sagt at det var slutt på festingen. Forandringen
hos troende mennesker burde få dem som har kjent dem før, til å «undre» seg over
at de ikke lenger er med på de samme utskeielsene (1 Pet 4,4). Her har man altså en
sjanse til å vitne for ikke-troende uten bruk av ord. En gudfryktig kristen kan være
et større vitnesbyrd enn all verdens prekener.
Hva sier Peter om dom i disse versene?
Som resten av Bibelen (Joh 5,29; 2 Kor 5,10; Hebr 9,27) understreker Peter at det
kommer en dag da det som er gjort i kroppen, skal frem for dommen (1 Pet 4:2). Han
sier at evangeliet ble «forkynt også for de døde» (1 Pet 4,6). Da de som nå er døde,
ennå levde, hadde de anledning til å oppleve Guds frelsende nåde. Dermed kan Gud
også dømme dem.
Hvor forskjellig er ditt liv fra da du ikke trodde på Jesus? Hva har Jesus betydd for
ditt liv?
To ord har klare seksuelle undertoner: «utskeielser» (aselgia, eller «sensualitet») og
«lyster» (epithumia, som betyr «begjær» eller «lyst»).
Men de kristne kan fort gi feil inntrykk av det seksuelle. Bibelen er ikke imot sex.
Tvert imot: Gud skapte seksualiteten som en stor velsignelse. Den fantes allerede
i Edens hage. «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin
kvinne, og de to skal være én kropp. Begge var nakne, både mannen og kvinnen, og
de skammet seg ikke for hverandre» (1 Mos 2,24–25). Seksualiteten skulle være med
og forene mann og kone i et livslangt forhold som er den beste bakgrunnen et barn
kan ha. Og denne nærheten skulle være et bilde på det Gud også ønsker med sitt folk
(se Jer 3; Esek 16; Hos 1–3).
I ekteskapet er seksualiteten en stor velsignelse. I feil sammenheng kan den være
en av de mest destruktive kreftene verden kjenner. Følgene av disse syndene er
uoverskuelige. Alt for mange liv er ødelagt fordi denne store gaven er blitt misbrukt.
Man trenger ikke Bibelen for å finne historier om den smerte og lidelse som disse
syndene har ført til.
Men vi må være forsiktige, vi også. Slik synd kan ha veldig negative følger, og
storsamfunnet misliker det. Men synd er synd, og Kristi død dekker også seksuell
synd. Som kristen må du være forsiktig. «Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil
du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror» (Luk 6,42).
Allerede på Peters tid levde de kristne i forventning om Jesu snare komme og
verdens ende. Dette vet vi, for han skriver «Slutten på alle ting er nær. Vær derfor
sindige og edru, så dere kan be» (1 Pet 4,9). Med andre ord: Vær beredt på enden.
Og for hver enkelt av oss er «enden» aldri lenger unna enn øyeblikket etter vår død.
Vi lukker øynene i døden, og enten det går tusener av år eller bare noen få dager, vil
Jesu annet komme og verdens ende være det neste vi opplever.
Hvordan sier Peter at vi skal leve fordi «slutten på alle ting er nær»? Se 1 Pet
4,7–11.
Vi skal være sindige og edru og «elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler
en mengde synder» (1 Pet 4,8).
Hvordan skal det forstås? Hvordan skjuler kjærligheten synd? Vi finner et hint
i den teksten Peter siterer, Ordsp 10,12: «Hat vekker splid, men kjærlighet skjuler
alle synder.» Når vi elsker hverandre, er det lettere å tilgi dem som har krenket oss.
Kristi kjærlighet får ham til å tilgi oss. Vår kjærlighet bør få oss til å tilgi andre. Der
det er mye kjærlighet, vil overtramp lettere bli glemt.
Peter var enig med Jesus og Paulus, som sammenfatter hele loven i plikten til å elske
Gud av hele vårt hjerte og vår neste som oss selv (Matt 22,34–39; Rom 13,8- 10).
Peter sier også at vi skal være gjestfrie. Jesu gjenkomst står for døren, men vi
bør ikke unngå sosiale relasjoner av den grunn. Og når vi taler, må vi gjøre det som
mennesker som taler Guds ord. Det er alvorlige tider, så vi må formidle åndelige
sannheter på en seriøs måte.
«Kjærligheten skjuler en mengde synder.» Hvem har syndet mot deg? Hvordan
kan du vise den kjærligheten som må til for å «skjule» synden? Hvorfor er det til
din egen fordel å gjøre det?
«Den kjærlighet som er tålmodig og velvillig, vil ikke blåse opp en ubetenksomhet
til en utilgivelig forbrytelse. Den slår heller ikke mynt på andres feiltrinn. Skriften
lærer at de feilende skal behandles forsiktig og med omtanke. Gjøres det riktig, kan
den som tilsynelatende er forherdet, vinnes for Kristus. Jesu kjærlighet skjuler en
mengde synder. Hans nåde får oss aldri til å avsløre en annens feil med mindre det
er helt nødvendig.» – Counsels to Parents, Teachers, and Students, side 267.
Tenk
på Jesus og kvinnen som ble grepet i utroskap (Joh 8,1–11). Det er sant at det er en
syndig kvinne Jesus viser nåde mot. Men det er noe mer her. De religiøse lederne
hadde kommet til Jesus med kvinnen. Hvorfor skrev han «de skjulte syndene i deres
eget liv» (Alfa og Omega, bind 5, side 24 [DA 461]) i sanden? Der kunne jo ordene
fort bli borte? Hvorfor anklaget han dem ikke åpenlyst? Han kunne jo ha fortalt alle
hva han visste om deres synd. Kanskje var den større enn kvinnens synd. Jesus viste
dem at han var klar over hykleriet og ondskapen deres, men han ville ikke avsløre
den for andre. Kanskje prøvde Jesus å trenge gjennom til dem. Han viste dem at
han var klar over deres planer og ga dem en mulighet til å bli frelst. Dette bør vi ha i
mente når vi må konfrontere dem som har syndet.
Spørsmål til drøftelse
Tenk på forskjellen mellom enhet og ensartethet. Finnes det områder der vi
må tenke helt likt for å fungere som menighet? Hva dreier det seg i så fall om,
og hvordan kan vi finne denne nødvendige ensartetheten? På hvilke områder
er et mangfold av meninger ikke bare uskadelig, men direkte nyttig?
Hva er din erfaring med å «lide i kroppen» for å avstå fra synd? Hva innebærer
det? Betyr Guds kraft til å forandre oss uten videre at vi ikke behøver å lide i
kroppen for å vinne seier? Hvorfor ikke, i tilfelle?
Tenk på alle som har fått livet ødelagt av alkohol. Hva kan kirken gjøre for å
hjelpe andre å innse faren ved denne giften? Hva kan vi gjøre for at våre unge
skal være klar over at det er farlig å eksperimentere med et stoff som kan
påføre dem slike skader?
Joyces ansikt var fylt av tårer. Jeg hadde bedt henne
komme til kontoret for å få vite hvorfor det gikk så
dårlig på skolen.
”Jeg har et barn,” sa 16-åringen omsider. ”Han gråter
hele natten, og jeg har ikke tid til lekser.”
Mitt hjerte smeltet. ”Er det noen som kan hjelpe
deg?”
”Bare mor, lærer, men hun vil ikke. Hun sier jeg får
klare meg selv siden jeg ville beholde barnet.”
”Nei, du er ikke alene, Joyce. Jeg vil hjelpe deg. Du
tror ikke på Jesus, men han elsker deg og det lille barnet,
og han kan hjelpe deg. Vil du la ham gjøre det?”
Joyce nikket, og den dagen begynte en reise som
skulle gi henne et nytt liv. Hun studerte Bibelen med
kapellanen, og jeg forklarte hvordan hun skulle ta seg av
barnet.
Etter mye bønn besøkte jeg Joyces mor. Hun var høflig,
men sikker på at hun hadde rett. Vi pratet en stund,
og da jeg skulle gå, fikk jeg fortelle om min egen mor:
”Mor fikk et barn før hun ble gift,” sa jeg. ”Det var veldig vanskelig for henne, men ikke
verdens ende. Hun ble til slutt gift og fikk flere barn. Din datter gjorde en feil, men hun er lei seg.
Hun gjør alt hun kan for seg selv og gutten. Men hun trenger deg. Det gjør de, begge to.”
Det tok tid, men Joyces mor og jeg ble venner, og hun fant noen som kunne hjelpe med barnepass,
så datteren kunne klare skolen.
En dag kom Joyce og sa hun hadde en overraskelse til meg: ”Jeg har overgitt meg til Jesus og
vil bli døpt!” sa hun glad. Jeg holdt på å sprenges av glede. Jeg var så glad på hennes vegne og for
at jeg hadde fått være med og hjelpe henne å gjenvinne håpet og lykken.
Vår oppgave på skolen er å hjelpe barna til å bli kjent med Jesus, så de kan bli hans disipler.
Ved Guds nåde har vi hjulpet mange, men vi kunne utrette mer hvis vi hadde enda en skole.
Offeret 13. sabbat dette kvartalet vil hjelpe oss å bygge enda en videregående skole i Gabon,
så flere kan nås for Jesus. Be for oss at Gud må velsigne sitt verk i Gabon.
Historikk: I 1990-åra startet en politiker
en uavhengig kirke i utkanten
av hovedstaden Libreville. Dette
var uvanlig i et land med få kristne
politikere.
Forsamlingen vokste fort og begynte
med bibelstudier. Da de fant ut
om sabbaten, lurte de på om det
var andre i landet som holdt den.
Noen oppdaget Adventistkirken
i Libreville, og flere medlemmer
dro for å granske den. Deretter ble
adventistenes leder i Gabon, Max
Pierre, bedt om å komme og fortelle
om adventistenes lære.
Nesten hele forsamlingen ble døpt,
og kirkebygningen ble en adventistkirke.