Det var jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et
eksempel, for at dere skulle følge i hans spor (1 Pet 2,21).
Forfølgelsene i kristendommens første århundrer er velkjent. Apostlenes gjerninger
gir oss glimt av hva som ventet kirken. Forfølgelser og lidelse er også en realitet for
de kristne Peter skriver til.
I første kapittel leser vi at «nå en kort tid, om så må være, har [dere] det tungt i
mange slags prøvelser. Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet
i ild. Troen, som er mye mer verdt, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet
og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg» (1 Pet 1,6–7). Noe av det siste
som sies i brevet, gjelder samme sak: «En kort tid må dere nok lide, men all nådes
Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi
dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn» (1 Pet 5,10).
I dette korte brevet er det ikke mindre enn tre lange avsnitt som tar opp lesernes
lidelse for Kristus (1 Pet 2,18–25; 1 Pet 3,13–21; 1 Pet 4,12–19). Så forfølgelsenes lidelser er et
viktig tema for Peter. Dette temaet tar vi opp nå.
Les1 Pet 1,6; 1 Pet 5,10. Hva taler Peter om, og hvordan skulle leserne forholde seg til
det som skjedde?
Bare det å være kristen kunne medføre en grusom død i kirkens første århundrer. Et
brev til keiser Trajan viser hvor prekær situasjonen var. Brevet var fra Plinius, guvernør
i Pontos og Bitynia (ca. 111–113), to av de regionene som er nevnt i 1 Pet 1,1.
Plinius skrev til Trajan og ba om veiledning. Hva skulle han gjøre med folk som
ble anklaget for å være kristne? Han sa at han hadde henrettet dem som insisterte på
at de var kristne. Andre sa at de hadde vært kristne før, men de var det ikke lenger.
Plinius lot dem bevise sin uskyld ved å brenne røkelse til statuer av Trajan og andre
guder og forbanne Jesus.
Det var sjelden en levende keiser ble tilbedt i Roma, men i den østlige delen av
riket, som 1 Pet ble sendt til, hadde keiserne tillatt og noen ganger oppfordret til bygging
av templer til sin ære. Noen av disse templene hadde egne prester og altere hvor
ofringene foregikk. Da Plinius fikk kristne mennesker til å vise sin lojalitet overfor
riket ved å ofre røkelse og tilbe en statue av keiseren, fulgte han en gammel praksis i
Lilleasia.
I det første århundret kunne det være virkelig farlig å være kristen. Spesielt under
Nero (54–68) og Domitian (81–96).
Men forfølgelsen som Peter beskriver, er av mer lokal art. Det er få konkrete
opplysninger om den forfølgelsen han omtaler i brevet, men det var kanskje falske
anklager (1 Pet 2,12) og skjellsord og bebreidelser (1 Pet 3,9; 1 Pet 4,14). Prøvelsene
var harde, men de later ikke til å ha ført til utbredt fengsling eller død, i hvert fall
ikke på den tiden. Men levde man som kristen, kom man på kant med store lag av
samfunnet, og man kunne få lide for sin tro. Så det var et alvorlig tema Peter tok opp
i sitt første brev.
Les1 Pet 3,13–22. Hvordan bør de forholde seg til dem som vil påføre dem lidelser
på grunn av deres kristentro? Hva er sammenhengen mellom Jesu lidelser og de
lidelsene som de troende opplever på grunn av troen?
Når Peter sier: «salige er dere om dere lider for rettferdighets skyld» (1 Pet 3,14),
minner det om Jesu ord: «Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for
himmelriket er deres» (Matt 5,10). Han sier at de ikke skal være redde for dem som
angriper dem, men holde Kristus hellig som Herre i hjertet (1 Pet 3,15). Dette vil
stagge frykten for dem som er imot dem.
Deretter sier han at de alltid bør kunne forklare sitt kristenhåp. Men de må gjøre
det på en fin måte, med saktmodighet og gudsfrykt (1 Pet 3,15–16).
Peter insisterer på at de må unngå å fremprovosere anklager. De må ha en ren
samvittighet (1 Pet 3,16). Dette er viktig, for da vil de som anklager dem, bli gjort til
skamme av den anklagedes ulastelige liv.
Den som lider fordi han har gjort noe galt, fortjener ikke ros (1 Pet 3,17). Det er
lidelse for å ha gjort godt som gjør forskjellen. «Det er bedre å lide, om Gud så vil,
når en gjør det gode, enn når en gjør det onde» (1 Pet 3,17).
Her bruker Peter Jesus som eksempel. Kristus led for sin rettferdighet. Hans
hellige og rene liv var en konstant irettesettelse av dem som hatet ham. Hvis det var
noen som hadde lidd fordi han gjorde det som var rett, så var det Jesus.
Men hans lidelse var også eneste vei til frelse. Han døde i stedet for syndere («den
rettferdige for urettferdige» (1 Pet 3,18), slik at de som tror på ham, kan ha løftet om
evig liv.
Har du noen gang lidd fordi du hadde gjort det som var rett? Hva opplevde du, og
hva lærte du om hva det vil si å være en kristen og gjenspeile Kristi karakter?
Peter sier at det å bli forfulgt for å være kristen, er å få del i Kristi lidelser.
Forfølgelsen burde ikke overraske dem. Tvert imot, som Paulus skrev: «Alle som
vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt» (2 Tim 3,12). «Da skal de
utlevere dere til forfølgelse og slå dere i hjel; ja, dere skal hates av alle folkeslag for
mitt navns skyld. Da skal mange falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre,»
sa Jesus (Matt 24,9–10).
Ellen G. White skrev: «Det samme vil skje med alle som lever gudfryktig i
Kristus Jesus. Forfølgelse og skjensel venter alle som er besjelt av Den hellige ånd.
Forfølgelsene kan veksle i form fra tid til annen, men den ånd som styrer dem, er
den samme som har slått i hjel Guds utvalgte helt fra Abels tid.» – Alfa og Omega,
bind 6, side 395 [AA 576].
LesÅp 12,17. Hva sier dette om muligheten for kristenforfølgelser i den siste tid?
For en trofast kristen kan forfølgelse alltid være en realitet. Og her advarer Peter
leserne om den «ildprøven» de sto overfor.
Ild er et godt bilde. Ilden kan ødelegge, men den kan også rense bort urenheter.
Det kommer an på hva som brenner. Hus ødelegges av ild. Sølv og gull renses med
ild. Man bør aldri utsette seg for forfølgelse med vilje, men Gud kan la noe godt
komme ut av det. Så Peter forteller leserne sine, og oss: Forfølgelse er et onde, men
la det ikke ta motet fra deg som om det var noe uventet. Gå frem i tro.
Hva kan vi gjøre for å oppmuntre og hjelpe dem som lider for sin tro?
Alle disse stedene sies det at dommen begynner med Guds folk. Peter forbinder også
lesernes lidelser med Guds dom. De lidelsene som hans kristne lesere opplever, kan
være intet mindre enn Guds dom, som begynner med Guds hus. «Derfor skal de
som lider etter Guds vilje, overgi sin sjel til den trofaste Skaperen og gjøre det gode»
(1 Pet 4,19).
LesLuk 18,1–8. Hvordan kan dette gi oss en bedre forståelse av Guds dom?
I bibelsk tid var dom som regel noe etterlengtet. Bildet av den fattige enken i Luk
18,1–8 oppsummerer en utbredt holdning til dom. Enken vet at hun får sin rett om
hun bare kan finne en dommer som vil høre saken hennes. Hun har verken penger
eller status til å få sin sak hørt, men hun overtaler dommeren til å høre den og gi
henne det hun har rett på. «Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de
som roper til ham dag og natt?» (Luk 18,7). Synden førte det onde inn i verden, og
Guds folk gjennom alle tider har lengtet etter at han skal rette opp alt igjen.
«Hvem skulle ikke frykte deg, Herre, og ære ditt navn? For du alene er hellig.
Alle folkeslag skal komme og tilbe for ditt ansikt, fordi dine rettferdige dommer er
blitt åpenbart» (Åp 15,4).
Tenk på alt det onde i verden som har gått ustraffet hen og fremdeles gjør det.
Så hvorfor er begrepet rettferd og Guds rettferdige dom så viktig for oss? Hvilket
håp gir det å vite at rettferdigheten skal skje?
Vi har sett at Peter skrev til troende som led for sin tro. Og kirkehistorien viser at det
bare ble verre en god stund. Det var nok mange kristne som fant trøst og oppmuntring
i det Peter skrev. Og mange gjør det også i dag.
Hvorfor lidelse? Det er et gammelt spørsmål. I Jobs bok er lidelsen et viktig tema.
Hvis det var noen, bortsett fra Jesus, som ikke led «for mord, tyveri eller annen
ugjerning, eller for å ha blandet seg opp i andres saker» (1 Pet 4,15), så var det Job.
Gud sa jo: «Så la du vel merke til min tjener Job? På jorden finnes ingen som ham,
en from og rettskaffen mann som frykter Gud og unngår alt ondt» (Job 1,8). Men se
hvordan det gikk med Job, ikke fordi han var ond, men fordi han var god!
Kort sagt: Vi lider fordi vi står midt oppe i striden mellom Kristus og Satan. Dette er
ikke bare en metafor eller et symbol på det gode og det onde i vår natur. En virkelig
djevel og en virkelig Jesus utkjemper en reell kamp om mennesket.
Les1 Pet 4,19. Hvordan kan Peters brev være til hjelp i det vi sliter med nå?
Når vi lider, og spesielt når lidelsen ikke er en direkte følge av vår ondskap, stiller vi
oss spørsmålet som Job hadde stilt seg, om og om igjen: Hvorfor? Og vi får nesten
aldri svar. Som Peter sier det: Midt i lidelsen kan vi ikke annet enn overgi oss til Gud
og stole på ham, «den trofaste Skaperen» og fortsette å «gjøre det gode» (1 Pet 4,19).
Hvorfor er det å kjenne Guds vesen, å ha vissheten om hans godhet og kjærlighet
til deg personlig, så viktig, spesielt i lidelsen? Hvordan kan vi lære Gud og hans
kjærlighet bedre å kjenne?
Søndagens avsnitt tok opp forfølgelsene som kristne møter. Her er et lengre utdrag
av brevet til keiseren om de kristnes lidelser i de første århundrene: «… den metoden
jeg har fulgt mot dem som har blitt angitt som kristne, er som følger: Jeg forhørte
dem om de var kristne. Hvis de tilsto, gjentok jeg spørsmålet to ganger og tilføyde
trusselen om dødsstraff. Hvis de fremdeles sto på sitt, ga jeg ordre til at de skulle
avrettes. For uansett trosbekjennelsens art kunne jeg iallfall ikke være i tvil om at
ringeakt for retten og innbitt stahet fortjente sin straff.
De som nektet for at de var kristne eller hadde vært det, måtte gjenta etter meg
når jeg påkalte gudene. Med vin og røkelse tilba de ditt bilde (som jeg hadde hentet
frem for anledningen, sammen med andre gudebilder). Når de til slutt forbannet
Kristus (noe det sies at man ikke kan få sanne kristne til å gjøre), syntes jeg det var
i orden å la dem gå. Andre som informanten navnga, sa først at de var kristne, men
så nektet de for det: Jo da, de hadde tilhørt den troen, men de hadde forlatt den, noen
for tre år siden, andre for mange år siden, og noen for hele 25 år siden. Alle disse
tilba din statue og bilder av gudene, og de forbannet Kristus.» – Pliny Letters (London,
1915), bok 10:96 (bind 2, side 401–403).
Forslag til samtale
Hva var det viktigste spørsmålet de kristne ble stilt, slik det går frem av
Plinius’ brev? Hvilke paralleller er det med det som skal skje i de siste dager,
slik det går frem av den tredje engels budskap i Åp 14,9–12? Hva sier dette
om noen av de grunnleggende spørsmål i den store konflikten?
«De som holder Guds lov i hevd, får skylden for straffedommene som rammer
verden, og de får også skylden for de forferdelige naturkatastrofer og
for den konflikt og vold som fyller jorden med sorg og smerte. Virkningen av
den siste advarselen gjør de gudløse rasende. De er forbitret på alle som har
tatt imot budskapet, og Satan vil intensivere hatet og forfølgelsen.» – Alfa og
Omega, bind 8, side 118 [GC 614]. Vi vet ikke når alt dette vil skje, men vi kan
alltid være klar til å møte motgang for vår tro, uansett hvilken form motstanden
tar. Hvordan? Hva er nøkkelen til å være forberedt?
Jeg er rektor ved adventistenes videregående skole i
Libreville, Gabon. Skolen er som et sykehus. De syke
kommer til akuttmottaket. Når barna i byen legger seg til
dårlige vaner, hender det ofte at foreldrene kommer til
oss med dem. Vi tilbyr god utdanning og helbredelse via
den store legen.
En av dem vi hjalp, var en ung mann som het Mapikoud.
Han drakk og tok stoffer i stor stil. Han var 18 år
og bare i 7. klasse fordi han måtte gå om så mange klasser.
Foreldrene kom en dag og ba om å få snakke med
meg. ”Vi har gjort vårt beste for å hjelpe ham,” sa de. ”Men nå vet vi ikke hva vi skal gjøre. Han
går til grunne hvis han ikke forandrer seg. Naboene sa at dere har snille lærere og gir god utdanning.
Den offentlige skolen er gratis, men vi vil gjerne betale hvis dere kan hjelpe ham.”
Vi tok inn Mapikoud og snakket med ham: ”Du kan få orden på livet ditt, Mapikoud,” sa vi.
”Det vil kreve mye av deg, men hvis du vil og gjør din del, skal vi støtte deg hele veien. Du vet
hva som skjer med dem som drikker og tar dop. Du kan velge en god fremtid.”
Kapellanen og jeg studerte Bibelen og ba med Mapikoud hver eneste dag. Dette var helt nytt
for ham, for han kjente ikke Kristus da han kom til skolen.
Vi ga Mapikoud tips om sunne valg og ga ham ansvar. Han fikk være klasserådsformann. Etter
hvert begynte han å vokse, både faglig, emosjonelt og åndelig. Han sluttet med fyll og stoffer
og overga seg til Jesus. Foreldrene var så glade for det som hadde skjedd med gutten at de også
sendte lillebroren til oss.
Noe lignende skjedde med 19-åringen Moukala. Han var bare i niende, for han hadde også gått
om så mange klasser. Foreldrene hans ba oss hjelpe ham å slutte med tobakk og alkohol.
Vi tok imot Moukala i kjærlighet og hjalp ham å komme til Jesus. Foreldrene var så glade
for fremgangen hans at de også sendte søsteren til oss. Begge har blitt glade i Jesus og går fast i
kirken.
Gabon ble uavhengig 17. august
1960.
Gabon er rikt på tømmer, olje,
mangan og jern.
Tre fjerdedeler av landet er dekket
av regnskog. Gabon har noen av
verdens største naturparker.