Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere (1 Pet 5,7).
Studier av voksende menigheter peker nesten alltid på betydningen av en god
ledelse. Dette lederskapet finner sin visjon i Gud og hans Ord og gir alle i menigheten
mulighet til å bruke sine åndelige gaver i misjonsbefalingens tjeneste.
Men det er utfordrende å skulle lede en menighet. Det er ofte frivillige som gir av
sin tid til å arbeide for menigheten, selv om de allerede er travelt opptatte mennesker.
Medlemmene kan «stemme med føttene» og slutte å komme hvis det skjer noe
som de ikke kan støtte. En god kristen leder må også være et åndelig menneske. Og
vi må ikke glemme at Peter skriver til menigheter som opplever forfølgelse. Kirkens
ledelse er spesielt utsatt i slike tider. Hvem kan håndtere en slik oppgave?
I slutten av brevet tar Peter opp hva lederskap betyr på lokalplanet. Her skriver
han om noe av det som må kjennetegne både ledere og medlemmer. Det er like relevant
i vår tid.
Det er en stor velsignelse fra Gud når en stor gruppe mennesker blir troende og slutter
seg til kirken. Men rask vekst kan gi problemer.
Apg 1–5 forteller om Den hellige ånds ledelse og at mange ble kristne. Apg 6,1–6
viser resultatet: Gruppen ble for stor for lederne. Ting måtte gjøres for å håndtere
menighetens liv fra dag til dag.
Det som avslørte svakheten i organisasjonsstrukturen, var en klage om diskriminering.
Den gresktalende gruppen klaget over at deres enker ble oversett under
den daglige utdelingen av mat. Derfor ble en gruppe diakoner satt til å hjelpe de tolv
apostlene med å forvalte kirkens ressurser.
Det er sant at den første menighet ble ledet av Den hellige ånd på en spesiell måte.
Men likevel trengte man menighetsstrukturer. En gruppe kirkeledere man trengte
svært tidlig, var de eldste. De var til stede i alle lokale menigheter. Når Paulus og
Barnabas startet grupper der folk ennå ikke hadde hørt om Jesus, utnevnte de eldste
til å lede de nye gruppene (Apg 14,23).
De eldste fikk mange oppgaver i urkirken. De var ledere i den lokale menighet, og
det hendte at de underviste de nyomvendte. De forkynte og tok seg av gruppens ve
og vel (Apg 15,6; 1 Tim 5,17; 1 Pet 5,2).
Hvordan kan du samarbeide bedre med lederne i din menighet, selv om dere kan
være uenige om ting?
Les1 Pet 5,1–4. Hva bør være ledernes holdning til sine oppgaver i kirken? Hva
kan disse prinsippene ha å si for oss alle, uansett oppgaver?
Peter innleder sin veiledning til de eldste med å si at han også er en eldste. Han
nevner to ting om seg selv: Han er et vitne om Kristi lidelser, og han forventer å få
del i herligheten som skal åpenbares. Her understreker Peter det første kjennetegnet
ved en eldste: han skal forstå betydningen av Kristi død for vår skyld og det store
håpet han tilbyr oss.
Peter sammenligner den eldste med en gjeter som passer Guds flokk. Når han
sammenligner en kirke med sauer, tyder det på at medlemmene noen ganger kan gå
på egen hånd. Derfor trenger de gjeteren til å føre dem tilbake til flokken, så de kan
arbeide i harmoni med den. Den eldste skal også fungere som et eksempel på kristen
adferd.
Ledere i menigheten må være like tålmodige med medlemmene som gjetere er med
sauene. De eldste må samle dem til andakt og dele budskapet om Jesus med dem
som trenger å bli kjent med ham og hans frelse.
Peter sier også at de eldste skal ha tilsyn med menigheten av fri vilje og ikke av
tvang. Det er ikke alltid lett å finne folk som vil påta seg utfordringene med å være
ledere i kirken. Dette merker man i valgkomiteer. For at en menighet skal fungere
godt, er det en rekke oppgaver som må utføres. Det er flere grunner til at mange
kvier seg for å påta seg lederroller. Noen av rollene krever mye tid, og folk som egner
seg til slike oppgaver, kan ha mange forpliktelser allerede. Andre føler at de ikke
er kvalifisert for rollen. Men Peter sier at hvis vi blir spurt, bør vi påta oss lederskap
når det overhodet er mulig.
Les1 Pet 5,3 og Matt 20,24–28. Her finner vi viktige prinsipper for kristne ledere.
Hvilke?
Nøkkelordet i 1 Pet 5,3 er katakurieuontes. Ordet er også brukt i Matt 20,25 og betyr
å «utøve herredømme» eller være «herre» over noen. Budskapet til de eldste i 1 Pet
5,3 gjenspeiler Jesu ord i Matt 20,25.
Matt 20,20–23 er sammenhengen for Jesu uttalelser i de neste versene. Mor til
Jakob og Johannes hadde kommet til Jesus med et ønske: At den ene sønnen hennes
måtte få sitte på høyre og den andre på venstre side av Jesus når han opprettet sitt
rike.
«Jesus er mild og overbærende mot dem. Han kritiserer dem ikke for deres egenkjærlighet
ved å søke fortrinn fremfor de andre. Han leser deres tanker og kjenner
deres dype hengivenhet for ham. Deres kjærlighet er ikke bare en menneskelig hengivenhet.
Selv om den er smittet av jordiskhet fordi den flyter gjennom menneskelige
kanaler, strømmer den ut fra hans egen kjærlighets frelsende kilde. Han vil ikke
irettesette, men forklare og rense.» – Alfa og Omega, bind 5, side 100 [DA 548].
Jesus forklarer at denne æresbevisningen gis av Faderen, ikke av ham. Men så
forklarer han at en av de store forskjellene på Guds rike og hedningelandene er den
typen leder som skal finnes i hans rike. De som vil være ledere i det riket hvor Jesus
er konge, må bli tjenere, for lederne i Jesu rike skal være som Jesus. «Slik er heller
ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv
som løsepenge for mange» (Matt 20,28).
Det er det samme idealet som Peter kaller kirkens ledere til: den overgivelsen og
selvfornektelsen som vi ser hos Jesus.
Les Fil 2,4–8. Hvordan stemmer Paulus’ skildring med det Peter skrev? Hvordan
kan vi leve opp til det vi oppfordres til her?
Samfunnet var svært lagdelt i oldtiden. Den herskende eliten hadde det vi i dag ville
kalt en «dominerende stilling». Rundt dem sto folk av lavere rang, og lavest av alle
sto slavene. Man forventet at de av lavere rang viste ydmykhet overfor dem av en
høyere rang. Det greske ordet for ydmykhet rommer «beskjeden», «ubetydelig»,
«svak» og «fattig». Det beskriver folk uten status og makt i samfunnet. I verden
utenfor jødedommen og kristendommen ble ordet ydmyk forbundet med dem av lav
status. Å opptre ydmykt var ikke noe man fikk ros for hvis man var en fri mann.
Les1 Pet 5,5–7. Hva er bemerkelsesverdig ved det Peter skrev i sitt brev, i lys av
den tid de levde i?
Bibelen har et annet syn på ydmykhet enn det som var vanlig i den tid og kultur som
Peter levde under. Han siterer Ordsp 3,34 fra Septuaginta (GT på gresk), et vers som
også siteres i Jak 4,6. GT ser det som en del av Guds verk i historien å ydmyke de
store og mektige (Jes 13,11; Jes 23,9; Job 40,11).
Den riktige innstillingen til Gud er ydmykhet. «Ydmyk dere da under Guds mektige
hånd, så han kan opphøye dere når tiden kommer» (1 Pet 5,6). Ydmykhet, ikke
stolthet, bør prege de troendes relasjoner, ikke bare til Gud, men til hverandre (1 Pet
5,5).
Kristne er klar over at de er syndere som er frelst av Guds nåde. Slik sett stiller
vi likt, og ved korset bør alle være ydmyke. Denne ydmykheten må vise seg i vår
omgang med andre, særlig dem vi har myndighet over. Ja, det er nok lett å være
ydmyk overfor Gud, Skaperen av himmel og jord. Og det er relativt enkelt å være
ydmyk overfor dem som står over oss, som har makt over oss og har «høyere» status
enn oss. Den virkelige prøven kommer når vi viser ydmykhet overfor dem som er
«under» oss og ikke har makt over oss. Det er den slags ydmykhet Peter taler om.
Hva er det ved korset som alltid bør gjøre det lett å være ydmyk?
Vi har sett at Peter skrev i en tid med forfølgelser. Temaet den store konflikt var ikke
abstrakt teologi for hans lesere. De opplevde det på kroppen på en måte som mange
av oss ikke har gjort.
Les1 Pet 5,8–10 og Åp 12,7–9. Hva sier disse tekstene om opprinnelsen til det
onde og Satans verk i vår verden?
Åpenbaringen viser at vi befinner oss i en kosmisk kamp mellom gode og onde
krefter. Jesus er anfører for de gode styrkene og blir kalt Guds ord, kongenes konge
og herrenes herre (Åp 19,13; Åp 19,16). Djevelen er anfører for ondskapens krefter. Han blir
også kalt Satan og avbildes som en drage (Åp 12,7–9; Åp 20,7–8). Populære media og
visse kristne benekter Satans eksistens, men djevelen er et mektig vesen som bare
har ondt i sinne for oss. Likevel: Til sist skal djevelen gå til grunne (Åp 20,9–10).
Peter undervurderer ikke den faren som djevelen utgjør. Han er som en brølende
løve som vil sluke alt han kan sluke (1 Pet 5,8). Peter sier også at leserne kan se djevelens
makt i det de lider. Men denne lidelsen skal ende i evig herlighet (1 Pet 5,10).
Les1 Pet 5,10 igjen. Hva sier Peter i dette verset?
Vi vet ikke akkurat hva deres prøvelser gikk ut på, men vi kan se det håpet som
Peter uttrykker. Jo, djevelen er virkelig nok. Kampen er reell, og våre lidelser er virkelige.
Men «all nådes Gud» har overvunnet djevelen. Takket være Jesus er seieren
sikret, uansett hva vi lider, hvis vi bare er trofaste – til døden (se Hebr 11,13–16).
Hvordan kan vi lære å holde ut i tro til siste slutt, uansett hva som hender oss?
Vi finner et godt eksempel på Jesu lederskap i det han gjorde under nattverden. Jesus
var fullt klar over hvem han var (Guds Sønn) og at han snart skulle vende tilbake
til sin Far (Joh 13,1). Etter måltidet vasket han disiplenes føtter. Så sa han: «Når jeg
som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske
hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også
dere gjøre» (Joh 13,14–15). Når Jesu etterfølgere vasker hverandres føtter, er det ikke
bare en gjentakelse av denne scenen. De minner hverandre om at man må bli som
en tjener for å kunne være en leder i Jesu rike. Disiplene skulle aldri komme til å
glemme at deres mester hadde vist slik ydmykhet, spesielt da det gikk opp for dem
hvem Jesus var. Det er heller ingen tvil om at Peter tenkte på dette da han oppfordret
kirkens eldste til ikke å gjøre seg til herre over andre, men kle seg i ydmykhet.
«Ved å påta seg å bli menneske, viste Jesus en ydmykhet som må forundre alle
tenkende vesener. Det ville ikke ha vært ydmykende å samtykke i å bli menneske,
hadde det ikke vært for den opphøyde stilling Kristus hadde før verden ble til. Vi må
åpne vårt sinn så vi kan fatte at Kristus la til side sitt kongeskrud og sin kongekrone
og høye stilling, og kledde sin guddom i menneskelighet, for at han skulle kunne
møte menneskene på det trinn de står og gi dem moralsk kraft til å bli Guds sønner
og døtre.
Den ydmykhet og saktmodighet som preget Kristi liv, vil vise seg hos dem som
lever slik Jesus levde» – Sons and Daughters of God, side 81.
Forslag til samtale
Jesus innledet sin virksomhet med en konfrontasjon med djevelen. Han var
svekket av 40 dagers faste, men klarte likevel å motstå djevelens fristelser
ved å sitere Skriften (Matt 4,1–11; Mark 1,12–13; Luk 4,1–13). Hva kan dette
lære oss om hvordan vi kan motstå djevelen i vårt eget liv?
Finn eksempler på at du har sett det som lot til å være sann ydmykhet hos
andre. Hva kan du lære av disse eksemplene?
Svar på dette spørsmålet i gruppen: Hvilke kvaliteter har en god kristen leder
utenom det som er nevnt i versene for denne uken? Hva kan disse egenskapene
ha felles med gode kvaliteter hos sekulære ledere? Hva er (kanskje)
forskjellig?
Hva vil du si til påstanden om at Satan ikke finnes, men bare er et symbol på
det onde i menneskets natur?
I 40 år drakk jeg meg nesten i hjel. Min kone ba for
meg i årevis før hun døde. Hun sa at Gud hadde noe
bedre til meg enn flasken. Men jeg skjøv henne og Gud
fra meg.
En kveld var jeg helt fortvilet. ”Jesus, jeg fortjener
ikke din hjelp, men ta denne avhengigheten fra meg.”
Mens jeg ba, hørte jeg en stemme som sa: ”Reis deg og
bli med meg.” Jeg tok på sko og gikk ut. Jeg fulgte stemmen ned veien til den sa: ”Se!” Foran
meg var et skilt: ”Syvendedags Adventistkirken”. ”Det er her du skal be.”
Jeg så folk i bygningen og satte meg på bakerste benk. En mann talte håp fra Guds ord. Det
kjentes godt, så jeg kom igjen til gudstjenesten dagen etter og neste fredagskveld.
Så kom stemmen igjen: ”Ikke bare sitt der. Gjør noe for Jesus!” Hva kan vel jeg, tenkte jeg.
Jeg er gammel og skrøpelig. Jeg ventet på stemmen, men den tidde.
Noen dager senere fikk jeg en idé. Jeg rasket sammen noe utstyr og ga meg til å gjøre rent i
kirken neste fredag. Da folk kom til møtet, hilste jeg på dem. De så rundt på den rene kirken og
lurte på når jeg tok over som vaktmester. ”Da Gud sa at det var jobben min,” sa jeg.
En uke senere fikk jeg en bijobb i byen. Stemmen kom igjen: ”Hvorfor er du her? Ser du ikke
at mitt hus er omgitt av høyt gress og busker?” Jeg hentet macheten min og ryddet rundt kirken til
den var godt synlig.
Jeg er gammel soldat, så jeg får en liten pensjon og kan ta meg av kirken gratis. Det er en
glede for meg.
Jeg skulle ha tatt bedre vare på meg selv i de 40 årene jeg drakk. Både synet og hørselen
skranter, og jeg er alltid trett. Men jeg er glad for hver dag. Gud har ført meg inn i sitt lys, og en
dag om ikke lenge skal han gi meg uforgjengelighet og udødelighet. Til da vil jeg tjene ham med
det som er igjen av krefter.
Jeg tok imot Jesus som frelser for ett år siden. Nå forteller jeg andre om ham, særlig alkoholikere
og dem som er fortvilet. Jeg sier at Gud har en plan om å skinne lys i mørket deres og at han
vil gjøre noe stort for dem hvis de vil høre hans ord.
Jeg var 83 da jeg vasket mitt første kirkevindu. Han kan også forme noe vakkert av ditt liv.
Dette kvartalet vil offeret 13. sabbat bidra til å bygge en videregående skole i Gabon. Mange
unge her i landet lider under stoffer og alkohol. Gi rundhåndet så de kan finne friheten og gleden
i Jesus.
Dette er første gang Gabon får del i et offer 13. sabbat.