På sin egen kropp bar han våre synder opp på treet, så vi skulle dø bort fra
syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår ble dere helbredet (1 Pet
2,24).
Vi har sett at Peter alltid peker på Jesus. Det gjennomsyrer alt han skriver, Jesus er
den røde tråden gjennom brevet.
Jesus er hovedtemaet helt fra den første linjen, hvor Peter sier at han er Jesu Kristi
apostel, hans utsending, til den siste, når han skriver: «Fred være med dere, alle som
er i Kristus» (1 Pet 5,14). Og i dette brevet taler han om at Jesus døde som vårt offer.
Han taler om alt det Jesus led og bruker hans holdning til lidelsen som eksempel for
oss. Han taler om Jesu oppstandelse og hva den betyr for oss. Dessuten taler han om
Jesus som Messias, christos, den «salvede», ja som den guddommelige Messias. I
1 Pet får vi altså flere beviser for Jesu guddommelige natur. Han som var Gud, kom
og levde og døde slik at vi kan ha håp og løfte om evig liv.
Denne uken skal vi gå tilbake gjennom 1 Pet og se nærmere på hva brevet åpenbarer
om Jesus.
Et av Bibelens overordnede temaer, kanskje det viktigste, er Guds verk for å
redde syndige mennesker. Helt fra Adams og Evas synd (1 Mos) til Babylons fall
(Åpenbaringen) viser Skriften at Guds verk består i å berge «de bortkomne» (Luk
19,10). Dette temaet finner vi også i 1 Pet.
Les1 Pet 1,18–19 og Kol 1,13–14. Hva betyr det å bli kjøpt fri, og hva har blod med
dette å gjøre?
1 Pet 1,18–19 skildrer betydningen av Jesu død på denne måten: «Dere vet at det ikke
var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble kjøpt fri … det var med Kristi
dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte.» Det er brukt to viktige bilder her:
forløsning og dyreofringer.
Forløsning er benyttet på flere måter i Bibelen. For eksempel skulle et førstefødt
esel (som ikke kunne ofres) og den førstefødte sønnen (2 Mos 34,19–20) kjøpes fri
ved å ofre et lam som erstatning. Penger kunne benyttes til å kjøpe tilbake (forløse)
ting man hadde solgt fordi man var fattig (3 Mos 25,25–26). Og fremfor alt kunne
en slave kjøpes fri (3 Mos 25,47–49). 1 Pet sier at det å kjøpe dem tilbake, forløse,
fra «det tomme livet dere overtok fra fedrene» (1 Pet 1,18), kostet intet mindre enn
«Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte» (1 Pet 1,19). Lammet er
selvfølgelig et bilde som fører tanken hen til dyreofringer.
Peter sammenligner altså Kristi død med et offerdyr som døde i gammeltestamentlig
tid. En synder hadde med en sau uten lyte til helligdommen. Der la han
hendene på dyret (3 Mos 4,32–33), som ble slaktet, og litt av blodet ble skvettet på
alteret. Resten ble helt ut ved foten av alteret (3 Mos 4,34). Offerdyrets død resulterte
i «soning» for den som kom med offeret (3 Mos 4,35). Peter sier at Jesus døde i vårt
sted og at hans død kjøpte oss fri fra vårt tidligere liv og den undergangen som ville
ha blitt følgen av det.
Vårt håp om frelse bygger altså på at en stedfortreder tok vår straff. Hva sier
dette om vår avhengighet av Gud?
Vi taler ofte om «Kristi lidelser». Uttrykket brukes som regel om det Jesus led i
siste del av sitt liv, som begynte med inntoget i Jerusalem. Peter taler også om Kristi
lidelse i disse dagene.
Jesu lidelse er av stor betydning. «På sin egen kropp bar han våre synder opp på
treet [en henvisning til korset, se også Apg 5,30], så vi skulle dø bort fra syndene og
leve for rettferdigheten» (1 Pet 2,24). Synd fører til død (Rom 5,12). Vi er syndere og
fortjener å dø. Men Jesus var uten synd (1 Pet 2,22) og døde i vårt sted. Denne byttehandelen
er frelsesplanen.
LesJes 53,1–12 igjen. Hva sier teksten at Jesus led mens han levde frelsesplanen
for vår skyld? Hva sier dette om Guds natur?
«Satan pinte Jesus med sine intense fristelser. Frelseren kunne ikke se gjennom
gravens porter. Han hadde ikke noe håp om at han skulle komme frem fra graven
som seierherre, eller at Faderen hadde godkjent hans offer. Han fryktet for at synden
var så utålelig for Gud at atskillelsen skulle vare evig. Kristus følte den angst som
synderen vil føle når nåden ikke lenger er tilgjengelig for den skyldige menneskehet.
Det som gjorde kalken så bitter og som knuste Guds Sønns hjerte, var følelsen
av synd, den synden som førte Guds vrede over ham fordi han var menneskenes
stedfortreder.» – Alfa og Omega, bind 5, side 307 [DA 753].
Hvordan bør vi ta imot det Kristus holdt ut for oss? Hvordan skal vi følge hans
eksempel, som 1 Pet 2,21 sier?
Vi har allerede sett at 1 Pet ble skrevet til dem som lider for sin tro på Jesus. Derfor
er det meget passende at Peter helt i begynnelsen av brevet styrer lesernes tanker
mot det håpet som venter dem. Kristenhåpet er et levende håp fordi det er et håp som
bunner i Jesu oppstandelse (1 Pet 1,3). Oppstandelsen betyr at vi kan se frem til en
arv i himmelen som ikke forgår eller visner (1 Pet 1,4). Med andre ord: Uansett hvor
ille det blir, så tenk på det som venter oss når det hele er overstått.
Ja, Jesu oppstandelse fra de døde er garantien for at vi også skal stå opp (1 Kor
15,20–21). «Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere
er fremdeles i deres synder,» skriver Paulus (1 Kor 15,17). Men da Jesus sto opp fra
de døde, viste han at han har makt til å overvinne døden. Kristenhåpet bunner altså
i en historisk hendelse: Kristi oppstandelse. Hans oppstandelse er garantien for vår
oppstandelse ved tidens ende.
Hva skulle vi ha gjort uten dette håpet og løftet? Alt det Kristus gjorde for oss,
kulminerer i løftet om oppstandelsen. Hva slags håp har vi uten det, når vi vet at de
døde sover en bevisstløs søvn i graven?
«For den kristne er døden bare en søvn, et øyeblikk i stillhet og mørke. Livet er
skjult med Kristus i Gud, og «når Kristus, deres liv, åpenbarer seg, da skal også dere
bli åpenbart i herlighet sammen med ham». Joh 8,51–52; Kol 3,4 … Ved hans gjenkomst
vil alle de dyrebare døde høre hans røst og oppstå til et herlig, udødelig liv»
– Alfa og Omega, bind 5, side 338 [DA 787].
Tenk på dødens tilsynelatende uunngåelighet. Den er så hard og nådeløs.
Hvorfor er da løftet om oppstandelsen så viktig for vår tro?
Vi har sett at et av de store vendepunktene i Jesu jordiske virke var da Peter svarte
på spørsmålet om hvem han var: «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (Matt
16,16). Ordet Kristus (christos på gresk) betyr «salvet», Messias. På hebraisk er det
mashiyach. Det kommer fra et rotord som betyr «å salve» og ble brukt i flere sammenhenger
i GT. Ett sted brukes det også om den hedenske kongen Kyros (se Jes
45,1).) Så da Peter kalte Jesus Kristus, benyttet han et ord som uttrykker et ideal,
med bakgrunn i GT.
Les følgende tekster fra GT som bruker ordet Messias eller salvet. Hva sier sammenhengen
om ordets betydning? Hvordan kan Peter ha oppfattet betegnelsen da
han kalte Jesus Messias?
Peter ble kanskje inspirert til å si at Jesus var Messias (Matt 16,16–17), men han
forsto ikke fullt ut hva det innebar. Han forsto ikke riktig hvem Messias var og hva
han skulle utrette.
Peter var ikke alene om misforståelsen. Folk i Israel hadde mange slags forestillinger
om Messias. I seg selv gir ikke bruken av ordet Messias eller salvet i tekstene
ovenfor noe fullstendig bilde.
Joh 7,42 sier litt om hva folk forventet av Messias: Han skulle være av Davids ætt
og fra byen Betlehem (Jes 11,1–16; Mi 5,2). Det stemte. Men folk flest trodde at en
Messias av Davids ætt skulle etterligne David: beseire jødenes fiender. Ingen forestilte
seg at Messias skulle bli korsfestet av romerne.
Da Peter skrev sine brev, hadde han fått en klarere forestilling om Jesus som Messias
(han kalte Jesus Kristus 15 ganger i 1 og 2 Peter) og alt det han skulle gjøre for
menneskeheten.
Peter visste ikke bare at Jesus var Messias. Han visste også at han var Herren. Da
han skrev brevene, visste Peter altså at Messias var Gud selv. Tittelen «Herre» kan
ha en sekulær betydning, men den kan også være en klar referanse til guddommelighet.
I 1 Pet 1,3 og 2 Pet 1,8; 2 Pet 1,14; 2 Pet 1,16 henviser Peter til Jesus, Messias, Kristus, som
Herren, som Gud selv.
Som andre forfattere i NT beskriver Peter forholdet mellom Jesus og Gud med
ordene Far og Sønn. For eksempel: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far»
(1 Pet 1,3, se også 2 Pet 1,17). Jesus beskrives som Guds elskede Sønn (2 Pet 1,17),
og noe av Jesu autoritet som Herre (og hans himmelske status) bunner i det spesielle
forholdet mellom ham og Gud Fader.
I 2 Pet 1,1 står det «vår Gud og frelser Jesus Kristus». I den greske originalen er den
samme bestemte artikkelen brukt for både Gud og frelser. Grammatisk betyr dette
at både «Gud» og «frelser» taler om Jesus. 2 Pet 1,1 er altså en av NTs veldig klare
pekepinner om at Jesus var fullt ut Gud.
De første kristne strevde med å forstå Jesus, og gradvis falt brikkene på plass. I
Peters skrifter er Faderen, Sønnen og Den hellige ånd tydelig atskilt (for eksempel
Far/Sønn: 1 Pet 1,3; 2 Pet 1,17; Hellige ånd: 1 Pet 1,12; 2 Pet 1,21), slik de også er
i resten av NT. Men samtidig blir Jesus fremstilt som fullt Gud, i likhet med Den
hellige ånd. Med tiden utviklet kirken treenighetslæren for å gi en så god forklaring
som mulig på dette som var et guddommelig mysterium. Treenighetslæren er en av
Syvendedags Adventistkirkens 28 fundamentale trossetninger. Peter gir altså en klar
fremstilling av Jesus som ikke bare Messias, men som Gud selv.
Når du tenker på Jesu liv og død og forstår at han var Gud, hva sier det deg om
hva slags Gud vi tjener og hvorfor vi skal elske ham og stole på ham? Snakk om
det i gruppen på sabbaten.
«Det virker logisk å begynne med ’Messias’, for den kristne kirke har sitt navn fra
det greske motstykket Christos, den ‘salvede’. Det hebraiske ordet er knyttet til
befrieren som jødene ventet på, og som skulle være Guds redskap ved innledningen
til en ny tid for Guds folk. Både det hebraiske og det greske ordet er utledet fra ordstammer
som betyr ‘å salve’. Det er opplagt at når NTs forfattere kalte ham Kristus,
var det fordi de mente Jesus hadde fått en helt bestemt oppgave.
Tittelen christos er benyttet mer enn 500 ganger i NT. Det fantes mer enn ett
Messias-begrep blant Jesu samtidige, men det er allmenn enighet om jødene i det
første århundret betraktet Messias som en som hadde et spesielt forhold til Gud.
Han ville innlede verdens ende, da Guds rike skulle opprettes. Gjennom ham ville
Gud bryte inn i historien og befri sitt folk. Jesus godtok tittelen ‘Messias’, men han
oppmuntret ikke til bruk av den. Begrepet hadde politiske overtoner som gjorde det
vanskelig å benytte det. Jesus ville nødig anvende det offentlig om sin misjon, men
han refset verken Peter (Matt 16,16–17) eller den samaritanske kvinnen (Joh 4,25–26)
da de brukte det. Han visste at han var Messias. Det ser vi av Markus’ gjengivelse av
Jesu ord om å gi en av hans disipler en kopp vann ‘fordi dere hører Kristus til’ (Mark
9,41)» – SDA Bible Commentary, bind 12, side 165.
Forslag til samtale
Les Jes 53,1–12. Hva sier disse versene at Jesus har gjort for oss? Skriv ned
konkrete eksempler. Hvordan viser disse versene at Jesus er vår stedfortreder?
Hvorfor har vi bruk for ham som vår stedfortreder?
Opp gjennom historien har noen benyttet det bibelske løftet om et liv etter
døden til å underkue andre: «Jo da, livet er hardt her og nå, men bare tenk på
hva Gud har lovet oss når Jesus kommer tilbake.» Siden denne sannheten fra
Guds ord har blitt misbrukt, er det mange som avviser tanken om et liv etter
døden. De mener det bare er et knep som brukes for å undertrykke mennesker.
Hva sier du til denne anklagen?
Se over svarene deres på torsdagens spørsmål om Kristi guddom, og hva den
sier oss om Gud. Hvorfor er hans guddom og det som den åpenbarer om Gud,
så godt nytt?
Jeg var oppdratt til å ære Gud og holde sabbaten, men
alle mine sjefer forlangte at jeg skulle arbeide på
sabbaten. Overveldet av sorg og skam ba jeg: ”Herre,
jeg ønsker å tenke bare på deg på sabbaten. Hjelp meg å
finne en jobb der jeg kan tjene deg.”
Bare uker senere ble jeg kastet ut fra leiligheten. Den
natten prøvde jeg å sove under åpen himmel, mens jeg
tenkte: ”Herre, nå trenger jeg både jobb og et sted å bo.”
Det eneste lyspunktet var at neste dag var sabbat.
Da jeg kom i kirken dagen etter, fortalte jeg en venn
om det som hadde skjedd. ”Kom og bo hos meg,” sa han.
”Jeg har en annen der også for tiden, men det er plass til
tre.”
Jeg hadde ikke hørt om Babcock University før, men
vertens venn hadde vært elev der. Da han fikk høre at jeg
var lastebilsjåfør, sa han at han ville nevne det for foreldrene
sine. ”Kanskje kan de skaffe deg jobb der”, sa han.
Kort tid etter fikk jeg jobb på Babcock University. Nå
hadde jeg et sted å bo, og Gud hadde gitt meg mulighet til å tjene ham med det jeg likte best.
Mange av elevene på og rundt universitetet var ikke-kristne. Jeg ville gjerne nå gjennom til
dem og ba Gud vise meg hva han hadde for planer.
En dag jeg lå under lastebilen og reparerte den, kom en kraftkar bort til meg. ”Husker du meg,
Mr. Sylvanus,” sa han. Det gjorde jeg ikke.
”For tre år siden lot du meg sitte på da jeg holdt på med et prosjekt.” Plutselig husket jeg den
hengslete gutten. Han var blitt stor og kraftig nå og oste av selvtillit.
”Jeg vil be deg om enda en tjeneste,” sa han og lo. ”Vi har et fotballag her som er med i en
serie. Men det er ikke bare fotball. Det er misjonsarbeid. Det er et av våre ungdomsprosjekter for
å nå ikke-kristen ungdom. Vi trenger en trener. Kan du hjelpe oss?”
Fortsetter.
Misjonshilsen
Hei, jeg heter Oyewole Oyerinde
og er ungdomspastor ved Babcock
University Pioneer Church. Offeret
13. sabbat vil bidra til bygging av
et flerbrukssenter for hundrevis av
unge som tilhører Adventist Youth
Ministry. Mange er fra ikke-kristne
hjem, og en del av dem har ikke
noe sted der de kan være med på
andakter eller delta i ungdomsprogrammet
vårt.
Det nye senteret skal bidra til at
våre unge blir Jesu disipler, som deler
adventbudskapet med de mange
ikke-adventistene her. Takk for at du
vil hjelpe.