Sett derfor all deres iver inn på å la troen føyes sammen med et rett liv, og det
rette livet med innsikt, innsikten med selvbeherskelse, selvbeherskelsen med
utholdenhet, utholdenheten med gudsfrykt, gudsfrykten med søskenkjærlighet
og søskenkjærligheten med kjærlighet til alle (2 Pet 1,5–7).
Noe av det forunderlige ved NT er hvor mye sannhet som kan «presses sammen» på
en svært liten plass. For eksempel tar denne ukens lekse opp 2 Pet 1,1–14. Disse 14
versene handler om rettferdiggjørelse ved tro. Deretter viser Peter hva Guds kraft
kan gjøre i deres liv som har overgitt seg til Jesus. Han skriver at vi kan «få del i
guddommelig natur» (2 Pet 1,4) og slippe unna forfallet og begjæret i verden.
Ja, vi får ikke bare en slags liste over kristne dyder, Peter legger dem frem i en bestemt
rekkefølge. Det ene følger etter det andre helt til det hele topper seg i det aller
viktigste.
Han skriver også om betydningen av å være i Kristus og å bli «renset» (2 Pet 1,9)
for våre gamle synder. Deretter tar han opp spørsmålet om frelsesvisshet og løftet
om evig liv i Herrens «evige rike» (2 Pet 1,11).
Og til slutt får vi også en liten innføring i de dødes tilstand. Dette er en hel del
dype sannheter på bare 14 vers!
Les2 Pet 1,1–4. Hva sier Peter at vi har fått i Jesus Kristus? Hvordan åpenbares
nåden her?
Peter innleder brevet med å si at det er skrevet til «dem som har fått den samme
dyrebare tro som vi» (2 Pet 1,1). Ordet som oversettes med «dyrebar», betyr «av
samme verdi», eller «av samme privilegium». Han sier at de har «fått» denne dyrebare
troen. De har ikke gjort seg fortjent til den, men fått den som en gave fra Gud.
Eller som Paulus skriver: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget
verk, men Guds gave» (Ef 2,8). Den er dyrebar, for «uten tro er det umulig å være til
glede for Gud» (Hebr 11,6). Den er dyrebar, for ved troen griper vi fatt i mange store
løfter.
Peter sier at Jesu «guddommelige makt» har gitt oss alt som skal til for å leve i
gudsfrykt (2 Pet 1,3). Det er bare ved Guds kraft at vi er til, og det er bare ved hans
kraft at vi kan oppnå hellighet. Og denne guddommelige kraften har vi fått «i gave
ved at vi kjenner ham som kalte oss ved sin egen herlighet og makt» (2 Pet 1,3, se
også Joh 17,3).
Vi er kalt til å elske Gud, men hvordan kan vi elske en Gud vi ikke kjenner? Vi
lærer Gud å kjenne gjennom Jesus, gjennom det skrevne ord, gjennom den skapte
verden og ved å leve i tro og lydighet. Vi kjenner Gud og Guds virkelighet fordi vi
opplever det han gjør i vårt liv. Dette er en kunnskap som vil forandre oss. Og vi blir
kjent med ham via den nåden han viser oss.
Så sier Peter noe enda mer utrolig: vi har også fått «de største og mest dyrebare
løfter». Et av dem er at vi skal få «del i guddommelig natur» (2 Pet 1,4). Menneskeheten
ble skapt i Guds bilde. Dette bildet er blitt ganske utvisket. Når vi blir født på
ny, får vi et nytt liv i Jesus. Han ønsker å gjenreise sitt bilde i oss. Men vi må bort fra
forfallet og lystene i verden hvis denne forandringen skal skje.
Hva ville livet være om du ikke hadde troen? Hvordan kan svaret vise hvorfor troens
gave er dyrebar?
Oldtidens filosofer laget gjerne lister over dyder. Slike lister er det flere av i NT (Rom
5,3–5; Jak 1,3–4; Gal 5,22–23). Peters lesere var sikkert kjent med slike lister, men
det er interessante forskjeller på det en filosof ville ha tatt med og det Peter lister
opp. Legg merke til at Peter har ordnet dem i en bestemt rekkefølge, slik at hver dyd
bygger på den forrige, helt til vi når et klimaks i kjærligheten!
Alle de dydene Peter nevner, er viktige:
Tro: I denne sammenheng er det tale om frelsende tro på Jesus (se Gal 3,11; Hebr
10,38).
Rett liv: Et rett liv (eller «dyd», gresk arête), ble også rost av hedenske filosofer.
Ja, troen er avgjørende, men den må føre til et nytt liv, et der man lever rett.
Innsikt: Dette er nok ikke kunnskap som sådan, men den kunnskapen som kommer
med et frelsesforhold til Jesus Kristus.
Selvbeherskelse: Modne kristne er i stand til å kontrollere sine impulser, spesielt
de som fører til utsvevelser.
Utholdenhet: Spesielt i møte med prøvelser og forfølgelse.
Gudsfrykt: I den hedenske verden betyr gudsfrykt etisk atferd som resultat av
tro på en gud. I NT er det etisk atferd som et resultat av troen på den ene sanne Gud
(1 Tim 2,2).
Søskenkjærlighet: De troende er som en familie, og gudsfrykten skaper et fellesskap
der folk er gode mot hverandre.
Kjærlighet: Peter topper listen med kjærlighet. Dette minner om det Paulus skrev:
«Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten» (1 Kor 13,13).
Før Peter begynner på listen, sier han at vi skal «sette … all [vår] iver inn på»
(2 Pet 1,5) å tilegne oss disse trekkene. Hva mener han med det? Hvilken rolle
spiller vår egen innsats for ønsket om å leve et gudfryktig liv?
Etter å ha gitt oss en liste over hva vi bør legge vinn på som kristne, forteller Peter
hva resultatet vil bli.
Les2 Pet 1,8–11. Hva er sammenhengen mellom det som allerede er gjort for oss
og den måten vi skal leve på?
Peter oppfordrer leserne til å leve i tråd med den nye virkeligheten som gjelder dem
som er i Jesus. Kjennetegnene er tro, et rett liv, innsikt, selvbeherskelse, utholdenhet,
gudsfrykt, søskenkjærlighet og den kjærlighet som «finnes hos dere og får vokse»
(2 Pet 1,8).
Problemet er bare at ikke alle kristne lever i denne nye virkeligheten. Noen er
uvirksomme og uten frukt i sin kjennskap til Herren Jesus Kristus (2 Pet 1,8). De har
glemt at de ble «renset for sine tidligere synder» (2 Pet 1,9). Så alle troende mennesker
bør leve ut den nye virkeligheten som gjelder for dem i Jesus. I Kristus har de
fått tilgivelse, renselse og rett til å ha del i guddommelig natur. Derfor må vi «sette
enda mer inn på å holde fast ved [sitt] kall og utvelgelse» (2 Pet 1,10). Det finnes ikke
unnskyldning for å leve slik de levde før, ingen unnskyldning for å være «uvirksomme» og «uten frukt».
«Mange taler om tro, men vi burde få høre mye mer om gjerninger. Mange lurer
seg selv med en makelig og fleksibel religion uten korset.» – Tro og gjerninger, side
43 [FW 50].
LesRom 6,11. Hva sier Paulus her som er i tråd med det Peter skrev i dagens
tekst?
Både Peter og Paulus sier egentlig: «Vær den du er.» Og vi er nye skapninger i
Kristus, renset for synd og har del i guddommelig natur. Det er derfor vi kan leve det
livet vi er kalt til. Det er meningen at vi skal være «lik Kristus».
Hvor «lik Kristus» er du? På hvilke områder kan likheten bli større?
Jeg mener det er riktig å holde dere våkne ved å minne dere om dette, så lenge jeg
bor i dette teltet. For jeg vet at mitt telt snart skal tas ned, det har vår Herre Jesus
Kristus latt meg vite (2 Pet 1,13–14).
I 1956 skrev Oscar Cullmann den korte studien: Immortality of the Soul or
Resurrection of the Dead?: The Witness of the New Testament. Han hevdet at oppstandelsestanken
er helt uforenlig med forestillingen om den udødelige sjel. Han
skrev også at NT står fullt og fast på oppstandelsen fra de døde.
«Ingen andre av mine skrifter har vakt slik begeistring og så mye fiendskap»,
skrev han senere.
Det som NT sier om døden og oppstandelsen, har overbevist de fleste nytestamentlige
teologer om at Cullmann hadde rett. NT forutsetter en oppstandelse, ikke tanken
om en udødelig sjel som overlever kroppen. For eksempel: I 1 Tess 4,16–18 trøster
Paulus dem som har mistet sine kjære med vissheten om at Jesus skal vekke de døde
når han kommer igjen. I 1 Kor 15,12–57 gir Paulus en lengre beskrivelse av oppstandelsen.
Han begynner med å påpeke at kristentroen er basert på Jesu oppstandelse.
Hvis han ikke sto opp, da er det fåfengt å tro på ham. Men Kristus har stått opp fra
de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn, sier Paulus. Og hans oppstandelse
fra de døde garanterer at alle dem som er i ham, også kan stå opp fra de døde.
Paulus taler om oppstandelseskroppen (1 Kor 15,35–50). Han sammenligner den
nye kroppen vi får i oppstandelsen med den kroppen vi har nå. Den vi har nå, skal
dø. Den vi får i oppstandelsen, skal aldri dø.
Kort sagt: Når NT tar opp dødens problem, handler det om oppstandelsen, ikke
sjelens udødelighet. Dette er viktig som bakgrunn for 2 Pet 1,12–14.
Les2 Pet 1,12–15. Hva mener Peter når han sier at hans telt/kropp snart skal tas
ned?
2 Pet 1,12–14 avslører omstendighetene omkring brevet. Peter tror at han snart skal
dø, og brevet inneholder hans siste budskap eller testament.
Når han skriver at «mitt telt snart skal tas ned», tyder det på at han regner med å
dø snart. (2 Pet 1,13–14). Han sammenlikner kroppen med et telt (tabernakel), som
tas ned når han dør. Det er så tydelig at Peter tenker på kroppen når han taler om
å ta ned teltet at moderne oversettere ofte oversetter dette med «så lenge jeg er i
denne kroppen … for jeg vet at min død kommer snart» (2 Pet 1,13–14New Revised
Standard Version). Det er ikke noe i det Peter sier som tyder på at hans sjel skal leve
videre når teltet «tas ned».
Les2 Pet 1,12–15 enda en gang. Hvordan ser Peter på sin forestående død, og hva
kan denne innstillingen si oss om troen?
2 Pet 1,12–15 er en høytidelig uttalelse. Han skriver i vissheten om at livet snart er
slutt. Han vet det fordi «vår Herre Jesus Kristus [har] latt meg vite» det. Men han har
visst ingen angstanelse, frykt, bekymring. Han er mer opptatt av dem som blir igjen
og deres ve og vel. Han ønsker at de skal stå fast i sannheten, og så lenge han lever,
vil han formane dem om å være trofaste.
Her ser vi hvor dyp Peters erfaring med Herren er. Han skal dø snart, og det
blir heller ingen hyggelig død (se Joh 21,18; Alfa og Omega, bind 6, side 368–369
[AA 537]), men han er opptatt av de andre. Peter levde virkelig etter den troen han
forkynte.
Hvordan er troen til hjelp i møtet med døden? Hvordan kan vi lære å klamre oss til
det håpet vi har, også når vi skal dø?
Peter visste at han snart skulle dø. Og han visste (og hadde visst det lenge) hvordan
han skulle dø. For Jesus hadde fortalt ham det. «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da
du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel,
skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit
du ikke vil» (Joh 21,18).
Hvordan endte hans liv?
«Som jøde og utlending ble Peter dømt til hudfletting og korsfestelse. Det fikk
apostelen til å huske den store synden han begikk da han fornektet Jesus under rettergangen.
Han som en gang hadde vært så uvillig til å vedstå seg korset, gledet seg
nå over å kunne ofre livet for evangeliet. Han følte bare at det var en altfor stor ære å
dø på samme måte som den han hadde fornektet. Peter hadde oppriktig angret denne
synden, og Kristus hadde tilgitt ham. Det viser den befalingen Peter fikk da han ble
bedt om å fø sauene og lammene i flokken. Men Peter kunne aldri tilgi seg selv. Det
hjalp ikke at han tenkte på alt det fryktelige han til sist skulle gjennomgå. Ingen ting
kunne mildne hans bitre sorg og anger. Hans siste bønn til skarpretterne var å bli
naglet til korset med hodet ned. Ønsket ble oppfylt, og slik døde den store apostelen
Peter.» – Alfa og Omega, bind 6, side 369 [AA 537, 538]. Peter visste hva som ventet
ham, men det var menighetens ve og vel han var opptatt av.
Forslag til samtale
Vi har sett det Peter (og resten av Bibelen) sier om betydningen av å leve et
hellig liv. Men hvorfor er det så mange av oss som ikke klarer å «være den vi
er» i Jesus?
Se på listen i 2 Pet 1,5–7. Snakk om hvert enkelt punkt og spør dere selv:
Hvordan kan vi bli et bedre eksempel på disse dydene, og hvordan kan vi
hjelpe andre som ønsker det samme?
Vi kjenner jo Peter fra evangeliene. Det han skriver, viser hva Kristus har
gjort med ham til tross for hans tidligere feil. Hva har dette å si til deg og
meg?
I 2 Pet 1,12 skrev Peter om «sannheten for vår tid» («the present truth», KJV).
Hva var denne sannheten på Peters tid, og hva er den i vår tid?
Noen har skrevet: «Døden er det som de levende bærer med seg.» Hvordan
skal vi «bære» døden?
Ndubuisi hadde bedt Gud vise ham hvordan han kunne nå ikke-kristne på Babcock University
med evangeliet. Nå forteller han hvordan fotballbanen ble hans misjonsmark.
Jeg elsker fotball og jeg elsker misjon, så det var spennende
å bli bedt om å trene fotballaget. Men noen tøffinger
fra byen var blant spillerne, så jeg var litt nervøs.
Etter tid i bønn bestemte jeg meg for å prøve. Hver
trening begynte med bønn og en kort andakt. Siden halvparten
av spillerne var ikke-adventister, sa jeg at vi ikke
spilte fredag kveld eller lørdag. Mange som ikke hadde
hørt om Babcock University, fikk høre om sabbaten
gjennom laget.
De fleste syntes det jeg sa om Jesus var OK. De ble
mindre råe. De fleste sluttet å banne, og de som hadde
penger, kjøpte drakter til dem som ikke hadde råd.
En av guttene heter Jamiyu. Han skulket aldri treningen
og snakket ikke med noen. En dag spurte jeg hvordan det gikk. ”Fint,” sa han. Etter hvert fikk
jeg historien hans.
”Far døde, og da tok mor med søsknene mine og dro.” Jeg måpte. ”Etterlot hun deg alene?”
Han nikket. Jamiyu måtte slutte på skolen og bodde hos en venn. Hver dag ble en kamp for å
overleve.
Jeg tok Jamiyu under mine vinger, lærte ham å trene bedre og ga ham mat og klær. Da han fikk
jobb i et vaskeri, hjalp jeg ham å åpne bankkonto.
Jeg fortalte Jamiyu at Jesus elsket ham, og at jeg også gjorde det. Da jeg spurte om han ville
lære mer om Jesus på Adventist Youth Ministry-programmene (AYM) våre, grep han sjansen.
Jamiyu tenker på å bli kristen. Jeg er glad Jesus brukte meg til å vise ham sin kjærlighet.
Arbeidet med fotballaget ga meg mot til å vitne. Jeg ble med i AYM, slik at jeg kunne være
med og nå de unge i byen. De vil være med på sabbatsmøtene og AYM-programmene.
Men vi har ingen bygning som er stor nok. Vi fordeler oss på klasserom, men vi vokser så fort
at det ikke lenger er plass.
Offeret 13. sabbat vil hjelpe oss å bygge et ungdomssenter. Vær med og gi og be om at Gud
må gi oss forstand og iver til å dele evangeliet og Kristi kjærlighet og snare gjenkomst.
Flerbruksbygget skal ha kirke, auditorium
og et område der de unge
kan lære praktiske ferdigheter.
I senteret kan AYM-lederne
planlegge programmer og lære opp
de unge til å vitne for ikke-adventistene,
som utgjør 92 prosent av
studentene.
Senteret blir stort nok til å romme
adventistungdommene ved Babcock
og deres venner i lokalmiljøet.