Da de hørte dette, slo de seg til ro, og de lovpriste Gud og sa: «Så har da Gud
også latt hedningene få vende om til livet!» (Apg 11,18).
Det er ikke vanskelig å forstå Saulus av Tarsus (kjent som apostelen Paulus etter
omvendelsen) og hvorfor han gjorde det han gjorde. Som from jøde var han opplært
i betydningen av loven og Israels snarlige politiske frelse. Derfor var tanken om at
Messias skulle være henrettet som en simpel forbryter så grusom at han ikke kunne
tolerere den.
Ikke rart at han var overbevist om at Jesu tilhengere forrådte loven og stakk kjepper
i hjulene for Guds plan med Israel. Deres påstander om at den korsfestede Jesus
var Messias og at han hadde stått opp fra de døde, måtte være regelrett frafall. Slik
galskap kunne man ikke godta, heller ikke mennesker som insisterte på slikt. Saulus
var fast bestemt på å være Guds redskap for å få utryddet denne læren. Når vi møter
ham første gang i Skriften, er han en forfølger av landsmenn som trodde at Jesus var
Messias.
Men Gud hadde andre planer for Saulus, planer han ikke kunne ha forestilt seg:
Ikke bare skulle han forkynne at Jesus var Messias, han skulle gjøre det blant hedningene!
Saulus av Tarsus opptrer første gang i Apostlenes gjerninger under steiningen
av Stefanus (Apg 7,58) og siden i forbindelse med den forfølgelsen som brøt ut
i Jerusalem (Apg 8,1–5). Peter, Stefanus, Filip og Paulus spiller en viktig rolle i
Apostlenes gjerninger fordi de var med da kristentroen spredte seg ut over den
jødiske verden. Stefanus er spesielt viktig fordi hans forkynnelse og martyrdød fikk
stor betydning for Saulus av Tarsus.
Stefanus var også gresktalende jøde og en av de sju opprinnelige diakonene (Apg
6,3–6). Ifølge Apostlenes gjerninger begynte en gruppe jøder som hadde flyttet til
Jerusalem fra utlandet (Apg 6,9), å diskutere Jesus med Stefanus om det han forkynte.
Det kan godt tenkes at Saulus av Tarsus deltok i disse diskusjonene.
LesApg 6,9–15. Hvilke anklager ble rettet mot Stefanus? Hva minner disse anklagene
om? (se også Matt. 26,59–61).
Fiendskapet mot Stefanus’ forkynnelse later til å bunne i to ting. For det ene pådro
han seg motstandernes vrede ved ikke å gi jødenes lov og tempelet en fremskutt
plass, enda dette var samlingspunktet for jødedommen og symboler på folkets religiøse
og nasjonale identitet. Ikke nok med at Stefanus tonet ned betydningen av disse
symbolene: Han forkynte at Jesus, som den korsfestede og oppstandne Messias, var
det egentlige midtpunktet for jødenes tro.
Så det er ikke rart at han pådro seg fariseeren Saulus’ vrede (Fil 3,3–6). Saulus’
iver i sin motstand mot de første kristne tyder på at han kan ha tilhørt en streng og
militant krets blant fariseerne. Saulus innså at de store profetiske løftene om Guds
rike ennå ikke var oppfylt (Dan 2; Sak 8,23; Jes 40–55), og han trodde nok at det
var hans oppgave å hjelpe Gud å fremskynde denne dagen. Det kunne oppnås ved å
rense Israel for religiøst frafall og tanken om at Jesus var Messias.
Saulus var sikker på at han hadde rett og kviet seg ikke for å drepe dem han
mente tok feil. Iver og overbevisning er vel og bra, men hvordan kan vi lære å
mildne vår iver med erkjennelsen av at det kan tenkes at vi tar feil?
«Hvem er du, Herre?» spurte Saul. Og svaret lød: «Jeg er Jesus, han som du forfølger» (Apg 9,5).
Saulus’ forfølgelse av den første menighet begynner i det små (han holder kappen for
dem som dreper Stefanus), men den tiltar raskt (se Apg 8,1–3; Apg 9,1; Apg 9,13–14; Apg 9,21–22; Apg 22,3–5).
Flere av de ordene Lukas benytter for å beskrive Saulus, tegner et bilde av et vilt,
rasende dyr eller en plyndrende soldat som er oppsatt på å knuse motstanderen. Det
ordet som er oversatt «slepte ut» i Apg 8,3, blir i den greske oversettelsen av GT (Sal
80,14) brukt til å beskrive villsvinets destruktive fremferd. Det var ikke noe halvhjertet
over Saulus’ korstog. Det var en gjennomført plan om å utrydde kristentroen.
Se på de tre beskrivelsene av Sauls omvendelse (Apg 9,1–18; Apg 22,6–21 og Apg 26,12–19). Hvilken rolle spilte Guds nåde i dette? Altså: I hvilken grad fortjente Saulus den
godhet Herren viste ham?
Menneskelig sett må Saulus’ omvendelse ha fortont seg som umulig (derfor ble også
nyheten om den møtt med skepsis).
Saulus fortjente straff, men i stedet viste Gud ham nåde. Men legg merke til at
omvendelsen ikke fant sted i et vakuum. Den ble heller ikke påtvunget ham.
Saulus var ingen ateist. Han var religiøs, men han tok feil om Gud. Jesu sa: «Det
blir hardt for deg å stampe mot brodden» (Apg 26,14). Dette tyder på at Ånden hadde
arbeidet med Saulus. En «brodd» var en kjepp med en skarp spiss som man stakk
borti oksene når de ikke ville pløye. Saulus hadde stampet mot Guds brodd en stund,
men på veien til Damaskus fikk han et møte med den oppstandne Jesus og bestemte
seg for ikke å stampe imot lenger.
Tenk på din egen omvendelse. Den var kanskje ikke så dramatisk som Saulus’ (de
færreste er det), men hvordan fikk du del i Guds nåde? Hvorfor er det viktig at vi
ikke glemmer det vi har fått i Kristus?
Under møtet med Jesus mistet Saulus synet og fikk beskjed om å oppsøke et hus der
det bodde en som het Judas. Der skulle han vente på en viss Ananias. Blindheten var
en påminnelse om den åndelige blindheten som hadde fått ham til å forfølge dem
som trodde på Jesus.
Men møtet med Jesus på veien til Damaskus forandret alt. Saulus forestilte seg at
han hadde rett, men han hadde tatt grundig feil. Han hadde ikke arbeidet for Gud.
Han hadde motarbeidet ham. Den Saulus som kom fram til Damaskus, var en annen
enn fariseeren som hadde forlatt Jerusalem. Han tok ikke mat til seg de tre første
dagene i Damaskus. Han fastet og ba og tenkte over det som hadde skjedd.
Les Apg 9,10–14. Forestill deg hvilke tanker Ananias må ha gjort seg: Forfølgeren
Saulus trodde på Jesus og var blitt Paulus, Guds utvalgte apostel som skulle føre
evangeliet ut til hedningene (se Apg 26,16–18).
Ikke rart at Ananias var forvirret. Når menigheten i Jerusalem nølte med å godta
Paulus hele tre år etter omvendelsen (Apg 9,26–30), kan man forestille seg hvilke
spørsmål og bekymringer som hjemsøkte de troende i Damaskus bare noen dager
etter at det skjedde!
Legg også merke til at Herren viste seg for Ananias i et syn og fortalte ham den
overraskende nyheten om Saulus av Tarsus. Noe mindre enn et syn ville kanskje
ikke ha overbevist ham om at det stemte at han som hadde forfulgt de jødekristne,
var blitt en av dem.
Saulus hadde forlatt Jerusalem med overprestenes fullmakt til å utrydde kristentroen.
Men Gud hadde en annen fullmakt til ham, med langt høyere myndighet.
Saulus skulle føre evangeliet ut til hedningene. Denne tanken må ha vært et enda
større sjokk for Ananias og de andre jødekristne enn det at Saulus var kristen.
Saulus hadde prøvd å bremse utbredelsen av den kristne tro, men Gud ville bruke
ham til å utbre den langt ut over det noen jødisk kristen hadde forestilt seg.
Les 1 Samuel 16,7; Matt 7,1 og 1 Kor 4,5. Hva sier versene om hvorfor vi må være
forsiktige når vi bedømmer andre menneskers åndelige erfaring? Hvordan har du
feilvurdert andre, og hva har det lært deg?
Hvor ble den første hedningkristne menigheten opprettet? Hva fikk de troende til å
dra dit? (Apg 11,19–21; Apg 11,26). Hva minner dette deg om fra GTs tid? (se Dan 2).
Den forfølgelsen som brøt ut i Jerusalem etter Stefanus’ død, fikk mange jødekristne
til å flykte 50 mil nordover til Antiokia. Byen var hovedstad i den romerske provinsen
Syria. Bare Roma og Alexandria var viktigere enn Antiokia. Befolkningen var
på rundt en halv million og uhyre kosmopolitisk. Stedet var altså ideelt, både for en
hedningkristen menighet og som utgangspunkt for oldkirkens misjonsarbeid.
Hva skjedde i Antiokia som førte til at Barnabas besøkte byen og senere hentet
Paulus for å arbeide sammen med ham der? Hvilket inntrykk får man av menigheten?
(Apg 11,20–26).
Det er ikke lett å lage en kronologi over Paulus’ liv. Men det kan ha gått ca. fem år
mellom hans besøk i Jerusalem etter omvendelsen (Apg 9,26–30) og innbydelsen til å
arbeide sammen med Barnabas i Antiokia. Hva drev Paulus med i disse årene?
Det er ikke godt å si. Men ut fra det han skriver i Gal 1,21 kan det tenkes at han
forkynte evangeliet i deler av Syria og Kilikia. Noen har ment at det kan ha vært
i denne tiden at familien avskrev (Fil 3,8) ham og han opplevde mye av det han
nevner i 2 Kor 11,23–28. Menigheten i Antiokia blomstret under Åndens ledelse.
Beskrivelsen i Apg 13,1 tyder på at byens kosmopolitiske natur snart kom til å
avspeile seg i menighetens etniske og kulturelle mangfold. (Barnabas var fra Kypros,
Lukius fra Kyréne, Paulus fra Kilikia, Simon var trolig fra Afrika, og mange troende
hadde vært hedninger.) Ånden ville nå føre evangeliet ut til enda flere hedninger ved
å gjøre Antiokia til base for misjonsarbeid ut over Syria og Judea.
Les igjen Apg 11,19–26. Hva kan man lære av menigheten i Antiokia – en mangfoldig
menighet både kulturelt og etnisk – som kan hjelpe oss å kopiere det gode
som skjedde der?
Ingenting mennesker holder på med, er fullkomment, og det gikk ikke lenge før det
oppsto problemer i oldkirken.
For det første var ikke alle begeistret for at hedningene slapp til i menigheten.
Uenigheten gjaldt ikke hedningemisjonen som sådan, men kriteriene for
medlemskap. Noen mente at det ikke var nok å tro på Jesus. Det å være kristen, var
noe mer. Man skulle omskjæres og følge Moseloven. Skulle hedningene bli kristne
på ordentlig, måtte de omskjæres, mente de. (Peters opplevelse med Kornelius og
reaksjonene i Apg 10,1–11,18 gir oss innblikk i skillet mellom jøder og hedninger.)
De offisielle besøkene fra Jerusalem for å føre tilsyn med Filips arbeid blant samaritanene
(Apg 8,14) og arbeidet blant hedningene i Antiokia (Apg 11,22) kan tyde
på bekymring over innlemmelsen av ikke-jøder i det kristne fellesskapet. Reaksjonen
på at Peter døpte Kornelius, som var en uomskåret romersk soldat, avdekker de
første troendes uenighet når det gjaldt hedningene. Enkelte kan nok ha følt ubehag
ved at en og annen hedning som Kornelius ble tatt opp i menigheten. Men da Paulus
slo menighetens dører opp på vidt gap for hedninger bare de trodde på Jesus, prøvde
noen bevisst å undergrave hans misjon.
Hva gjorde visse troende fra Judea for å motvirke Paulus’ arbeid blant de hedningkristne
i Antiokia? Apg 15,1–5.
Apostelmøtet i Jerusalem (Apg 15) tok parti for Paulus når det gjaldt omskjærelsen,
men motstanden tok ikke slutt. Om lag sju år senere, da han siste gang besøkte
Jerusalem, var det ennå mange som mislikte hans evangelium. Ja, da Paulus besøkte
tempelet, kostet det ham nesten livet fordi jøder fra Lilleasia ropte: «Israelitter, kom
og hjelp! Her er mannen som overalt lærer alle slikt som er imot folket og loven og
dette sted» (Apg 21,28; se også Apg 21,20–21).
Tenk deg at du var en av de jødekristne som ikke likte det Paulus lærte. Kan man
forstå deres bekymring og motstand? Hva kan dette lære oss om hvordan våre
fordommer og våre kulturelle (og religiøse) synspunkter kan føre oss på villspor?
Hvordan kan vi lære å ikke gjøre den samme feilen, tross gode intensjoner?
Om forholdet mellom personlig omvendelse og menigheten: Les «Individual
Independence» side 430–434 i Testimonies for the Church, bind 3. Du finner kart og
omtale av Paulus’ tidlige liv i SDA Bible Commentary, bind 6, side 226–234.
«Tidligere var Paulus kjent som en ivrig forsvarer av jødenes religion og en utrettelig
forfølger av Jesu disipler. Han var uredd, hemningsløs og energisk. Evner og
utdanning gjorde ham dugelig til de fleste stillinger. Hans argumenter var uvanlig
innlysende, og med bitende ironi satte han motstandere i situasjoner som var lite
misunnelsesverdige. Nå så jødene denne usedvanlig løfterike unge mannen i lag med
dem han tidligere hadde forfulgt. Fryktløst prekte han i Jesu navn.
Når en general faller i kamp, er det et tap for hæren hans, men hans død styrker
ikke fienden. Går derimot en framtredende person over til motstanderen, er det ikke
bare slutt på hans tjeneste, men de som han slutter seg til, høster avgjorte fordeler.
Gud kunne lett ha drept Saulus fra Tarsus på veien til Damaskus og på den måten
svekket de krefter som forfulgte de kristne. Men i samsvar med sitt forsyn valgte
han å spare Saulus’ liv, samtidig som han omvendte ham. På den måten førte Gud
en av fiendens toppmenn over på Kristi side. Paulus var en fremragende taler og en
skarp kritiker som med sin urokkelige holdning og sitt store pågangsmot hadde alle
de egenskaper det var behov for i den første menighet.» – Alfa og Omega, bind 6,
side 88–89 [AA 124].
Forslag til samtale
Hva kan vi lære av at noen av Paulus’ verste motstandere var andre
jødekristne?
Hvordan kan du stå for religiøse prinsipper og likevel være sikker på at du
ikke slåss mot Gud?
Sammendrag
Møtet med den oppstandne Jesus på veien til Damaskus ble avgjørende for Paulus’
liv og urkirkens historie. Gud tok ham som en gang hadde forfulgt menigheten og
gjorde ham til sitt utvalgte redskap til å føre evangeliet ut til hedningene. Men det
fantes folk i menigheten som hadde vanskelig for å svelge at Paulus innlemmet
hedninger i menigheten uten andre krav enn tro. Dette viser hvordan fordommer kan
hindre misjonsarbeidet.
Adventistkirkens første store opplærings- og konferansesenter
i India er under oppførelse. Det vil
gjøre det lettere å organisere store møter, og barna der
kan ta med seg vennene sine i kirken. Dette er ett av de
fem prosjektene dette kvartalet.
Pioneer Memorial Discipleship Training Center er
oppkalt etter de første misjonærene til India for 100 år
siden. De var første generasjon indiere.
Senteret skal ha en stor møtesal, seminarrom, kafeteria
og gjesteværelser og skal betjene medlemmer over
hele Sørasia-divisjonen.
Man har manglet et opplæringssenter i divisjonen.
Vara Prasad Jacob er leder for området, og han liker at man får den store møtesalen med 1000 stoler,
gjesterom og spisesal. Da slipper man å bo og spise ute i byen, som er en stor ekstrakostnad.
De to første etasjene er en gave fra en privat giver. En del av offeret 13. sabbat vil gå til å
bygge 3. etasje, der det skal være gjesterom.
Beliggenheten blir ideell for opplæring, og senteret ligger i en del av India som er relativt
positiv til kristendommen. Her drives det mye evangelisering. Det er lett å nå stedet med buss, tog
og fly.
Barna på skolen som ligger på samme tomt, gleder seg til senteret blir ferdig. De fleste av de
700 elevene er adventister og har ikke noe kirkebygg som er stort nok. Kirken har plass til 250,
og 250 andre presser seg sammen i skolens kafeteria. Barna sier det blir lettere å invitere vennene
med når senteret står ferdig.
John (16) går i 10. klasse. Han lærte om Gud og sabbaten på skolen og bor på skolen sammen
med 450 andre. Han fortalte sin far om det han lærte, og faren ble døpt for to år siden. John ble
døpt i fjor.
Vinutna (17) liker å synge. Nå er koret på bare 35 elever på grunn av plassmangel. Men i det
nye senteret blir det plass til flere som kan synge til Guds ære.
Husk Pioneer Memorial Discipleship Training Center i dine bønner og med dine gaver.
India er verdens sjuende største
land i areal. Bare Kina har flere
innbyggere.
India har 10 000 storbyer. 50 er
millionbyer.
Indias økonomi vokser sterkt, men
mange lever under fattigdomsgrensen.
Nesten halvparten er analfabeter,
og mange lider av sykdom og
dårlig kosthold.