Men det Jerusalem som er i det høye, er fritt, og det er vår mor (Gal 4,26).
Kristne som forkaster GT, tror ofte at Sinai-loven er uforenlig med evangeliet. De
mener at pakten fra Sinai representerer en tidsalder i menneskehetens historie da
frelsen bygget på lydighet mot loven. Men siden folket ikke oppfylte lovens krav,
innstiftet Gud (sier de) en ny pakt, en nådepakt som bygger på Jesu Kristi fortjenester.
De forstår altså de to paktene slik: den gamle bygget på lov, den nye på nåde.
Det er en vanlig oppfatning, men den er feil. Frelsen har aldri bygget på lydighet
mot loven. Jødedommen var fra første stund en nådens religion. Den legalismen
Paulus møtte i Galatia, var en forvrengning, ikke bare av kristendommen, men også
av GT. De to paktene handler ikke om tid, men menneskers holdninger. De står for
to forskjellige måter å forholde seg til Gud på og går helt tilbake til Kain og Abel.
Den gamle pakt står for dem som gjør samme feil som Kain: De prøver å oppnå
Guds gunst med egne gjerninger. Men den nye pakt står for dem som er som Abel og
setter sin lit til at Gud i sin nåde vil gjøre det han har lovt.
Mange synes Paulus’ tolkning av Israels historie i Gal 4,21–31 er den vanskeligste
delen av brevet. Avsnittet er et svært sammensatt argument som forutsetter god
kjennskap til personer og begivenheter i GT. For å forstå dette avsnittet, må man
først forstå et begrep som er viktig for Paulus’ argument: pakten.
Det hebraiske ordet for «pakt» er berit. Det brukes nesten 300 ganger i GT og
viser til en bindende kontrakt, en avtale eller en traktat. I tusener av år ble forholdet
mellom folk og nasjoner i Det nære østen regulert av pakter. En pakt forutsatte ofte
slakting av dyr når man inngikk («skar») en pakt. Dyrets død symboliserte det som
ville skje med en part som ikke respekterte paktens løfter og forpliktelser.
«Fra Adam til Jesus handlet Gud med menneskene i tråd med paktsløfter som
gjaldt en kommende frelser. Dette toppet seg i pakten med David (1 Mos 12,2–3;
2 Sam 7,12–17; Jes 11). Gud lovte israelittene som var fanger i Babylon en mer effektiv
‘ny pakt’ (Jer 31,31–34) i forbindelse med at Messias skulle komme av Davids ætt
(Esek 36,26–28; Esek 37,22–28).» – Hans K. LaRondelle: Our Creator Redeemer (Berrien
Springs, Mich., 2005), side 4.
Ekteskapet, arbeidet og sabbaten var sider ved skapelsens pakt. Men først og fremst
gjaldt pakten Guds bud om ikke å spise av den forbudte frukten. Pakten var «vær
lydige og lev!» Gud forlangte ikke det umulige, for verden var skapt i harmoni med
hans gode vilje. Lydighet var en naturlig tilbøyelighet for mennesket. Men Adam og
Eva valgte det som ikke var naturlig, og dermed brøt de ikke bare skapelsens pakt,
de gjorde det umulig for mennesker som var smittet av synden, å oppfylle betingelsene.
Men Gud ville gjenopprette det forholdet som Adam og Eva hadde mistet.
Han gjorde det ved å skape en nådepakt som bygget på det evige løftet om en frelser
(1 Mos 3,15).
Les 1 Mos 3,15, det første frelsesløftet i Bibelen. Hvor i verset finner du en antydning
om vårt håp i Kristus?
Hvilke paktsløfter ga Gud Abram i 1 Mos 12,1–5? Hva svarte Abram?
Guds første løfter til Abram er en av GTs store tekster. Disse versene er fulle av
Guds nåde. Det er Gud, ikke Abram, som lover noe. Abram hadde ikke gjort noe for
å fortjene Guds gunst, og ingenting tyder på at Gud og Abram hadde samarbeidet
frem denne avtalen. Det er Gud som står for løftene. Abraham blir bedt om å stole
på Guds løfte. Dette er ikke en svak antagelse, men en tro som får ham til å forlate
storfamilien (han er 75 år!) og dra til det landet Gud har lovt ham.
«Med ‘velsignelsen’ av Abraham, og gjennom ham alle mennesker, hadde
Skaperen fornyet sitt forsett om å frelse. Han hadde ‘velsignet’ Adam og Eva
i paradiset (1 Mos 1,28; 1 Mos 5,2), og etter vannflommen ‘velsignet’ han Noah og
sønnene hans (9,1). Slik viste Gud hva løftet om en frelser gjaldt. Han skal kjøpe
fri menneskene, knuse det onde og gjenreise paradiset (1 Mos 3,15). Gud bekreftet
løftet om å velsigne ‘alle slekter på jorden’ med sin verdensomfattende misjon.»
– Hans K. LaRondelle: Our Creator Redeemer, side 22, 23.
Hvilke spørsmål hadde Abram om Guds løfte etter ti års venting på at løftets sønn
skulle komme? 1 Mos 15,1–6.
Det er lett å tenke på Abram som en troens mann som aldri tvilte. Men Skriften
forteller en annen historie. Abram trodde, men han hadde også sine spørsmål. Troen
var en gryende tro. Som faren i Mark 9,24 sa Abram egentlig dette til Gud: «Jeg
tror, hjelp min vantro». Gud forsikret ham om at løftet sto ved lag ved å inngå en
pakt med Abram (1 Mos 15,7–18). Det som er overraskende med denne teksten, er
ikke det at Gud inngår en pakt med Abraham, men hvor langt Gud gikk for å gjøre
det. Andre herskere i Det nære østen i oldtiden vegret seg for å gi undersåttene sine
bindende løfter. Men Gud ga ham ikke bare sitt æresord. Ved symbolsk å gå mellom
stykkene av slaktede dyr, satset Gud sin eksistens på det. Og Jesus ga sitt liv på
korset for at løftet skulle bli en realitet.
På hvilke områder er du henvist til å stole på det som fortoner seg som umulig?
Hvordan kan man lære å holde fast, samme hva som skjer?
Hvorfor er Paulus så negativ til hendelsen med Hagar? Gal 4,21–31; 1 Mos 16. Hva
vil Paulus ha sagt om frelsen med denne historien fra GT?
Hagars plass er direkte knyttet til Abrams manglende evne til å tro Guds løfter. Som
egyptisk slave hos Abram var Hagar trolig blitt en del av husholdningen som en av
faraos mange gaver til ham i bytte for Sarai. Dette skjedde den første gangen Abram
tvilte på Guds løfte (1 Mos 12,11–16).
Abram og Sarai var fremdeles barnløse da de hadde ventet på løftets barn i ti år.
Sarai ville hjelpe Gud, så hun lot Abram få Hagar som medhustru. Vi synes nok det
er merkelig, men Sarais plan var snedig nok. Etter gammel skikk kunne en kvinnelig
slave være surrogatmor for sin ufruktbare eier. Så Sarai kunne regne ethvert barn
som Hagar fødte for sitt eget. Det ble da også barn av det, men ikke det barnet Gud
hadde lovt.
Historien er et eksempel på at troen kunne svikte, også hos en stor gudsmann, når
omstendighetene gikk ham imot. I 1 Mos 17,18–19 bønnfalt Abraham Gud om å godta
Ismael som hans arving. Men Herren avslo tilbudet. Det eneste «underet» i forbindelse
med Ismaels fødsel var at Sarai var villig til å dele mannen sin med en annen
kvinne! Det var ikke noe særskilt ved at Hagar fødte et barn «etter naturens orden».
Hvis Abraham hadde satt sin lit til det Gud hadde lovt ham i stedet for å la omstendighetene
undergrave troen, ville verden ha blitt spart for mye sorg og elendighet.
Se på omstendighetene omkring Isaks fødsel i motsetning til Ismaels fødsel.
1 Mos 17,15–19; 1 Mos 18,10–13; Hebr 11,11–12. Hvorfor krevde situasjonen så mye tro av
Abraham og Sara?
Hvordan har manglende tillit til Guds løfter påført deg smerte? Hvordan kan dette
lære deg å ta Gud på ordet samme hva som skjer? Hva kan du gjøre for å bli flinkere
til å stole på Guds løfter?
Hva slags paktsforhold ville Gud ha med folket sitt på Sinai? Hvilke likhetstrekk er
det med løftet til Abraham? 2 Mos 6,2–8; 2 Mos 19,3–6; 5 Mos 32,10–12.
Gud ønsket seg det samme paktsforholdet med israelittene på Sinai som han hadde
hatt med Abraham. Det er likhetstrekk mellom det Gud sier til Abraham i 1 Mos
12,1–3 og det han sier til Moses i 2 Mos 19. Begge ganger understreker Gud hva han
vil gjøre for sitt folk. Han ber ikke israelittene om å love å gjøre noe som helst for
å fortjene hans velsignelser. De skal vise lydighet som svar på disse velsignelsene.
Det hebraiske ordet som er oversatt «adlyde» i 2 Mos 19,5, betyr ordrett «å høre».
Det Gud sier, innebærer ikke rettferdiggjørelse ved gjerninger. Tvert imot, han vil at
Israel skulle ha den troen som kjennetegnet Abrahams svar på hans løfter.
Hvorfor sammenligner Paulus Sinai-fjellet med Hagars opplevelse hvis det paktsforholdet
Gud tilbød Israel på Sinai, ligner på det han ga Abraham? 2 Mos 19,7–25;
Hebr 8,6–7.
Pakten ved Sinai skulle peke på menneskets syndighet og hvordan Gud ville bøte
på dette, slik det går frem av helligdomstjenesten. Problemet med Sinai-pakten var
ikke Gud, men folkets defekte løfter (Hebr 8,6). De besvarte ikke Guds løfter med
ydmykhet og tro, men selvgodhet: «Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre» (2 Mos
19,8). De hadde ikke lenger noen sann forståelse av Guds storhet eller egen syndighet
etter å ha levd som slaver i Egypt i over 400 år. Israelittene prøvde å gjøre
om Guds nådepakt til en gjerningspakt, slik Abraham og Sara prøvde å hjelpe Gud
med oppfyllelsen av løftet. Hagar symboliserer Sinai fordi begge deler var forsøk på
frelse ved gjerninger.
Paulus sier ikke at loven som ble gitt på Sinai, var ond eller avskaffet. Han påpeker
at galaternes gjerningskristendom er en misforståelse av loven. «I stedet for å
overbevise dem om hvor fullstendig umulig det er å vinne Guds gunst ved å holde
loven, skapte loven en inngrodd besluttsomhet om å ty til egne krefter for å gjøre
Gud til lags. Dermed tjente ikke loven nådens hensikt og førte dem ikke til Kristus.
I stedet holdt den dem borte fra ham.» – O. Palmer Robertson: The Christ of the
Covenants (Phillipsburg, N.J., 1980), side 181.
Paulus’ skisse av Israels historie var ment som motvekt mot motstandernes
argumenter, for de sa at de var Abrahams sanne etterkommere og at Jerusalem –
jødekristendommens og lovens midtpunkt – var deres mor. De sa at hedningene var
uekte barn. Skulle de bli Kristi sanne etterfølgere, måtte de først bli Abrahams barn
og la seg omskjære.
Sannheten er det stikk motsatte, sier Paulus. Disse lovtrellene er ikke Abrahams
barn, men uekte sønner, slik som Ismael. Når de setter sin lit til omskjærelsen, stoler
de på «naturen» slik Sara gjorde med Hagar og slik israelittene gjorde med Guds lov
på Sinai. De hedningkristne derimot, var Abrahams barn, ikke på grunn av naturlig
avstamning, men en overnaturlig herkomst, slik som Isak. «Som Isak var også de
oppfyllelsen av løftet til Abraham […] Som Isak var de født til frihet som et resultat
av Guds nåde. Som Isak tilhører også de løftets pakt.» – James D. G. Dunn: The
Epistle to the Galatians (London, 1993), side 256.
Det å være løftets barn ga Isak velsignelser, men også motstand og forfølgelse. Når
det gjelder forfølgelse, tenker Paulus på seremonien i 1 Mos 21,8–10, der det blir
gjort ære på Isak, og Ismael later til å gjøre narr av ham. De hebraiske ordet i 1 Mos
21,9 betyr bokstavelig talt «å le», men Saras reaksjon tyder på at Ismael ertet eller
spottet Isak. I dag synes vi kanskje ikke at Ismaels oppførsel var noe å ta på vei for,
men den avslørte et dypere fiendskap som handlet om førstefødselsretten. Mange
av oldtidens herskere forsøkte å trygge sin posisjon ved å fjerne mulige rivaler, også
søsken (Dom 9,1–6). Isak hadde en motstander, men han nøt også godt av all den
kjærlighet, beskyttelse og gunst som hørte med til det å være farens arving.
Som Isaks åndelige etterkommere skal vi ikke bli forundret når vi møter motstand
og tunge tider, selv om det er fra folk i menigheten.
Har du blitt forfulgt for din tro av dem som har stått deg nærmest? Hvordan? Eller
skal vi snu på flisa? Kan du ha forfulgt andre for deres tro? Tenk over det.
Les «Loven og paktene» i Alfa og Omega, bind 1, side 339–348 [PP 363–373].
«Men når pakten med Abraham inneholdt løftet om gjenløsning, hvorfor ble det så
opprettet en annen pakt ved Sinai? Under trelldommen hadde folket i stor utstrekning
mistet kunnskapen om Gud og om prinsippene i pakten med Abraham. …
Gud førte dem til Sinai, der han åpenbarte sin herlighet og gav dem sin lov med
løfte om store velsignelser dersom de var lydige. «Hvis dere adlyder min røst og holder
min pakt, skal dere være … et kongerike av prester og et hellig folk for meg.» 2 Mos
19,5–6. Men folket var ikke klar over sin egen syndighet og at det var umulig for dem
å holde Guds lov uten Kristi hjelp. Uten betenkeligheter inngikk de derfor pakten med
Gud. […] Likevel gikk det bare noen uker før de brøt pakten med ham og tilba et støpt
bilde. De kunne ikke regne med Guds nåde gjennom en pakt de hadde brutt.
Når de nå innså sin syndighet og sitt behov for tilgivelse, følte de at de behøvde
den frelseren som åpenbarte seg i pakten med Abraham, og som ofringene pekte
frem til. Ved tro og kjærlighet ble de nå knyttet til Gud som deres befrier fra syndens
trelldom. Først nå var de beredt til å verdsette velsignelsene i den nye pakt.» – Alfa
og Omega, bind 1, side 345–346 [PP 371,372].
Forslag til samtale
Vandrer du med Herren mest som i en «gammel pakt» eller en «ny pakt»? Hva
er forskjellen?
Hvilke problemer i menigheten skaper spenninger i fellesskapet? Hvordan
løses de? Du er kanskje offer for «forfølgelse», men hvordan kan du være
sikker på at det ikke er du som forfølger en annen? Hvor går grensene for hva
som er forfølgelse? (Se også Matt. 18,15–17)
Hvor mange ganger har du lovt Gud at du ikke vil gjøre dette eller hint, men
likevel gjorde du det? Hvordan gir dette deg innsikt i hva nåde er?
Sammendrag
Beretningene om Hagar, Ismael og israelittene ved Sinai viser hvor nytteløst det er å
prøve å stole på egne bestrebelser for å oppfylle Guds løfter. Slik egenrettferdighet
kalles den gamle pakt. Den nye pakt er den evige nådepakten som ble inngått med
Adam og Eva etter syndefallet, fornyet med Abraham og oppfylt i Kristus.
Moren tok sitt eget liv, og familien skydde ham. Men
Ranjith har det håpet som ble født av råd han fikk som
barn.
Ranjith er fra en fattig familie. Men han fikk et råd av
huseieren: ”Be hver dag, les i Bibelen, så vil Jesus
lede deg.”
Mannen betalte for Ranjith på en adventistskole, men
da han kom i femte klasse, flyttet mannen utenlands, og
Ranjith måtte gå på offentlig skole.
Men så fikk han vite at han kunne få stipend og komme
tilbake til adventistskolen. I sjuende klasse flyttet han
inn i internatet på James Memorial Higher Secondary
School i Sør-India. Her følte han seg hjemme. ”Her var
jeg trygg,” sier han.
I åttende klasse rammet tragedien. Foreldrene kranglet, og moren tente på seg. Hun døde av
skadene.
Han sørget over moren og bestemte seg for å være tro mot Jesus. Men da ville ikke familien ha
mer med ham å gjøre. De skydde ham. Det ble bare verre da faren giftet seg opp igjen og den nye
konen ikke ville godta Ranjith. Det var vanskelig for ham å tenke på studiene, og det gikk dårlig
på skolen. Han fikk dårlige venner og vurderte å forlate Jesus.
Men i en bønneuke ba pastoren for ham, og han ba også selv om alle sine problemer. Ranjith
gjenvant sin tro. I dag er han 17 år og går i 11. klasse. Han ber, leser i Bibelen og søker Guds vilje
mens han forbereder seg på dåp. ”Internatet er mitt hjem, mitt kjære hjem. Kirken er det eneste
stedet hvor jeg er trygg,” sa han.
James Memorial Higher Secondary School er også en trygg havn for hundrevis av andre.
Tusenvis av unge har fått sin skolegang her og lært Jesus å kjenne.
En del av offeret 13. sabbat skal gå til å bygge nytt jenteinternat ved skolen. Dagens internat er
65 år og har bare fem toaletter og fire dusjer til 100 jenter. Det nye internatet får plass til flere og
vil gi dem sunnere leveforhold. Husk denne skolen i dine bønner og når du gir dine misjonsgaver.
James Memorial Higher Secondary
School er en internatskole i delstaten
Tamil Nadu i Sør-India. Skolen
ble startet i 1941 og har 0.–12.
klasse, med 936 elever, hvorav 243
i internater.
80 prosent av elevene er fra
adventisthjem. Det er dåpsklasse
hver sabbat. 50–60 elever døpes
hvert år.
Enda flere ønsker å komme til
skolen, men internatene har ikke
plass til flere. En nytt jenteinternat
skal bygges med midler fra offeret.