Dere, søsken, er kalt til frihet. La bare ikke friheten bli et påskudd for det som
kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet (Gal 5,13).
I Gal 2,4 henviste Paulus til betydningen av å verne om den «friheten» vi har i
Kristus Jesus. Men hva mener han når han taler så mye om «frihet»? Hva er denne
friheten? Hvor langt går den? Har den noen grenser? Og hva har loven med frihet i
Kristus å gjøre?
Paulus tar opp dette når han advarer om to farer. Den første er legalisme. Paulus’
motstandere i Galatia var så ivrige etter å vinne Guds gunst med sin oppførsel at de
mistet av syne det frigjørende i Kristi verk, frelsen som de hadde i Kristus ved troen.
Den andre faren er å misbruke den frihet Kristus har kjøpt oss ved å hengi seg til
løssluppenhet. De som tenker sånn, tar feil og tror at frihet er uforenlig med loven.
Både legalisme og libertinisme er uforenlig med frihet, for i begge tilfeller blir
man slave. Derfor oppfordrer Paulus galaterne til å holde fast på den sanne frihet
som Kristus har gitt oss.
Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under
slaveåket igjen (Gal 5,1).
Som en militær leder kaller sammen sine nølende tropper, slik lyder Paulus når
han ber galaterne om ikke å gi slipp på friheten i Kristus. Kraften i Paulus’ utsagn
får nesten ordene til å springe mot oss fra siden og tre i aksjon. Og det var vel også
meningen. Dette verset henger tematisk sammen med versene foran og etter, men
det kommer så brått på og er så blottet for syntaktiske forbindelser på gresk at Paulus
sikkert ville at det skulle stå like klart for oss som en kjempestor plakat. Friheten i
Kristus er summen av alt det Paulus har sagt, og galaterne holdt på å gi slipp på den.
LesGal 1,3–4; Gal 2,16 og Gal 3,13. Hvilke bilder er brukt, og hvordan gjør de det lettere å
forstå det Kristus har gjort for oss?
Ordene «Til frihet har Kristus frigjort oss» (Gal 5,1) kan tyde på at Paulus har et
annet bilde i bakhodet. Ordlyden minner om ordene som ble brukt når slaver fikk
sin frihet. Siden de ikke hadde juridiske rettigheter, tenkte man seg at en guddom
kunne kjøpe dem fri, og at slaven, som egentlig var fri, juridisk sett skulle tilhøre
guden. I praksis var det oppspinn. Slaven betalte for friheten selv. Formuleringen er
brukt i en av de nesten tusen inskripsjonene man finner i Apollon-tempelet i Delfi
og stammer fra tiden 201 f.Kr. til 100 e.Kr.: «Til frihet kjøpte den pytiske Apollon
en kvinnelig slave ved navn Nicaea av Sosibos av Amfissa … Men kjøpesummen har
Nicaea overgitt til Apollon for friheten.» – Ben Witherington III: Grace in Galatia
(Grand Rapids, Mich., 1998), side 340.
Formelen minner om Paulus’ språkbruk, men det er en vesentlig forskjell. Hos
Paulus er det ikke noe liksom ved det. Vi skaffet ikke til veie kjøpesummen selv
(1 Kor 6,20; 1 Kor 7,23). Det hadde vi ikke midler til. Vi kunne ikke frelse oss selv, men
Jesus gjorde det vi ikke kunne gjøre selv. Han betalte straffen for våre synder og
fridde oss fra fordømmelsen.
Se på ditt liv. Tror du at du kunne ha frelst deg selv? Hva bør svaret si deg om
hvor takknemlig vi må være for det Jesus har gjort for oss?
Paulus’ befaling om å stå fast i friheten er ikke gitt i et tomrom. Først står denne
kjensgjerningen: «Til frihet har Kristus frigjort oss.» Hvorfor bør de kristne stå fast
i sin frihet? Fordi Kristus allerede har satt dem fri. Med andre ord: Vår frihet følger
av det som Kristus allerede har gjort for oss.
Denne skrivemåten, med et faktum etterfulgt av en oppfordring, er vanlig hos
Paulus (1 Kor 6,20; 1 Kor 10,13–14; Kol 2,6). Ta f.eks. Rom 6. Der nevner Paulus en rekke
kjensgjerninger om vår stilling i Kristus, så som: «Vi vet at vårt gamle menneske
ble korsfestet med ham» (Rom 6,6). Ut fra denne kjensgjerningen kommer han med
oppfordringen i imperativ (bydeform): «La altså ikke synden herske i deres dødelige
legeme» (Rom 6,12). I praksis sier Paulus: «Bli det som dere allerede er i Kristus.» I
lys av evangeliet er ikke det etiske liv en byrde der vi prøver å gjøre ting for å vise at
vi er Guds barn. Nei, vi gjør det vi gjør fordi vi allerede er hans barn.
Ordet frihet brukes oftere om kristenlivet i Paulus-brevene enn noe annet sted i NT.
Frihet og beslektede ord opptrer 28 ganger hos Paulus og bare 13 ganger ellers.
Hva mener Paulus med frihet? For det første: Frihet er ikke et abstrakt begrep.
Det handler ikke om politisk frihet, økonomisk frihet eller frihet til å leve etter eget
hode. Tvert imot, det er en frihet som bygger på forholdet til Jesus Kristus. Av sammenhengen
skjønner vi at Paulus taler om frihet fra den trelldom og fordømmelse
som preger en lovisk kristendom. Men vår frihet er så mye mer. Den er frihet fra
synd, evig død og djevelen.
«Utenfor Jesus Kristus er menneskets tilværelse preget av trelldom – trelldom
under loven, trelldom under de ondskapens makter som dominerer i verden, trelldom
under synd, kjøttet og djevelen. Gud sendte sin Sønn til verden for å bryte disse
slaveeiernes herredømme.» – Timothy George: Galatians, side 354.
Hva er du slave av? Lær Gal 5,1 utenat og be Gud om at den friheten du har i
Kristus, må bli en realitet i ditt liv.
Gal 5,2–12 innledes på en måte som viser hvor viktig avsnittet er: «Hør hva jeg,
Paulus, sier dere.» Han mener alvor. Med bruken av ordet hør ber han om deres fulle
oppmerksomhet. Det skal også minne dem om hans apostoliske myndighet. Han vil
at de skal forstå hvilke farlige følger det vil få hvis hedningene skal være nødt til å la
seg omskjære for å bli frelst.
LesGal 5,2–12. Hva er det Paulus advarer mot når det gjelder omskjærelsen?
De første følgene av å prøve å gjøre seg fortjent til Guds gunst ved å la seg
omskjære, er at mennesket må holde hele loven. Vers 2 og 3 inneholder et interessant
ordspill. De vil ikke ha noen nytte av Kristus (ophelesei), sier han. I stedet blir
de forpliktet (opheiletes) på loven. Når et menneske vil leve etter loven, kan det ikke
bare velge og vrake hva det vil rette seg etter. Det er alt eller intet.
For det andre blir de «avskåret» fra Kristus. Når man vil bli rettferdiggjort av
gjerninger, avslår man Guds rettferdiggjørelse i Kristus. «Man kan ikke få begge
deler. Når man tar imot Kristus, bekjenner man at man ikke kan frelse seg selv. Da
kan man ikke la seg omskjære og dermed si at man kan frelse seg selv.» – John R. W.
Stott: The Message of Galatians (Leicester, England, 1968), side 133.
Den tredje innvendingen mot omskjærelsen er at den hindrer åndelig vekst. Paulus
bruker bildet om en løper som blir hindret på vei mot målet. Det ordet som er oversatt
«hindret» (vers 7), ble i militære kretser brukt om «å ødelegge en vei eller bro
eller legge hindringer i veien for en fiende for å forsinke hans fremrykning.» – SDA
Bible Commentary, bind 6, side 978.
Og endelig: Med omskjærelsen forsvinner det anstøtelige ved korset. Hvordan da?
I budskapet om omskjærelsen er det underforstått at man kan frelse seg selv. Dette
taler til vår stolthet. Men budskapet om korset er til anstøt for menneskets stolthet,
for det lærer at vi er helt avhengig av Kristus.
Paulus er så rasende over at disse folkene insisterer på omskjærelsen at han sier at
han skulle ønske at kniven glapp så de kastrerte seg selv! Harde ord, men det viser
alvoret i situasjonen.
Gal 5,13 markerer et viktig vendepunkt i brevet. Så langt har Paulus kun konsentrert
seg om det teologiske innholdet i budskapet sitt. Men nå vender han blikket mot den
kristnes livsførsel. Hvordan bør man leve hvis man ikke blir frelst av lovgjerninger?
Hvilket misbruk av friheten vil Paulus unngå at galaterne gjør seg skyldige i?
Gal 5,13.
Paulus visste godt at han kunne misforstås når han talte om nåden og vår frihet i
Kristus (Rom 3,8; Rom 6,1–2). Men problemet var ikke Paulus’ evangelium. Problemet
er vår hang til å tilfredsstille oss selv. Historiebøkene er fulle av beretninger hvor
fordervelse og moralsk kaos var en direkte følge av manglende selvbeherskelse.
Og hvem har vel ikke sett det hos seg selv? Det er derfor Paulus ber de kristne om
ikke å hengi seg til nytelsessyke. Ja, de skal gjøre det motsatte og tjene «hverandre i
kjærlighet». Enhver som tjener andre av kjærlighet, vet at det krever at man lar selvet
(kjøttet) dø. De som hengir seg til selvet, er sjelden de som tjener andre. Tvert imot.
Så vår frihet i Kristus er ikke bare en frihet fra å være verdens slaver. Den er et
kall til en ny slags tjeneste: å tjene andre av kjærlighet. Det er «muligheten til å elske
sin neste uten forbehold, muligheten til å skape et samfunn der man gir av seg selv
i stedet for å jage etter makt og status.» – Sam K. Williams: Galatians (Nashville,
Tenn., 1997), side 145.
Når man kjenner kristentroen og ordlyden i moderne oversettelser av Gal 5,13, er
det lett å overse hvor slående disse ordene må ha vært for galaterne. For det første
viser grunnteksten at den kjærligheten som ligger til grunn for slik tjeneste, ikke er
alminnelig kjærlighet. Menneskelig kjærlighet er omgitt av betingelser. Paulus’ bruk
av artikkelen (-en) ved ordet kjærlighet på gresk viser at han tenker på den guddommelige
kjærligheten som vi bare kan få ved Ånden (Rom 5,5). Det merkelige er at
det ordet som er oversatt med «tjene», er det greske ordet for «å bli gjort til slave».
Frihetens mål er ikke uavhengighet, men gjensidig slaveri under hverandre i tråd
med Guds kjærlighet.
Svar ærlig: Har du ikke iblant tenkt at du kunne bruke friheten i Kristus til å
synde litt i ny og ne? Hva er så galt med å tenke slik?
Mange har oppfattet kontrasten mellom det negative Paulus sier om å «holde hele
loven» og hans positive utsagn om å «oppfylle hele loven» som et paradoks. Men
det er ikke tilfelle. Løsningen ligger i dette at Paulus med overlegg benytter disse
uttrykkene for å påpeke et viktig skille mellom to måter å beskrive sammenhengen
mellom kristen livsførsel og loven på. Når Paulus taler positivt om kristen overholdelse
av loven, taler han aldri om å «holde loven». Dette uttrykket bruker han bare
om den misforståtte oppførselen hos dem som lever under loven og prøver å bli
godtatt av Gud ved å «gjøre» det som loven krever.
Dermed er det ikke sagt at de som har funnet frelsen i Kristus, ikke er lydige. På
ingen måte! Paulus sier at de «oppfyller» loven. Han mener at kristen livsførsel er
mye mer enn en ytre lydighet der man bare «holder» loven. Den «oppfyller» loven.
Paulus benytter ordet oppfylle fordi det går mye lenger enn bare å «holde». Denne
formen for lydighet har han fra Jesus (se Matt 5,17). Loven avskaffes ikke, og den
begrenses ikke til bare kjærlighet, det er slik den kristne kan oppleve hva hele loven
innebærer!
Sitatet er fra 3. Mosebok, men Paulus’ uttalelse i Galaterbrevet bygger på Jesu bruk
av 3 Mos 19,18. Og Jesus var ikke den eneste som sa at denne teksten var summen av
hele loven. Rabbi Hillel, som levde en mannsalder før Jesus, sa: «Det du hater, skal
du ikke gjøre mot din neste. Det er hele loven.» Men Jesu perspektiv var et annet
(Matt 7,12). Ikke nok med at det er mer positivt, det viser også at lov og kjærlighet
ikke utelukker hverandre. Uten kjærlighet er loven tom og kald. Uten loven virrer
kjærligheten omkring uten retning.
Hva er lettest, og hvorfor: å elske andre, eller å holde de ti bud? Ta med svaret til
gruppa.
«Sann tro er alltid virksom i kjærlighet. Når man betrakter Golgata, er det ikke for å
finne fred i en sjel som ikke gjør sin plikt, heller ikke for å legge seg til å sove, men
for å få tro på Jesus, en tro som er virksom og renser sjelen for egenkjærlighetens
grums. Når vi griper Kristi hånd i tro, er arbeidet så vidt begynt. Alle har dårlige og
syndige vaner å overvinne med intens krigføring. Alle må kjempe troens gode strid.
Hører vi Kristus til, kan vi ikke være uærlige, vi kan ikke være hardhjertet og blottet
for sympati. Vår tale kan ikke være full av grovheter. Man kan ikke være pompøs og
oppblåst, hovmodig eller bruke harde ord og opptre dømmende.
Kjærlighetsgjerningene har sitt utspring i troens gjerning. Bibelsk religion krever
stadig innsats. ‘Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode
gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen!’ ‘Arbeid på deres frelse med
frykt og beven! For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans
gode vilje.’ Med iver skal vi gjøre gode gjerninger og fortsette med det. Og Det
sanne vitne sier: ‘Jeg kjenner dine gjerninger.’
Det er sant at vår innsats ikke i seg selv sikrer oss frelsen, men det er også sant
at den troen som forener oss med Kristus, vekker sjelen til aktiv innsats (MS 16,
1890).» – SDA Bible Commentary, bind 6, side 1111.
Forslag til samtale
Se på det siste spørsmålet i torsdagens avsnitt sammen. Hvilket alternativ
syntes de fleste var enklest, og hvorfor? Hvilke viktige sannheter antyder
svaret deres når det gjelder hva det vil si å oppfylle loven?
Paulus sier at troen «er virksom» ved kjærlighet. Hva menes med det?
Se på tanken om å bruke friheten i Kristus til å hengi seg til synd. Hvorfor kan
dette fort skje? Hvilken felle går folk i når de tenker slik? (se 1 Joh 3,8)
Sammendrag
Frihet er ett av Paulus ‘yndlingsord’ når han taler om evangeliet. Det omfatter både
det Kristus gjorde for oss da han frigjorde oss fra trelldom til verden og hvordan vi
er kalt til å leve kristenlivet. Men vi må passe oss så ikke vår frihet ender i legalisme
eller tøylesløshet. Kristus har ikke satt oss fri for at vi skal tilfredsstille oss selv, men
for at vi skal overgi oss til tjenesten for vår neste.
Sneha er en jente på 14 år og går på en av adventistenes
internatskoler i Sør-India.
Far var fisker, og mor var sykepleier. Da lillesøsteren
min ble født, begynte far å drikke. Han kom hjem
sent på natt og hylte og skrek. Mor bare gråt. Ingen hjalp
henne.
En dag da jeg var 10 år, sendte mor oss på skolen og
gikk hjem. Der satt far. Han var så full at han ikke kunne
snakke ordentlig. Da han så henne, forlangte han penger
til alkohol. Hun hadde ikke noe, og han ble rasende. Han
slo henne forferdelig. Ingen hjalp henne.
Så tok han parafin og helte over henne. Han tente på og hun ble fryktelig forbrent. Da han fikk
summet seg, fikk han henne til sykehuset. Men hun var så forbrent at hun døde etter 15 dager. Far
var søkk borte. Min søster og jeg sørget over mor i mange måneder. Bestemor tok seg av oss.
En dag fikk bestemor besøk av en adventistpastor. Han trøstet oss, og da han fikk vite at vi var
foreldreløse, kontaktet han hjelpeorganisasjonen Adventist Child India, og vi fikk plass på James
Memorial Higher Secondary School.
Jeg hadde aldri hørt om Gud før. Men nye venner og lærere fortalte om Frelseren. Jeg leste i
Bibelen og ba.
Nå er jeg 14 år og går i tiende klasse. Søsteren min er tolv år og går i åttende klasse. Jeg takker
Gud for den jeg er i dag. Jeg mistet begge foreldrene mine, men jeg har fått en Far i himmelen
som tar seg av sine. Han forlater oss ikke.
Jeg er glad for skolen! Men internatet er veldig gammelt. Det er ikke nok toaletter til de hundre
jentene som bor her. Jeg er glad for at en del av offeret 13. sabbat skal gå til nytt jenteinternat.
Da kan flere få komme hit. Noen av dem kommer kanskje fra en vanskelig familiebakgrunn, slik
som vi, men de får lære om Guds kjærlighet. Takk for at du gir, og spesielt 13. sabbat, så flere
som meg kan få kristen utdanning. Gud være takk!
James Memorial Higher Secondary
School ligger i delstaten Tamil
Nadu i Sørøst-India. Det er en høyt
utviklet stat med stor befolkningstetthet.
Regionen er ganske tørr og avhengig
av monsunen.
Det offisielle språket er tamil, et
av verdens eldste språk.