Jeg sier dere: Lev et liv i Ånden! Da følger dere ikke begjæret i menneskets
kjøtt og blod (Gal 5,16).
Robert Robinsons «Gud, du miskunnhetens kilde» er en kjent og kjær kristen salme.
Men Robinson hadde ikke bestandig vært noen troens mann. Farens død hadde
fylt ham med sinne, og han levde i utsvevelser og drukkenskap. Etter å ha hørt den
kjente forkynneren George Whitefield overga han seg Jesus, ble metodistsprest og
skrev denne salmen, som opprinnelig hadde med disse linjene: «Oh, to grace how
great a debtor/Daily I’m constrained to be!/Let Thy goodness, like a fetter, Bind my
wandering heart to Thee.» [3. vers av nr. 252 i vår salmebok: Som en skyldner til din
nåde vil jeg alltid finne meg, La din godhet i meg råde, dra mitt (omflakkende) hjerte
nær til deg.]
En redaktør mislikte ordene om den kristnes omflakkende [wandering] hjerte og
skrev om verset så det virket mer fromt. «Prone to worship, Lord, I feel it, Prone to
love the God I serve.»
Men tross hans gode hensikter var originalen en bedre beskrivelse av den kristnes
kamp. Som kristne er vi i besittelse av både kjødet og Ånden, og de står hverandre
imot. Selv om vår syndige natur alltid vil være tilbøyelig til å flakke bort fra Gud,
behøver vi ikke å være slaver under begjæret i kjøtt og blod hvis vi bare overgir oss
til Guds Ånd. Dette er summen av Paulus’ budskap i versene for denne uken.
«Å vandre» er et bilde som er hentet fra GT og viser til hvordan man skal leve.
Paulus, som var jøde, benyttet ofte dette bildet i brevene sine for å beskrive det
som bør kjennetegne kristenlivet. Bruken av bildet er nok også knyttet til det første
navnet som ble brukt om den første menighet. Før Jesu etterfølgere ble kalt kristne
(Apg 11,26), ble de kjent bare som tilhengere av «veien» (Joh 14,6; Apg 22,4; Apg 24,14).
Dette tyder på at kristendommen allerede tidlig ikke bare var teologiske oppfatninger
om Jesus, men også en «levevei» som skulle «vandres».
I GT ble oppførselen ikke bare beskrevet som å «vandre», men som å «vandre i
loven». Halakhá er jødenes juridiske begrep for forskrifter og bestemmelser som
man finner i både loven og forfedrenes rabbinske tradisjoner. Halakhá oversettes
vanligvis som «den jødiske lov», men ordet bygger i virkeligheten på det hebraiske
ordet for «å gå» og betyr ordrett «måten å gå på».
Det Paulus sier om å «vandre i Ånden», står ikke i motsetning til lydighet mot
loven. Han mener ikke at de kristne skal leve på en måte som bryter med loven.
Paulus er heller ikke motstander av loven eller lydighet mot loven. Men han er imot
en legalistisk bruk av loven. Gud vil ha sann lydighet, og det kan ikke oppnås ved
tvang, bare ved den indre motivasjon som Ånden skaper (Gal 5,18).
Hvordan har det vært for deg å «vandre i Ånden»? Hvordan gjør du det? Hva i ditt
liv kan gjøre det tyngre å vandre slik?
For kjøttets begjær står imot Ånden, og Åndens begjær står imot kjøttet. Disse ligger
i strid med hverandre, så dere ikke kan gjøre det dere vil (Gal 5,17, se også Rom
7,14–24). Hvordan har du som kristen opplevd den harde virkelighet som ligger i
disse ordene?
Den kampen som Paulus beskriver, er ikke en kamp som alle kjemper. Det er snakk
om den indre dragkampen som foregår i den kristne. Mennesket er født i harmoni
med «det kjøttet vil» (Rom 8,7), og det er først når vi blir født på ny av Ånden at det
blir noen reell åndskamp (Joh 3,6). Dermed er det ikke sagt at ikke-kristne slipper
unna moralske dilemmaer, for det gjør de ikke. Men også den konflikten er i siste
instans et resultat av Ånden. Den kristnes kamp har en ny dimensjon, for den troende
rommer to naturer som strider mot hverandre: kjøttet og Ånden.
Opp gjennom tidene har de kristne lengtet etter å slippe denne kampen. Noen har
trukket seg tilbake fra samfunnet, andre har sagt at vår syndige natur kan utryddes
ved hjelp av en eller annen nådehandling. Alt dette er feil. Vi kan utvilsomt undertrykke
kjøttets lyster med Åndens kraft. Men konflikten vil fortsette på mange slags
vis helt til vi får en ny kropp ved Jesu gjenkomst. Det nytter ikke å flykte bort fra
samfunnet, for kampen følger oss overalt hvor vi går, helt til vi dør eller Jesus kommer.
I Rom 7 skriver Paulus at de kristnes indre konflikter hindrer dem i å gjøre det de
vil. Slik understreker han hvor omfattende kampen er. To naturer bor i oss. Derfor
deltar vi på begge sider av slaget. Den åndelige delen av oss vil det som er åndelig og
kan ikke fordra kjøttet. Og den kjødelige delen lengter etter det som kjøttet vil og er
motstander av det åndelige. I seg selv har ikke den omvendtes sinn krefter til å motstå
kjøttet. Vårt eneste håp om å undertrykke kjøttet er at vi dag for dag bestemmer
oss for å stå på Åndens side mot vårt syndige selv. Det er derfor det er så mye om å
gjøre for Paulus at vi skal velge å vandre i Ånden.
Tenk på din egen erfaring fra kampen mellom de to naturer. Hvilket råd vil du gi
til en kristen som prøver å avfinne seg med den evige kampen mot selvet?
Etter å ha kommet inn på kampen mellom kjøttet og Ånden, utdyper Paulus denne
motsetningen med en liste moralske dyder og onder i Gal 5,18–26. Slike lister ble
mye brukt i både jødisk og gresk-romersk litteratur. De pekte på uting man skulle
unngå og dyder man skulle etterleve.
Paulus visste godt at det fantes lister over onder og dyder, men det er klare forskjeller
i bruken av de to listene i Galaterbrevet. For det første: Paulus setter de to listene
opp mot hverandre, men han omtaler han dem forskjellig. Han gir listen over onder
betegnelsen «kjødets gjerninger» (1930), men dydene kalles «Åndens frukt». Skillet
er viktig. Som James D. G. Dunn sier det: «Kjøttet krever, men Ånden skaper. Den
ene listen ånder av engstelig selvhevdelse og hektisk nytelsessyke. Den andre taler om
omsorg for andre, sinnsro, styrke, pålitelighet. Den ene viser til menneskelig manipulering,
den andre til det Gud gir nåde og kraft til. Den viser at den indre forvandling
er kilden til ansvarlig handling.» – The Epistle to the Galatians, side 308.
Den andre forskjellen på de to listene er at listen over ondene med fullt overlegg
har fått en merkelapp i flertall: «kjøttets gjerninger». Men «Åndens frukt» står i
entall. Forskjellen kan tyde på at livet i kjødet bare fører til splid, uro og uenighet.
I sammenligning fører et liv levd i Ånden til Åndens frukt, som avspeiler seg i ni
egenskaper som fremmer enhet.
Nå er det noen som sier at hva et menneske måtte tro om Gud egentlig ikke har
noe å si bare man er oppriktig. Lenger fra sannheten kan man knapt komme. Paulus’
liste over onder tyder på det motsatte: Misforståelser om Gud avføder forskrudde
tanker om seksualitet og moralske dyder, og ødelegger forholdet mellom mennesker.
Og de kan føre til tap av det evig liv (Gal 5,21).
Se på listen over «kjøttets gjerninger». Hvordan kan hver av dem anses som
brudd på ett eller flere av de ti bud?
Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet,
trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven! (Gal
5,22–23). Hvordan er lydighet mot de ti bud en avspeiling av Åndens frukt slik den
er uttrykt i disse versene? (Se også Matt 5,21–22; Matt 5,27–28; Matt 22,35–40).
De ti bud er ikke et alternativ til kjærligheten. De hjelper oss å se hvordan vi skal
vise kjærlighet, både mot Gud og mennesker. Hvor mye kjærligheten enn overgår
lovens bokstav, så er den ikke i strid med loven. Å si at kjærlighet til Gud og vår
neste gjør de ti bud avleggs, er omtrent like logisk som å si at kjærlighet til naturen
opphever tyngdekraften.
Og i motsetning til de femten enkeltordene som beskriver kjødets gjerninger,
skildres Åndens frukt med ni dyder. Mange mener at de ni dydene er plassert i tre
grupper på tre, men det er liten enighet om rekkefølgens betydning. Enkelte ser
en hentydning til treenigheten i tallet tre, andre tror de tre treergruppene avspeiler
hvordan vi skal forholde oss til Gud, vår neste og oss selv, og atter andre oppfatter
listen som en beskrivelse av Jesus. Alt dette har noe for seg, men det viktigste er den
overordnede betydningen som Paulus gir kjærligheten.
Det er ingen tilfeldighet at kjærligheten nevnes først av de ni dydene. Paulus har
allerede pekt på kjærlighetens sentrale rolle i kristenlivet i Gal 5,6.13, og han har
den med i sine dydslister andre steder (2 Kor 6,6; 1 Tim 4,12; 1 Tim 6,11 og 2 Tim 2,22). De
andre dydene går også igjen i ikke-kristne tekster, men kristendommen er alene om
kjærligheten. Alt dette tyder på at kjærligheten ikke bare skal oppfattes som en av
mange dyder, men som den viktigste kristne dyden og nøkkelen til de andre. Kjærlighet
er Åndens viktigste frukt (1 Kor 13,13; Rom 5,5), og den bør prege kristenlivet
hos alle troende (Joh 13,34–35), enda så vanskelig det kan være å vise kjærlighet noen
ganger.
Hvor mye selvfornektelse er det i kjærligheten? Kan man elske uten selvfornektelse?
Hva lærer Jesus om kjærlighet og selvfornektelse?
Det vil alltid være en indre kamp mellom kjødet og Ånden i den kristnes sinn, men
kristenlivet behøver ikke å være bare nederlag og synd.
Hva er nøkkelen til et liv der Ånden hersker over kjødet? Se Gal 5,16–26.
I Gal 5,16–26 finner vi fem viktige verb om livet der Ånden hersker. For det første:
Den troende må «vandre» i Ånden (vers 16). Det greske verbet er peripateo, som
betyr «å gå rundt eller følge etter». Tilhengerne av den greske filosofen Aristoteles
ble kalt peripatetikere fordi de fulgte Aristoteles overalt hvor han gikk. Verbet står
i presens. Det betyr at Paulus ikke taler om en vandring i ny og ne, men en stadig
erfaring. Og siden det også er et påbud om «å vandre» i Ånden, betyr det at det å
vandre i Ånden er et daglig valg. Det andre verbet er «å bli ledet» (vers 18). Dette
viser at vi må la Ånden veilede oss der vi skal gå (se Rom 8,14; 1 Kor 12,2). Det er
ikke opp til oss å føre an. Vi skal følge etter.
De neste to verbene står i Gal 5,25. Det første er «å leve» (zao). Med «leve» mener
Paulus opplevelsen av den nye fødsel, som må kjennetegne alle troende. Han bruker
presens fordi den nye fødsel skal fornyes daglig. Siden vi lever ved Ånden, skal vi
også «vandre» ved Ånden, sier Paulus. Det ordet som er oversatt «vandre», er ikke
det samme som i vers 16. Her er ordet stoicheo. Dette er et militært uttrykk som
betyr «å trekke en linje», «å gå i takt», «å føye seg». Tanken er at Ånden ikke bare
gir liv, men at han må få sette retningen for vårt liv hver dag.
I vers 24 brukes verbet «å korsfeste». Det er litt rystende. Skal vi følge Ånden,
må vi fatte en beslutning om å la kjøttets ønsker dø. Det er naturligvis snakk om
overført betydning. Vi korsfester kjøttet når vi tilfører vårt åndelige liv næring og
sultefôrer kjøttets lyster.
Hva må bli annerledes om du skal få de seirene som du har fått løfte om i Kristus,
– seire som til stadighet glipper for deg?
«Kristenlivet er ikke bare lett. Vi får harde kamper. Vi angripes av store fristelser.
‘For vår onde natur står med sitt begjær Ånden imot, og Ånden står imot vår onde
natur.’ Jo nærmere vi kommer avslutningen av jordens historie, desto lumskere blir
de fellene som fienden legger for oss. Angrepene blir hardere og hyppigere. De som
motsetter seg lys og sannhet, vil bli mer forherdet og upåvirkelige. De vil innta en
mer uforsonlig holdning mot dem som elsker Gud og holder hans bud (MS 33, 1911).»
– SDA Bible Commentary, bind 6, side 1111.
«Den hellige ånds påvirkning er Kristi liv i sjelen. Vi kan ikke se Kristus og tale
med ham, men hans Ånd er oss like nær på ett sted som på et annet. Den virker i
og gjennom alle som tar imot Kristus. De som kjenner Ånden i sitt liv, åpenbarer
Åndens frukt – kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet
(MS 41, 1897)». – SDA Bible Commentary, bind 6, side 1112.
Forslag til samtale
Hva vil det si å korsfeste kjøttets lyster? Hvordan skjer det? Hvor ofte må
vi gjøre det? Hvorfor bruker Paulus så sterkt et uttrykk? Hva sier bruken av
ordet korsfeste om hvor hard denne kampen med selvet er?
Hva betyr menneskets anstrengelser for at Åndens frukt skal vokse frem? Hva
kan din egen erfaring lære deg om dette?
Paulus sier at de som praktiserer kjøttets gjerninger, ikke skal arve Guds
rike. Hvordan harmonerer dette med det han sier om at vi er frelst ved tro og
ikke ved gjerninger?
Hvilken kamp er den største i din vandring med Herren? Er det ikke synden og
det som synden gjør med ditt gudsforhold? Hvilken kristen har vel ikke følt
fremmedgjøring, tvil og skuffelse på grunn av synden i sitt liv, spesielt fordi
vi har fått løftet om seier over denne synden? Og apropos seier over synd:
Hvorfor må vi alltid huske at frelsen utelukkende hviler på det som Jesus har
gjort for oss?
Sammendrag
Alle kristne opplever kampen mellom kjøttets lyster og det Ånden vil. Men den
kristne er ikke dømt til nederlag. For Kristus har seiret over syndens og dødens
makt. Derfor kan kristenlivet være et liv der Ånden hersker og gir nok av Guds nåde
til at vi kan holde kjøttets lyster i sjakk.
Helt fra jeg var liten, hadde far slått mor. Han var
grønnsakhandler, men levde i alkoholrus gjennom
mye av barndommen min.
Da jeg var åtte år, ble vi kjent med en adventistpastor.
Han ba for oss, og mor og jeg lærte om Jesus. Vi ble
adventister, men far fortsatte å slå mor. Nå slo han meg
også.
Jeg klarte ikke å konsentrere meg om leksene. I tre
måneder var jeg borte fra skolen. Mor ville starte et nytt
liv og tok meg med til en by langt borte. Men far fant
oss. Han ble i tre dager, så stjal han fra eieren og forlot
huset.
Nå sendte mor meg til besteforeldrene mine. Der bodde jeg en stund. Så fikk hun høre om
James Memorial Higher Secondary School i Sør-India. Hun tok meg med dit og fikk en vaskejobb
for å betale skolepengene mine.
Skolen har vært til stor hjelp for meg. Jeg har lært mer om Gud og fått fred i sinnet. Nå er jeg
15 år, og jeg er glad for å bo her.
Men jeg hadde ikke glemt far. Jeg ba hver dag om at han måtte slutte å drikke og ta imot Jesus.
Og i fjor skjedde det. Han bekjente sine synder og vendte om. Han sluttet å drikke og stjele og ble
døpt. Nå er han adventist, og jeg er så glad. Jeg ber fremdeles hver dag at far ikke må begynne å
drikke igjen. Gud hører bønn. Far er et nytt menneske!
Jeg kjenner ikke fremtiden. Men dette vet jeg: Livet uten Jesus er en katastrofe. Livet med ham
er fred og glede.
Jeg stortrives på skolen. Noen er adventister når de kommer, andre er kristne, men ikke SDA,
og atter andre vet ikke hvem Jesus er. Men vi lever og lærer sammen, og mange finner Jesus her.
Det er jeg så glad for!
En del av offeret 13. sabbat går til nytt jenteinternat på skolen. Det gamle internatet er slitt
ned, og toalettene kan ikke betjene de 100 jentene som bor her. Med det nye internatet blir det
plass til mange flere elever. Husk skolen i dine bønner og misjonsgaver. Tusen takk.
Det er 243 elever på James Memorial
Higher Secondary School. Ca.
100 bor i det gamle jenteinternatet,
som ble bygget for mange færre.
Det har bare fem toaletter. Det er
ikke nok.
En del av offeret dette kvartalet
går til å bygge et nytt internat med
plass til flere jenter.