Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår
familie i troen (Gal 6,10).
Noen bønder besluttet å ta de største grønnsakene selv og plante de små som frø.
Etter noen skuffende år oppdaget de at avlingen deres var på størrelse med klinkekuler.
Katastrofen lærte dem en viktig lekse.
«De kunne ikke bare nyte det beste i livet selv og bruke restene til å samle frø.
Livets lov tilsier at det man høster, avspeiler det man planter.
I overført betydning er det å plante små [grønnsaker] fremdeles vanlig. Vi forsyner
oss av de store ting i livet og planter restene. Vi forventer at de åndelige lover
skal fikse det slik at vår egenkjærlighet belønnes med uegennytte.» – International
Student Fellowship Newsletter, mars 2007.
Paulus anvender dette prinsippet i Gal 6,1–10. Medlemmene «biter og glefser etter
hverandre» (Gal 5,15), men menigheten bør være et sted hvor Ånden får oss til å
sette andre høyere enn oss selv. Når vi forstår at vi er frelst av nåde, bør det gjøre oss
ydmyke og mer tålmodige og medfølende overfor andre.
Paulus har store forventninger til kristenlivet (Gal 5,16), men hans råd i Gal 6,1
er også befriende realistisk. Mennesker er ufullkomne. Ikke engang de sterkeste
kristne er immune mot feil. Den greske ordbruken i Gal 5,16 viser at han ser for seg
en situasjon som nok vil finne sted i menigheten før eller siden. Paulus gir galaterne
praktiske råd om hvordan de skal forholde seg når slikt skjer.
Hvordan bør den kristne ta det når en trosfelle faller i synd? Gal 6,1; Matt 18,15–17.
Skal vi få noe ut av rådet i Gal 6,1, må vi forstå hva slags situasjon Paulus ser for
seg. Dette går frem av to ord som er brukt i første del av setningen. Det første ordet
er grepet. Det betyr «å bli oppdaget, innhentet eller overrasket». Sammenhengen
og ordets nyanser tyder på at Paulus har to ting i tanke. Det er ikke bare det at en
kristen «tar» en annen kristen i å gjøre noe galt. Det viser også til det at en person
«innhentes» av en oppførsel (se Ordsp 5,22) som han under andre forhold ville ha
avstått fra.
Ordbruken hos Paulus tyder på at han taler om noe som ikke er gjort med overlegg.
Det ordet som er oversatt «feiltrinn», kommer av det greske paraptoma og
viser ikke til en forsettlig synd, men en tabbe, at man snubler eller trår feil. Dette er
rimelig i lys av det Paulus før har sagt om å «vandre» i Ånden. Det unnskylder ikke
menneskets feil, men det er heller ikke tale om forsettlig synd (1 Kor 5,1–5).
I slike tilfeller er det ikke straff, fordømmelse eller utestengning som gjelder, men
gjenreisning. Det greske ordet som er oversatt «vise til rette», er katartizo og betyr
«å reparere» eller «å sette i stand». I NT brukes det om «å bøte» garn (Matt 4,21), og
i gresk medisinsk litteratur beskriver det prosessen med å lege et bein etter et brudd.
Vi ville ikke forkaste en trosfelle som falt og brakk beinet, og som medlemmer av
Kristi legeme skal vi ta oss av våre søsken i Kristus som snubler og faller på veien til
Guds rike.
Hvorfor snakker vi så ofte stygt om dem vi er sinte på og lar sinnet putre og koke,
eller til og med planlegger hevn, i stedet for å følge Matt 18,15–17?
Da sa Natan til David: «Du er mannen» (2 Sam 12,7).
Ikke se bort fra alvoret i det Paulus skriver i Gal 6,1: å passe seg så man ikke blir
fristet selv også. Man får et inntrykk av hvor viktig dette er for Paulus når man ser
hvordan han ordlegger seg. Det ordet som er oversatt «pass deg», betyr bokstavelig
talt «å se nøye på» eller «å følge nøye med» (se Rom 16,17; Fil 2,4). Det Paulus
påpeker, er «vær på vakt overfor deg selv» så ikke synden overrasker deg også. For
å betone advarselen skifter Paulus fra flertall («dere») i første halvdel av Gal 6,1 til
entall («deg») i siste halvdel. Dette er ingen generell advarsel til hele menigheten.
Den er personlig og rettet til hver enkelt.
Paulus sier ikke uttrykkelig hva slags fristelse han advarer så sterkt mot. Kanskje
var det ikke noe bestemt, men faren for å begå den samme synden, hva den enn
måtte være, når de prøver å hjelpe en annen. Men samtidig antyder ordene i Gal 5,26
om å bli «drevet av tom ærgjerrighet», at han advarer mot å føle seg åndelig overlegen
sammenlignet med den man hjelper.
En av de største farene under den kristne vandring er åndelig stolthet. Den gjør at vi
føler oss immune for visse synder. Ikke glem at alle har den samme syndige natur
– en natur som står Gud imot. Hvis ikke Guds Ånd legger bånd på oss, kan vi begå
hvilken som helst synd når anledningen byr seg. En slik erkjennelse av hvem vi er
uten Kristus kan bevare oss mot selvrettferdighetens synd. Det kan også gi oss større
medfølelse med andre som gjør feil.
Hvor mange ganger har du tatt deg selv i å fordømme andre (kanskje bare i ditt
stille sinn) for synder som du selv har begått senere?
Hvilke andre instrukser gir Paulus de kristne i Galatia ut over det å hjelpe syndere
til rette? (Gal 6,2–5; se også Rom 15,1; Matt 7,12).
Det greske ordet for «byrde» i Gal 6,5 er baros. Det ble brukt om en tung vekt eller
bør som noen måtte bære langt. Men med tiden ble det et bilde på alle slags problemer
og vanskeligheter, så som en lang dags arbeid i stekende hete (Matt 20,12).
Sammenhengen for Paulus’ oppfordring om å bære «hverandres byrder», omfatter
også de feiltrinnene trosfeller gjør seg skyldige i og som ble nevnt i forrige vers.
Men det han mener med å bære byrder, dekker mye mer. Paulus’ retningslinjer sier
mye om kristenlivet som vi ikke bør overse.
For det første, som Timothy George sier: «Alle kristne bærer byrder. Våre byrder
er nok av ulik størrelse og form, og de varierer etter våre livserfaringer. For noen er
den tunge børen en fristelse og følgene av et feiltrinn, som eksemplet i vers 1. For
andre kan det være en fysisk skavank, eller en sinnslidelse, en familiekrise, arbeidsledighet,
djevlebesettelse eller mye annet. Men ingen kristen fritas for byrder.» –
Galatians, side 413.
For det andre vil ikke Gud at vi skal bære alle våre byrder alene. Og dessverre:
Vi er ofte mye mer villige til å hjelpe andre med deres byrder enn vi er til å la andre
hjelpe oss med våre. Paulus fordømmer denne selvtilstrekkeligheten (Gal 6,3). Det er
menneskelig stolthet når vi ikke vil vedgå at vi har behov og svakheter, vi også. Slik
stolthet berøver oss den trøst andre kan gi oss. I tillegg hindrer den andre i å få utført
den tjenesten Gud har kalt dem til.
Endelig kaller Gud oss til å bære andres byrder fordi det er gjennom våre gjerninger
at Guds trøst åpenbares. Denne tanken bygger på den kjensgjerning at menigheten
er Kristi legeme. Paulus gir et eksempel på dette: «Men Gud som trøster de
ydmyke, ga oss nytt mot da Titus kom» (2 Kor 7,6). Merk deg at «Paulus fikk ikke
del i Guds trøst ved å be og vente på Herren. Det skjedde i og med det selskap en
venn ga ham og de gode nyhetene han kom med.
Menneskers vennskap, der vi bærer hverandres byrder, er en del av Guds plan for
sitt folk.» – John R. W. Stott: The Message of Galatians, side 158.
Hvorfor ber du ikke om hjelp? Skyldes det stolthet, skam, mangel på tillit, selvtilstrekkelighet?
Hvorfor ikke finne noen du har tillit til og be dem om å dele dine
byrder?
Uttrykket «Kristi lov» (ton nomon tou Christou) forekommer ikke andre steder i
Bibelen, men han bruker et lignende uttrykk i 1 Kor 9,21(ennomos Christou). Dette
uttrykket har gitt opphav til flere tolkninger. Enkelte gjør den feilen å tro at uttrykket
er et bevis på at Guds lov fra Sinai er erstattet av en annen lov, Kristi lov. Andre
sier at ordet lov ganske enkelt betyr et allmenngyldig «prinsipp» (se Rom 7,21) og
at vi følger Jesu eksempel når vi bærer andres byrder. Den siste tolkningen har noe
for seg, men sammenhengen og likheten med ordlyden i Gal 5,14 tyder på at det «å
oppfylle Kristi lov», er det samme som å oppfylle moralloven i kjærlighet. Tidligere
i brevet har Paulus vist at moralloven ikke ble avskaffet ved Kristi komme. Nei,
moralloven tolket i kjærlighet spiller en viktig rolle i kristenlivet. Dette er essensen
i det Jesus lærte og det han levde etter, helt inn i døden. Når vi bærer andres byrder,
går vi i Jesu fotspor, og vi oppfyller også loven.
Et annet problem vi finner i disse versene, er det som ser ut som en motsetning
mellom Gal 6,2 og 6,5. Men dette er lett å løse når man skjønner at Paulus bruker
ulike ord om ulike situasjoner. Vi har alt sett at ordet for byrde i vers 2 (baros) viser
til en tung last som må bæres et langt stykke. Men ordet phortion i vers 5 dreier
seg om en skipslast, soldatens ryggsekk eller til og med et ufødt barn i mors mage.
De andre byrdene kan man legge til side, men ikke den siste. En som er med barn,
må bære barnet selv. Det er altså visse byrder andre kan hjelpe oss med, men det er
andre som ingen kan bære for oss, så som en dårlig samvittighet, lidelse og død. Her
er det bare Gud som kan hjelpe (Matt 11,28–30).
Mennesker kan hjelpe deg med noen byrder, men andre er det bare Herren som
kan hjelpe deg med. Hvordan kan vi lære å la Herren ta de tingene vi ikke klarer å
bære?
Det ordet som er oversatt «spotte» (mukterizo) i Gal 6,7, finnes bare her i NT, men
mange ganger i den greske oversettelsen av GT. Det betyr «å sette nesen i været av
forakt». I GT brukes det ofte om å vise forakt for Guds profeter (2 Krøn 36,16; Jer
20,7), og én gang brukes det om en opprørsk holdning overfor Gud (Esek 8,17).
Paulus’ poeng er at man kan la være å høre på Gud og overse hans bud, men man
kan ikke lure Gud. Han er den siste dommer, og til slutt må de betale prisen for sine
handlinger.
LesGal 6,8. Hva mener han? Hvilke eksempler gir Bibelen på at noen sår i kjøttet
eller sår i Ånden? (se f.eks. Apg 5,1–5; Luk 22,3; Dan 1,8; Matt. 4,1).
Paulus er ikke alene om bildet om å så og høste. Det er en livets kjensgjerning
og nevnt i mange ordspråk i oldtiden. Vi legger merke til at Paulus bruker det til
å understreke det han har sagt om kjøttet og Ånden. Dunn skriver: «Et moderne
motstykke er at det står oss fritt å velge, men vi kan ikke velge følgene av vårt valg.»
– Galatians, side 330.
Gud lar oss ikke alltid slippe unna følgene av våre synder, men vi skal ikke fortvile
over de dårlige beslutningene vi har tatt. Vi kan glede oss over at Gud har tilgitt
oss og gitt oss barnekår. Vi bør gjøre det beste ut av de mulighetene vi har fått til å
investere i det som gir avkastning hos Gud.
Gal 6,10 viser at «kristen etikk har to siktemål: Det ene er altomfattende: «La oss
gjøre godt mot alle.» Det andre er konkret og spesifikt: «mest mot dem som er vår
familie i troen». Paulus’ generelle appell bygger på at alle mennesker er skapt i Guds
bilde og er av uendelig verdi for ham. Når kristne har glemt denne grunnsannheten,
har de blitt offer for synder som gjør blind – rasisme, kjønnsrollefiksering, stammefølelse,
klassediskriminering og tusen andre bigotterier som har skjemmet menneskeheten
fra Adam og Evas dager til vår tid.» – Timothy George: Galatians, side 427, 428.
Du sår, enten for det gode eller det onde. Se på deg selv. Hva kommer du til å
høste?
«Guds Ånd holder det onde under samvittighetens kontroll. Når mennesket hever seg
over Åndens påvirkning, blir høsten skjemmet av ondskap. Det blir stadig vanskeligere
for Ånden å hindre et slikt menneske i å så ulydighet. Det tar stadig mindre
hensyn til advarsler. Etter hvert mister det sin gudsfrykt. Det sår for kjøttet, det skal
høste fordervelse. Den sæden det har sådd, modnes og gir sin høst. Det forakter
Guds hellige bud. Kjøtthjertet blir et steinhjerte. Motstanden mot sannheten befester
uretten i mennesket. Folk har sådd ondskap. Derfor var lovløshet, forbrytelser og
vold fremherskende i verden før syndfloden.
Alle bør være klar over hvordan sjeler ødelegges. Det skyldes ikke en befaling
som Gud har rettet mot mennesket. Det er ikke han som gir mennesket åndelig
blindhet. Gud gir nok lys og beviser til at vi kan skille mellom sannhet og løgn. Men
han presser ingen til å ta imot sannhet. Han lar oss velge det gode eller det onde.
Hvis vi motsetter oss beviser som burde styre vår dømmekraft i riktig retning og
velger det onde én gang, blir det lettere å gjøre det samme neste gang. Tredje gang
vender vi Gud ryggen enda raskere og velger Satans side. Og slik fortsetter det til
ondskapen har slått rot i oss og vi tror den løgnen vi har gitt rom for som om den var
sannhet. Vår motstand har båret frukt (MS 126, 1901)» – SDA Bible Commentary,
bind 6, side 1112.
Spørsmål til drøftelse
Hva betyr det i praksis å «gjenreise» en trosfelle som har falt i synd? Hvordan
påvirkes hjelpeprosessen av hva slags synd det dreier seg om? Blir alt som
før når man blir hjulpet til rette? Drøft dette spørsmålet.
Hvordan kan vi vite om vi bør prøve å hjelpe noen når det finnes bører som
folk må bære selv? (Gal 6,5).
Hvor godt følger din menighet Paulus’ råd i Gal 6? Hva kan du gjøre som betyr
noe?
Sammendrag
Tegnet på at Gud er til stede hos sitt folk, er at Kristi ånd åpenbarer seg i menigheten.
Man kan se det på at de som har begått feil, får tilgivelse og hjelp, at de hjelper
hverandre i prøvelser og at de bevisst viser vennlighet, ikke bare mot hverandre, men
også mot ikke-troende.
Janeesh hadde vokst opp i en kristen menighet på
landsbygda. Senere studerte han til prest. Men en dag
begynte han å gå på kveldsmøter hos adventistene. Da
de talte om sabbaten, ville han vise at de tok feil. Men
selv ikke lærerne hans kunne hjelpe ham. Nå gikk han
i kirke både lørdag og søndag. Senere ble han døpt og
flyttet over til adventistenes pastorskole.
Etter farens død holdt Janeesh og noen venner møter
på hjemstedet hans. En pastor inviterte dem til å drøfte
hviledagsspørsmålet. Det endte med at han og menigheten
hans begynte å holde sabbaten.
Men andre kjempet imot og organiserte sine egne
møter, der de fikk en ung prest til å tale om hviledagen. Da tre dagers møter var til ende, spurte
han om noen nå var i tvil om søndagens hellighet. Janeesh og vennene hans reiste seg. De siterte
mange skriftsteder om sabbaten, og pastoren var forbløffet. Han lovte å finne en mer erfaren
pastor som kunne forklare det hele.
Etter disse møtene ble Janeesh møtt med mer respekt. Men så fikk han diagnosen kreft. Noen
prester og medlemmer sa det var Guds straff fordi han ble adventist. Gud ville nok straffe alle
som ble adventister.
Janesh ble mismodig en stund. Han fikk 36 cellegiftbehandlinger. Menigheten ba. Andre pastorer
sa han måtte slutte å tale om sabbaten, ellers ville han bli enda mer syk. Men Janeesh hørte
ikke på dem. Han og vennene arrangerte møter om sabbaten. Åtte ungdommer ble døpt. Nå var de
dobbelt så mange.
Janeesh leide et rom der han ga bibelstudier to ganger i uken. Han holdt også bønnemøter. Når
det kom for mange, måtte de sitte utenfor døren og høre på.
Legene har ikke erklært Jaeesh kreftfri, men de innrømmer at de tok feil om at han bare ville
få et halvt år. Han ser frisk ut og føler seg frisk. Både han og andre sier at det er et mirakel.
Snart blir det kanskje en livskraftig menighet i landsbyen og barn som trenger skolegang. I en
by halvannen time unna får en adventistskole midler til å bygge ny klasseromfløy dette kvartalet.
Da kan de ta imot flere barn.
Vellarada Adventist High School
ligger i delstaten Kerala i lengst sør
i India. Den betjener barn fra 0. til
10. klasse.
Skolen ble startet i 1982 og har
plass til 300 elever. De fleste er
kristne.
En ny undervisningsfløy skal gi
plass til flere elever og oppfylle de
offentlige krav.