Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det
er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden (Gal 6,14).
Dette har vært et intenst studium av Galaterbrevet. Det er fordi brevet selv er så
intenst. Paulus var vel vitende om sitt kall, at det han forkynte, var sant. (Han sa
jo flere ganger at sannheten kom fra Herren.) Derfor skrev han med samme lidenskapelige
engasjement som profetene i GT, som Jesaja, Jeremia og Hosea. De ba
innstendig Guds folk om å ta avstand fra sine feil. Det samme ber Paulus sine samtidige
om.
Omstendighetene var helt annerledes, men Jeremias ord kunne like gjerne ha
vært myntet på galaterne som på dem som levde på hans tid: «Så sier Herren: Den
vise skal ikke være stolt av sin visdom, den sterke skal ikke være stolt av sin styrke,
den rike skal ikke være stolt av sin rikdom. Men den som vil være stolt av noe, skal
være stolt av dette: at han har forstand og kjenner meg. For jeg er Herren, som viser
miskunn, rett og rettferd på jorden. Ja, slik vil jeg ha det, sier Herren» (Jer 9,23–24).
Vår menneskelige visdom, vår rikdom og vår makt er aldri mer tom og hul enn
ved Kristi kors – som er utgangspunktet for Paulus’ brev til menighetene i Galatia.
Sammenlign Paulus’ sluttbemerkninger i Gal 6,11–18 med hans avslutning i
andre brev. Hva er likt og ulikt? (se avslutningen av Romerbrevet, Korinterbrevene,
Efeserbrevet, Filipperbrevet, Kolosserbrevet og Tessalonikerbrevene.)
Paulus’ avskjedshilsener varierer, men de har flere fellestrekk: (1) hilsener til
bestemte personer, (2) en siste oppfordring, (3) personlig underskrift og (4) en
velsignelse til slutt. To ting slår oss når vi sammenligner disse særtrekkene med
avslutningen av Galaterbrevet.
For det første: Galaterbrevet skiller seg ut fra mange av Paulus-brevene ved at det
ikke inneholder én eneste personlig hilsen. Hvorfor? Vi finner heller ikke den tradisjonelle
takksigelsen i begynnelsen av brevet. Alt dette er nok enda et tegn på det
anstrengte forholdet mellom Paulus og galaterne. Paulus er høflig, men formell.
For det andre: Husk at apostelen hadde for vane å diktere sine brev til en skriver
(Rom 16,22). Når han var ferdig, grep Paulus ofte pennen selv og skrev egenhendig
noen korte beskjeder til avslutning (1 Kor 16,21). Men i Galaterbrevet avviker Paulus
fra vanlig praksis. Når han griper skriverens penn, er han fremdeles så urolig for
forholdene i Galatia at han skriver videre. Han klarer ikke å legge fra seg pennen før
han enda en gang har bedt galaterne om å vende om fra sin galskap.
I Gal 6,11 nevner Paulus at han skrev brevet med store bokstaver. Vi vet ikke
hvorfor. Noen har ment at han ikke mente bokstavenes størrelse, men deres vanskapte
form. De mener at hendene hans kan ha vært så forkrøplet av all forfølgelsen eller
knudret av telthåndverket at han ikke riktig kunne forme bokstavene slik han ville.
Andre tror dette er et tegn på hans dårlige syn. Begge deler er mulig, men det er nok
mer trolig at Paulus skrev med store bokstaver for å understreke det han ville si, slik
vi understreker et viktig ord eller begrep ved å sette strek under det, skrive det med
kursiv eller bruke STORE bokstaver.
Uansett hva grunnen var, så var Paulus utvilsomt opptatt av at leserne skulle høre
på hans advarsler og oppfordringer.
Paulus har tidligere antydet hva motstanderne (se Gal 1,7; Gal 4,17) er ute etter. Men Gal
6,12–13 er hans første klare uttalelse om motstanderne. Han sier at de «vil ta seg godt
ut blant mennesker». Det greske uttrykket «ta seg godt ut» betyr bokstavelig talt å
ta på «et godt ansikt». På gresk er ordet for «ansikt» det samme som ordet for en
skuespillers maske, og ordet ble til og med brukt i overført betydning om den rollen
en skuespiller spilte. Paulus sier altså at disse menneskene var som skuespillere som
søkte publikums gunst. I en kultur som er basert på skam og ære, er det viktig å
passe inn. Og de som for med falsk lære, ser ut til å ha ønsket å komme høyere på
ære-skalaen hos andre jøder i Galatia og de jødekristne hjemme i Jerusalem.
Paulus kommer med et viktig poeng om ett av motivene deres – ønsket om å
slippe forfølgelse. Forfølgelsen kan nok forstås i dens dramatiske former, så som
fysisk tortur. Men den kan være like skadelig i «milde» former, som trakassering og
utestenging. Paulus og andre fanatikere i Judea hadde en gang stått bak den første
typen forfølgelse (Gal 1,13), men den siste rammet også de kristne.
Jødenes religiøse ledere hadde ennå betydelig politisk makt mange steder. De
var offisielt godkjent av Roma, så mange jødekristne ville gjerne stå på god fot
med dem. Urostifterne i Galatia fant en felles plattform med de lokale jødene da de
omskar hedningene og lærte dem å holde Tora. De sto på god fot med synagogene
og kunne styrke båndene til de jødekristne i Jerusalem, som ble stadig mer urolige
for det som foregikk blant hedningene (Apg 21,20–21). I en viss forstand har nok også
deres handlinger gjort det lettere å vitne blant jødene.
Hva situasjonen enn var, så var Paulus klinkende klar: «Alle som vil leve et gudfryktig
liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt» (2 Tim 3,12).
Tenk over hvorfor disse folkene forkynte sin vranglære. Det virker da egentlig
ganske rimelig. Hva kan det lære oss om at selv de «beste» motiver kan føre
oss på villspor om vi ikke passer på? Når gjorde du sist noe galt av helt riktige
motiver?
Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er
verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden (Gal 6,14).
Etter å ha avslørt de motivene som fikk enkelte til å insistere på omskjærelsen legger
Paulus frem evangeliet for galaterne en siste gang, men bare som et sammendrag.
Slik Paulus ser det, bygger evangeliet på to sannheter: (1) korset i sentrum (vers 14)
og (2) læren om rettferdiggjørelsen (vers 15). I dag ser vi på punkt 1.
For oss i det 21. århundret er det vanskelig å fatte hvor sjokkerende Paulus’ ord
om korset (Gal 6,14) lød. I vår tid er Kristi kors et kjært og kjent symbol som vekker
positive følelser hos folk flest. Men på Paulus’ tid var korset ikke noe man pyntet seg
med. Det var noe foraktelig. For jøder var tanken om en korsfestet Messias anstøtelig,
og for romerne var korsfestelse så avskyelig at det ikke kunne brukes til å straffe
romerske borgere.
Den forakt som datiden viste Kristi kors, går tydelig frem av de første tegningene
av korsfestelsen. Et stykke gammel graffiti fra begynnelsen av det andre århundret
viser en korsfestet mann med eselhode. Under korset og ved siden av en tegning av
en mann med hendene løftet i tilbedelse, står teksten: «Aleksander tilber guden sin».
Poenget er at Kristi kors er tåpelig. Det er på denne bakgrunnen at Paulus sier at han
ikke vil rose seg av noe annet enn Kristi kors!
Kristi kors forandrer alt for den troende. Det utfordrer oss, ikke bare til å ta vårt
syn på oss selv opp til ny vurdering, men også forholdet til verden. Verden – vår
onde tidsalder og alt den står for (1 Joh 2,16) – er Guds motstander. Men vi er døde
med Kristus. Derfor har verden ikke lenger den samme makten til å slavebinde oss,
og det gamle livet som vi en gang levde for verden, finnes ikke lenger. Følger man
Paulus’ tankegang, bør den kristnes brudd med verden være som om de to hadde
dødd fra hverandre.
Hva har korset betydd for ditt forhold til verden? Hva har blitt annerledes? Hva er
forskjellen på ditt liv nå og før du overga deg til ham som døde for deg?
Nå som Paulus har understreket korsets sentrale plass i kristenlivet, understreker han
den andre store sannheten i sitt evangelium: rettferdiggjørelse ved tro.
Hele kvartalet har vi sett at Paulus har satt omskjærelsen opp mot evangeliet. Men
han er ikke imot selve inngrepet. Paulus har kommet med mange sterke utfall mot
omskjærelsen (se Gal 5,2–4), men han vil ikke at galaterne skal tro at det er bedre
å være uomskåret enn omskåret. Det er ikke det som er poenget, for man kan være
like legalistisk med det man gjør som med det man unnlater å gjøre. Åndelig sett er
omskjærelsen irrelevant. Sann tro har ikke sin rot i ytre handlinger, men i hjertets
tilstand. Som Jesus sa: man kan ta seg godt ut på utsiden, men være åndelig råtten på
innsiden (Matt 23,27).
Hva vil det si å være en ny skapning? Gal 6,15; 2 Kor 5,17. Hvordan har du opplevd
det?
Ktisis er det greske ordet som er oversatt «skapning». Det kan enten vise til en enkelt
«skapning» (Hebr 4,13) eller til alt det «skapte» som sådan (Rom 8,22). I begge
tilfeller forutsetter ordet en skaper som handler. Dette er saken. Det å bli «en ny
skapning», er ikke noe som skjer ved egen innsats – enten det er omskjærelse eller
noe annet. Jesus kaller det å bli født på ny (Joh 3,5–8). Det skjer når Gud puster
åndelig liv i et menneske som er åndelig dødt. Dette er et bilde på Guds frelsende
handling, som Paulus pleier å beskrive som rettferdiggjørelse ved tro.
Han omtaler den nye skapelsen mer inngående i 2 Kor 5,17. I dette verset sier
han at det å bli en ny skapning, er mer enn bare en ny status i himmelens bøker: Det
fører til endringer i vårt liv her og nå. Som Timothy George skriver: Det «omfatter
hele omvendelsesprosessen: Den hellige ånds fornyende verk som fører til anger og
tro, den daglige prosess med å dø og få liv, en stadig vekst i hellighet som fører til at
man til slutt ligner Kristi bilde.» – Galatians, side 438.
Men det er ikke det at vi blir en ny skapning som gjør oss rettferdige. Nei, denne
forandringen er tvert imot et resultat av at man er rettferdiggjort.
Paulus har en velsignelse til dem som «følger denne rettesnoren», som han
sier (Gal 6,16). Hvilken «rettesnor» tror du han taler om, sammenhengen tatt i
betraktning?
Det ordet som er oversatt «rettesnoren», brukes om en rett stang som murere eller
snekkere målte med. Ordet fikk etter hvert en billedlig mening som viser til regler
eller standarder som en person evaluerer noe ut fra. For eksempel: Når folk taler om
den nytestamentlige kanon, er det tale om de 27 bøkene i NT. De regnes som normative
for kirkens liv og lære. Hvis en lære ikke «holder mål» etter det som står i disse
bøkene, avvises den.
Hva er «Jesu merker» som Paulus bærer på kroppen? Hva mener han når han skriver
at ingen skal «plage» ham på grunn av dem? Kan Gal 6,14 gi svar på dette? Gal
6,17; 2 Kor 4,10; 2 Kor 11,23–29.
Ordet for merke kommer av det greske ordet stigmata, som det norske ordet stigma
også er avledet av. Paulus tenker kanskje på praksisen med å merke slaver med deres
herres bumerke som en form for identifikasjon, eller praksisen i noen mysteriereligioner
hvor tilhengerne merket seg selv som et tegn på sin tro. Med «Jesu merker»
mener Paulus sikkert de arrene han har fått på kroppen etter forfølgelse og motgang
(se 2 Kor 4,10; 2 Kor 11,24–27). Hans motstandere insisterer nå på å tvinge konvertittene
hans blant hedningene til å ta omskjærelsens merke som tegn på underkastelse under
jødedommen. Men Paulus har merker, som viser hvem han er slave under, og hans
troskap er ene og alene mot Kristus. … De arr som Paulus’ fiender hadde påført
ham mens han tjente sin Herre, viste hans hengivenhet for Kristus.» – SDA Bible
Commentary, bind 6, side 989.
Hvilke fysiske eller andre «merker» har du fått på grunn av din tro på Jesus? Hva
har troen kostet deg?
«Golgatas kors utfordrer og vil til slutt beseire alle jordiske og djevelske makter.
Korset er sentrum for all innflytelse, og ut fra det strømmer all innflytelse. Det er
det store sentrum for tiltrekning, for der ga Kristus sitt liv for menneskeheten. Dette
offeret skulle gjenreise menneskets opprinnelige fullkommenhet. Og mer enn det:
Det skulle forvandle vårt sinn og gjøre oss til mer enn seierherrer.
De som seirer over Guds og menneskets store fiende i Kristi kraft, skal få en høyere
stilling i himmelens saler enn de englene som ikke falt i synd.
Kristus sier: «Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» Hvis
korset ikke finner noe som taler dets sak, skaper det en innflytelse. I generasjon etter
generasjon har sannheten for vår tid vist seg å være nettopp det. I Kristus på korset
møtte godhet og sannhet hverandre, og rettferd og fred kysset hverandre. Det er
dette som skal vekke verden (MS 56, 1899)». – SDA Bible Commentary, bind 6, side
1113.
Forslag til samtale
Hva tror du er grunnen til at Paulus både innleder og avslutter brevet med å
vise til Guds nåde? Sammenlign Gal 1,3 og 6,18.
Hvordan bør vi forholde oss til verden i lys av det Paulus sier om at han var
«korsfestet … for verden» (Gal 6,14)? Hvordan kan vi forholde oss til miljøspørsmål,
rasisme, abort osv. hvis vi er døde for verden?
Hvordan kan man vite om man er blitt en «ny skapning», som Paulus sier?
Ta utgangspunkt i det du har lært dette kvartalet. Hvordan vil du oppsummere
Paulus’ syn på disse emnene: loven, lovgjerninger, rettferdiggjørelse
ved tro, den gamle og den nye pakt, Kristi verk og kristenlivet?
Sammendrag
Sann religion består ikke bare av ytre handling, men av hjertets tilstand. Når hjertet
er overgitt til Gud, vil livet gjenspeile stadig mer av Kristi sinn etter som man
vokser i tro. Hjertet må være underkastet Kristus. Når det skjer, følger alt det andre
etter.
Det er tre land i Sørasia-divisjonen: Bhutan, India og Nepal, pluss flere øyer. India har flest
innbyggere, over 1,2 milliarder. Nesten 80 prosent av innbyggerne er hinduer, 13 prosent er
muslimer og 2,3 prosent er kristne. Ca. 1,6 millioner er adventister. Det er ca. én per 870 innbyggere.
I de siste hundre år har adventistenes skolevirksomhet lagt grunnlaget for kirkeveksten.
Skolene våre nyter stor respekt overalt i landet. Mange ikke-kristne sender barna sine til adventistenes
internatskoler, så de kan få seg en god utdanning. I andre tilfeller er det venner og naboer
som oppfordrer dem til å skrive inn barna sine på en adventistskole. Men når barna blir kjent med
historiene om Guds kjærlighet, forteller de om det hjemme, og hele familier blir forvandlet.
Adventistene har stor fremgang i Sør-Asia. Det skyldes for en stor del skolene og lekmannsarbeidet.
Men både lekmannsarbeidet og divisjonens avdelinger trenger et sted der de kan holde
viktige kurs. Dette behovet vil man nå oppfylle i Sentral-India, der man bygger det nye Pioneer
Memorial Training Centre and Conference Centre. Det vil redusere kostnadene til viktige samlinger
for hele divisjonen.
Hver uke hjelper misjonsgavene mennesker over hele verden å bli kjent med Jesus. Dette er
mennesker som kanskje aldri ville ha fått høre om ham uten vår hjelp. Men i dag er det trettende
sabbat. Da kan vi hjelpe Sørasia-divisjonen slik at medlemmene lettere kan nå ut til andre.
Offeret i dag skal bidra til å bygge internater på to adventistskoler og undervisningsfløyer på
to andre. Dermed vil flere elever kunne få sin skolegang der og lære Guds kjærlighet å kjenne.
Offeret skal også være med og fullføre et opplærings- og konferansesenter for hele divisjonen,
der pastorer og lekmedlemmer kan få opplæring i å føre mennesker til Jesus.
La oss løfte i flokk så flere kan få høre evangeliet for første gang.
Rapport:
I 2014 gikk en del av offeret 13. sabbat til å
bygge møtesal for folk fra Bhutan. Det nye
senteret ligger i Nordøst-India nær grensen
mot Bhutan og gir opplæring til mennesker
som arbeider blant folk fra Bhutan som kommer
til India. Senteret har også kirkesal og
barnesabbatsskolelokaler for nye troende.
Takk for at dere gir, så arbeidet blant bhutaneserne
kan ha fremgang.
Prosjektene i 4. kvartal 2017:
Flerbruksbygninger i Rezina, Moldova
Mentoring-program for barn og tenåringer i Dushanbe i Tadsjikistan
Flerbrukskompleks for idrett ved Heritage Christian School i Tokmok i Kirgisistan