Prøver jeg nå å bli anerkjent av mennesker – eller av Gud? Vil jeg bare være
mennesker til lags? Var det fremdeles mennesker jeg ville være til lags, da var
jeg ikke Kristi tjener (Gal 1,10).
Noen studenter bygget et senter der alle var velkommen, uansett rase, kjønn, sosial
stilling eller religiøs overbevisning. Tenk deg at de kom tilbake mange år senere og
oppdaget at andre hadde bygget om senteret. I stedet for det store rommet med god
plass til samtaler – som var bygget for at alle skulle føle tilhørighet – var det blitt
mange mindre rom med adgang basert på rase, kjønn osv. Studentene som sto for
ombyggingen, kan ha sagt at deres rett til å foreta disse endringene hadde århundregamle
røtter.
Dette var situasjonen da Paulus skrev brevet til menighetene i Galatia. Vranglærere
hadde utfordret hans plan om å la hedningene slutte seg til menigheten bare på
grunnlag av tro. De sa at hedningene måtte omskjæres før de kunne bli medlemmer.
Men Paulus så at dette var et angrep på selve kjernen i evangeliet. Derfor måtte han
ta affære. Svaret ble Galaterbrevet.
Les2 Pet 3,15–16. Hva sier dette om urkirkens holdning til Paulus’ skrifter? Hva
sier det om inspirasjonen?
Da Paulus skrev til galaterne, var det ikke for å skape et litterært mesterverk. Nei,
under Den hellige ånds ledelse tok han opp slikt som opptok ham og de kristne i
Galatia.
Slike brev som Galaterbrevet spilte en viktig rolle i Paulus’ virksomhet. Som
hedningenes misjonær grunnla han en rekke menigheter i middelhavsområdet. Han
besøkte dem så ofte som mulig, men han kunne ikke bli lenge på hvert sted. Mens
han var borte, skrev han brev til menighetene og veiledet dem. Med tiden ble disse
brevene delt med andre menigheter (Kol 4,16). Enkelte av brevene har gått tapt, men
minst tretten er bevart i NT. Det vi leste fra Peter ovenfor, viser at brevene hans
ble regnet som en del av Skriften. Dette viser hvor viktig hans verk var alt tidlig i
kirkens historie.
Det var en gang da enkelte trodde at Paulus-brevene var unike i sin utforming, en
egen tekstform som Ånden hadde skapt til å formidle Guds inspirerte ord. Dette endret
seg da de to unge Oxford-forskerne Bernard Grenfell og Arthur Hunt oppdaget
ca. 500 000 bruddstykker av gamle papyruser i Egypt (tekster skrevet på papyrus,
et vanlig skrivemateriale i flere hundre år før og etter Kristus). I tillegg til noen av
de eldste avskriftene av NT fant de fakturaer, skatteoppgjør, kvitteringer og private
brev.
Til alles overraskelse viste det seg at Paulus’ brev var utformet på samme måte
som alle datidens brev. Brevene hadde (1) en innledning som nevnte senderen og
mottakeren, og deretter en hilsen, (2) noen ord til takk, (3) brevets hovedinnhold og
til sist (4) avsluttende bemerkninger.
Kort sagt: Paulus skrev slik andre på hans tid gjorde, og han talte til sine samtidige
i et format og en stil som de var fortrolig med.
Hva slags uttrykksmiddel, format og stil tror du Gud ville ha brukt for å nå menneskene
hvis Bibelen var blitt skrevet i vår tid?
Stort sett følger Paulus’ brev samme format som andre av oldtidens brev, men i
Galaterbrevet er det flere ting som ikke finnes i de andre brevene hans. Når man ser
dette, kan forskjellene gjøre det lettere å forstå den situasjonen Paulus sto overfor.
Sammenlign hans åpningshilsen i Gal 1,1–2 med det han skriver i Ef 1,1; Fil 1,1 og 2
Tess 1,1. Hva er likhetene og forskjellene mellom hans hilsen i Galaterbrevet og de
andre brevene?
Paulus’ hilsen i Galaterbrevet er litt lenger enn i de andre brevene, og han gjør mye
for å vise hva grunnlaget for hans apostelembete er. Ordet apostel betyr «en som er
sendt», eller «en budbærer». I NT gjelder det de opprinnelige tolv som Jesus valgte
og andre som han viste seg for og satte til å være hans vitner (Gal 1,19; 1 Kor 15,7).
Paulus sier at han tilhører denne gruppen utvalgte.
Når Paulus i den grad understreker at han ikke har sitt apostelembete fra mennesker,
tyder det på at noen i Galatia prøvde å undergrave hans stilling som apostel.
Hvorfor? Som vi så var det noen som ikke likte at Paulus lærte at frelsen bare kom
av troen på Jesus og ikke lovgjerninger. De følte at hans evangelium undergravde
lydigheten. Og de var utspekulert. De visste at grunnlaget for Paulus’ evangelium
var direkte knyttet til det som var kilden til hans apostoliske myndighet (Joh 3,34),
så de angrep denne myndigheten.
Men de nektet ikke for at Paulus var apostel. De sa bare at det egentlig ikke var
så viktig. Trolig sa de at han ikke var en av Jesu opprinnelige disipler. Derfor hadde
han ikke sin myndighet fra Gud, men fra mennesker – kanskje fra menighetslederne
i Antiokia, som ga Paulus og Barnabas fullmakt til å drive misjonsarbeid (Apg
13,1–3). Eller kanskje bare fra Ananias, som hadde døpt Paulus (Apg 9,10–18). Slik
de så det, var Paulus bare et sendebud fra Antiokia eller Damaskus – verken mer eller
mindre! Derfor sa de at han bare forkynte egne meninger, ikke Guds ord.
Paulus var klar over hvor farlige disse påstandene var, så han går straks i gang
med å forsvare sitt gudgitte apostelembete.
Hvordan blir Skriftens autoritet utfordret i vår egen menighet? Hvordan kan vi se
når det skjer? Og hvordan har de påvirket ditt eget syn på Bibelens autoritet?
Så Paulus forsvarer sitt apostelembete. Hva annet understreker han i innledningen
til Galaterbrevet? Sammenlign Gal 1,3–5 med Ef 1,2; Fil 1,2 og Kol 1,2.
Et av de unike trekkene ved Paulus’ brev er sammenkjedingen av nåde og fred i
hilsenen. Denne sammenstillingen er en modifisering av de mest typiske hilsener
i den greske og jødiske verden. Der en greker ville ha skrevet «hilsen» (chairein),
skriver Paulus «nåde», et ord med lignende uttale på gresk (charis). Paulus tilføyer
den typisk jødiske hilsenen «fred».
Kombinasjonen av de to ordene er ingen formalitet. Tvert imot, ordene sammenfatter
hans evangelium. (Og Paulus brukte de to ordene mer enn noen annen skribent
i NT.) Nåden og freden er ikke fra Paulus, men fra Gud Fader og Herren Jesus
Kristus.
Hvilke sider ved evangeliet tar Paulus opp i Gal 1,1–6?
Paulus bruker ikke mye plass til å utlegge evangeliet i hilsenen, men på noen få vers
gir han en mesterlig beskrivelse av evangeliets innerste vesen. Hvilken sannhet er
selve grunnlaget for evangeliet? Ifølge Paulus er det ikke dette at vi holder loven, slik
motstanderne hevdet. Snarere tvert imot, evangeliet er det Kristus gjorde for oss ved
sin død på korset og oppstandelsen fra de døde. Kristi død og oppstandelse utrettet
noe som vi ikke kunne ha klart selv. Syndens og dødens makt ble brutt, slik at de
som tror på ham, er fri for det ondes makt, som så mange slaver under.
Mens Paulus tenker på den store nåde og fred som Gud skapte i Kristus, går han
over i en spontan lovsang. Den finner vi i vers 5.
Bruk omtrent like mange ord som Paulus brukte i Gal 1,1–5 og skriv hva du
mener evangeliet er. Ta med svaret til gruppa på sabbaten.
Selv om Paulus tok opp alle slags lokale utfordringer og problemer i brevene sine,
gjorde han det likevel til en vane å etterfølge hilsenen med en bønn eller takk til Gud
for lesernes tro. Dette ser vi til og med i brevene til korinterne, enda de drev med
alle slags tvilsomme ting (se 1 Kor 1,4 og 5,1). Men det som har skjedd i Galatia, er
så opprørende at Paulus helt unnlater å takke og går rett på sak.
Hvilke kraftuttrykk bruker Paulus for å understreke hvor bekymret han er for det
som foregår i Galatia? Les Gal 1,6–9; Gal 5,12.
Paulus sparer ikke på kruttet når han anklager galaterne. Han sier at de har forrådt
kristenkallet. Ja, ordet vender i vers 6 ble ofte brukt om soldater som deserterte.
Paulus kaller galaterne åndelige forrædere som vendte Gud ryggen.
Hvordan sviktet de Gud? Ved å tro på et annet evangelium. Paulus sier ikke at det
finnes mer enn et evangelium. Men det var noen i menigheten som handlet som om
det fantes noe slikt da de lærte at troen på Kristus ikke var nok (Apg 15,1–5). Paulus
er så opprørt over denne forvrengningen av evangeliet at han ønsker Guds forbannelse
over dem som forkynner et annet evangelium! (Gal 1,8). Han er så tydelig på
dette at han sier omtrent det samme to ganger (Gal 1,9).
Også i vår menighet er det (noen steder) en tendens til å vektlegge opplevelser
mer enn læren. Det som betyr mest (får vi høre), er opplevelser, vårt gudsforhold.
Erfaringene er viktige, men hva sier Paulus om betydningen av en sunn lære?
Urostifterne i Galatia sa at drivkraften bak Paulus’ evangelium var ønsket om å bli
anerkjent av andre. Hva kunne han ha skrevet annerledes i dette brevet hvis han
bare var ute etter å bli likt? Se Gal 1,6–9; Gal 1,11–24.
Hvorfor sa ikke Paulus at nyomvendte hedninger skulle omskjæres? Motstanderne
hevdet det var fordi han ville ha omvendelser for enhver pris. De trodde kanskje at
han lot være å kreve det fordi hedningene kviet seg for å bli omskåret. Han ville bare
gjøre folk til lags! Som svar på tiltale ber Paulus motstanderne legge merke til de
kraftuttrykkene han bruker i vers 8 og 9.
Hadde han vært ute etter anerkjennelse, ville han nok ha ordlagt seg annerledes.
Hvorfor sier Paulus at man ikke både kan tjene Kristus og gjøre folk til lags?
Hvordan understreker vers 13–24 poenget i vers 11 og 12, der han har sagt at han
fikk sitt evangelium og sin myndighet direkte fra Gud?
Vers 13–24 gir en selvbiografisk skildring av Paulus før omvendelsen (vers 13, 14),
ved omvendelsen (vers 15, 16) og etter den (vers 16–24). Paulus sier at omstendighetene
var slik at ingen kan si at han fikk sitt evangelium fra noen annen enn Gud.
Paulus vil ikke la noen rakke ned på budskapet hans ved å så tvil om hans kall. Han
vet hva som skjedde, han vet hva han fikk beskjed om å si, og det vil han gjøre, koste
hva det koste vil.
Hvor sikker er du på ditt kall i Kristus? Hvordan kan du vite hva Gud vil du skal
gjøre? Og hvorfor må du lære å høre på andre selv om du er sikker på ditt kall?
«I nesten alle menighetene var det noen som var født jøder. De jødiske lærerne
fikk lett adgang til dem, og via dem fikk de innpass i menighetene. Det var umulig
å gjendrive Paulus’ lære med bibelske argumenter, så de tok de mest hensynsløse
midler i bruk for å motarbeide hans makt og svekke hans myndighet. De erklærte
at han ikke hadde vært en av Jesu disipler, at han heller ikke var utpekt av Jesus.
Likevel hadde han formastet seg til å lære ting som var stikk i strid med det både
Peter, Jakob og de andre apostlene sa …
Paulus ble opprørt da han så hvilke onder som truet med å ødelegge disse menighetene.
Han skrev straks til galaterne og avslørte deres falske teorier. Og han refset
dem som hadde vendt troen ryggen.» – Sketches From the Life of Paul, side 188, 189.
Forslag til samtale
Les opp forklaringene deres på hva dere forstår med evangeliet. Hva kan vi
lære av hverandres svar?
I sin hilsen til galaterne skrev Paulus at det var en bestemt grunn til at Jesus
døde. Hvorfor døde han, og hva har det å si for oss som lever nå?
I Gal 1,14 skriver Paulus at han viste stor nidkjærhet for fedrenes tradisjoner.
Med «overleveringer» mente han antagelig både fariseernes muntlige tradisjoner
og GT. Hvilken rolle (om noen) spiller tradisjoner i vår tro? Hvordan kan
Paulus’ opplevelser være en advarsel til oss når det gjelder tradisjoner?
Hvorfor virker Paulus så «intolerant» overfor dem som trodde annerledes enn
ham selv? Les igjen noe av det han skrev om dem som hadde et annet syn på
evangeliet. Hvordan ville en med så kompromissløse synspunkter ha blitt
oppfattet i dagens menighet?
Sammendrag
Vranglærerne i Galatia prøvde å undergrave Paulus’ verk ved å si at hans apostelembete
og evangelium ikke kom fra Gud. I åpningsversene i Galaterbrevet tar Paulus
kampen opp mot begge disse påstandene. Han sier at det bare finnes én frelsesvei og
forteller at begivenhetene omkring hans omvendelse viser at hans kall og evangelium
bare kan være fra Gud.
Chadamla kjørte trehjuls drosje i hjembyen. En lørdag
stoppet han opp utenfor Adventistkirken. Han
hadde det ikke så godt. Han slo sin kone flere ganger i
måneden og klarte ikke å la være.
Da hørte han pastoren tale om Jakob og himmelstigen
og løftet om å gi 10 prosent til Gud mot at han ble
velsignet. Etter sabbatsskolen oppsøkte han pastoren og
fikk et leksehefte og en bibel. Chadamla takket og dro
hjem.
Problemene hadde begynt tre måneder etter at han ble
gift som 22-åring. Begge to var hinduer. Alt før de giftet
seg, visste kvinnen at hun var utvalgt av åndene. Under
religiøse ritualer ble hun besatt av åndene, danset vilt og rev opp klærne. På åndemøter kom hun i
transe, og folk kunne søke råd av åndene som hun var talerør for.
Chadamla mislikte det hele, selv om han var hindu. Han mislikte det veldig når åndemøtene
var slutt og hun danset ut i gaten på vei til nærmeste tempel der hun ofret en hane eller en liten
geit. Da ble ansiktet og klærne tilgriset av blod. Kort tid etter kom hun til seg selv og gikk hjem.
”Jeg likte ikke ritualene,” sa Chadamla. ”Jeg brølte mot min kone og slo henne.” Det var først
senere at han skjønte at konens ånder også var i ham. ”Jeg visste ikke at djevleåndene fikk meg til
å slå henne,” sa han.
Noen ganger flyktet konen hjem til foreldrene sine til Chadamla roet seg. Men hun fortsatte
alltid med ritualene. To ganger mistet hun et barn under ritualene.
Det var da Chadamla hørte pastoren tale. Han ante ikke i hvilken grad dette skulle forandre
hans liv.
En del av offeret 13. sabbat går til å ferdigstille et konferansesenter ca. tre mil fra der Chadamla
bor. De vil kunne bruke senteret, og pastorer og andre arbeidere fra hele divisjonen vil komme.
Husk prosjektet i Sentral-India i dine bønner og gaver.
Det bor 1,3 milliarder mennesker
i India. Landet har nesten 1,6 millioner
adventister, ca. én for hver
870. innbygger.
Mye av veksten har skjedd de
siste 25 år. Det skyldes lekmannsevangelismen
og skolearbeidet.
Sørasia-divisjonen har ikke noe
sted å holde store møter.