Så gjør nå min glede fullkommen: Ha samme sinnelag og samme kjærlighet,
vær ett i sjel og sinn (Fil 2,2).
Reformatoren Jean Calvin mente at splid og splittelse var djevelens fremste våpen
mot menigheten. Han sa de kristne burde sky splittelse som pesten.
Men skal enheten bevares på bekostning av sannheten? Forestill deg at Martin
Luther, reformasjonens far, hadde avsverget sin tro på frelse ved tro alene for å bevare
enheten da han ble trukket for retten under Riksdagen i Worms.
«Hadde reformatoren gitt etter på et eneste punkt, ville Satan og hans hærskarer
ha seiret. Men hans urokkelige fasthet var det som satte menigheten fri og ble begynnelsen
på en ny og bedre tidsalder.» – The Great Controversy, side 166.
I Gal 2,1–14 ser vi at Paulus gjør alt i sin makt for å bevare enheten blant apostlene
selv om enkelte forsøkte å ødelegge den. Men enda så viktig enheten var for
Paulus, ville han ikke ha den på bekostning av evangeliets sannhet. Det er rom for
mangfold i enheten, men det må ikke skje på bekostning av evangeliet.
Les1 Kor 1,10–13. Hva får vi vite om hvor viktig enheten i menigheten var for
Paulus?
Etter å ha gjendrevet påstandene om at hans evangelium ikke var fra Gud, tar Paulus
for seg en annen anklage mot ham i Gal 2,1–2. De falske lærerne i Galatia sa at hans
evangelium ikke stemte med det Peter og de andre apostlene lærte. De sa at Paulus
var en frafallen.
Som svar på anklagen forteller Paulus om en reise til Jerusalem minst fjorten år
etter at han ble kristen. Vi vet ikke helt sikkert når reisen fant sted, men ingen reise
var liketil i oldtiden. Hvis han reiste over land fra Antiokia til Jerusalem, ville den
50 mil lange turen ha tatt minst tre uker og utsatt ham for alle slags strabaser og
farer. Men til tross for slike problemer la Paulus ut på reisen, ikke fordi apostlene
hadde bedt ham komme, men fordi Ånden gjorde det. Og mens han var der, la han
frem sitt evangelium for apostlene.
Men hvorfor gjorde han det? Iallfall ikke fordi han tvilte på sin forkynnelse. Han
trengte så visst ikke noen forsikringer fra deres side. Han hadde tross alt forkynt det
samme evangeliet i 14 år. Men selv om han ikke trengte tillatelse eller godkjennelse
fra dem, så satte han stor pris på de andre apostlenes støtte og oppmuntring.
Derfor var anklagen om at budskapet hans var annerledes ikke bare et angrep
på Paulus, men også et angrep på menigheten og apostlenes enhet. Det var viktig å
bevare enheten blant apostlene, for en splittelse mellom Paulus’ hedningemisjon og
moderkirken i Jerusalem ville ha fått katastrofale følger. Uten fellesskapet mellom
hedningkristne og jødiske kristne «ville Kristus være delt, og alle de krefter Paulus
hadde brukt og håpet å få bruke på å evangelisere hedningenes verden, ville være
forgjeves.» – F. F. Bruce: The Epistle to the Galatians (Grand Rapids, 1982), side 111.
Hvilke saker truer menighetens enhet i vår tid? Og hvordan kan vi takle dem når
vi har identifisert dem? Hvilke saker er viktigere enn enhet?
Hvorfor sto omskjærelsen så sentralt i striden mellom Paulus og enkelte jødekristne?
Se 1 Mos 17,1–22; Gal 2,3–5; Gal 5,2; Gal 5,6; Apg 15,1; Apg 15,5. Hvorfor er det forståelig at
noen mente at også hedningene skulle omskjæres?
Omskjærelsen var tegnet på Guds pakt med Abraham, den jødiske nasjons far. Selv
om omskjærelsen bare gjaldt Abrahams mannlige etterkommere, var alle innbudt til
paktsforholdet med Gud. Abraham fikk omskjærelsen som et tegn (1 Mos 17). Dette
skjedde etter hans forsøk på å hjelpe Gud å oppfylle løftet om en sønn – ved å sette
barn på Saras egyptiske slave.
Omskjærelsen var et godt paktstegn. Den skulle minne dem om at selv menneskets
beste planer ikke kan utrette det Gud har lovt. Omskjærelsen var et ytre symbol
på hjertets omskjærelse (5 Mos 10,16; 5 Mos 30,6; Jer 4,4; Rom 2,29). Den symboliserer at
vi lar være å sette vår lit til egne krefter og aksepterer at vi er avhengige av Gud.
Men på Paulus’ tid var omskjærelsen blitt et høyt skattet tegn på nasjonal og religiøs
identitet – og det var ikke den opprinnelige hensikten. Ca. 150 år før Kristi fødsel
gikk noen patrioter ut og ikke bare tvang alle uomskårne jøder i Palestina til å la
seg omskjære, men de forlangte det også av alle menn som bodde i de nabolandene
som sto under deres styre. Enkelte trodde også at omskjærelsen var en frelsesgaranti.
Dette ser man av gamle epigrammer som trøstig erklærer at «Omskårne menn farer
ikke ned til Gehenna [helvete]». – C. E. B. Cranfield: A Critical and Exegetical Commentary
on the Epistle to the Romans (Edinburgh, 1975), side 172.
Man skal ikke tro at Paulus var motstander av omskjærelsen som sådan. Det han
ikke ville være med på, var at hedningene skulle være nødt til å omskjæres. De
falske lærerne sa: «Hvis dere ikke følger den skikken vi har fra Moses og lar dere
omskjære, kan dere ikke bli frelst» (Apg 15,1). Så spørsmålet var ikke omskjærelse,
men frelse. Enten er frelsen ved to på Kristus alene, eller den er noe man gjør seg
fortjent til ved lydighet.
I vår tid er det kanskje ikke omskjærelse det gjelder. Hva er det vi som en menighet
sliter med som minner om dette problemet?
LesGal 2,1–10. Paulus sier at falske søsken «hadde sneket seg inn for å spionere
på den friheten vi har i Kristus Jesus, så de kunne gjøre oss til slaver» (Gal 2,4). Hva
er de kristne satt fri fra? Les Joh 8,31–36; Rom 6,6–7; Rom 8,2–3; Gal 3,23–25; Gal 4,7–8 og
Hebr 2,14–15. Hvordan opplever vi hva denne friheten går ut på?
For Paulus er frihet et viktig begrep som beskriver den kristne erfaring. Han brukte
ordet oftere enn noen annen nytestamentlig forfatter, og i Galaterbrevet forekommer
ordene fri og frihet mange ganger. Men frihet for den kristne er frihet i Kristus. Det
er muligheten til å leve et liv i åpent samfunn med Gud. Det er frihet fra å slave
under den syndige naturs lyster (Rom 6), frihet fra lovens forbannelse (Rom 8,1–2) og
frihet fra dødens makt (1 Kor 15,55).
Det sto klart for apostlene at Paulus var blitt betrodd «å forkynne evangeliet for de
uomskårne, slik det er betrodd Peter å forkynne for de omskårne» (Gal 2,7). Hva
sier dette si om menighetens enhet og mangfold?
Apostlene skjønte at Gud hadde satt Paulus til å forkynne evangeliet for hedningene
slik han hadde kalt Peter til å forkynne for jødene. Evangeliet var det samme, men
måten det ble lagt frem på, var forskjellig alt etter hvilke mennesker de skulle nå. I
dette verset ligger «den viktige erkjennelsen at det samme budskapet nødvendigvis blir
hørt forskjellig og har ulik slagkraft i ulike sosiale og kulturelle sammenhenger. … Det
er nettopp denne enheten som er grunnlaget for kristen enhet, nettopp som samhold i
mangfold.» – James D. G. Dunn: The Epistle to the Galatians (Peabody, Mass., 1993),
side 106.
Hvor åpne bør vi være overfor evangeliseringsformer og vitnetjenester som vi
ikke er helt fortrolig med? Finnes det former for evangelisering som du ikke
liker? Hva er de i tilfelle, hvorfor liker du dem ikke, og kan det tenkes at du bør gi
slipp på noen fordommer?
En stund etter Paulus’ besøk i Jerusalem kom Peter til Antiokia i Syria, byen hvor
den første menigheten av hedningkristne holdt til, og utgangspunktet for Paulus’
misjonsreiser. Der spiste Peter uten videre sammen med de hedningkristne, men da
en gruppe jødekristne kom fra Jakob, la han helt om, av frykt for hva de ville tenke.
Hvorfor burde Peter ha visst bedre? Sammenlign Gal 2,11–13 og Apg 10,28. Hva kan
hans oppførsel si oss om hvor inngrodd kultur og tradisjoner kan være hos oss?
Enkelte har trodd at Peter og de andre jødene i følget hans hadde sluttet å følge
GTs lover om ren og uren mat. Men dette er nok ikke tilfelle. Hvis Peter og alle
de jødekristne hadde forlatt jødenes spiseseddel, ville det virkelig ha skapt røre i
menigheten. Da ville det nok ha stått noe om det, men det gjør det ikke. Da er det
mer trolig at problemet var om man spiste sammen med hedninger. Mange jøder
betraktet hedningene som urene. Derfor var det vanlig at man så vidt mulig unngikk
sosial omgang med dem.
Peter hadde slitt med dette selv. Det skulle et syn fra Gud til før han fikk klarhet
i saken. Da han kom inn i huset til den romerske høvedsmannen Kornelius, sa han
«Dere vet at det ikke er tillatt for en jøde å omgås eller besøke noen fra et annet folk.
Men Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent»
(Apg 10,28). Han visste altså bedre, men han var så redd for å støte sine landsmenn
at han falt tilbake i gamle former. Dette viser hvor sterkt grep kultur og tradisjoner
hadde på Peter.
Men Paulus kalte Peters opptreden det som den var: Det greske ordet han brukte i
Gal 2,13, var hykleri. Til og med Barnabas ble «revet med i hykleriet deres», sa han.
Sterke ord fra én Herrens tjener til en annen.
Hvorfor er det så lett å hykle? Er det ikke fordi vi ikke ser våre egne feil, men er
ivrige etter å påpeke andres feil? Hvilke former for hykleri finner du i ditt eget
liv? Og hvordan kan man gjenkjenne det og røske det opp med rot?
Situasjonen i Antiokia var anspent: Det var åpen konflikt mellom Peter og Paulus,
to av menighetens ledere. Og Paulus sparer ikke på kruttet når han går i rette med
Peter.
Hvilke grunner hadde Paulus for å kritisere Peter for åpen scene? Gal 2,11–14.
Slik Paulus så det, var ikke problemet at Peter hadde fått det for seg at han ville spise
sammen med gjestene fra Jerusalem. Oldtidens krav til gjestfrihet forlangte at han
gjorde det. Saken gjaldt «evangeliets sannhet». Det gjaldt altså ikke bare samvær
eller spiseskikker. Peters handlinger satte hele evangeliet i fare.
LesGal 3,28 og Kol 3,11. Hva er det i disse versene som rettferdiggjør Paulus’
kraftige reaksjon?
På møtet i Jerusalem var Paulus, Peter og de andre apostlene kommet til at hedningene
kunne ha del i alle velsignelsene i Kristus uten å la seg omskjære. Det Peter
gjorde, satte overenskomsten i fare. Jøder og hedningkristne hadde en gang hatt
åpent fellesskap sammen, men nå var forsamlingen delt, og det kunne føre til splittelse
i menigheten.
Slik Paulus så det, innebar Peters opptreden at de hedningkristne i beste fall var
annenrangs kristne. Han så for seg at Peters opptreden ville presse mange hedninger
til å tilpasse seg for å få full glede av fellesskapet. Derfor sa Paulus: «Når du som er
jøde, ikke lever som en jøde, men som en hedning, hvordan kan du da tvinge hedningene
til å leve som jøder?» (Gal 2,14). Uttrykket «å leve som jøder» kan oversettes
mer bokstavelig med «judaisere». Dette ordet var et vanlig uttrykk for «å legge seg
til en jødisk livsførsel». Det ble brukt om hedninger som gikk i synagogen og deltok
i andre jødiske skikker.
Som om ikke Peters oppførsel var ille nok, viklet også Barnabas seg inn i det –
og han burde ha visst bedre. Her har vi virkelig et eksempel på «gruppepress»!
Hvordan kan vi unngå at omgivelsene får revet oss med i feil retning?
For å få vite mer om samhold og mangfold i menigheten, les «Investigation of
New Light» side 45 og 47 i Counsels to Writers and Editors; «An Explanation of
Early Statements» side 75 i Selected Messages, 1. bok; «Taktfullhet» side 84, 85 i
Evangeliets tjenere [GW 117–119] og «Manuscript Release 898» side 1092, 1093 i
1888 Materials, bind 3.
«Overlatt til seg selv vil selv de beste gjøre store feil. Jo større ansvar den enkelte
bærer og jo større makt han har til å diktere og kontrollere, desto større skade kan
han utvilsomt gjøre når han fordreier folks hjerte og sinn, hvis han ikke er nøye med
å følge Herrens vei. I Antiokia sviktet Peters integritet. Paulus måtte bekjempe hans
undergravende innflytelse ansikt til ansikt. Dette er skrevet for at andre kan lære av
det og slik at det kan være en lekse for folk i høye stillinger så de ikke svikter sin
integritet, men bevarer en prinsippfast holdning.» – The SDA Bible Commentary,
bind 6, side 1108.
Forslag til samtale
De færreste trives med konfrontasjoner, men noen ganger må det til. Når bør
en menighet fordømme feil og bruke menighetstukt mot dem som ikke vil
høre på tilrettevisning?
Etter som Syvendedags Adventistkirken vokser, blir mangfoldet større. Hva
kan menigheten gjøre for at ikke samholdet skal gå tapt i alt dette mangfoldet?
Hvordan kan vi lære å akseptere og sette pris på det mangfoldet av kulturer
og tradisjoner som finnes blant oss uten at vi mister samholdet?
Hva er uforanderlig og hva kan forandres når man sprer evangeliet til en
annen kultur? Hvordan kan man lære å skille mellom det som må bestå og det
som vi eventuelt kan gi slipp på?
Sammendrag
Det var en alvorlig trussel mot samholdet i urkirken da enkelte jødekristne insisterte
på at hedningene måtte omskjæres om de skulle være kristne på ordentlig. I stedet
for å la saken dele menigheten i to leire samarbeidet apostlene til tross for indre
uenighet. De ville at Kristi legeme skulle være ett og bevare troskapen mot evangeliets
sannhet.
Hittil har dette skjedd:
Chadamlas kone ble ofte besatt av ånder på spiritistmøter.
Chadamla mislikte det, men da hun fortsatte, ble
han sint og slo. Han var lei seg for det, men klarte ikke å
styre sinnet sitt. Så en sabbat passerte han en adventistkirke
og hørte noen tale om en Jakob. Etter møtet
oppsøkte han pastoren og fikk en bibel og et leksehefte.
Chadamla slukte lekseheftet. Han slo opp alle tekstene.
Så oppsøkte han presten igjen og begynte å
studere Bibelen hos ham. Etter å ha lest 1 Kor 3,16 tenkte
han: Hvis kroppen er Guds tempel, er det galt å påføre
den skade. Når jeg slår min kone, er det som å skade
Guds tempel. Altså var det galt av ham å slå henne.
Noen måneder senere ble han døpt og skiftet navn til
Samuel. Han fortalte sin kone om det han hadde lært og ba henne med. Først ville hun ikke, men
da hun så hvor forandret han var, ga hun etter. Han hadde sluttet å slå, og det falt en ro over ham
når han studerte Bibelen. Hun begynte å gå til bibelstudiene.
Etter hvert ble hans kone sikker på at det var galt å være besatt av ånder. Men da hun ikke
lenger ville være med på ritualene, begynte folk å forbanne henne. Men hun holdt fast på Gud. To
år senere ble hun døpt og tok navnet Ruth.
En dag talte pastoren om at man trengte flere bibelarbeidere. Samuel bestemte seg for å slutte
som drosjesjåfør. Han tok et firemåneders kurs og ble med på opplæringskurset Amazing Facts
India. Deretter skaffet han seg pastorutdanning.
I dag er Samuel 42 år og pastor i hjembyen. Sammen med sin kone har han nå to gutter på 8
og 10 år.
Samuel deler ofte ut bibelstudiehefter i byen i håp om at noen skal ta imot Jesus.
En del av offeret 13. sabbat går til å bygge ferdig et konferansesenter tre mil fra der Samuel og
Ruth bor. Senteret skal betjene hele Sørasia-divisjonen. Men de lokale medlemmene vil også få
bruke det. Husk prosjektet og adventistenes arbeid i Sentral-India i dine bønner og gaver.
Medlemstallet vokser så sterkt
i India at det er vanskelig å holde
tritt med opplæring av pastorer,
lekarbeidere
og arbeidere til kvinneog
barnearbeidet, og mye annet.
Pioneer Memorial Training Center
skal huse små og store arrangementer.
Det inkluderer innkvartering,
kafeteria og en møtesal for 1000
mennesker året rundt.
Når senteret ikke er i bruk, håper
internatskolen like ved å kunne
bruke konferansesenteret som kirke
og møtested for studiegrupper.