Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i
meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen
på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg (Gal 2,19–20).
Sist uke så vi at Paulus konfronterte Peter i all offentlighet i Antiokia fordi det ikke
var samsvar mellom liv og lære hos ham. Ved ikke å spise sammen med tidligere
hedninger, stemplet han dem som i beste fall annenrangs kristne. Med sin handlemåte
sa han at hvis de ville tilhøre Guds familie og ha del i velsignelsen ved
samværet om bordet, måtte de først la seg omskjære.
Hva sa Paulus til Peter under det anspente møtet? I ukens bibelstudium skal vi
se på et sannsynlig sammendrag av det som skjedde. Dette avsnittet inneholder noe
av det mest komprimerte som er sagt i NT, og det er svært viktig. For her møter vi
for første gang sju ord og uttrykk som er grunnleggende både for å forstå evangeliet
og resten av Galaterbrevet. Disse nøkkelordene er rettferdiggjørelse, rettferdighet,
lovgjerninger, tro og ikke bare tro, men troen på Jesus.
Hva legger Paulus i disse ordene, og hva kan de lære de oss om frelsesplanen?
I Gal 2,15 skriver Paulus: «Vi er jøder av fødsel og ikke syndere av hedensk ætt.»
Hvorfor sier han det?
Det Paulus sier, må ses i sammenheng. For å prøve å overbevise andre jødekristne
om at han har rett, starter han med noe de var enige om – det tradisjonelle skillet
mellom jøder og hedninger. Som Guds utvalgte var jødene betrodd hans lov, og de
hadde fordelene av paktsforholdet med ham. Men hedningene var syndere. Guds
lov la ingen demper på deres oppførsel, og de sto utenfor paktsløftene (Ef 2,12; Rom
2,14). Det sa seg selv at hedningene var «syndere», men i vers 16 sier Paulus at de
jødekristnes åndelige privilegier ikke gjør dem bedre stilt hos Gud, for ingen blir
rettferdig for Gud ved «lovgjerninger».
Paulus bruker ordet rettferdiggjort (1930, senere bli rettferdig) fire ganger i Gal
2,16–17. Hva mener han med «rettferdiggjørelse»? Se 2 Mos 23,7 og 5 Mos 25,1.
Verbet å rettferdiggjøre er et nøkkelord hos Paulus. Av de 39 forekomstene i NT er
27 fra Paulus. Han bruker det åtte ganger i Galaterbrevet og fire ganger i Gal 2,16–17.
Rettferdiggjørelse er et juridisk begrep. Det brukes om den kjennelsen dommeren
avgir når han erklærer at et menneske er uskyldig i anklagen mot det. Dette er det motsatte
av fordømmelse. Og siden ordet rettferdig kommer av det samme greske ordet, vil
det si at den som blir «rettferdiggjort», også regnes som «rettferdig». Så rettferdiggjørelse
er mer enn tilgivelse. Det er en erklæring om at et menneske er rettferdig.
Men for noen av de jødekristne var rettferdiggjørelsen også relasjonell. Den
dreide seg om deres forhold til Gud og Guds pakt. Å bli «rettferdiggjort» betydde
også at et menneske ble betraktet som et trofast medlem av Guds paktsfellesskap,
Abrahams familie.
Les Gal 2,15–17. Hva sier Paulus, og hvordan kan du anvende dette i ditt
kristenliv?
Tre ganger i Gal 2,16 sier Paulus at man ikke rettferdiggjøres av «lovgjerninger».
Hva mener han med uttrykket «lovgjerninger» eller «gjerninger som loven krever»? Hvordan
belyser disse tekstene (Gal 2,16–17; Gal 3,2; Gal 3,5; Gal 3,10; Rom 3,20; Rom 3,28) det han
mener?
Før vi kan forstå uttrykket «lovgjerninger», må vi forstå hva Paulus mente med ordet
lov. Han bruker ordet nomos 121 ganger. Det kan vise til flere ting, blant annet Guds
vilje for sitt folk, de fem Mosebøkene, hele GT eller bare et allment prinsipp. Men
som regel bruker Paulus ordet om hele den samlingen av bud som Gud ga folket
gjennom Moses.
Derfor omfatter «lovgjerninger» trolig alle de kravene som finnes i de budene
Gud ga gjennom Moses, både moralbud og seremonielle påbud. Paulus sier at
samme hvor mye vi anstrenger oss for å holde Guds lov, vil vår lydighet aldri bli nok
til at Gud kan rettferdiggjøre oss, erklære oss rettferdige. Grunnen er at Guds lov
forlanger absolutt trofasthet i tanke og handling – ikke bare noe av tiden, men hele
tiden, og ikke bare mot noen av budene, men alle.
Uttrykket «lovgjerninger» er ikke nevnt i GT og finnes bare hos Paulus i NT. Men
man fikk en slående bekreftelse på hva det betyr da man oppdaget Dødehavsrullene,
en samling tekster som ble skrevet av hos en gruppe jøder som ble kalt essenere og
levde på Jesu tid. Rullene er skrevet på hebraisk, men en av dem inneholder det samme
uttrykket. Navnet på rullen er Miqsat Ma’as Ha-Torah (Viktige lovgjerninger).
Rullen omtaler en rekke spørsmål ut fra bibelsk lovgivning der tanken er å unngå at
hellige ting blir urene, deriblant flere som skilte jøder fra hedninger. Til slutt skriver
forfatteren at hvis disse «lovgjerningene» følges, «vil du bli regnet som rettferdig»
i Guds øyne. Forfatteren tilbyr leserne rettferdighet på grunnlag av atferd, ikke tro,
som hos Paulus.
Hvor godt holder du Guds lov? Godt nok til at du kan stå rettferdig for Gud i kraft
av å ha holdt loven? (se Rom 3,10–20.) Og hvis ikke, hvorfor ikke? Gjør svaret det
lettere å forstå hva Paulus mener?
Og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med
den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus. Det er rettferdigheten fra Gud,
bygd på tro (Fil 3,9).
Man skal ikke tro at de jødekristne mente troen på Kristus var uvesentlig. De
trodde jo på Jesus, de også. Alle kristne trodde på ham. Men deres opptreden viste
at de ikke mente at troen var nok i seg selv. De måtte spe på med lydighet, som om
lydigheten gjorde rettferdiggjørelsen bedre. De mente at rettferdiggjørelsen var
ved tro pluss gjerninger. Den gjentatte påpekningen av kontrasten mellom troen på
Kristus og lovgjerninger viser hvor sterkt Paulus tok avstand fra denne «både og holdningen».
Det er troen, og troen alene, som er grunnlaget for rettferdiggjørelsen.
Og for Paulus er troen slett ikke et abstrakt begrep. Den er uløselig knyttet til
Jesus. Ja, de ordene som to ganger er oversatt med «troen på Kristus» i Gal 2,16, er
langt rikere enn noen oversettelse kan gjengi. På gresk er ordene ordrett oversatt
Jesu «tro» eller Jesu «trofasthet». Denne ordrette oversettelsen avslører den store
kontrasten Paulus trekker mellom de lovgjerninger vi gjør og den gjerning Kristus
fullførte på våre vegne, det han med sin trofasthet har gjort for oss.
Det er viktig å ha klart for seg at troen i seg selv ikke tilføyer noe til rettferdiggjørelsen,
som om troen som sådan var fortjenestefull. Nei, tro er det middelet som gjør
at vi kan gripe fatt i Kristus og det han har gjort for oss. Vi kjennes ikke rettferdig
på grunn av vår tro, men på grunn av Kristi trofasthet mot oss, som vi påberoper oss
ved tro.
Kristus gjorde det som ingen av oss har gjort: Bare han var tro mot Gud i alt han
gjorde. Vi setter vårt håp til Kristi trofasthet, ikke vår egen. Dette er den store sannhet
som blant annet skapte reformasjonen, og denne sannheten er like viktig i dag
som den var da Martin Luther begynte å forkynne for 500 år siden.
En tidlig syrisk oversettelse av Gal 2,16 formidler Paulus’ mening godt: «Derfor
vet vi at et menneske ikke rettferdiggjøres ved lovgjerninger, men ved den troen som
Jesus, Messias, hadde, og vi tror på ham, på Jesus Messias, så vi kan bli rettferdiggjort
av hans tro, det vil si Messias’ tro, og ikke av lovgjerninger.»
Les Rom 3,22; Rom 3,26; Gal 3,22; Ef 3,12 og Fil 3,9. Hvordan kan disse tekstene og det
vi leste ovenfor, gjøre det lettere å forstå sannheten om at Kristi trofasthet for
oss, hans fullkomne lydighet mot Gud, er vårt eneste grunnlag for frelse?
Paulus gjør det klart at troen er helt grunnleggende for kristenlivet. Den er middelet
som gjør at vi kan gripe de løftene vi har i Kristus. Men hva er egentlig tro? Hva
innebærer det?
Sann bibelsk tro er alltid en respons overfor Gud. Tro er ikke en følelse eller holdning
som mennesker en dag beslutter seg for å ha fordi Gud forventer det. Nei, sann
tro har sitt opphav i et hjerte som er fullt av takknemlighet og kjærlighet på grunn
av Guds godhet. Det er derfor troen alltid kommer etter Guds initiativ, slik Bibelen
fremstiller det. For eksempel i Abrahams tilfelle: Her er troen hans respons på Guds
løfter (1 Mos 15,5–6), og i NT sier Paulus at troen har sin rot i vår erkjennelse av hva
Kristus har gjort for oss på korset.
Når man gransker Skriften, ser man at tro ikke bare er kunnskap om Gud, men
også at man aksepterer denne kunnskapen. Derfor er det viktig å forstå Gud riktig.
Forskrudde forestillinger om hans karakter kan gjøre det vanskelig å tro. Men et
intellektuelt samtykke i evangeliet er ikke nok, for «selv djevlene tror». Sann tro får
følger for vår livsførsel. I Rom 1,5 skriver Paulus om «lydighet i tro». Han sier ikke
at lydighet er det samme som tro. Han mener at sann tro berører alle sider av menneskelivet,
ikke bare sinnet. Det er et forpliktende engasjement for vår Herre og frelser
Jesus Kristus, ikke for en liste regler. Tro er like mye hva vi gjør og hvem vi setter
vår lit til som det er hva vi tror på.
En av de store anklagene mot Paulus var at hans evangelium om rettferdiggjørelse
ved tro alene oppmuntret til synd (se Rom 3,8; Rom 6,1). De som sa det, tenkte nok som så
at man ikke trengte å bekymre seg for sin livsførsel hvis man ikke behøvde å holde
loven for å bli godtatt av Gud. Luther ble også møtt med slike anklager.
Hvordan besvarer Paulus anklagen om at læren om rettferdiggjørelse ved tro alene
fører til syndige handlinger? Gal 2,17–18.
Paulus’ svarte kontant på motstandernes anklager: «Slett ikke!» Et menneske kan
nok falle i synd etter å ha møtt Kristus, men det er ikke Kristi skyld. Bryter vi loven,
er det vi selv som gjør det.
Hvordan skildrer Paulus sin forening med Jesus Kristus? Hvordan tilbakeviser dette
motstandernes innvendinger? Gal 2,19–21.
Paulus synes motstandernes tankegang er helt bak mål. Det å ta imot Kristus i tro,
er ikke bare-bare. Det er ikke at Gud regner et menneske for rettferdig på liksom,
uten at det skjer noen egentlig forandring i livet. Nei, å ta imot Jesus i tro er en høyst
radikal handling. Man blir fullstendig ett med Kristus, man blir ett med hans død
og oppstandelse. Paulus sier at vi åndelig talt er korsfestet med Kristus. Vi er ferdige
med våre gamle, syndige vaner, som bunner i egoismen (Rom 6,5–14). Vi har brutt
med fortiden. Alt er nytt (2 Kor 5,17). Vi har stått opp til et nytt liv i Kristus. Den
oppstandne Kristus lever i oss så vi blir mer lik ham for hver dag som går.
Troen på Kristus er altså ikke noe påskudd for synd. Vi er kalt til et fellesskap
med Kristus som er langt dypere og rikere enn en lovisk religion kan gi.
Hvordan opplever du tanken om frelse ved tro alene uten lovgjerninger? Virker
det skremmende? Føler du at det unnskylder synd – eller gleder du deg over det?
Hva sier svaret ditt om din forståelse av frelsen?
«Jeg har gang på gang fått se faren ved at vi som et folk kan komme til å tenke feil
om rettferdiggjørelse ved tro. I mange år er jeg blitt vist at Satan ville legge spesielt
an på å forvirre sinnet på dette området. Man har terpet på Guds lov overfor forsamlinger
og vist nesten like lite kjennskap til Jesus Kristus og hans forhold til loven
som da Kain ofret til Gud. Jeg har fått se at mange har holdt seg borte fra troen på
grunn av dette sammensuriet av forvirrede tanker omkring frelsen. Det skyldes at
pastorer har prøvd å nå folks hjerte på feil vis. Det som i årevis er blitt lagt frem for
meg, er Kristi tilregnede rettferdighet. …
Det finnes ikke noe man trenger å ofre mer alvorlig, gjentatt og hyppig omtale,
ikke noe som må få bedre fotfeste i alles sinn enn at det er umulig for falne mennesker
å fortjene noe som helst ved sine beste anstrengelser. Frelsen er ved troen på
Jesus Kristus alene.» – Faith and Works, side 18, 19.
«Loven krever rettferdighet, og det er hva synderen skylder loven, men han
makter ikke å yte det. Den eneste måten han kan oppnå rettferdighet på, er ved tro.
Ved tro kan han komme frem for Gud med Kristi fortjeneste, og Herren tilregner
synderen sin Sønns lydighet. Kristi rettferdighet blir godtatt istedenfor menneskets
nederlag, og Gud mottar, tilgir og rettferdiggjør den som angrer og tror. Han
behandler ham som om han var rettferdig og elsker ham slik han elsker sin egen
Sønn.» – På fast grunn, bind 1, side 364 [1SM 367].
Forslag til samtale
I det første avsnittet ovenfor skriver Ellen G. White at det ikke finnes noe som
bør vektlegges mer enn rettferdiggjørelse ved tro. Snakk sammen i gruppen
om hvorvidt dette gjelder like mye i dag som da hun skrev det for over hundre
år siden, og i tilfelle hvorfor.
Tenk på reformasjonen og Luther. Tid, sted og omstendigheter er annerledes.
Men hvorfor var den sannheten som Paulus presenterer her, så viktig for å
sette millioner fri fra Romas åndelige trelldom?
Sammendrag
Peters opptreden i Antiokia ga inntrykk av at tidligere hedninger ikke kunne bli
sanne kristne uten å bli omskåret. Paulus påpekte hvor galt det var å tenke slik. Gud
kan ikke erklære noen rettferdig ut fra atferd, for selv ikke de beste er fullkomne.
Det er bare ved å ta imot det Gud har gjort for oss i Kristus, at syndere kan bli rettferdige
for ham.
Alate SDA School ber om alle adventisters støtte i
håp om at offeret 13. sabbat skal gi dem en ny undervisningsfløy.
Rektor Karnad sa at skolens problem er
det samme som i 1960, da de måtte stenge i 20 år: gammel
infrastruktur. ”Uten infrastruktur, ingen elever, uten
elever, ingen skole. Det er en ond sirkel som må brytes.”
Skolen ligger på sju hektar uttørret mark et kort
stykke fra en stor, privat luksusskole med 60 hektar åser
og grønne enger.
Det er vanskelig for SDA-skolen å konkurrere.
Men den har noe som andre mangler: ”Vi utdanner for
tjeneste, ikke bare fag.” Skolen har 260 elever og er kjent for å ta inn elever som ikke har råd til
skolepenger.
Skolen ligger på en tomt som kong Shahu donerte til den amerikanske misjonæren S. O. Martin
i 1920, mot at de fikk en skole og en klinikk.
Det ble drevet klinikk der til 1981. Da ble skolen gjenåpnet etter å ha vært stengt siden 1960.
Alle elevene må arbeide to timer om dagen, noen i hagen, andre lager mat og vasker. Slik lærer
de betydningen av praktisk arbeid.
Karnak sier at skolen trenger de 14 nye klasserommene. Ca. 30 prosent av elevene er adventister.
Resten fordeler seg likt på kristen annen religiøs bakgrunn.
Husk Alate-skolen og elevene i dine bønner og gaver.
Alate SDA School ligger i staten
Maharashtra i Vest-India.
Den nye undervisningsfløyen skal
erstatte en gammel bygning som
ikke kan romme flere elever. Den
nye gir en oppgradering av tilbudet
og økt elevtall ved denne utposten i
Vest-India.