Men Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse
for vår skyld. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på
et tre (Gal 3,13).
En pjokk hadde laget en liten båt, den var malt og fiks ferdig. En dag ble båten stjålet,
og han var sønderknust. Da han gikk forbi en pantelånerbutikk en dag, fikk han
se båten. Han stormet glad inn til pantelåneren og sa: «Det der er min båt.» «Nei», sa
pantelåneren, «den er min, for jeg har kjøpt den.» «Ja», sa gutten, «men den er min,
for jeg laget den.» «Tja», sa pantelåneren, «betaler du meg tjue kroner, så kan du få
den.» Det var masse penger for en gutt som ikke hadde en tiøre. Men han ville ha
den, så han klippet gress og tok alle slags småjobber, og snart hadde han pengene.
Han løp bort til butikken og sa: «Jeg vil ha båten min». Han leverte pengene og
fikk båten. Han grep den og klemte og kysset den og sa: «Kjære lille båten min, jeg
er så glad i deg. Du er min. For andre gang. Jeg laget deg, og nå har jeg kjøpt deg.»
Slik er det også med oss. Man kan si at vi tilhører Gud to ganger. Han skapte oss,
og vi endte opp i djevelens pantelånerbutikk. Så kom Jesus og betalte en høy pris for
oss – ikke gull og sølv, men sitt eget blod. Vi tilhører Herren, både på grunn av skapelsen
og gjenløsningen. – Fritt etter William Moses Tidwell: Pointed Illustrations
(Kansas City, Mo., 1951) side 97.
LesGal 3,1–5. Gi en oppsummering av det Paulus sier. Hvordan kan man si at vi
risikerer å gå i den samme åndelige fella: å begynne riktig og ende i lovtrelldom?
Flere moderne oversettelser har prøvd å formidle det Paulus skriver i vers 1 om de
«uforstandige» galaterne. Han bruker et gresk ord som er enda sterkere. Ordet er
anoetoi og kommer av ordet for sinn (nous). Ordrett betyr det «tankeløs». Galaterne
var tankeløse. Paulus gir seg ikke med det. Han sier at siden de handler så tåpelig,
lurer han om en trollmann har forhekset dem. «Hvem har forhekset dere?» Ordvalget
kan antyde at det egentlige opphavet til deres tilstand, er djevelen (2 Kor 4,4).
Det Paulus finner så forvirrende ved galaternes frafall fra evangeliet, er at de visste
at frelsen skyldtes Kristi kors. Det hadde ikke gått dem hus forbi. Ordet «malt»
i Gal 3,1 ble brukt til å beskrive alle offentlige kunngjøringer. Paulus sier at korset
var så viktig en del av hans forkynnelse at galaterne praktisk talt hadde sett Kristus
korsfestet for sitt indre øye (1 Kor 1,23; 1 Kor 2,2). Han sier altså at de vender korset ryggen
med sin oppførsel.
Deretter viser Paulus kontrasten mellom det galaterne nå opplever og da de kom
til troen på Kristus. Dette gjør han ved hjelp av retoriske spørsmål. Hvordan tok de
imot Ånden, altså: hvordan ble de kristne? Og fra en litt annen vinkel: Hvorfor ga
Gud Ånden? Var det fordi de hadde gjort seg fortjent til det? Slett ikke! Nei, det var
fordi de trodde den gode nyheten om hva Kristus allerede hadde gjort for dem. Hva
har fått dem til å tro at de måtte sette sin lit til egen oppførsel, når de hadde begynt
så godt?
Tenker du noen ganger at ‘Dette går jo bra. Jeg er en riktig god kristen, jeg gjør
verken dette eller hint…’ og så begynner du å føle at du faktisk er bra nok til å bli
frelst? Hva er galt med å tenke slik?
Hittil i brevet har Paulus forsvart evangeliet om rettferdiggjørelse ved tro ut fra den
avtalen han fikk med apostlene i Jerusalem (Gal 2,1–10) og galaternes egen erfaring
(Gal 3,1–5). Fra Gal 3,6 av tar Paulus for seg Skriftens vitnesbyrd. Der finner han
den endelige bekreftelsen av sitt evangelium. Gal 3,6–4,31 består av argumenter fra
Skriften.
Man skal huske at da Paulus skrev Galaterbrevet, fantes det ikke noe NT. Paulus
var den første av NTs forfattere. Markusevangeliet er antagelig det første av de fire
evangeliene, men det ble neppe skrevet før omkring Paulus’ død (65 e.Kr.) – altså ca.
femten år etter at Paulus skrev til galaterne. Så når han henviser til Skriften, er det
bare GT det er tale om.
GT var viktig for det Paulus lærte. Han betrakter det ikke som døde tekster, men
som Guds levende ord. I 2 Tim 3,16 skriver han: «Hver bok i Skriften er innblåst av
Gud.» Det ordet som er oversatt «innblåst av Gud», er theopneustos. Den første delen
av ordet betyr «Gud», og den andre delen betyr «innblåst». Skriften er «Gud-innblåst».
Paulus bruker Skriften for å vise at Jesus er den lovede Messias (Rom 1,2),
for å gi opplæring i kristen livsførsel (Rom 13,8–10) og for å bevise at læren hans er
riktig (Gal 3,8–9).
Det er vanskelig å si med sikkerhet hvor mange hundre ganger Paulus siterer GT,
men vi finner sitater overalt i brevene hans, bortsett fra de korteste, brevene til Titus
og Filemon.
LesGal 3,6–14. Finn de tekstene i GT som er sitert her. Hva sier dette om GTs
autoritet?
Tenker du iblant at én del av Bibelen er mer «inspirert» enn andre deler? Hva er
faren ved en slik tankegang i lys av det Paulus sier i 2 Tim 3,16?
Hvorfor tyr Paulus til Abraham når han vil finne Skriftens støtte for sitt budskap?
(Gal 3,6).
Abraham sto helt sentralt i jødedommen. Han var jødenes stamfar, og jødene på
Paulus’ tid betraktet ham som idealet for en sann jøde. De mente at det som kjennetegnet
ham, var lydigheten, og mange trodde også at Gud erklærte ham rettferdig på
grunn av denne lydigheten. For Abraham ga avkall på familie og hjemland, lot seg
og sine omskjære, og han var til og med villig til å ofre sin sønn da Gud ba om det.
For en lydighet! Paulus’ motstandere var så opptatt av omskjærelsen at dette må ha
vært deres argument.
Men Paulus snur det hele på hodet og appellerer til Abraham – ni ganger i Galaterbrevet
– som et eksempel på tro, ikke lovlydighet.
Rettferdiggjørelse var et bilde fra jussens verden, og regnet er et bilde fra forretningslivet.
Det kan bety «å kreditere» eller «sette noe inn på ens konto». Det er ikke
bare i Gal 3,6 at det er brukt om Abraham. Det forekommer ytterligere 11 ganger i
forbindelse med patriarken.
Paulus’ bilde er at rettferdighet settes inn på vår konto. Men spørsmålet er:
Hvilket grunnlag har Gud for å regne oss som rettferdige? Det kan jo ikke være på
grunn av lydighet – uansett hva Paulus’ motstandere hevdet. Samme hva de måtte ha
sagt om Abrahams lydighet, påpeker Skriften at det var på grunn av Abrahams tro at
Gud regnet ham for rettferdig.
Bibelen er entydig: Det var ikke på grunn av lydigheten at Abraham ble regnet
som rettferdig. Nei, rettferdiggjørelsen var resultatet. Han gjorde ikke det han gjorde
for å bli kjent rettferdig. Han gjorde det fordi han allerede var rettferdig. Rettferdiggjørelsen
fører til lydighet, ikke motsatt.
Tenk over hva dette vil si – at du ikke blir rettferdig av noe du gjør, men av det
Jesus har gjort for deg. Hvorfor er dette så godt nytt? Hvordan kan du gjøre
denne sannheten til din – det vil si å tro at det gjelder deg, uansett hva du har
eller har hatt å stri med?
«Skriften forutså at Gud ville rettferdiggjøre hedningene ved tro, og den forkynte på
forhånd dette gode budskapet til Abraham: I deg skal alle folkeslag velsignes» (Gal
3,8). Paulus skriver ikke bare at evangeliet ble forkynt for Abraham, men at det var
Gud som forkynte det. Så det må ha vært det sanne evangelium. Men når forkynte
Gud evangeliet for Abraham? Paulus siterer 1 Mos 12,3, så han tenker nok på den
pakten Gud inngikk med Abraham da han kalte ham (1 Mos 12,1–3).
Les1 Mos 12,1–3. Hva sier dette om hva slags pakt det var Gud inngikk med
Abraham?
Grunnlaget for Guds pakt med Abraham var løftene Gud hadde gitt ham. Fire
ganger sier Gud «Jeg vil» til Abraham. Guds løfter til Abraham er fantastiske fordi
de er ensidige. Gud står for alle løftene. Abraham lover ikke noe som helst. Dette er
stikk i strid med den måten de fleste prøver å leve med Gud på. Det vanlige er at vi
lover å tjene ham hvis han bare vil gjøre noe for oss til gjengjeld. Men det er lovtrelldom.
Abraham skulle ikke love noe som helst, bare godta Guds løfter i tro. Nå ja, det
var jo heller ikke bare-bare, det heller. For Abraham måtte lære å stole helt på Gud
og ikke på seg selv (se 1 Mos 22). Så Abrahams kall viser oss evangeliets kjerne:
frelse ved tro.
Noen misforstår dette og vil ha det til at Bibelen har to frelsesveier. De sier at man
ble frelst ved å holde budene i gammeltestamentlig tid, men at Gud avskaffet loven
fordi det ga dårlige resultater. Derfor ble det mulig å bli frelst av tro. Lenger fra
sannheten kan man knapt komme. Det finnes bare ett evangelium (Gal 1,7).
Man hører ofte ordene «billig nåde». Men det er misvisende. Nåden er ikke billig,
den er gratis (iallfall for oss). Men vi ødelegger den når vi tror at vi kan føye noe
til den med egne gjerninger, eller når vi tror at den kan brukes til å unnskylde
synd. Hvilken av disse to grøftene faller du lettest i? Hvordan kan du unngå det?
Paulus’ motstandere ble sikkert lamslått av det han skriver i Gal 3,10. De hadde
ikke forestilt seg at de var under noen forbannelse – tvert imot, de regnet med å
bli velsignet for sin lydighet. Men Paulus er entydig: «Men de som holder seg til
lovgjerninger, er under forbannelse. For det står skrevet: ‘Forbannet er hver den som
ikke holder fast ved alt som står i lovboken, og gjør det den sier’».
Paulus setter to helt ulike alternativer opp mot hverandre: frelse ved tro og frelse
ved gjerninger. Paktens løfter og forbannelser i 5 Mos 27 og 28 var ikke til å misforstå.
De som gjorde det som ble sagt, ble velsignet, de som ikke gjorde som det ble
sagt, var forbannet. Så hvis man ville bli godtatt av Gud ut fra lydighet mot loven,
måtte hele loven holdes. Man kan ikke bare velge og vrake i hva man vil holde, og
man kan heller ikke ta det for gitt at Gud vil se mellom fingrene med en feil i ny og
ne. Det er alt eller intet.
Dette er dårlig nytt, ikke bare for hedningene, men også for Paulus’ legalistiske
motstandere, «for alle har syndet og mangler Guds herlighet» (Rom 3,23). Vi kan
prøve å være gode, men loven er nødt til å fordømme oss for våre lovbrudd.
Hvordan fridde Kristus oss fra lovens forbannelse? Se Gal 3,13; 2 Kor 5,21.
Paulus bruker et nytt bilde for å vise hva Gud har gjort for oss i Kristus. Uttrykket
er «kjøpe fri». Det ble brukt om løsepenger for å få frikjøpt kidnappede mennesker
eller prisen for å få satt fri en slave. Siden syndens lønn er døden, var forbannelsen
for ikke å holde loven ofte en dødsdom. Det var ikke småpenger som ble betalt for
vår frelse. Det kostet Gud hans egen Sønn (Joh 3,16). Jesus kjøpte oss fri fra forbannelsen
da han ble vår syndebærer (1 Kor 6,20; 1 Kor 7,23). Han tok forbannelsen vår på
seg, og han bar syndens straff i vårt sted (2 Kor 5,21).
Paulus siterer 5 Mos 21,23 som belegg fra Skriften. Ifølge jødisk skikk sto et
menneske under Guds forbannelse hvis kroppen ble hengt på et tre etter henrettelsen.
Jesu død på korset ble regnet som et eksempel på slik forbannelse (Apg 5,30;
1 Pet 2,24).
Da er det ikke rart at korset ble en snublestein for jøder som ikke kunne fatte at
Messias kunne være forbannet av Gud. Men nettopp det var Guds plan. Messias bar
en forbannelse, men ikke sin egen – den var vår!
«All vår synd ble lagt på Kristus som vår stedfortreder og borgsmann. Han ble
regnet som overtreder for at han skulle kjøpe oss fri fra lovens fordømmelse.
Skylden som hvilte på enhver av Adams etterkommere, lå som en byrde på ham.
Guds vrede over synd og den fryktelige tilkjennegivelsen av hans mishag på
grunn av synd og ondskap, fylte hans Sønns sjel med forferdelse. Hele sitt liv
hadde Kristus overfor en fallen verden kunngjort det gode budskap om Faderens
barmhjertighet og tilgivende kjærlighet. Han hadde forkynt frelse for selv den største
av alle syndere. Men nå, når han bærer den fryktelige byrden av skyld, kan han ikke
se Faderens tilgivende ansikt. At Guds ansikt ble skjult for Frelseren i denne tyngste
sjeleangstens stund, fylte ham med en sorg som mennesker aldri fullt ut kan fatte. Så
stor var denne angsten at han knapt merket den fysiske smerten.» – Alfa og Omega,
bind 5, side 306–308 [DA 753].
«Luther gikk nå frimodig i gang med å fremholde evangeliet. Fra prekestolen lød
hans inntrengende, alvorlige advarsler. Han fremholdt syndens heslighet og hevdet
at det var umulig for noe menneske ved egne gjerninger å minske sin skyld eller
unngå straffen. Synderen kan bli frelst bare når han vender om og tror på Kristus.
Kristi nåde er ikke til salgs. Den er en fri gave. Han rådet folk til ikke å kjøpe
avlatsbrev, men å se i tro på den korsfestede frelser.» – Alfa og Omega, bind 7, side
105 [GC 129].
Forslag til samtale
Det er fremdeles noen i vår menighet som har vondt for å godta frelsen ved
tro alene: at Guds nåde i Kristus frelser oss uansett våre gjerninger. Hvorfor
nøler enkelte med å godta denne viktige sannheten?
Paulus brukte sterke ord om frelse ved gjerninger som teologisk vrangforestilling.
Hva kan dette lære oss om hvor viktig det er med god teologi?
Hvorfor bør vi som en menighet om nødvendig ta kraftig til motmæle når noen
blant oss lærer vranglære?
Sammendrag
Troen på Kristus er frelsens grunnlag fra begynnelse til slutt i kristenlivet. Abraham
ble regnet for rettferdig fordi han trodde Guds løfter, og denne rettferdigheten kan
alle som deler Abrahams tro, få som gave. Den eneste grunnen til at vi ikke blir fordømt
for våre feil er at Jesus betalte prisen for våre synder da han døde i vårt sted.
Hva har adventistpastorene å si for skolene? Uten
dem ville mange elever ikke ha kommet.
Siyon var ti år da han traff en adventistpastor første
gang. Pastoren ga bibelstudier hjemme hos dem én gang
i uken. Før han gikk, ba han sammen med dem.
Foreldrene hadde mye de funderte på, men da de
hadde bestemt seg for å holde sabbaten, fikk de høre
om internatskolen 40 minutter hjemmefra. De ba gutten
pakke sakene sine og dra.
Da han kom til skolen, var han ensom, men han lærte
engelsk og fikk venner. Nå stortrives han. Han leder
sanggudstjenester og hjelper til på bønnemøter og i sabbatsskolen.
Slekt og venner har lagt merke til forandringen hos
Siyon. De ber ham lede bønnemøter og vil sende sine
barn til skolen hans. Noen har alt gjort det.
Siyon er en av 260 elever på Alate-skolen i Vest-India. En del av offeret 13. sabbat går til å
bygge en ny undervisningsfløy. Da kan skolen ta inn flere elever.
Abisheks mor sier at det er et mirakel at gutten går på adventistskolen. Avlingen deres var ødelagt
av tørke da adventistpastoren kom og ville be for dem. De takket nei, men han kom tilbake dag
etter dag. Til slutt fikk han be.
Nå tror hun at Den hellige ånd sto bak besøkene. Pastoren hjalp dem å skaffe mat. Senere fikk
hun bibelstudier og ble adventist. Abishek fikk stipend til å begynne på adventistskolen for to år
siden.
”Jeg liker den undervisningen gutten min får,” sier hun. ”Han har en fin innflytelse på naboene.
Han er så ærlig og vennlig at flere av naboene vil vite mer om adventistkirken og sabbaten.
Husk Alate-skolen i dine bønner og gaver. La oss be for adventistpastorene som støtter skolene
våre.
Alate-skolen i Vest-India ble startet
i 1943. Den var stengt i mange
år, men ble gjenåpnet i 1981.
I dag har skolen 260 elever. 35 bor
i internatet. Elevtallet kan øke hvis
skolen får bedre lokaler.
En ny undervisningsfløy på 14
klasserom skal bygges med sabbatsskolegaver
og erstatte den
gamle bygningen, der det ikke
er plass til flere elever. Den nye
bygningen vil gjøre det mulig å ta
inn flere elever på denne utposten i
Vest-India.