Hvis arven ble gitt ved loven, er den ikke lenger gitt ved løftet. Men det var ved
sitt løfte Gud skjenket arven til Abraham (Gal 3,18).
En politiker fikk en gang spørsmålet: «Har du holdt alle de løftene du ga under valgkampen?»
Han svarte: «Ja, saktens, iallfall alle de løftene jeg hadde tenkt å holde.»
Hvem har vel ikke opplevd brutte løfter? Hvem har ikke brutt et løfte eller opplevd
at noen ikke holdt et løfte de hadde gitt oss?
Det hender at folk lover ting og mener å holde løftene, men likevel ikke gjør det.
Andre lover noe og vet at det er løgn straks de har sagt det.
Slik er heldigvis ikke Guds løfter. Guds ord er pålitelig og uforanderlig. «Det jeg
har sagt, lar jeg skje. Det jeg har tenkt, det gjør jeg», sier Herren (Jes 46,11).
I ukens bibelstudium peker Paulus på forholdet mellom Guds løfte til Abraham og
loven som ble gitt til Israel 430 år senere. Hva er sammenhengen mellom de to, og
hva har det å si for forkynnelsen av evangeliet?
Motstanderne ville kanskje gå med på at troen var det viktigste kjennetegnet ved
Abrahams liv, men Paulus visste at de likevel ville spørre hvorfor Gud da ga Israel
loven fire hundre år etter Abrahams tid. Opphevet ikke loven alle tidligere avtaler?
Hva er poenget når Paulus sammenligner et menneskes testamente og Guds pakt
med Abraham? Gal 3,15–18.
En pakt og et testamente er to forskjellige ting. En pakt er som regel en gjensidig
avtale mellom to eller flere parter og kalles ofte en «kontrakt» eller «traktat». Men
et testamente er noe som en enkelt erklærer. Den greske oversettelsen av GT gjengir
aldri Guds pakt med Abraham med det greske ordet for gjensidige avtaler eller
kontrakter (syntheke). I stedet brukes ordet for et testamente (diatheke). Hvorfor?
Trolig fordi oversetterne var klar over at Guds pakt med Abraham ikke var en traktat
mellom to som avla gjensidig bindende løfter. Tvert imot, Guds pakt var kun basert
på hans egen vilje. Den var ikke beheftet med noe «hvis, og eller men». Abraham
skulle bare ta Gud på ordet.
Paulus bruker denne dobbeltbetydningen «testamente» og «pakt» for å fremheve
det som kjennetegner Guds pakt med Abraham. Som ved et vanlig testamente
gjelder også Guds løfte en bestemt mottaker: Abraham og hans ætt (1 Mos 12,1–5;
Gal 3,16). Den gjelder også en arv (1 Mos 13,15; 1 Mos 17,8; Rom 4,13; Gal 3,29). Paulus er
opptatt av at Guds løfte er uforanderlig. Et menneskes testamente kan ikke endres
når det har trådt i kraft. Slik kan heller ikke loven, som ble gitt ved Moses, oppheve
Guds pakt med Abraham. Guds pakt er et løfte (Gal 3,16), og Gud holder sine løfter
(Jes 46,11; Hebr 6,18).
Sett inn ordet løfte i stedet for pakt i tekstene nedenfor. Hva slags «pakt» er
det tale om i hver av tekstene? Hvordan gjør det teksten lettere å forstå når man
oppfatter Guds pakt som et løfte, og hvordan blir det lettere for oss å forstå hva
en pakt er? (1 Mos 9,11–17; 1 Mos 15,18; 1 Mos 17,1–21). Hva sier det om Guds karakter og
hvordan man kan stole på ham?
Paulus skrev at troen skal ha førsteplassen i et menneskes gudsforhold. Gjentatte
ganger har han hevdet at verken omskjærelse eller andre «lovgjerninger» er forutsetninger
for frelse, «for ikke noe menneske blir rettferdig ved lovgjerninger» (Gal
2,16). Dessuten er det ikke lovgjerninger, men tro som kjennetegner den troende
(Gal 3,7). Med denne gjentatte benektelsen av lovgjerninger blir det nødvendig å
spørre: «Er loven helt verdiløs, da? Har Gud avskaffet loven?»
Frelsen kommer ved troen og ikke ved lovgjerninger. Vil det si at Paulus mener
troen avskaffer loven? Hva kan vi lære av tekstene nedenfor? Sammenlign Rom 3,31
med Rom 7,7; .Rom 7,12; Rom 8,3 og Matt 5,17–20.
I Rom 3 sier Paulus det samme om troen og loven som i Galaterbrevet. Han fornemmer
at det han har sagt, kan få noen til å synes at han overdriver betydningen av
troen på bekostning av loven. Derfor stiller han det retoriske spørsmålet: «Opphever
vi da loven ved troen?» Det ordet som er oversatt «opphever» i Rom 3,31 er katargeo.
Paulus bruker ordet ofte, og det kan oversettes med «oppheve» (Rom 3,3),
«avskaffe» (Ef 2,15), «tilintetgjøre» (Rom 6,6) eller til og med å gjøre slutt på (1 Kor
6,13). Hvis Paulus hadde ønsket å si at loven ble avskaffet på korset, slik noen hevder,
så kunne han ha gjort det her. Men nei, Paulus tar skarpt avstand fra slike tanker og
sier at evangeliet «stadfester» loven!
«Med rettferdiggjørelse ved tro viser Gud at han setter sin lov høyt, for han både
krever og bringer til veie sonofferet. Hvis rettferdiggjørelse ved tro hadde avskaffet
loven, ville ikke Kristi sonoffer ha vært nødvendig for å sette synderen fri fra synd
og gi ham fred med Gud.
Dessuten innebærer sann tro at man uten forbehold er villig til å følge Guds vilje
og leve i lydighet mot hans lov. Sann tro, som er basert på helhjertet kjærlighet til
frelseren, kan bare føre til lydighet.» – SDA Bible Commentary, bind 6, side 510.
Tenk over følgene hvis Paulus hadde ment at troen fjernet behovet for å holde
loven. Ville ikke utroskap, tyveri og mord være synd lenger? Tenk på all den sorg
og smerte man kan bli spart for bare ved å holde Guds lov. Hvilke tunge stunder
har du eller andre gjennomlevd på grunn av ulydighet mot Guds lov?
I Gal 3,19–29 taler Paulus flere ganger om «loven». Hvilken lov er det Paulus først
og fremst taler om i denne delen av Galaterbrevet?
Noen tror at ordene helt til i vers 19 betyr at loven var midlertidig. De tror at teksten
må vise til seremoniloven, siden lovens formål ble oppfylt på korset og endte der.
Dette høres ikke urimelig ut, men det er neppe det Paulus vil ha sagt i Galaterbrevet.
Både seremoniloven og moralloven ble «lagt til» ved Sinai på grunn av overtredelser.
Men når vi ser på det neste spørsmålet, vil vi se at Paulus nok først og fremst
tenker på moralloven.
Sier Paulus at loven ble lagt til? Hva ble den lagt til, og hvorfor? Sammenlign Gal
3,19 med Rom 5,13; Rom 5,20.
Paulus sier ikke at loven ble lagt til Guds pakt med Abraham, som om den var et
slags tillegg til et testamente og forandret dets opprinnelige hensikt. Loven hadde
eksistert lenge før Sinai (se onsdagsavsnittet). Nei, Paulus vil ha sagt at formålet
med å gi israelittene loven, var et helt annet. Den skulle føre folket tilbake til Gud
og den nåden han vil gi alle som kommer til ham i tro. Loven viser at vi er syndere
og behøver Guds nåde. Den var ikke ment som et opplegg for å «gjøre seg fortjent»
til frelsen. Tvert imot: Paulus sier at den ble gitt «for at fallet skulle bli stort» (Rom
5,20), altså for at vi skal se vår synd enda tydeligere (Rom 7,13).
Seremonilovene pekte frem til Messias og understreket betydningen av hellighet
og behovet for en frelser. Men morallovens «Du skal ikke!» åpenbarer synd og viser
at synden ikke bare er en del av vår natur, men at den er brudd på Guds lov (Rom
3,20; Rom 5,13; Rom 5,7; Rom 7,7–8; Rom 7,13). Derfor sier Paulus at «der det ikke finnes noen lov, finnes det
heller ikke noe lovbrudd» (Rom 4,15). «Loven er som et forstørrelsesglass. Det ikke
bare øker antallet skittflekker på et plagg, det gjør også at vi ser dem bedre og kan
oppdage mange flere enn med bare det blotte øye.» – William Hendriksen: New Testament
Commentary, Exposition on Galatians (Grand Rapids, Mich., 1968), side 141.
Gud hadde ikke behov for å åpenbare sin lov for Abraham med torden, lyn og dødsstraff
(2 Mos 19,10–23). Så hvorfor ga han israelittene loven på den måten? Fordi de
hadde mistet Guds storhet og hans høye moralske krav av syne. De måtte se omfanget
av sin egen syndighet og Guds lovs ukrenkelighet. Åpenbaringen på Sinai gjorde
nettopp det.
Hva mener Paulus med at loven ble lagt til «helt til den ætten kom som løftet
gjaldt»? Gal 3,16–19.
Mange har forstått denne teksten dit hen at loven som ble gitt på Sinai-fjellet, var
midlertidig. Den ble gitt 430 år etter Abraham og varte til Kristus kom. Men denne
tolkningen er i strid med det Paulus sier om loven i Romerbrevet og med slike bibelsteder
som Matt 5,17–19.
Den feilen leserne ofte gjør med dette avsnittet, er å gå ut fra at ordet for helt til
alltid innebærer et begrenset tidsrom. Det stemmer ikke. Sal 112,8 beskriver det
mennesket som frykter Herren og sier: «Hans hjerte er trygt; han frykter ikke, inntil
han ser med lyst på sine fiender» (1930). Vil dette si at han blir redd når han seirer?
Ifølge Åp 2,25 sier Jesus: «Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer.» Mener
han at vi ikke trenger å være trofaste lenger når han har kommet?
Lovens rolle var ikke utspilt i og med Kristi komme. Loven skal peke på synd
så lenge den finnes. Det Paulus sier, er at Kristi komme er en avgjørende korsvei i
menneskehetens historie. Kristus kan gjøre det loven ikke kunne: skaffe til veie et
effektivt middel mot synd, altså kjenne syndere rettferdig og oppfylle loven i dem
ved Ånden (Rom 8,3–4).
Har du noen gang tenkt: Hvis bare Gud ville gjøre dette eller hint for meg, da ville
jeg aldri mer tvile? Men tenk på det som skjedde ved Sinai-fjellet. Gud åpenbarte
sin makt for øynene på israelittene, men hva gjorde de? Hva burde dette lære deg
om hva sann tro er og hvordan vi får den og bevarer den? (se Kol 2,6).
Han … var sammen både med engelen som talte til ham fra Sinai-fjellet, og med
fedrene våre. Han mottok levende ord for å gi dem til oss (Apg 7,38).
I Gal 3,19–20 fortsetter Paulus tankerekken om at loven ikke opphever nådepakten.
Dette er viktig, for hvis motstandernes teologi var riktig, ville loven gjøre nettopp
det. Så tenk hvordan det ville stå til med oss syndere om vi skulle sette vår lit til
lovgjerninger i stedet for Guds nåde for å bli frelst. Vi ville ha vært fortapt.
Enkelthetene i det Paulus sier i Gal 3,19–20, er vanskelige, men hovedpunktet er
klart nok: Loven står under løftet, for den ble formidlet via englene og Moses. 2 Mos
nevner ikke engler i forbindelse med at loven ble gitt, men det er omtalt flere andre
steder i Skriften (5 Mos 33,2; Apg 7,38; Apg 7,53; Hebr 2,2). Paulus benytter ordet mellommann
om Kristus i 1 Tim 2,5. Men det han skriver her, tyder på at han tenker på
5 Mos 5,5: «Jeg sto den gangen mellom Herren og dere og kunngjorde Herrens ord
for dere.»
Enda så majestetisk det var da loven ble gitt på Sinai, med talløse engler til stede,
og enda så viktig Moses var som lovgiver, så ble loven gitt indirekte. I sterk kontrast
til dette ble Guds løfte gitt direkte til Abraham (og derfor også til alle troende), for
det var ikke behov for noen mellommann. Og om loven er aldri så viktig, kan den likevel
ikke erstatte løftet om frelse av nåde ved tro. Tvert imot, loven gjør det lettere
å forstå hvor stort dette løftet er.
Tenk på noen av de andre gangene mennesker møtte Gud i Bibelen – Adam og
Eva i Edens hage (1 Mos 3), Jakob og himmelstigen (1 Mos 28), Paulus utenfor
Damaskus (Apg 9). Du har kanskje ikke opplevd noe som var like dramatisk, men
hvordan har Gud åpenbart seg for deg? Still deg også spørsmålet om det er noe
hos deg som er til hinder for at du kan ha et like fortrolig og nært forhold til Gud
som Abraham. Hva kan du i tilfelle gjøre med det?
«Under fangenskapet hadde folket i stor utstrekning mistet kunnskapen om Gud og
om prinsippene i pakten med Abraham. Da Gud fridde dem ut fra Egypt, viste han
dem sin makt og nåde for å få dem til å elske ham og stole på ham. Han førte dem til
Rødehavet, hvor det syntes umulig å unnslippe egypterne som forfulgte dem. Dette
skulle få dem til å se hvor hjelpeløse de var og hvor stort deres behov av Guds hjelp
var. Deretter utfridde han dem. Slik ble de fylt med kjærlighet, takknemlighet og
tillit til at han kunne hjelpe dem. Han hadde knyttet dem til seg som deres befrier fra
timelig trelldom.
Men det var noe enda viktigere som måtte prentes inn i deres sinn. De hadde vært
omgitt av avgudsdyrkelse og moralsk fordervelse. Derfor hadde de ikke lenger noe
klart begrep om Guds hellighet og sin egen store syndighet og manglende evne til å
etterleve Guds lov på egen hånd. De følte heller ikke at de trengte noen frelser. Alt
dette måtte de lære.» – Patriarchs and Prophets, side 371.
«Guds lov, som ble kunngjort i stor majestet fra Sinai, er fordømmelsens ord over
synderen. Det er lovens oppgave å fordømme, men den evner ikke å tilgi eller kjøpe
fri.» – SDA Bible Commentary, bind 6, side 1094.
Forslag til samtale
Hva kan vi si om løfter, især brutte løfter. Hvordan har du det med dem som
ikke har holdt det de lovet deg? Hvor mye har det å si om de hadde tenkt å
holde løftet og så enten ikke kunne eller ombestemte seg, eller om du skjønte
at de ikke hadde tenkt å holde det? Hadde du like stor tillit til vedkommende
etter løftebruddet, uansett hva grunnen var? Hva betyr det for deg at du vet
du kan stole på Guds løfter? Eller kanskje spørsmålet skulle ha vært: Hvordan
kan man lære å stole på Guds løfter for aller første gang?
Hvordan kan vi komme til å bli så ødelagt av omgivelsene at vi mister de viktige
sannhetene Gud har gitt oss helt av syne? Hvordan kan vi bli klar over
hva det er som påvirker oss slik, og hvilke mottiltak kan vi sette inn?
Sammendrag
Loven på Sinai-fjellet opphevet ikke Guds løfter til Abraham, og den forandret heller
ikke løftene. Loven ble gitt så folk skulle se hvor syndige de var og innse sitt behov
for Guds løfte til Abraham og hans etterkommere.
Sunita er bondekone og skulle gjerne gå oftere i
kirken, men da blir mannen sint, så hun sitter ofte
hjemme om sabbatene og går dit når hun har spesielle
bønneønsker. I fjor gikk hun for å be om en brønn.
Det hadde vært tørke, og to brønner var nesten
tomme. De trengte vann. Hennes mann ville bruke
et hindurituale, men Sunita sa at Gud var den eneste
løsningen.
Så Sunita gikk til kirken og ba om at de måtte finne
vann fort når de fikk en brønngraver til å komme. De
hadde ikke råd til mange boringer.
Menigheten ba sammen med henne. De takket Gud
for hennes trofasthet og ba om Guds hjelp. Dagen etter
kom brønngraveren. Pastoren og menigheten kom også.
Ingen visste hvor man skulle grave. Sunita hadde bare råd til å bore 45 meter.
Medlemmene plukket ut et tilfeldig sted, og pastoren ba. Så startet boringen.
15 meter. Ingenting.
30 meter. Ingenting.
45 meter. Ingenting.
Da stoppet boringen. ”Du må betale mer hvis jeg skal bore dypere,” sa mannen.
Medlemmene ba igjen. Så bønnfalt de brønngraveren om å grave bare noen fot til. Det gjorde
han, og vannet strømmet opp av bakken.
”Jeg ble så glad,” sa Sunita. ”Vi ba i tro, og Gud velsignet oss!”
Brønnen har fremdeles masse vann. Naboene var forundret. ”Hvordan kan Gud velsigne deg
slik, du som er så fattig?” Sunita sier det er opplagt: Gud ærer dem som ærer ham.
Når vi ærer Gud, gir han oss ubegrenset med livets vann.
Alate Adventist School ligger ikke langt fra der Sunita bor. En del av offeret 13. sabbat går til
å bygge 14 klasserom, så flere barn kan få lære om Gud som hører bønn. Husk Sunita og Alateskolen
i dine bønner og når misjonsofferet tas opp.
Skolene har vært viktige for
adventismens vekst helt siden
menigheten kom til India.
Hvert år døpes det mange barn
ved adventistenes skoler. Og de
som ikke blir døpt, lærer også mye
om tro.
En del av offeret dette kvartalet
går til å bygge nye internater ved to
adventistskoler og klasserom ved to
andre, så enda flere kan komme og
lære om Guds kjærlighet.