Derfor er du ikke lenger slave, men sønn. Og er du sønn, er du også arving,
innsatt av Gud (Gal 4,7).
Paulus forteller galaterne at de ikke bør oppføre seg som slaver, men som Guds
barn med alle de rettigheter og privilegier som hører med. Dette var en sannhet den
unge Martin Luther trengte. Etter som syndserkjennelsen vokste, prøvde han å finne
tilgivelse og fred ved egne gjerninger. Han førte et strengt religiøst liv og forsøkte
å undertrykke sin onde natur med faste, våkenetter og piskeslag. Men klosterlivet
hjalp ikke, enda han ikke skydde noe offer for å oppnå den hjertets renhet som ville
sette ham i stand til å vinne Guds gunst. Senere sa han at han var en from munk som
holdt seg strengt til munkeordenens regler, og likevel fant han ingen fred. «Hvis det
var mulig for en munk å vinne himmelen med munkegjerninger, burde iallfall jeg ha
vært berettiget til det.» Likevel klarte han det ikke.
Det var først da han begynte å forstå sannheten om frelsen i Kristus, slik den er
åpenbart i Galaterbrevet, at han fant åndelig frihet og håp for sin sjel. Etter det har
verden ikke vært den samme.
LesGal 3,26 med Gal 3,25 i tanke. Hvordan gjør denne teksten det lettere å forstå
hva vårt forhold til loven er, nå som Jesus har frikjøpt oss?
Ordet for i begynnelsen av vers 26 viser at Paulus ser klar sammenheng mellom
dette verset og det forrige. Paulus sier at på samme måte som herrens sønn bare var
under vokteren så lenge han var mindreårig, så er vi ikke lenger mindreårige når vi
kommer til tro på Kristus. Vårt forhold til loven har endret seg fordi vi nå er voksne
«sønner» av Gud.
Uttrykket sønn gjelder ikke bare mannspersoner. Paulus regner kvinner til denne
gruppen (Gal 3,28). Når han bruker ordet sønner i stedet for barn, er det fordi han
tenker på familiearven. Den gikk til mannlige arvinger. Dessuten var «Guds sønner»
et uttrykk for Israel i GT (5 Mos 14,1; Hos 11,1). I Kristus kan også hedningene ha
det spesielle gudsforholdet som hadde vært forbeholdt Israel.
Bruken av ordet for i vers 27 viser igjen hvor logisk Paulus’ tankerekke er. For ham
er dåpen en beslutning om å forene sitt liv med Kristus. I Rom 6 viser han at dåpen
er et symbol på vår forening med Jesus i hans død og oppstandelse. I Galaterbrevet
bruker Paulus et annet bilde: I dåpen blir vi ikledd Kristus. Dette minner om tekster
i GT som taler om å bli kledd i rettferdighet og frelse (se Jes 61,10; Job 29,14).
«Paulus betrakter dåpen som det øyeblikket da Kristus omslutter den troende som
et klesplagg. Uten å bruke begrepet, beskriver Paulus her den rettferdigheten som de
troende får del i.» – Frank J. Matera: Galatians (Collegeville, Minn., 1992), side 145.
Dåpen symboliserer at vi er forent med Kristus, at det som er sant om ham, også
er sant om oss. Siden Kristus er Abrahams «sæd», er de troende Kristi «medarvinger»
(Rom 8,17) og arver de paktsløftene Gud ga Abraham og hans etterkommere.
Tenk over dette at det som er sant om Kristus, også er sant om oss. Hva bør
denne sannheten få å si for vårt liv?
Paulus har sammenlignet vårt gudsforhold med det å være sønner og arvinger. Nå
utdyper han bildet. Han tar opp betydningen av arven (Gal 4,1–3). Ordbruken fører
tankene hen på situasjonen når en godseier er død og har etterlatt det hele til eldstegutten.
Men sønnen er mindreårig. Som i dagens testamenter kan faren bestemme at
sønnen skal være underlagt verger og forvaltere til han blir voksen. I navnet er han
sjef for farens eiendom, men som mindreårig er han i praksis bare en tjener.
Sammenligningen minner om sønnen og pedagogen, i Gal 3,24, men her er
formynderne og forvalterne viktigere og mer opphøyet. Ikke bare har de ansvar for
oppdragelsen av godseierens sønn, de står også for driften og finansene til sønnen
blir voksen.
LesGal 4,1–3. Hva vil Paulus ha sagt her som også belyser den rollen loven skal
spille nå som vi er i Kristus?
Det er delte meninger om hva Paulus mener med «grunnkreftene» (Gal 4,3; Gal 4,8). Det
greske ordet stoicheia betyr ordrett «elementer». Noen mener dette er de grunnelementene
som universet består av (2 Pet 3,10.12), eller djevelske makter som
kontrollerer vår onde tid (Kol 2,15), eller troslivets grunnprinsipper, en slags troens
ABC (Hebr 5,12). Paulus’ vektlegging av menneskets status som «mindreårig» før
Kristi komme (Gal 4,1–3), tyder på at han mener troslivets grunnprinsipper. I så fall
sier han at den gammeltestamentlige tid med dens lover og ofringer bare var en evangeliets
ABC som skisserte frelsens grunnprinsipper. Seremonilovene var viktige og
lærerike for Israel, men de var likevel bare skygger av det som skulle komme. De
skulle ikke ta Kristi plass.
Den som lar disse reglene styre livet i stedet for Kristus, stiller klokka tilbake.
Hvis galaterne går tilbake til disse elementære prinsippene nå som Kristus er kommet,
er det som om den voksne sønnen i Paulus’ eksempel skulle bli barn igjen!
En barnlig tro er noe fint (Matt 18,3), men er slik tro åndelig modenhet? Eller
vil du si at jo større åndelig vekst, desto mer barnlig blir troen? Hvor barnlig og
«uskyldig» er din tro?
Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven (Gal
4,4).
Med ordet fylde peker Paulus på Guds aktive rolle i oppfyllelsen av sitt mål med
menneskets historie. Det var ingen tilfeldighet at Jesus kom da han kom. Han kom da
Gud ville det skulle skje. Denne tiden omtales som Pax Romana (romerfreden), en
200 år lang periode med stabile forhold og fred i hele Romerriket. Romas erobring
av middelhavsområdet ga fred, et felles språk, gode reisemuligheter og en felles
kultur som muliggjorde rask utbredelse av evangeliet. Og det var tiden da Gud hadde
lovt at Messias skulle komme (se Dan 9,24–27).
I Gal 4,4–5 finner vi en av Skriftens mest fortettede beretninger om evangeliet. Jesu
komme til menneskets historie var ingen tilfeldighet. «Gud sendte sin Sønn.» Altså:
Gud tok initiativet til frelsen.
Den kristnes tro på Kristi evige guddom er underforstått (Joh 1,1–3; Joh 1,18; Fil 2,5–9;
Kol 1,15–17). Det var ikke en himmelsk budbærer som kom. Han kom selv.
Jesus var den foruteksisterende Guds Sønn, men han var også «født av en kvinne».
Jomfrufødselen er underforstått, men hovedsaken er at han var sant menneske.
Uttrykket «født under loven» peker ikke bare på at Jesus var jøde, men at han bar
fordømmelsen for oss.
Kristus måtte bli menneske, for vi kunne ikke frelse oss selv. Da han forente sin
guddom med vår menneskenatur, hadde han rett til å være vår stedfortreder, frelser
og øversteprest. Som den siste Adam kom han for å ta tilbake alt den første Adam
mistet på grunn av sin ulydighet (Rom 5,12–21). Ved sin lydighet oppfylte han lovens
krav til fullkommenhet og rettet opp Adams nederlag. Og ved sin død på korset oppfylte
han lovens rettmessige krav om at synderen skulle dø, og vant retten til å kjøpe
fri alle som kommer til ham i tro og overgivelse.
I Gal 4,5–7 sier Paulus at Kristus har kjøpt fri «dem som sto under loven» (vers 4, 5).
Der det før sto forløse, står det nå ofte kjøpe fri. Det viser til hva det koster å kjøpe
fri enten et gissel eller en slave. Frikjøping innebærer en negativ situasjon: et menneske
trenger å bli satt fri.
Men hva skal vi settes fri fra? NT nevner blant annet: (1) satt fri fra djevelen og
hans listige knep (Hebr 2,14–15), (2) satt fri fra døden (1 Kor 15,56–57), (3) satt fri fra
syndens makt som slavebinder oss ( Rom 6,22) og (4) satt fri fra lovens fordømmelse
(Rom 3,19–24; Gal 3,13; Gal 4,5).
Det Kristus har gjort for oss, kaller vi ofte «frelse». Det er sant nok, men dette ordet
kan ikke måle seg med Paulus’ bruk av det beskrivende ordet adopsjon (huiothesia).
Paulus er den eneste i NT som bruker ordet, men huiothesia var en juridisk og
velkjent praksis i den gresk-romerske verden. Flere barnløse romerske keisere på
Paulus’ tid hadde brukt adopsjon når de skulle velge seg en etterfølger. Ved adopsjon
var man garantert visse privilegier: «(1) Adoptivbarnet blir et ekte barn ... av den
som adopterer det. ... (2) Den som adopterer, lover å gi barnet en god oppdragelse
og sørge for mat og klær. (3) Den som adopterer, kan ikke forkaste sitt adoptivbarn.
(4) Barnekåret kan ikke omgjøres til slaveri. (5) Barnets naturlige foreldre har ingen
rett til å få det tilbake. (6) Adopsjon gir arverett.» – Derek R. Moore-Crispin: «Gal
4,1–9: The Use and Abuse of Parallels» i The Evangelical Quarterly, bind LXI/No. 3
(1989), side 216.
Hvis man er garantert disse rettighetene her på jorden, kan man bare tenke seg
hvor mye større privilegier vi har som Guds adoptivbarn!
Les Gal 4,6. Det hebraiske abba var det ordet barn brukte når de snakket til far,
som ordet pappa i dag. Jesus brukte det når han ba (Mark 14,36), og som Guds
barn får også vi kalle Gud «abba». Har du en slik nærhet til Gud? Hvis ikke: Hva
er problemet? Hvordan kan du få denne nærheten?
LesGal 4,8–20. Bruk linjene nedenfor og sammenfatt det Paulus sier. Hvor alvorlig
tar han vranglæren i Galatia?
Paulus gir ingen beskrivelse av galaternes religionsutøvelse, men han tenker på en
falsk tilbedelse som førte til åndelig trelldom. Han mente det var så farlig og ødeleggende
at han skrev dette ildfulle brevet og advarte galaterne om at det de gjorde, var
som å gi avkall på ektefødselsretten for å få bli slaver.
Paulus går ikke i detaljer, men hva sier han at galaterne gjorde, og som han opplevde
som så støtende? Gal 4,9–11.
Mange har tolket Paulus’ ord om «dager, måneder, høytider og år» (Gal 4,10) som
en innvending, ikke bare mot seremonilover, men også mot sabbaten. Men da går
man lenger enn teksten gir grunn til. For det første: Det går klart frem av Kol 2,16
at Paulus lett kunne ha talt åpent ut om sabbaten og andre jødiske skikker hvis han
hadde villet det. For det andre: Uansett hva det var galaterne gjorde, så sier Paulus
at det har ført dem fra frihet i Kristus til trelldom. «Hvis det å holde den syvende
dag som sabbat fører et menneske i trelldom, da må skaperen også ha blitt en trell da
han holdt verdens første sabbat!» – The SDA Bible Commentary, bind 6, side 967. Og
hvorfor holdt Jesus sabbaten og lærte andre å holde den hvis en sann overholdelse av
den berøvet folk den friheten de har i ham? (se Mark 2,27–28; Luk 13,10–16).
Kan det tenkes at noe av det syvendedags-adventistene gjør, berøver oss litt
av friheten i Kristus? Eller kanskje det ikke er det vi gjør, som er problemet; hva
med innstillingen til det vi gjør? Hvordan kan feil holdninger føre til den trelldommen
som Paulus advarte galaterne mot?
«Under den himmelske rådslagning ble det lagt planer så menneskene, enda de
hadde forbrutt seg, ikke skulle bukke under i ulydighet, men bli Guds utvalgte ved
troen på Kristus som stedfortreder og borgsmann og bli bestemt til å få barnekår
hos Jesus Kristus etter hans gode vilje. Gud vil at alle skal bli frelst, for da han lot
sin enbårne Sønn betale prisen så mennesket kunne bli frikjøpt, var offeret mer enn
stort nok. De som går fortapt, går fortapt fordi de ikke vil bli Guds barn i Kristus
Jesus. Det er menneskets stolthet som får det til å avvise frelsen. Mennesket får ikke
komme frem for Gud med egne gjerninger. Det som gjør at Gud kan ta imot oss, er
Kristi tildelte nåde ved troen på hans navn. Gjerninger og gode følelser duger ikke
som bevis for at man er utvalgt av Gud. De utvalgte er utvalgt i Kristus.» – «Chosen
in Christ», Signs of the Times, 2. januar 1893.
Spørsmål til drøftelse
Tenk litt mer på hva det vil si og hva det ikke vil si å være som barn i vår vandring
med Herren. Hva er det ved et barn som vi skal etterligne i vår tro og vårt
gudsforhold? Og hvordan kan det overdrives? Snakk om det.
Hva er det som gjør at folk er så redde for tanken om nåden og frelse ved tro
alene? Hvorfor vil mange heller gjøre seg fortjent til frelsen om det bare var
mulig?
Se på det siste spørsmålet i torsdagens avsnitt. Hvordan kan syvendedagsadventister
bli revet med av den trelldommen som vi burde være befridd for?
Hvordan kan dette skje med oss, hvordan vet vi om vi gjør det, og hvordan
kan vi bli fri?
Sammendrag
I Kristus er vi adoptert inn i Guds familie som hans barn. Som Guds barn har vi
adgang til alle familieforholdets privilegier. Det ville være tåpelig å forholde seg
til Gud ut fra forskrifter og bestemmelser. Det ville være som om en sønn skulle gi
avkall på arven og bli slave.
Amunang Gonmei (77), Panmeichung Panmei (75)
og hans kone Makukhoma (75), Nordøst-India.
Historien begynte da seks familier som holdt sabbaten
flyttet til landsbyen for å unnslippe et opprør
i hjemregionen i 1966. Det gikk fint. Men da de ble
adventister fire år senere, fikk de problemer. Landsbyfolket,
som tilhørte en annen kristen menighet, ville ha dem
bort. De truet dem, brøt seg inn i kirken og bygget en
ovn i den så den skulle være hus, ikke kirke.
Det kom flere dødstrusler, men da ingenting nyttet,
fikk gruppen en lokal øvrighetsperson til å skrive en
ordre om at adventistene måtte oppgi sin tro eller flytte.
Neste sabbat kom politiet etter kirketid. Mennene ble
arrestert. De sa: ”Hvis dere vil drepe oss for vår tro, er
vi rede.”
”Vi vil ikke drepe dere,” sa en politimann og satte
håndjern på dem, ”men dere er uønsket her, så vi kjører dere vekk.”
Politiet tok dem til en politistasjon to timer borte, i Dimapur. På vei dit la Panmeichung merke
til at håndjernene falt av. Han viste det til politiet, som satte dem på igjen og ville vite hvordan de
fikk dem av. ”Vi gjorde ikke noe,” svarte han.
De to adventistene satt fengslet i to dager. På mandag sa politiet at de kunne gå hvis de flyttet.
Adventistene protesterte: ”Dere har ikke sagt hvorfor dere arresterte oss uten etterforskning og
tiltale.” Politiet ble svar skyldig og lot dem gå.
Da de kom hjem, klaget adventistene til myndighetene. De ba om å få bo i fred. To måneder
senere fikk de vite at de kunne bli boende og at de andre skulle la dem være i fred.
Det var bare seks familier som flyttet til landsbyen, men i dag er 84 familier adventister. Det er
nesten en tredjedel av landsbyens 1500 innbyggere.
Panmeichung fant aldri ut hvorfor håndjernene falt av. Men det minnet ham om at Gud var
nær.
En del av offeret 13 sabbat går til å bygge jenteinternat i byen hvor adventistene satt fanget i to
dager. Nagaland Adventist School trenger internater så flere fra avsides landsbyer kan få gå på en
adventistskole og lære å tjene Gud og sin neste.
(Fortsetter neste uke)
Nagaland ligger langt nordøst i
India. Det grenser mot Burma i øst.
De fleste der regnes for stammefolk.
De skiller seg fra folk i mesteparten
av India.
Kristendommen er den største
religionen i området. Mange taler
engelsk etter misjonærenes innsats
der på 1800-tallet.
Nagaland Seventh-day Adventist
School ligger i Dimapur, som er den
største byen i staten.