Jeg ber dere, søsken: Bli som jeg, for jeg er blitt som dere (Gal 4,12).
Paulus sparer ikke på kruttet. Men kraftuttrykkene avslører hans iver for det
åndelige ve og vel i menigheten som han hadde grunnlagt. I tillegg til det viktige
teologiske spørsmålet Paulus sto midt oppe i, gir brevet også et godt inntrykk av
hvor viktig det er med korrekt lære. Ville Paulus ha vært så kompromissløs hvis det
man tror på, ikke er viktig? Sannheten er at det vi tror på, betyr en hel del.
I Gal 4,12–20 fortsetter Paulus redegjørelsen, men han endrer problemstilling,
iallfall litt. Han har kommet med mange detaljerte og teologisk raffinerte resonnementer
for å overbevise galaterne om at de tar feil. Nå kommer han med en personlig
appell. Til forskjell fra de falske lærerne, som ikke hadde noen ekte omsorg for galaterne,
viser Paulus hyrdens omsorg, bekymring, håp og kjærlighet for de bortkomne
sauene. Han ville ikke bare rette på teologien deres, han ville hjelpe dem han var
glad i.
Det første tegnet på den uroen som tynger Paulus, er appellen i vers 12. Den kommer
rett etter kravet om at galaterne må «bli som jeg». Betydningen av ordet be kommer
ikke alltid klart frem i oversettelsene. Det greske ordet er deomai. Det kan oversettes
«be», men det greske ordet uttrykker større fortvilelse (se 2 Kor 5,20; 2 Kor 8,4; 2 Kor 10,2).
Egentlig sier Paulus: «Jeg bønnfaller dere!»
Han var ikke bare opptatt av teologiske synspunkter. Han følte for dem han hadde
ført til Kristus. Han oppfattet seg som mer enn en venn: Han var deres åndelige far,
og de var hans barn. Men mer enn det, for Paulus sammenligner sin omsorg for galaterne
med den angst og smerte som en mor opplever når hun føder (Gal 4,19). Paulus
hadde trodd at hans første «veer» var nok til at de skulle bli født da han grunnla
menigheten. Men nå som galaterne har forlatt sannheten, opplever Paulus fødselsveene
på nytt.
Hva var Paulus’ mål for galaterne? Hva ville han at alle hans «veer» for deres skyld
skulle føre til? Gal 4,19.
Etter å ha skildret galaterne som dannet i mors liv taler Paulus som om de selv var
gravide. Det ordet som er oversatt med «får skikkelse», ble brukt om fosterutviklingen.
Paulus bruker bildet for at de skal se hva det vil si å være kristen, både den
enkelte og menigheten. Det å høre Kristus til, er mer enn en trosbekjennelse. Det
innebærer en radikal forvandling etter Kristi bilde. Paulus «var ikke bare ute etter
noen små justeringer hos galaterne, men en forvandling slik at den som så dem, så
Jesus.» – Leon Morris: Galatians (Downers Grove, Ill., 1996), side 142.
Hvordan har Kristi sinnelag kommet til syne hos deg? Hvor er det plass til mye
videre vekst?
Flere ganger i sine brev oppmuntrer Paulus andre til å etterligne hans oppførsel.
Hver gang fremstiller han seg som et eksempel til etterfølgelse. I 2 Tess 3,7–9 sier
han at han er et eksempel på at de kristne i Tessalonika bør tjene til livets opphold
og ikke være andre til byrde. I 1 Kor 11,1 ber han korinterne ta etter ham og sette
andres ve og vel først. I Galaterbrevet er nok Paulus opptatt av noe annet.
I Gal 4,12 er ikke ønsket at de skal etterligne ham. I stedet ber han dem «bli som»
han er – han taler om å være, ikke gjøre. Hvorfor? Problemet i Galatia var ikke
dårlig oppførsel eller en ukristelig livsstil, slik som hos menigheten i Korint. Hos
galaterne hadde problemet sin rot i kristendommens vesen. Det dreide seg mer om
«tilstand» enn «oppførsel». Paulus sa ikke gjør som meg, men vær det jeg er.
De samme ordene som i Gal 4,12 finner vi igjen i Paulus’ appell til Herodes
Agrippa II (Apg 26,29). «Like før eller langt igjen, mitt ønske til Gud er at både du
og alle som hører meg i dag, må bli som jeg, bare uten disse lenkene» (kursiv tilføyd).
Med andre ord: Paulus sikter til sin kristne erfaring: en grunnvoll som bygger
på Kristus alene, en tro som setter sin lit til det Kristus har gjort for ham og ikke til
egne lovgjerninger. Galaterne var mer opptatt av sin oppførsel enn av hvem de var i
Kristus.
Paulus sier ikke uttrykkelig i hvilken forstand han vil at galaterne skal bli som
ham, men sammenhengen viser at det ikke var noe allmenngyldig utsagn som dekket
hele hans livsførsel. Paulus var urolig for det loviske i galaternes religion, så han må
ha tenkt på den kjærlighet, glede, frihet og frelsesvisshet han hadde funnet i Jesus
Kristus. I lys av Kristi storhet hadde Paulus lært å betrakte alt annet som skrap (Fil
3,5–9), og han ville at galaterne skulle få oppleve det samme.
Kjenner du noen (annen enn Jesus) som er et godt eksempel for deg? Hva er det
ved dette mennesket du finner så mønstergyldig, og hvordan kan dette få større
plass i ditt liv?
Gal 4,12 kan være litt forvirrende. Hvorfor skal galaterne bli som Paulus hvis han
allerede er blitt som dem?
Som vi så i gårsdagens avsnitt, ville han at de skulle bli som ham i hans tro og
tillit til at Kristus var det eneste han behøvde for å bli frelst. Det han sa om å ha blitt
som dem, var en påminnelse om at jøden Paulus var blitt en hedning «uten loven»
så han kunne nå hedningene med evangeliet. Som hedningenes apostel hadde Paulus
funnet ut hvordan han skulle forkynne evangeliet for både jøder og hedninger. Ja,
1 Kor 9,19–23 sier at Paulus varierte arbeidsmetoden ut fra hvem han ville ha i tale.
Men evangeliet var det samme.
«Paulus var en foregangsmann i det som kalles kontekstualisering, å formidle
evangeliet slik at det taler til hele den sammenhengen tilhørerne lever i.» – Timothy
George: The New American Commentary: Galatians (Nashville, Tenn., 1994), side
321.
Det Paulus sier i 1 Kor 9,21, tyder på at det var grenser for hvor langt man burde
gå i å kontekstualisere evangeliet. Man kan f.eks. gjerne henvende seg på forskjellig
vis til jøder og hedninger. Men denne friheten åpner ikke for en lovløs livsstil, for de
kristne er bundet «av Kristi lov».
Kontekstualisering er ikke alltid enkelt. Men «vi bør også ta etter Paulus i den
grad vi er i stand til skille evangeliets kjerne fra det kulturelle hylsteret og kontekstualisere
budskapet om Kristus uten at vi gir avkall på dets innhold.» – Timothy
George: Galatians, side 321, 322.
Er det ikke lett å gi etter for andre? Noen ganger blir det lettere jo lenger man
har vært kristen. Hvorfor, tror du? Vær ærlig og se på deg selv. Hvor mange kompromisser
har sneket seg inn, og hvordan har du begrunnet det? Hvordan kan du
rette opp dette der det trengs?
Paulus’ forhold til de kristne i Galatia hadde ikke alltid vært så kjølig og vanskelig
som nå. Ja, når han tenker på den første tiden da han forkynte evangeliet i Galatia,
omtaler han deres behandling av ham i glødende ordelag. Hva skjedde?
Hva kan det ha vært som fikk Paulus til å forkynne evangeliet i Galatia? Gal 4,13.
Det virker som om det ikke hadde vært meningen å forkynne evangeliet i Galatia.
Men han ble syk på reisen, så enten måtte han bli lenger enn planlagt i Galatia, eller
han måtte dra dit for å bli frisk. Paulus’ sykdom er innhyllet i mystikk. Enkelte
har trodd at han fikk malaria. Andre (ut fra hans ord om at galaterne ville ha ofret
øynene for ham) mener at det kan ha vært en øyesykdom. Sykdommen kan også ha
hatt noe å gjøre med den «torn i torn i kroppen» som han nevner i 2 Kor 12,7–9.
Men uansett hva han led av sier han at det var så ubehagelig at det ble en prøvelse
for galaterne. I en verden der sykdom ofte ble regnet som tegn på Guds mishag (Joh
9,1–2; Luk 13,1–4), kunne Paulus’ sykdom lett ha gitt galaterne et påskudd for å avvise
både ham og budskapet. Men de tok imot ham med glede. Hvorfor? Fordi ordet
om korset (Gal 3,1) og Den hellige ånds overbevisning hadde varmet deres hjerte.
Hva kan ha fått dem til å endre holdning?
Hvorfor lot Gud Paulus lide, tror du? Hvordan kunne Paulus tjene andre når han
hadde sitt å slite med, han også? Rom 8,28; 2 Kor 4,7–12; 2 Kor 12,7–10.
Vi vet ikke hvilken sykdom Paulus hadde. Men det må ha vært noe alvorlig, og det
kunne ha gitt ham et påskudd til å gi Gud skylden for problemene eller slutte som
forkynner. Paulus gjorde ingen av delene. Han lot seg ikke slå ut av situasjonen,
men brukte den som en anledning til å hvile mer i Guds nåde. «Gud har ofte brukt
motgang – sykdom, forfølgelse, fattigdom, ja også naturkatastrofer og uforklarlige
tragedier – som anledninger til å åpenbare sin barmhjertighet og nåde og for å
fremme evangeliet.» – Timothy George: Galatians, side 323, 324.
Hvordan kan man lære å la prøvelser og lidelser få en til å stole mer på Gud? (Hva
er alternativet?)
Ordene «å si sannheten» kan ofte ha en negativ biklang i vår tid. Det kan oppfattes
som en hardtslående taktikk der alt er tillatt og man forteller fakta selv om de er
aldri så ubehagelige eller uønsket. Om det ikke hadde vært for det Paulus skriver i
Gal 4,12–20 og enkelte andre steder i brevet (se Gal 6,9–10), kunne man tro at han
var mer opptatt av sannhet enn kjærlighet. Ja, Paulus var opptatt av at galaterne
skulle kjenne «evangeliets sannhet» (se Gal 2,5; Gal 2,14), men det var fordi han var glad
i dem. Det kan gjøre vondt når man må si noen et sannhetsord som de ikke liker. Vi
gjør det fordi vi bryr oss om dem, ikke for å såre. Men det hender at det vi har sagt,
virker sårende eller vekker sinne og motvilje. Likevel gjør vi det, for vi vet at de
trenger å høre det, enda det ikke er et budskap de har lyst til å høre.
Hva sier Paulus om sine motstandere i Gal 4,17–20? Hva misliker han, bortsett fra
teologien deres?
Paulus’ evangelium var preget av en åpenhjertighet som gjorde at han risikerte å
pådra seg galaternes vrede. Motstanderne hans smisket heller med dem, ikke av
kjærlighet, men ut fra sine egoistiske baktanker. Det er litt uklart hva Paulus mener
når han sier at motstanderne «vil bare skille dere ut» (1985-overs.), men det handler
kanskje om et forsøk på å stenge dem ute fra evangeliets privilegier til de er blitt
omskåret.
Tenk på en gang da det du sa (enda det var sant og nødvendig), gjorde noen sint
på deg. Hva lærte du av det som kunne bli til hjelp neste gang du må gjøre sånt?
«I galatermenighetene holdt åpen og usminket vranglære på å ta evangeliets plass.
Kristus, troens virkelige grunnvoll, ble skjøvet bort til fordel for gamle judaistiske
seremonier. Apostelen innså at det var nødvendig med klare forholdsregler og skarpe
advarsler om de troende i Galatia skulle bli berget fra den farlige påvirkningen de
var utsatt for.
Det er viktig for forkynnere av ordet å lære hvordan de skal innrette sitt arbeid
etter situasjonen hos dem de forsøker å hjelpe. Mildhet, tålmod, besluttsomhet og
fasthet er alt like nødvendig, men må brukes med stor klokskap. Å opptre riktig
overfor mennesker som opplever vekslende omstendigheter og forhold, krever en
visdom og dømmekraft som er opplyst og helliget ved Den hellige ånd. ...
Paulus bønnfalt de troende som en gang hadde kjent Guds kraft i sitt liv, om å
vende tilbake til sin første kjærlighet til evangeliet. Med ubestridelige argumenter la
han frem for dem fordelene ved å være fri i Kristus. Alle som ved Kristi nåde overgir
seg fullstendig til ham, blir kledd i hans rettferdighets kledning. Paulus inntok
det standpunkt at alle som ønsker å bli frelst, må ha en ekte og personlig erfaring i
det som hører Gud til.
Apostelens alvorlige formaninger gav resultater. Den hellige ånd virket med stor
kraft, og mange som var kommet på ville veier, vendte tilbake til troen på evangeliet.
Siden holdt de fast på den frihet som Kristus hadde frigjort dem med.» – Alfa og
Omega, bind 6, side 263–265 [AA 385,386,388].
Spørsmål til drøftelse
Tenk på hvordan Gud kan bruke lidelsen. Hva med situasjoner der det virker
som om lidelsen ikke fører til noe godt?
Paulus sier at Kristus dannes i oss. Hvordan skal dette forstås rent praktisk?
Hvordan kan vi vite at det er dette som skjer? Hvordan kan vi unngå å bli motløse
hvis det ikke skjer så fort som vi forventer?
Sammendrag
Etter å ha lagt frem flere detaljerte teologiske argumenter kommer Paulus med en
mer personlig appell til galaterne. Han ber dem om å høre på hans veiledning og
minner om hvor godt de hadde det sammen og hans ekte kjærlighet og omsorg for
dem som deres åndelige far.
Sist uke fikk vi høre at en liten landsby i Nordøst-India
prøvde å tvinge seks adventistfamilier til å flytte. De
truet dem på livet og vandaliserte kirken. Politiet arresterte
adventistene, men da de slapp ut, forlangte
myndighetene at landsbyen skulle la adventistene være i
fred. Men det var ikke slutten på visa.
Gnisningene varte i månedsvis etter at de tre adventistene
hadde vært arrestert. Det toppet seg da en
respektert person ble adventist. Folk var redde for at det
skulle gi adventistene vind i seilene, så de rettet falske
anklager om at den nye adventisten drev med sort magi.
Flere ungdommer klatret opp på taket hans og ropte
fornærmelser mot adventismen. Så rev de huset og en
låve. Deretter høstet de avlingen hans og bar den med
seg hjem.
Underlige ting begynte å skje. Noen av ungdommene ble syke og døde. En mann blødde
neseblod mens han var ute og reiste og døde på vei hjem. Alle som hadde ødelagt huset og spottet
kirken og dens medlemmer, døde av uforklarlige årsaker på kort tid.
Det året fikk landsbyen beskjed om at forsvaret trengte hjelp til å flytte utstyr. Dette var vanlig.
Men i år skulle det skje på en lørdag.
Adventistene søkte om fritak, men fikk avslag. Så kunngjorde forsvaret plutselig at arbeidet
var flyttet fra lørdag til søndag. Landsbyfolket ble overrasket og murret: ”Kanskje har Gud hørt
adventistene.”
Den søndagen rammet tragedien. Mens folk fraktet utstyr over en bro, raste den sammen under
dem. Flere ble skadet, men adventistene ble spart.
Nå ble det folkesnakk. Holdt Gud med adventistene? Nyheten spredte seg over hele regionen,
og adventistene fikk være i fred.
Kirkens ledelse sier at de ikke tror Gud tok livet av noen, men at han beskytter dem som er tro
mot ham. I dag er 30 prosent av landsbyen adventister. Menigheten har godt ord på seg og nyter
folks respekt.
Denne landsbyen ligger litt over to timers kjørsel fra Nagaland Adventist School. En del av
offeret 13. sabbat går til nytt jenteinternat, så barn fra slike avsides steder kan få gå på skolen.
Den eneste adventistskolen i
nærheten av landsbyen er Nagaland
Adventist School i Dimapur, regionens
største by.
Nagaland-skolen ble startet i 2007
og har 205 elever i 0.–12. klasse.
Mange elever fra avsides landsbyer
ønsker å gå på skolen. Nå bor
noen av dem hjemme hos arbeidere
på skolen. Men noen må avvises av
plassmangel. Internater vil gi elever
fra avsides strøk adgang til god
kristen skolegang.