Først av alt takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden
blir det fortalt om deres tro (Rom 1,8).
Vi bør vite noe om Romerbrevets historiske bakgrunn. Sammenhengen er viktig når
man vil forstå Guds ord. Vi må kjenne de problemene som ble tatt opp. Paulus skrev
til en bestemt gruppe kristne på et bestemt tidspunkt og av en bestemt grunn. Størst
mulig kjennskap til denne bakgrunnen vil gjøre det lettere å forstå boken.
Så bli med tilbake i tid. Vi skal til Roma i det første århundre, tre inn i menigheten
der, og vi skal høre på Paulus og det som Den hellige ånd ga ham å skrive til de
kristne i Roma.
De problemene Paulus tok opp, er lokale, men prinsippene bak – spørsmålet
om hvordan man blir frelst – er universelle. Ja, Paulus talte til en bestemt gruppe
mennesker og hadde et bestemt problem i tankene da han skrev brevet. Men mange
århundrer senere, i en annen tid og sammenheng, var brevet like relevant for Martin
Luther som det hadde vært for Paulus. Og det er relevant for oss i dag.
Rom 16,1–2 tyder på at Paulus skrev Romerbrevet i Kenkreæ, ikke langt fra Korint.
Han nevner Føbe, som bodde i eller ved Korint, så han skrev nok brevet derfra.
Man vil gjerne vite hvor nytestamentlige brev er skrevet fra, for det kan hjelpe
med dateringen. Paulus reiste mye, og vet vi hvor han var, gir det oss en pekepinn
om datoen.
Paulus grunnla menigheten i Korint på sin andre misjonsreise, i år 49–52 (se
Apg 18,1–18). På den tredje reisen, i 53–58, kom han igjen til Hellas (Apg 20,2–3) og
mottok en gave til de troende i Jerusalem nær slutten av reisen (Rom 15,25–26). Så
Romerbrevet ble trolig til tidlig i år 58.
Hvilke andre viktige menigheter besøkte Paulus på sin tredje misjonsreise?
Apg 18,23.
Da han besøkte menighetene i Galatia, oppdaget Paulus at falske lærere hadde fått
medlemmene til å la seg omskjære og holde andre av Moselovens forordninger mens
han var borte. Av frykt for at motstanderne hans skulle nå Roma før ham, skrev han
et brev (Romerbrevet) for å forhindre at tragedien skulle gjenta seg. Man mener at
Galaterbrevet også ble skrevet fra Korint under Paulus’ tre måneder lange opphold
der på den tredje misjonsreisen, kanskje kort tid etter at han ankom.
«I brevet til romerne framholder Paulus evangeliets store grunnregler. Han
skriver også hva han mener om de problemer som skapte uro i både jødekristne og
hedningkristne menigheter. Han viste at de håp og løfter som en gang tilhørte bare
jødene i særdeleshet, nå også var tilbudt hedningene.» – Alfa og Omega, bind 6,
side 255–256 [AA 373].
Når man studerer Bibelens bøker, er det altså viktig å vite hvorfor de er skrevet,
hvilken situasjon forfatteren henvendte seg til. For å forstå Romerbrevet, må vi vite
hvilke spørsmål som opptok menighetene, både de jødiske og de ikke-jødiske. Neste
uke skal vi se på disse spørsmålene.
Hvilke saker opptar din menighet nå? Kommer truslene mest utenfra eller innenfra?
Hvilken rolle spiller du i alt dette? Hvor ofte har du tenkt over din rolle og
dine holdninger til det dere står overfor? Hvorfor er slik selvransaking viktig?
Et personlig budskap er som regel den beste måten å kommunisere på. Vi kan ringe,
sende e-post, SMS eller skype, men ansikt til ansikt er den beste måten å nå frem til
andre. Derfor skrev Paulus at han ville besøke dem selv. Han ville at de skulle vite at
han kom, og hvorfor.
LesRom 15,20–27. Hvorfor har ikke Paulus besøkt Roma før? Hvorfor bestemte
han seg for å komme da han kom? Hvor viktig var misjonsoppdraget for hans tankegang?
Hva kan Paulus’ ord lære oss om misjon og vitnesbyrd? Hvilket punkt om
jøder og hedninger skriver Paulus om i Rom 15,27?
Hedningenes store misjonær følte stadig at han måtte nå nye steder med evangeliet
og la andre arbeide der evangeliet alt hadde fått innpass. I en tid da kristendommen
var ung og arbeiderne få, ville det ha vært å sløse med ressursene om Paulus
skulle arbeide der mennesker allerede hadde tatt imot troen. «Jeg har alltid satt min
ære i å forkynne evangeliet bare der Kristi navn ikke er kjent, for at jeg ikke skal
bygge på en grunnvoll som andre har lagt» for at «de som ikke har hørt, skal forstå»
(Rom 15,20–21).
Paulus hadde ikke tenkt å slå seg ned i Roma. Målet var å nå Spania med evangeliet.
Han håpet at de kristne i Roma ville hjelpe ham med det.
Hvilket misjonsprinsipp kan vi lære av at Paulus ville ha en etablert menighet til å
hjelpe seg med evangeliseringen av et nytt område?
Les Rom 15,20–27 om igjen. Legg merke til Paulus’ store ønske om å være en
tjener. Hvorfor gjør du det du gjør? Hvor mye av det du gjør for andre, kommer fra
hjertet?
«Da vi var kommet inn i Roma, fikk Paulus tillatelse til å bo privat sammen med den
soldaten som hadde oppsyn med ham» (Apg 28,16). Hva sier dette om omstendighetene
på den tiden? Hva kan det si oss om alt det uventede og uønskede som så
ofte kan overrumple oss?
Paulus kom til Roma, men det var som fange. Ofte går det ikke slik som vi hadde
håpet og planlagt her i livet.
Mot slutten av sin tredje misjonsreise dro Paulus til Jerusalem med den gaven
til de fattige som han hadde samlet inn i menighetene i Europa og Lilleasia. Der
skjedde det uforutsette ting. Han ble arrestert og lagt i jern. Etter to år i fangenskap
i Cæsarea stevnet han sin sak inn for keiseren. Om lag tre år etter at han ble arrestert,
kom han til Roma, neppe slik han hadde tenkt det da han skrev til dem om sine
planer om å besøke dem.
Hva sier Apg 28,17–31 om Paulus’ tid i Roma? Hva kan vi lære av det?
«Det var ikke apostelens taler, men hans lenker som gjorde hoffet oppmerksom på
kristendommen. Det var som fange han løste mange mennesker fra lenker som holdt
dem i syndens slaveri. Men det var ikke alt. Han fastslår: ‘De fleste av brødrene har
gjennom mitt fangenskap fått en slik tillit til Herren at de enda mer uredd enn før
våger å forkynne Guds ord (Fil 1,14).’» – Alfa og Omega, bind 6, side 315–
316 [AA 464].
Hvor mange ganger har livet ditt tatt uventede vendinger som det til syvende og
sist kom noe godt ut av? (se Fil 1,12). Hvordan kan og bør dette hjelpe deg å stole
på Gud i det som det ikke ser ut til å ført til noe godt?
Slik hilser Paulus menigheten i Roma: «Jeg hilser alle dere i Roma, dere Guds elskede
som er kalt til å være hellige: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far,
og Herren Jesus Kristus!» (Rom 1,7). Hvilke prinsipper om sannhet, teologi og tro
finner vi her?
Elsket av Gud. Gud elsker verden, men i en særlig forstand elsker han dem som har
valgt ham, dem som har tatt imot hans kjærlighet.
Dette gjenkjenner vi fra menneskelivet. Vi har en særlig kjærlighet til dem som
elsker oss; vi har varme følelser for hverandre. Kjærlighet krever et svar. Uten gjensvar
får ikke kjærligheten sitt fulleste uttrykk.
Kalt til å være hellige. I noen oversettelser står ordene «å være» med kursiv for å
vise at det er føyd til av oversetterne. Men meningen er uansett den samme. Når de
utelates, får vi uttrykket «kalt hellige», altså «betegnet som hellige».
Hellige er hagioi på gresk. Det betyr «innviet». De som er hellige, er «satt til
side» av Gud. De kan ha mye igjen av helliggjørelsen, men det at de har valgt Kristus
som Herre, viser at de er hellige i bibelsk forstand.
Paulus sier at de var «kalt til å være hellige». Vil det si at enkelte ikke er kalt?
Hvordan er Ef 1,4; Hebr 2,9 og 2 Pet 3,9 en innføring i hva Paulus mener?
Evangeliets glade nyhet er at Kristus døde for alle. Alle er kalt til å bli frelst i ham,
«kalt til å være hellige», helt fra før verdens grunnvoll ble lagt. Gud ville at alle
skulle finne frelsen i Jesus. Helvetes flammer var bare tiltenkt djevelen og englene
hans (Matt 25,41). Gaven blir ikke mindre av at enkelte takker nei til tilbudet, akkurat
som torget ikke blir mindre rikholdig på gode varer av at noen setter seg ned og
nekter å spise noe av føden.
Allerede før verdens grunnvoll ble lagt, kalte Gud deg til å bli frelst. Hvorfor skal
man ikke la noe hindre en i å besvare kallet?
«Først av alt takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir
det fortalt om deres tro» (Rom 1,8).
Vi vet ikke hvordan menigheten i Roma ble til. Tradisjonen som sier at Peter eller
Paulus skal ha stiftet den, er uhistorisk. Kanskje ble den grunnlagt av lekpersoner som
hadde vært til stede på pinsedagen i Jerusalem (Apg 2) og så besøkte Roma eller flyttet
dit. Eller kanskje flyttet noen av de omvendte til Roma senere og vitnet om sin tro.
Det er overraskende at det var en velkjent menighet der bare noen få tiår etter
pinsedagen, uten at noen av apostlene hadde besøkt den. «Til tross for motstanden
var det en levende og livskraftig menighet i Roma 20 år etter korsfestelsen. Denne
menigheten var sterk og nidkjær, og Herren arbeidet for den.» – SDA Bible Commentary,
bind 6, side 1067.
«Tro» omfatter her det noe videre begrepet trofasthet, altså trofasthet mot det nye
livet de hadde funnet i Kristus.
LesRom 15,14. Hvordan beskriver Paulus menigheten i Roma?
De tre tingene Paulus mener er verd å nevne om de kristne i Roma, er:
«Fylt av godhet.» Ville folk ha sagt det om oss? Er det vår fylde av godhet som
fanger oppmerksomheten når folk omgås oss?
«Har kunnskap nok.» Bibelen understreker gjentatte ganger betydningen av
opplysning og kunnskap. Vi blir oppmuntret til å granske Bibelen og sette oss godt
inn i dens lære. «Ordene ‘Jeg vil gi dere et nytt hjerte,’ (Esek 36,26) betyr: ‘Jeg vil gi
dere et nytt sinn.’ Med et nytt hjerte følger alltid en klar forståelse av sannheten og
en overbevisning om vår plikt som kristne.» – Livet sammen med Gud, 20. januar.
«Kan rettlede hverandre.» Ingen kan ha det åndelig godt hvis de holder seg
borte fra andre kristne. Vi må kunne støtte og oppmuntre andre og samtidig bli
oppmuntret av andre.
Hvordan er det med menigheten du tilhører? Hva sier folk om den? Eller sier de
noe som helst? Hva sier svaret om din menighet? Og hva kan du eventuelt gjøre
for at det skal bli bedre?
Les «The Mysteries of the Bible» side 706 i Testimonies for the Church, bind 5;
«Frelsen og jødene» i Alfa og Omega, bind 6, side 255ff [AA 372ff]. Les også SDA
Bible Dictionary, side 922 og SDA Bible Commentary, bind 6, side 467, 468.
«Menneskehetens frelse var ikke en guddommelig ettertanke eller improvisasjon
som skyldtes en uforutsett hendelse da synden oppstod. Den er resultatet av
Guds plan for menneskets frelse. Planen ble lagt før verden ble til (1 Kor 2,7;
Ef 1,3; Ef 1,14; 2 Tess 2,13–14) og bygger på Guds evige kjærlighet til menneskeheten
(Jer 31,3).
Denne planen favner en evig fortid, vår historiske tid og en evig fremtid. Den
omfatter slike realiteter og velsignelser som utvelgelsen og forutbestemmelsen om
å være Guds hellige folk og bære Kristi bilde, frelse og tilgivelse, alle tings samling
i Kristus, forsegling med Den hellige ånd, den evige arv og herliggjørelsen (Ef 1,3–14). Sentralt i planen står Jesu lidelse og død, som ikke var noen historisk tilfeldighet
eller et utslag av menneskers beslutninger, men var forankret i Guds frelseshensikt
(Apg 4,27–28). Jesus var i sannhet «Lammet som ble slaktet… fra verdens grunnvoll
ble lagt» (Åp 13,8). – The Handbook of Seventh-day Adventist Theology (Hagerstown,
Md., 2000), side 275, 276.
Forslag til samtale
Snakk sammen om reformasjonens betydning. Ta opp dette spørsmålet:
Hvordan ville verden ha sett ut i dag uten den?
Hva betyr det at vi ble kalt til frelse allerede før verden ble til (se også
Tit 1,1–2; 2 Tim 1,8–9). Hvorfor er dette en oppmuntrende tanke? Hva sier det
om Guds kjærlighet til alle mennesker? Hvorfor er det tragisk når folk avviser
det som Gud i sin nåde har tilbudt dem?
Les spørsmålene på slutten av torsdagens avsnitt. Hvordan kan gruppen din
være med og gi menigheten et bedre ansikt utad?
Min familie er volontører i Kirgisistan. Hvert år
har vi en ferie, men jeg klaget til Gud da jeg fikk
vite at vi måtte ta ferie i juni. Da er det vinter hjemme i
Argentina. Men vi pakket og forlot SDA-skolen Heritage
Christian School i Tokmok, der jeg hadde vært utviklingsleder
de siste fire årene.
Mens vi var i Argentina, ringte en kvinne. Hun var
adventist og hadde hørt at jeg samlet inn midler til
adventistskolen i Kirgisistan. Og hun ville at jeg skulle
fortelle henne om prosjektet.
Da jeg kom, sa hun at hun hadde prøvd å selge huset
sitt i to år uten hell. Hun hadde halvert prisen, men
likevel fikk hun ikke solgt. Så hun sa til Gud: ”Hvis jeg
får solgt huset, skal jeg gi 100 000 dollar til et menighetsprosjekt.
Jeg har prøvd å kontakte flere institusjoner,
men de har ikke ringt tilbake. Så hørte jeg at du var her.”
Jeg fortalte at Heritage Christian School forsøkte å skaffe 400 000 dollar til et treetasjes undervisningsbygg,
slik at vi kunne doble elevtallet, som var 330. I fjor måtte vi avvise 40 elever.
”Fint, da gir jeg til prosjektet, men dere må be. Jeg har prøvd å få solgt huset i to år, og ingenting
nytter.”
Vi ba sammen før jeg gikk, og den kvelden fortalte jeg min kone og guttene på seks og sju år
om det. Vi ba både den kvelden og neste morgen.
Dagen etter hadde hun en kjøper til huset. Det kom som et sjokk at det gikk så fort. Jeg hadde
vært frustrert over at vi var i Argentina om vinteren, men Gud hadde andre planer.
Gud visste at midlene fra kvinnens hussalg ville dekke en fjerdedel av kostnadene til den
nye bygningen i Kirgisistan. Takket være hennes gave, og andre, har skolen nå tre fjerdedeler av
midlene, og bygningen skal innvies senere i år.
En del av offeret 13. sabbat går til å fullføre byggingen av et nytt flerbrukssenter med auditorium
og andre ressurser ved Heritage Christian School i Tokmok i Kirgisistan. Takk for deres
bønner og gaver.
Kirgisistan er et knutepunkt mellom
sivilisasjoner.
Drivstoff er dyrt, så mye av
landbruket foregår med hester og
håndkraft.
Kirgiserne har vært et halvt nomadisk
folk, som bor i runde telt og
holder sau, hest og yak.
80 prosent av kirgiserne er
muslimer. 17 prosent er russisk
ortodokse.