Altså viser han godhet mot den han vil, og forherder den han vil (Rom 9,18).
«For det står skrevet: Jakob elsket jeg, men Esau hadde jeg uvilje mot. … For han
sier til Moses: Jeg viser godhet mot den jeg vil, og er barmhjertig mot den jeg vil»
(Rom 9,13; Rom 9,15).
Hva er det Paulus tar opp? Hva med menneskets frie vilje, for det er da lite av det
vi tror som har noen mening uten den? Står det oss ikke fritt å velge Gud eller avvise
ham? Eller lærer dette at enkelte er utvalgt til frelse og andre til fortapelse, uavhengig
av hva de selv vil?
Svaret finner vi som vanlig når vi ser versene i deres sammenheng. Paulus vil
vise at Gud har rett til å velge hvem han vil bruke som sine «utvalgte». For det er jo
Gud som har ansvaret for å føre evangeliet ut til verden. Og hvorfor kan han ikke få
bruke dem han selv vil? Dette er da ikke i strid med prinsippene om den frie vilje, så
lenge Gud ikke berøver noen muligheten til å bli frelst. Dessuten strider det ikke mot
sannheten om at Kristus døde for alle og vil at alle skal bli frelst.
Rom 9 er ikke et vanskelig kapittel hvis vi bare husker at det ikke befatter seg
med hvorvidt de som er nevnt der, skal bli frelst, men med kallet til en bestemt
oppgave.
«Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg. Dette er de ordene
du skal si til israelittene» (2 Mos 19,6).
Gud trengte et folk til å evangelisere en verden som var full av hedenskap, mørke
og avgudsdyrkelse. Han valgte israelittene og åpenbarte seg for dem. Han ville at
de skulle vise andre folk hvordan de kunne komme til den sanne Gud. Han ville at
verden skulle se hans åpenbaring gjennom Israel og komme til ham. Gjennom læren
om offersystemet ville Kristus bli opphøyet for folkeslagene, og alle som så hen til
ham, ville arve livet. Ettersom israelittene ble flere og velsignelsene tiltok, skulle de
utvide sine grenser til de omfattet hele verden.
LesRom 9,1–12. Hva sier Paulus om Guds trofasthet midt i menneskers nederlag?
Paulus bygger et argument som skal vise at løftet til Israel ikke hadde slått helt feil.
Det var fortsatt en rest som Gud kunne arbeide gjennom. Paulus viser til israelittenes
historie når han taler om en rest. Gud har alltid måttet velge: (1) Han valgte ikke
alle Abrahams etterkommere som sitt paktsfolk, bare Isaks etterkommere. (2) Han
valgte heller ikke alle Isaks etterkommere, bare Jakobs.
Arv og forfedre er heller ingen garanti for frelse. Blodet og familien, ja menigheten
også, kan være bra nok, men man kan likevel gå fortapt og stå utenfor løftet. Det
er troen, en tro som er virksom ved kjærlighet, som viser hvem som er «barn ut fra
løftet» (Rom 9,8).
Se på setningen i Rom 9,6: «For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel.» Hva
er budskapet til oss, som på mange måter fyller den samme rollen i vår tid som
de gamle israelittene gjorde i sin tid?
Gud sa «til henne: Den eldste skal tjene den yngste» … «For det står skrevet: Jakob
elsket jeg, men Esau hadde jeg uvilje mot» (Rom 9,12–13).
Som nevnt kan man ikke forstå Rom 9 rett hvis man tror at det handler om den
enkeltes frelse. Paulus taler om bestemte oppgaver Gud kalte personer til. Gud ville
at Jakob skulle gi opphav til det folket som på en særlig måte skulle utbre evangeliet
i verden. Teksten sier ikke noe om at Esau ikke kunne bli frelst. Gud var like opptatt
av at han skulle bli frelst som noen annen.
LesRom 9,14–15. Hvordan skal vi forstå dette i lys av det vi har lest?
Heller ikke her er det tale om den enkeltes frelse. Når det gjelder frelsen, favner
Guds barmhjertighet alle, for han «vil at alle mennesker skal bli frelst» (1 Tim 2,4).
«Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker» (Tit 2,11). Men han kan gi
nasjoner et oppdrag. De kan nekte å utføre oppdraget, men de kan ikke hindre Gud i
å velge. Om Esau ønsket å bli stamfar til Messias aldri så mye, så kunne han ikke bli
stamfar til verken Messias eller det utvalgte folk.
Dette var ikke noe guddommelig dekret som nektet Esau adgang til frelsen.
Guds nådegave i Kristus gjelder alle. Alle er utvalgt til frelse, ikke fortapelse
(Ef 1,4–5; 2 Pet 1,10). Det er ikke Guds valg som holder oss utenfor løftet om evig liv
i Kristus, men vårt. Jesus døde for alle. Men Gud har sagt hva som skal til for å bli
utvalgt til evig liv: Tro på Kristus, en tro som lærer rettferdiggjorte syndere lydighet.
I Kristus ble du utvalgt til å bli frelst allerede før verdens grunnvoll ble lagt.
Dette er ditt kall, din utvelgelse som du har mottatt fra Gud i Jesus. Er ikke det et
stort privilegium? Alt annet blekner i sammenligning med dette løftet. Hvorfor?
Det ville ha vært den største av alle tragedier om vi lot synd, selvet og kjødet
frata oss det vi er blitt lovet i Jesus. Hvorfor?
«For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren.
Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine
tanker høyt over deres tanker» (Jes 55,8–9).
LesRom 9,17–24. Hvordan skal vi forstå dette, tatt i betraktning det vi har lest
hittil?
Gud behandlet Egypt slik han gjorde under utvandringen fordi han ville at hele menneskeheten
skulle få tilbudet om frelse. Guds åpenbaring av seg selv under plagene
i Egypt og utfrielsen av sitt folk skulle vise alle at Israels Gud var den sanne Gud.
Han ville at folkeslagene skulle kaste avgudene og heller tilbe ham.
Det sier seg selv at farao alt hadde valgt å stå Gud imot, så da Gud forherdet hans
hjerte, fjernet han ikke muligheten til frelse. Forherdelsen gjaldt kravet om å la Israel
dra, ikke frelsen. Kristus døde for farao like så vel som han døde for Moses, Aron og
alle israelittene.
Vi syndige mennesker har en snever oppfatning av verden, virkeligheten og Gud
og det han foretar seg i verden. Hvordan kan vi forvente å forstå alt Gud foretar seg
når naturen er full av mysterier vi ikke fatter? Bare tenk, det er bare de siste 250 år
at legene har visst at det kan være lurt å vaske hendene før operasjoner! Dette viser
hvor uvitende vi har vært. Og hvem vet hva vi vil oppdage i kommende årtier som
viser hvor uvitende vår tids mennesker er, om nå tiden skulle fortsette så lenge?
Vi kjenner ikke alle Guds veier, men Jesus kom for å vise oss Gud (Joh 14,9). Og
med så mange mysterier og uforutsette begivenheter, hvorfor er det da viktig å
tenke gjennom Kristi karakter og det han har vist oss om Gud og hans kjærlighet
til oss? Hvordan kan det å kjenne Guds natur hjelpe oss å være trofaste i prøvelser
som virker både urimelige og urettferdige?
I Rom 9,25 siterer Paulus Hos 2,23, og i Rom 9,26 siterer han Hos 1,10. Bakgrunnen
er at Gud sa at Hosea skulle gå og ta seg «en troløs kvinne» (Hos 1,2) som et bilde på
Guds forhold til Israel, for folket hadde lagt seg etter fremmede guder. De barna som
kom av dette ekteskapet, fikk navn som symboliserte at Gud forkastet og straffet det
avgudsdyrkende Israel. Det tredje barnet fikk navnet Loammi (Hos 1,9). Det betyr
«ikke mitt folk».
Men midt i alt dette sa Hosea at det ville komme en tid, etter at Guds folk hadde
fått sin straff, da han ville gjeninnsette dem, ta bort avgudene og slutte en pakt med
dem. Da ville de som var Loammi, «ikke mitt folk», bli Ammi, «mitt folk».
På Paulus’ tid var Ammi «oss … ikke bare blant jødene, men også blant
hedningene» (Rom 9,24). Tenk så klart et bilde på evangeliet, et evangelium som helt
fra første stund var tiltenkt hele verden. Ikke rart at vi som adventister henter en del
av vårt kall fra Åp 14,6: «Og jeg så enda en engel, som fløy høyt oppe under himmelhvelvet.
Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for
alle nasjoner og stammer, tungemål og folk.» Evangeliet om frelsen skal ut til hele
verden, som på Paulus’ tid, og også på det gamle Israels tid.
LesRom 9,25–29. (Legg merke til hvor ofte Paulus siterer GT når han vil poengtere
slikt som skjedde på hans tid.) Hva er hovedtanken i avsnittet? Hvilket håp tilbys
leserne?
Det at noen av Paulus’ egne har forkastet evangeliet, gjør at han «bærer stor sorg
i hjertet og plages uavbrutt» (Rom 9,2). Men det fantes iallfall en rest. Guds løfter
svikter ikke, heller ikke når mennesker svikter. Vi kan sette vårt håp til at Guds
løfter vil gå i oppfyllelse, og hvis vi gjør krav på dem, vil de også bli oppfylt i oss.
Hvor ofte er du blitt sviktet av andre? Hvor ofte har du sviktet deg selv og andre?
Det er vel flere enn du har tall på. Eller? Hva kan dette lære deg om hva du bør
sette din lit til?
«Hva skal vi så si? Jo, hedningene som ikke jaget etter å få rettferdighet, de har
vunnet rettferdighet, det vil si rettferdigheten av tro. Men Israel, som jaget etter
loven for å vinne rettferdighet, nådde ikke fram. Hvorfor ikke? Fordi de holdt seg
til gjerninger, ikke til tro» (Rom 9,30–32). Hva er budskapet, og hvordan kan vi ta
det som er skrevet til et bestemt sted og en bestemt tid, og anvende det på oss
selv i dag? Hvordan kan vi unngå å gjøre de samme feilene i vår tid som israelittene
gjorde på sin tid?
I ordelag som ikke er til å ta feil av sier Paulus at hans landsmenn går glipp av noe
Gud gjerne vil de skal ha. Og det er også noe som de selv var ute etter, men ikke
greide å oppnå.
Interessant nok hadde de hedningene som Gud kunne ta imot, ikke engang strebet
etter slik anerkjennelse. De hadde vært opptatt av sine egne interesser og prosjekter
da evangeliet kom til dem. De skjønte hvor verdifullt det var og tok imot det. Gud
erklærte dem rettferdige fordi de tok imot Jesus Kristus som sin stedfortreder. Det
var en troshandling.
Problemet med israelittene var at de snublet og falt over snublesteinen (se
Rom 9,33). Mange, men ikke alle (se Apg 2,41), nektet for at Jesus fra Nasaret var den
Messias som Gud hadde sendt. Han oppfylte ikke deres forventninger til Messias, og
da han kom, vendte de ham ryggen.
Paulus avrunder kapitlet med enda en tekst fra GT: «Slik det står skrevet: Se, på
Sion legger jeg en snublestein og en klippe til fall. Men den som tror på ham, skal
ikke bli til skamme» (Rom 9,33). Her viser han enda en gang troens betydning i
frelsesplanen (se også 1 Pet 2,6–8). En snublestein? Men likevel skal ikke de som
tror på ham bli til skamme? Ja, Jesus er en snublestein for mange. Men for dem som
kjenner ham og er glade i ham, er han en annen slags stein, «min frelsende klippe»
(Sal 89,27).
Har Jesus noen gang vært en «snublestein» eller «en klippe til fall» for deg?
Hvordan, i så fall? Hva var grunnen til det? Hvordan kom du ut av situasjonen, og
hva lærte du, slik at du kan håpe at du aldri mer kommer i et sånt motsetningsforhold
til Jesus?
Les «Britiske reformatorer og martyrer» i Alfa og Omega, bind 7, side 211ff
[GC 261, 262]; «Faith and Works», side 530, 531, i SDA Encyclopedia;
side 1099, 1100 i SDA Bible Commentary, bind 1.
«Guds ord taler om en utvelgelse av individer og et folk, som eneste veien til frelse.
Mange har betraktet endemålet og tenkt at de måtte da være utvalgt til himmelens
herlighet. Men det er ikke denne utvelgelsen Bibelen taler om. Mennesket er utvalgt
til å arbeide på sin frelse med frykt og beven, til å ta på rustningen og kjempe troens
gode kamp. Det er utvalgt til å ta i bruk de midlene som Gud har gitt det adgang til
i kampen mot ethvert vanhellig begjær mens Satan leker med menneskets liv. Det er
utvalgt til å våke og be, granske Skriften og ikke gå i fristelsens garn. Det er utvalgt
til å leve i tro time for time. Det er utvalgt til lydighet mot ethvert ord som utgår
fra Guds munn, så det kan være en ordets gjører og ikke bare dets hører. Dette er
Bibelens utvelgelse.» – Testimonies to Ministers and Gospel Workers, side 453, 454.
«Ingen dødelige kan fullt ut fatte den evige Guds karakter eller gjerninger. Vi kan
ikke lodde dybdene i Den Allmektige. Den hellige Gud vil alltid forbli et mysterium,
både for de skarpeste og best utdannede mennesker og for de svakeste og mest
uvitende. ‘Sky og skodde er omkring ham, rett og rettferd er hans trones grunnvoll’
(Sal 97,2). Vi kan forstå så mye av hans hensikter som vi er i stand til å fatte. Ut over
dette må vi fortsatt stole på den hånden som er allmektig og det hjertet som er fullt
av kjærlighet.» – Utdanning for livet, side 90 [Ed 169].
Forslag til samtale
Noen lærer at Gud bestemte noen til å bli frelst og andre til å gå fortapt, allerede
før de var født. Hvis man var en av dem som Gud i sin kjærlighet og
visdom hadde forutbestemt til fortapelse, hadde det ikke noe å si hva du selv
fant på. Du var uansett dømt til undergang, en undergang mange tror betyr et
evig brennende helvete. Med andre ord: Uten at de kunne gjøre noe fra eller
til, men bare på grunn av Guds forsyn, skulle noen leve uten frelsen her og
nå, for så å tilbringe det hinsidige i helvetes flammer. Hva er galt med dette?
Hva er vårt syn på saken?
Ser du likhetstrekk mellom oss og vårt oppdrag i dagens verden og det gamle
Israels oppgave den gangen? Hva er likt, og hva er ulikt? På hvilke områder er
vi flinkere? Og hva gjør vi dårligere? Begrunn svaret.
En dag tok jeg nattoget fra Lviv til Kiev. Den andre
i sovekupeen var en kvinne. Da hun kom, hilste jeg
på henne. Hun var fra Kiev og skulle hjem. Jeg smilte og
sa at jeg var fra Lviv og skulle til Kiev.
”Hva skal du der?” spurte hun høflig.
Jeg sa at jeg hadde vært kirkeleder og hadde mange
venner i utlandet. Når de kom og ville hilse på, var det
mest praktisk at jeg kom til Kiev.
Hun sa: ”Jeg heter Nadja. Hvilken kirke ledet du?”
Jeg svarte ikke straks, men smilte og sa: ”Hvilken
kirke går du i?”
”Jeg går ikke noe sted, men regner meg for ortodoks.” Hun var psykolog og behandlet mennesker
som var traumatisert av begivenhetene i Øst-Ukraina. Så sa hun: ”Du er visst ikke ortodoks.
Hva er forskjellen på din kirke og den ortodokse?”
Jeg svarte bare: ”De ortodokse tilber på søndag, vi tilber på lørdag.” ”Hva? Tilber dere på
lørdag?” ”Har du lest Bibelen?” spurte jeg. ”Ja, så klart.” ”Og har du hørt om de ti bud?” ”Ja, ikke
stjel, ikke drep.” ”Og det fjerde budet handler om lørdag,” sa jeg.
Vi pratet lenge, til slutt sa jeg at vi burde sove. Hun ville vite mer og spurte om noen av mine
15 bøker var å få i bokhandelen. Hun ble skuffet da jeg fortalte at de var utsolgt, men jeg lovte å
sende en. Hun skrev ned adresse og telefonnummer.
Da vi kom til Kiev neste morgen, presenterte hun meg for sin mann. De hjalp meg å bære
bagasjen min inn på venterommet og sa at jeg måtte ringe hvis ingen kom og hentet meg. ”Vi skal
nok ta vare på deg,” sa hun.
Slik er det å vitne! Nå har jeg en ny venn, en venn som er interessert i å lære mer om Gud og
sannheten. Vi skal nok holde kontakten.
Dine misjonsgaver sørger for bøker og annen litteratur til dem som vil lære om sannheten.
Takk for at du husker misjonen i dine bønner og sabbatsgaver.
Nikolaj Zjukaljuk er 84 år og tidligere formann for Adventistkirken i Ukraina. Han satt to år i
fengsel for sin tro i Sovjet-tiden. Du finner mer om ham på bit.ly/nikolai-zhukalyuk.
Ukrainere flest tilhører den
ortodokse kirken. 2,2 prosent er
protestanter, nesten 2 prosent er
katolikker og 1 prosent er muslimer.
11 prosent er ikke troende.
Det er over 47 500 adventister
i Ukraina, nesten 45 prosent av
divisjonens adventister.