Jeg spør så: Har Gud forkastet sitt folk? Slett ikke! For også jeg er israelitt, av
Abrahams ætt og Benjamins stamme (Rom 11,1).
Denne uken skal vi se på Rom 10 og 11, spesielt kapittel 11. Det er viktig å lese
kapitlene i sammenheng for å følge resonnementet.
De to kapitlene har vært gjenstand for mye uenighet og er det fremdeles. Men én
ting går klart frem av dem, og det er Guds kjærlighet til mennesket og hans ønske
om at alle skal bli frelst. Ingen gruppe holdes utenfor frelsen. I Rom 10 sies det
tydelig at «her er det ikke forskjell på jøde og greker» (Rom 10,12). Alle er syndere
og trenger Guds nåde slik den er blitt verden til del i Jesus Kristus. Nåden gjelder
alle – ikke fordi vi tilhører et bestemt folk eller er født til det, heller ikke ut fra gode
gjerninger, men ved troen på Jesus, som døde for alle syndere. Rollene er kanskje
andre, men frelsesplanen endrer seg ikke.
Temaet fortsetter i kapittel 11. Som før nevnt må vi huske at når Paulus taler om
utvelgelse og kall, er det ikke tale om frelse. Det handler om rollen i Guds plan for å
nå verden. Ingen gruppe holdes utenfor frelsen. Det var ikke tanken. Nei, etter korset,
og etter at evangeliet gikk til hedningene, særlig gjennom Paulus, tok både jøder
og hedninger på seg å forkynne evangeliet for verden.
LesRom 10,1–4. Hva er budskapet (merk det som står foran)? Hvordan kan vi som
lever i dag, stå i fare for å ville bygge opp vår «egen rettferdighet»?
Legalismen kan gi seg mange utslag, noen mer raffinerte enn andre. De som er
opptatt av seg selv, det gode de gjør, kostholdet, hvor fortreffelig de holder sabbaten,
alt det gale de ikke gjør eller det gode de har prestert, blir sittende i lovtrellens
hengemyr – om det er aldri så godt ment. Hvert skritt av veien må vi ha blikket festet
på kontrasten mellom Guds hellighet og vår syndighet. Det er den beste medisin mot
det tankesett som får folk til å søke sin «egen rettferdighet», stikk i strid med Kristi
rettferdighet.
Rom 10,4 er et viktig skriftsted. Det er sentralt i Paulus’ budskap til romerne.
Se på sammenhengen. Mange av jødene ville «bygge opp sin egen rettferdighet»
(Rom 10,3) og søkte «den rettferdighet loven gir» (Rom 10,5). Men da Messias kom,
viste Gud dem sann rettferdighet. Alle som ville sette sin lit til Kristus, fikk tilbud
om hans rettferdighet. Det var ham de gamle seremoniene pekte frem mot.
Selv om vi tar med de ti bud i vår definisjon av loven, betyr det ikke at budene er
opphevet. Moralloven peker på vår synd, våre feil og mangler. Den viser at vi trenger
frelse, tilgivelse, rettferdighet. Det kan vi bare få i Jesus. Slik kan man si at Kristus
er lovens «ende», for loven fører oss til ham og hans rettferdighet. Det greske ordet
for «ende» er telos. Det kan også oversettes med «mål» eller «formål». Kristus er
lovens endelige siktemål, for den skulle føre mennesket til Kristus.
Noen sier at denne teksten lærer at de ti bud – eller det fjerde budet, som jo er det
folk egentlig mener, er opphevet. Men da trekker de en konklusjon som strider mot
mye av det Paulus og NT ellers lærer.
Hender det at du tar deg selv i å være stolt over hvor god du er, iallfall sammenlignet
med andre? Kanskje er du «bedre», men hva så? Sammenlign deg med
Jesus og kom så og fortell hvor «god» du er.
LesRom 11,1–7. Hvilken alminnelig lære avvises i dette avsnittet?
I den første delen av Paulus’ svar på spørsmålet: «Har Gud for kastet sitt folk?»
nevner han en rest, en utvelgelse i nåde, som bevis på at Gud ikke har forkastet sitt
folk. Alle som vil ta imot ham, kan bli frelst, både jøder og hedninger.
Vi skal huske at alle de første kristne var jøder – for eksempel de som ble omvendt
på pinsedagen. Det skulle et særlig syn og et mirakel til før Peter skjønte at
Kristi nåde gjaldt hedningene like mye som jødene (Apg 10 se også Apg 15,7–9), og
at de også måtte få høre evangeliet.
LesRom 11,7–10. Sier Paulus at Gud med overlegg gjorde det slik at de av Israel
som forkastet Jesus, ikke så den frelsen han brakte? Hva er galt med denne tanken?
I Rom 11,8–10 siterer Paulus fra GT. De aktuelle versene fremstiller det som om Gud
gir Israel en sløvhetens ånd så de ikke skal se og forstå. Forblinder Gud folks øyne
så de ikke skal se det lyset som ville ha ført dem til frelse? Aldri i verden! Disse
versene må forstås i lys av Rom 9. Det handler ikke om den enkeltes frelse, for Gud
stenger ikke noen gruppe ute fra frelsen. Det dreier seg om den rollen disse menneskene
skal spille i Guds verk.
Hva er feil med ideen om at Gud har stengt veien til frelse for en gruppe mennesker?
Hvorfor er dette i strid med evangeliet, som lærer at Jesus døde for å frelse
alle mennesker? Hva har en slik tanke ført til for jødene?
LesRom 11,11–15. Hva er Paulus’ håp i dette avsnittet?
Vi finner to parallelle uttrykk: (1) «at de kommer med i fullt tall [israelittene]»
(Rom 11,12) og (2) «at de blir godtatt [israelittene]» (Rom 11,15). Paulus forestilte
seg at deres fall og avvisning bare var midlertidig og at det skulle følges av at de ble
godtatt fulltallig. Dette er Paulus’ andre svar på spørsmålet i innledningen til kapitlet:
«Har Gud forkastet sitt folk?» Det kan se slik ut, men det er bare midlertidig, sier
han.
Paulus sammenligner Israels trofaste rest med et oliventre der noen av greinene er
brukket av (de som ikke trodde). Dette bildet benyttet han for å vise at «Gud har ikke
forkastet sitt folk» (Rom 11,2). Roten og stammen står fremdeles.
Det er dette treet hedningene er podet inn i. Men de trekker sevje og kraft fra
roten og stammen, som er troens Israel.
Det som skjedde med dem som forkastet Jesus, kan også skje med hedningene
som nå tror. Bibelen lærer ikke «én gang frelst, alltid frelst». Akkurat som tilbudet
om frelse står åpent, står det oss fritt å forkaste den. Ja, vi må passe oss så vi ikke
tror at vi står utenfor frelsen hver gang vi faller i synd. Vi må heller ikke tro at vi må
være fullkommen for å bli frelst. Og så må vi unngå den motsatte grøfta: Vi må ikke
tro at når vi først er dekket av Guds nåde, så kan vi umulig gjøre noe som kan ta fra
oss frelsen. Til slutt vil bare de som «holder fast på hans godhet» (Rom 11,22), bli
frelst.
Ingen kristen må rose seg av sin godhet eller føle at de står over andre mennesker.
Vi har ikke gjort oss fortjent til frelsen. Den er en gave. Korset er målestokken for
Guds hellighet, og der står alle likt: Alle er syndere som trenger Guds nåde, syndere
som trenger en hellighet bare nåden kan gi dem del i. Vi har ingenting å rose oss av.
Vi må bare rose oss av Jesus og hva han gjorde for oss da han kom til verden som
menneske, led som vi lider, døde for vår synd og ga oss et mønster for livet og løftet
om kraft til å leve det. I alt dette er vi helt avhengig av ham, for uten ham har vi ikke
noe håp utover det som dette livet kan by på.
LesRom 11,25–27. Hvilke store begivenheter forutsier Paulus?
Troende mennesker har diskutert Rom 11,25–27 i århundrer. Men noe er klart. For
det første understrekes det at Gud ønsker å nå jødene. Det Paulus sier, er svar på
spørsmålet som ble stilt i innledningen til kapitlet: «Har Gud forkastet sitt folk?»
Svaret er nei, og forklaringen er at (1) deres blindhet (gresk porosis, «hardhet»)
bare gjelder «en del» og (2) at det er et forbigående fenomen: «inntil hedningene er
kommet inn i fullt tall».
Hva betyr «inntil hedningene er kommet inn i fullt tall»? Mange oppfatter det
som en måte å si at misjonsbefalingen er oppfylt, og alle har hørt evangeliet. At
«inntil hedningene er kommet inn i fullt tall» viser til når evangeliet er forkynt overalt.
Israels tro, slik den kom til syne i Kristus, er universell. Evangeliet er forkynt
for alle. Jesu komme er nært forestående. Dette er tiden da mange jøder begynner å
komme til Jesus.
Et annet vanskelig punkt er betydningen av «skal hele Israel bli frelst»
(Rom 11,26). Dette må ikke oppfattes slik at alle jøder skal bli frelst i endens tid ved
en slags guddommelig forordning. Universalisme er ikke en bibelsk lære, verken
for hele menneskeheten eller for en del av den. Paulus håpet å redde «noen av dem»
(Rom 11,14). Noen av dem tok imot Messias, andre forkastet ham. Slik er det blant
alle folkeslag.
I sin kommentar til Rom 11 skriver Ellen G. White om en tid «når forkynnelsen
av evangeliet nærmer seg sin avslutning», da «mange jøder vil tro og ta imot Kristus
som sin frelser.» – Alfa og Omega, bind 6, side 261 [AA 381].
«Et stort verk skal fullføres i verden. Herren har sagt at hedningene skal samles
inn, og ikke bare hedningene, men også jødene. Mange jøder vil vende om, og
gjennom dem skal vi få se Guds frelse skinne som en lampe. Det finnes jøder
overalt, og de må få se lyset fra sannheten for vår tid. Blant dem er det mange som
vil komme til lyset og forkynne lovens uforanderlighet med stor kraft.» – Evangelism,
side 578.
Tenk gjennom kristendommens opphav i jødedommen. Hvordan kan et selektivt
studium av den jødiske religion gjøre det lettere å forstå kristentroen?
Paulus’ kjærlighet til sitt folk går tydelig frem av Rom 11,25–27. Det må ha vært
tungt for ham at noen av dem motarbeidet ham og evangeliet. Men likevel trodde
han at mange ville innse at Jesus var Messias.
LesRom 11,28–36. Hvordan viser Paulus at Gud ikke elsker bare jødene, men alle
mennesker? Hvordan uttrykkes Guds nådes fantastiske og mystiske kraft?
Selv om det skjer som en kontrast mellom jøder og hedninger, står én ting fast: Guds
godhet, kjærlighet og nåde utøses over syndere. Helt fra før skapelsen har det vært
Guds plan å frelse menneskene og bruke andre mennesker, ja hele folk, som redskaper
for sin vilje.
LesRom 11,31. Hva sier dette om vårt vitnesbyrd, ikke bare til jøder, men til alle vi
kommer i kontakt med?
Flere jøder ville sikkert ha tatt imot kristentroen hvis de kristne hadde behandlet
dem bedre i århundrene som er gått. Det store frafallet i de første århundrene etter
Kristus, og hedenskapets inntreden i kristenheten (med blant annet søndagen som
erstatning for sabbaten) gjorde det vanskeligere for jøder som var tiltrukket av Jesus.
Derfor må vi være oss bevisst den godhet vi selv har møtt i Jesus, slik at vi viser
den mot andre. Ellers er vi ikke kristne (se Matt 18,23–35).
Er det noen du bør vise godhet, men som kanskje ikke fortjener det? Hvorfor ikke
vise dem godhet, hvor tøft det enn er? Er det ikke dette Jesus har gjort mot oss?
Les «For Det høye råd» i Alfa og Omega, bind 6, side 57–62 [AA 77–79]; «Forfølger
blir disippel», side 80ff [AA 112–114]; «Brevene fra Roma», side 320–330 [AA 474f];
«Reaching Catholics», side 573–577 i Evangelism; side 155, 156, i Selected
Messages, 1. bok.
«Selv om Israel som nasjon sviktet, ble det en betydelig rest igjen som skulle bli
frelst. Da Frelseren sto fram, fantes det trofaste menn og kvinner som gledet seg
over forkynnelsen til døperen Johannes og på ny var begynt å studere profetiene
om Messias. Den første kristne menighet besto av oppriktige jøder som forsto at
det var Jesus fra Nasaret de hadde ventet på.» – Alfa og Omega, bind 6, side 258
[AA 376, 377].
«Blant jødene er det noen som likner Paulus av Tarsus og har en beundringsverdig
kjennskap til Skriften. De vil med usedvanlig stor kraft forkynne at Guds lov ikke
lar seg forandre. Hans frelse vil bli åpenbart når hans tjenere går ut i tro og arbeider
for dem som så lenge har vært forsømt og foraktet.
Når forkynnelsen av evangeliet nærmer seg sin avslutning, vil det bli gjort en
ekstra innsats for å nå klasser av mennesker som er blitt forsømt. Gud venter at hans
sendebud skal vise særlig interesse for jøder som finnes spredt over hele verden.
Når Det gamle og Det nye testamente får forklare Guds evige hensikter, vil dette for
mange jøder bli som solrenningen til en ny skapelse, en sjelens oppstandelse. De vil
oppdage at evangeliets Kristus er skildret i Det gamle testamentet, og forstå bedre
hvor klart Det nye testamentet forklarer Det gamle testamentet. Deres åndsevner
vil bli vekket, og de vil innse at Kristus er verdens frelser. Mange vil tro og ta imot
Kristus som sin frelser.» – Alfa og Omega, bind 6, side 260–261 [AA 381].
Forslag til samtale
Er det ikke rimelig å tro at jødene, siden mange av dem er like opptatt av de ti
bud som adventistene, vil få en rolle når det gjelder å avklare visse spørsmål
for verden i de siste dager, da Guds lov, og især sabbaten, vil bli gjenstand for
stor oppmerksomhet? For når det gjelder sabbaten er jo adventistene nykomlinger
sammenlignet med jødene. Snakk om det.
Hvorfor burde Adventistsamfunnet ha større gjennomslagskraft hos jødene
enn andre kirkesamfunn? Hva kan du eller din menighet gjøre for å vinne innpass
hos jøder i lokalmiljøet?
Hva kan vi lære av de feilene mange gjorde i det gamle Israel? Hvordan kan vi
unngå å gjenta dem?
Det var den gang Sovjet kollapset. Vi bodde rett ved
en adventistkirke. Jeg så ofte folk gå forbi med
bibler i hånden. Jeg begynte å føle at noe manglet i mitt
liv, siden jeg ikke hadde noen bibel.
Så jeg oppsøkte en adventistfamilie og hørte dem
lese fra Bibelen, men sa det ikke til noen, for folk lo av
adventistene.
Etter en stund ba jeg om en bibel, og de ga meg en.
Det overrasket meg at det sto så mye om sabbaten. Dette
kan da ikke være en ortodoks bibel, tenkte jeg.
Jeg ble nysgjerrig på hviledagen. Var det sabbaten
eller søndagen, slik de ortodokse lærer. Mor sa at jeg skulle spørre en viss prest i en naboby. ”Han
er ærlig. Han snakker sant,” sa hun.
Jeg oppsøkte presten og sa jeg ville kjøpe en bibel. Mens han sendte noen etter en, spurte jeg
ham hva Bibelen sa om hviledagen. ”Du vil ha en bibel. Les selv,” sa han. Jeg tigget om svar, men
han nektet.
Jeg fikk Bibelen og betalte 30 rubel. Det var mye penger den gang, og jeg ble redd for hva min
mann ville si.
Jeg dro ikke rett hjem, men besøkte mor. På veien traff jeg min bror og fortalte ham alt. Vi
sammenlignet bibler på veien. Jeg så at teksten var identisk og tenkte fortvilet: Hva har jeg gjort?
Jeg har betalt for en bibel som er likedan. Hva ville min mann si? Men så sa broren min at han
ville kjøpe bibelen for 30 rubler. Utrolig! Gud hadde svart min bønn.
Min mann ville ikke at jeg skulle bli adventist. Han ønsket ikke å bli kirkegjenger. Omkring
tiden da jeg ble døpt, fikk han et fryktelig utslett på brystet og ryggen. Når jeg vasket sårene, ba
jeg Gud om hjelp.
En dag la jeg merke til ryggen hans. ”Hva har skjedd med utslettet?” sa jeg. ”Jeg vet ikke,”
svarte han. Utslettet var borte.
Nå begynte min mann å reflektere over at han ble så sint fordi jeg gikk i kirken. En natt drømte
han om Jesu gjenkomst. Han kjente jordskjelv og våknet med et skrik: ”Har jeg tid til å bli døpt?”
Min andre bønn var hørt. Min mann ble døpt ti år etter meg.
Nå ber jeg for et kursted fra Sovjet-tiden som Adventistkirken bygger om til speiderleir og
konferansesenter med penger fra offeret 13. sabbat dette kvartalet. Bli med og støtt dette viktige
prosjektet.
Moldova er et av de fattigste
landene i Europa. Hovednæringen
er landbruk.
Språket er rumensk, som er i slekt
med italiensk, fransk, spansk og
portugisisk.
Hovedstaden i Moldova
heter Chișinău og har 500 000
innbyggere.