Men du, hvorfor dømmer du din bror, eller hvorfor ser du ned på din bror? Vi
skal alle fram for Guds domstol (Rom 14,10).
Dette er siste studium av Romerbrevet, boken som førte til reformasjonen, boken
som mer enn noen annen burde vise oss hvorfor vi er protestanter og hvorfor vi må
fortsette å være det. Som protestanter holder vi oss til prinsippet om Sola Scriptura,
Bibelen alene, som troens standard. Og Bibelen har lært oss den samme sannheten
som fikk Martin Luther til å bryte med Roma for 500 år siden, den store sannheten
om frelse ved tro. Den som er så viktig i Paulus’ brev til romerne.
Kanskje kan det hele sammenfattes med fangevokterens spørsmål: «Hva skal jeg
gjøre ... for å bli frelst?» (Apg 16,30).
I Romerbrevet fikk vi svaret – og svaret var ikke det som kirken ga på Luthers tid.
Derfor startet reformasjonen, og her er vi i dag.
I dette avsnittet tar Paulus opp andre emner, kanskje ikke så sentrale for hovedtanken
hans, men viktige nok til at det er tatt med. Dermed er de også en del av
Skriften.
Hvordan avsluttet Paulus brevet, hva skrev han, og hvilke sannheter finner vi her?
Vi er jo arvinger, både til Paulus og våre protestantiske forløpere?
Rom 14,1–3 handler om å spise kjøtt som kan ha vært ofret til avguder. Apostelmøtet
i Jerusalem (Apg 15) bestemte at hedningkristne skulle avstå fra slikt. Men hva med
kjøtt som ble solgt på torget og kunne stamme fra dyr som var blitt ofret til avguder
(se 1 Kor 10,25)? Noen kristne hadde ingen problemer med det. Andre spiste heller
bare grønnsaker hvis det var den minste tvil om hvor kjøttet kom fra. Vegetarisme
og helse var ikke temaet. Paulus sier heller ikke at skillet mellom rent og urent er
avskaffet. Dette er heller ikke temaet. Det ville være feil å tolke ordene «tillater
ham å spise alt» (Rom 14,2) slik at man nå kunne spise alle dyr, både rene og urene.
Andre deler av NT utelukker en slik tolkning.
Og å «ta imot» den som er svak i troen betyr å betrakte ham som fullgodt medlem.
Man skulle ikke krangle med slike, men la dem ha sine meninger i fred.
Merk at Rom 14,3 ikke sier noe negativt om den som er «svak i troen». Paulus
kommer heller ikke med råd om hvordan dette mennesket kan bli sterkt. Gud tar
imot den svært samvittighetsfulle troende. Det er visst ikke Gud som betrakter ham
eller henne som altfor samvittighetsfull, men trossøsken. «Gud har jo tatt imot ham.»
Hvordan understreker Rom 14,4 det vi nettopp har lest?
Vi må ha i tankene de prinsippene vi har sett på i dagens avsnitt. Men må vi ikke
iblant trå til og dømme iallfall handlingene, om ikke den enkeltes innerste tanker?
Skal vi alltid være forsiktige og forholde oss passive? Jes 56,10 beskriver
vaktmenn som «målløse hunder som ikke kan gjø». Når skal man tale, og når
skal man tie? Hvor finner man den rette balansen?
LesRom 14,10. Hvorfor skal vi være forsiktige med hvordan vi dømmer andre?
I mange tilfeller dømmer vi andre hardt for ting vi selv foretar oss. Men ofte virker
det ikke så galt når vi selv gjør det. Da hykler vi og lurer oss selv, men Gud lar seg
ikke lure: «Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! Etter dommen dere dømmer
med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det
også måles opp til dere. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget
øye legger du ikke merke til? Eller hvordan kan du si til din bror: ‘La meg ta flisen ut
av øyet ditt’ når det er en bjelke i ditt eget øye?» (Matt 7,1–4).
Sitatet fra Jes 45,23 støtter tanken om at alle må frem i dommen. «Hvert kne» og
«hver tunge» viser at det gjelder hver enkelt. Det er underforstått at alle må svare for
det vi har gjort ut av livet (Rom 14,12). Ingen kan svare for andre. Slik sett er vi ikke
vår brors vokter.
Hva tror du Paulus mener i Rom 14,41? Husk sammenhengen.
Temaet er fortsatt mat ofret til avguder. Men det gjelder ikke skillet mellom rent og
urent. Paulus sier at det ikke nødvendigvis er galt å spise mat som kan ha vært ofret
til avguder. For hva er vel en avgud? Ingenting (se 1 Kor 8,4). Hva så om en eller
annen har ofret mat til en statue av en frosk eller en okse?
Man skal ikke tvinge folk til å gå mot sin samvittighet, om den er aldri så sart.
De «sterke» ser ikke ut til å ha forstått dette. De hadde bare forakt til overs for de
«svake» og la feller for dem.
Kan din iver for Herren få deg til å gjøre det Paulus advarer mot? Hvorfor må vi
passe oss for å være samvittighet for andre, om våre motiver er aldri så gode?
LesRom 14,15–23 (se også 1 Kor 8,12–13). Sammenfatt det Paulus sier. Bruk linjene
nedenfor. Hvilket prinsipp herfra kan anvendes på alle livets områder?
I Rom 14,17–20 setter Paulus ulike fasetter av kristendommen i det rette lys.
Kostholdet er viktig, men vi skal ikke si noe på at noen spiser grønnsaker i stedet
for kjøtt som kan ha vært ofret til avguder. Vi bør heller tenke på rettferdighet, fred
og glede i Den hellige ånd. Hvordan kan vi anvende prinsippene i vår menighet?
Helsebudskapet, og særlig kostholdet, kan nok være en velsignelse. Men alle tenker
ikke likt, og vi må respektere ulikhetene.
I Rom 14,22 introduserer Paulus et interessant forbehold: «Salig er den som ikke
dømmer seg selv på grunn av det han velger.» Hva slags advarsel er dette? Er dette
en motvekt til det andre han sier i denne sammenhengen? Hvordan?
Har du hørt folk si: «Min mat og mine klær og min underholdning raker ingen?»
Er nå det helt riktig? Ingen lever i et vakuum. Det vi gjør og sier, til og med vårt
kosthold, påvirker andre, på godt og ondt. Det er lett å se hvordan. Hvis noen som
beundrer deg, ser at du gjør noe «galt», kan de komme til å gjøre det samme. Vi lurer
oss selv hvis vi tror noe annet. Å si at man ikke presset den andre, er saken uvedkommende.
Som troende er vi ansvarlige for hverandre, og hvis mitt eksempel fører
noen på villspor, er jeg ikke uten skyld.
Hva slags eksempel er du? Synes du det er OK at andre, spesielt unge mennesker
og nyomvendte, gjør som deg i ett og alt? Hva sier svaret om deg?
Paulus har sagt at vi ikke skal dømme dem som har et annet syn på ting. Vi skal
ikke være en snublestein for dem som kan ta anstøt av vår oppførsel. Nå tar han opp
spørsmålet om dager som enkelte ønsker å legge vekt på, mens andre ikke bryr seg
om dem.
LesRom 14,4–10. Hvordan skal man forstå dette? Taler han om det fjerde bud?
Hvis nei, hvorfor ikke?
Hvilke dager er det? Var folk i den første menighet uenige om helligholdelsen av
visse dager? Tydeligvis. Vi får et vink om slik uenighet i Gal 4,9–10. Der irettesetter
Paulus de troende i Galatia fordi de «holder nøye regnskap med dager, måneder,
høytider og år.» Som nevnt i vårt andre studium hadde noen i kirken overbevist de
kristne i Galatia om at de måtte la seg omskjære og holde hele Moseloven. Paulus
fryktet at slike tanker skulle skade menigheten i Roma. Her hadde de jødekristne
vanskelig for å tro at de ikke lenger behøvde å holde de jødiske høytidene. Paulus
sier: Gjør som dere vil. Men pass på at dere ikke dømmer dem som er av en annen
mening. Noen kristne later til å ha bestemt seg for å holde en eller flere av jødenes
høytider for å være på den sikre siden. Paulus sier: La dem gjøre det hvis de er overbevist
om at de gjør rett.
Det er ingen grunn til å lese den ukentlige sabbaten inn i Rom 14,5. Kan man
forestille seg at Paulus ville innta en like avslappet holdning til det fjerde bud? Vi
har sett at han la stor vekt på lydighet mot loven, så han ville ikke ha satt sabbatsbudet
sammen med forskrifter om å spise mat som kunne være ofret til avguder. Noen
bruker disse versene for å si at sabbaten ikke lenger er bindende, men det er ikke
tilfelle. En slik bruk av versene er det Peter advarte mot, og som han sa folk gjorde
med Paulus’ skrifter: «Om dette taler han i alle de brevene hvor han kommer inn på
disse spørsmålene. Det er noe der som er vanskelig å forstå, og de ukyndige og svake
forvrenger dette, slik de også gjør med de andre skriftene, og det fører til fortapelse
for dem selv» (2 Pet 3,16).
Hvordan har du opplevd sabbaten? Har den vært den velsignelsen den skulle
være? Hva kan du gjøre annerledes, så du kan få en bedre opplevelse av det
Herren vil du skal få ut av hviledagen?
Tålmodighetens Gud er den Gud som hjelper sine å holde ut. Ordet for «tålmodighet»
er hupomone. Det betyr «styrke», «urokkelig utholdenhet». Ordet for «trøst»
kan oversettes som «oppmuntring». Så trøstens Gud er den Gud som oppmuntrer.
Håpets Gud er den Gud som har gitt mennesket håp. Og fredens Gud er den Gud
som gir fred. Hos ham kan vi ha fred.
Hvordan avslutter Paulus brevet etter sine mange hilsener? Rom 16,25–27.
Paulus runder av med en lovprisning av Gud. De kristne i Roma, og alle andre
kristne, kan trygt sette sin lit til at Gud vil bekrefte at de er hans barn, som er rettferdiggjort
ved tro og står under Den hellige ånds ledelse.
Vi vet at Herren inspirerte Paulus til å skrive Romerbrevet som svar på en bestemt
situasjon på en bestemt tid. Det vi ikke kjenner til, er alle detaljene om hva Herren
hadde vist Paulus om fremtiden.
Ja, Paulus visste om «frafallet» (2 Tess 2,3), men teksten sier ikke hvor mye han
visste. Så vi vet ikke om Paulus hadde noen begreper om den rollen han og hans
skrifter, spesielt dette brevet, skulle få i den siste tid. Og egentlig gjør det ikke noe.
Det som betyr noe, er at disse tekstene ble kimen til protestantismen. De er det bibelske
grunnlaget som vi kan bygge liv og lære på, hvis vi vil være trofaste mot Jesus
når verden undrer seg og følger «etter dyret» (Åp 13,3).
Les «Unity and Love in the Church», side 477, 478; «Love for the Erring», side 604–
606, i Testimonies for the Church, bind 5; «Hjelp til dem som blir fristet» i Helse og
livsglede, side 120–127 [MH 166]; side 719 i SDA Bible Commentary, bind 6.
«Jeg fikk se hvor farlig det er når Guds folk setter sin lit til bror og søster White og
føler at de må gå til dem for å få råd med sine problemer. Slik burde det ikke være.
Deres medlidende frelser, som er full av kjærlighet, vil at de skal komme til ham
når de er trette og bærer tungt, så vil han lette deres bør. ... Mange kommer og spør
oss: Bør jeg gjøre dette? Skal jeg bruke tiden min til dette? Eller om klær: Skal jeg
gå i dette? Jeg sier: Dere sier at dere hører Kristus til. Les Bibelen. Tenk gjennom
Frelserens liv mens du lar sinnet være stemt til bønn. Se hvordan han levde blant
folk. Følg hans eksempel, så viker dere ikke av fra den smale sti. Vi nekter plent å
være samvittighet for dere. Hvis vi sier hva dere skal gjøre, vil dere forvente at vi
skal rettlede dere og ikke gå til Jesus selv.» – Testimonies for the Church, bind 2,
side 118, 119.
«Vi skal ikke overlate ansvaret for vår plikt til andre og vente at de skal si oss
hva vi skal gjøre. Vi må ikke gjøre oss avhengig av råd fra andre. Herren vil vise
oss om vår plikt like så villig som han viser andre deres plikt. ... De som bestemmer
seg for ikke på noen måte å gjøre noe som mishager Gud, kan legge sin sak frem for
ham, og de vil få vite nettopp hvilken vei de skal følge.» – Alfa og Omega, bind 5,
side 219–220 [DA 668].
«I menigheten har det alltid vært medlemmer som har krevd individets rett til å
stå for seg selv. De har åpenbart vanskelig for å forstå at en slik uavhengighetsånd
ofte skaper overdreven selvtillit og får et menneske til å stole så sterkt på egen
dømmekraft at det mister respekten for de medtroendes råd og deres sunne
dømmekraft.» – Alfa og Omega, bind 6, side 115 [AA 163].
Spørsmål til drøftelse
Tenk på det vi har talt om denne uken. Hvordan kan vi finne den rette balansen
når det gjelder:
Troskap mot det vi tror på, uten å dømme dem som er uenige med oss?
Være tro mot vår samvittighet uten å gjøre oss til andres samvittighet, men
likevel prøve å hjelpe dem vi mener er på feil kurs? Når skal vi tale, og når
skal vi tie? Når er det galt å tie?
Være frie i Herren og likevel innse at vi må være et godt eksempel for dem
som kanskje oppfatter oss som et forbilde?
Dmitrij var utdannet musikklærer, men fikk ikke jobb i skoleverket, så han arbeidet som vakt
ved en privat innsjø. Han matet fisken og hindret folk i å fiske den.
Da datteren Anjila var 12, begynte hun og broren å gå i kirken. De gikk et års tid sammen med
moren, men besteforeldrene likte det ikke. ”Alle ler av oss, det er en skam,” sa de til sin sønn
Dmitrij.
Mor ville ha med far i kirken, men han var redd sine foreldre og kom med unnskyldninger,
som at han hadde for mye å gjøre, at det var ting som skulle fikses i huset. Kanskje fikk han tid til
å gå i kirken når alt var ordnet. I mellomtiden fikk ingen gå.
Etter flere måneder sa far: ”Endelig litt fritid.” Men han holdt ikke løftet om å gå i kirken. Da
begynte noe merkelig å skje. Far ble redd for å være alene hjemme. Han var nervøs og brølte hele
tiden. Han fikk høyt blodtrykk og tok medisiner for det, men ingenting hjalp.
Bestemor sa at han skulle besøke et kloster i nærheten. Presten visste nok hva som var galt.
Far dro, men det hjalp heller ikke.
Far søkte hjelp andre steder. En av dem han snakket med, var forstander i adventistkirken. Han
fikk ham med på et ferieprogram i kirken, og far ble imponert. Da han kom hjem, sa han til mor:
”La oss gå i kirken.”
Mor var forbauset, men glad. Også jeg. Neste sabbat gikk vi, og vi har gått siden. Alle fire
gikk sammen, og vi ble døpt i fjor.
Bestemor og bestefar liker det ikke. De tror at Anjila og broren går under tvang. Hvordan skal
de kunne bli gift hvis de ikke kan gå ut og danse? Anjila sa at dans og ekteskap ikke er det viktigste,
og hun er glad for mirakelet med faren. Han er helt forandret og er ikke nervøs lenger. Han
elsker Gud og er menighetstjener og musikkleder i den lille kirken de går i.
Familien ble døpt på et tidligere kursted der Adventistkirken lager speiderleir og konferansesenter.
Vårt 13. sabbats offer i dag vil bidra til å fullføre renoveringen av komplekset. Takk for at
dere husker Moldova og Euro-Asia-divisjonen når dere gir.
Fremtidige prosjekter
Neste kvartal er det Den interamerikanske divisjon som får offeret 13. sabbat. Blant prosjektene er:
Et senter for evangelisering ved Antillean Adventist University i Mayaguez, Puerto Rico.
Et tverrkulturelt misjonssenter og kirke ved University of Southern Caribbean i Maracas, Trinidad.
Et tverrkulturelt misjonssenter og sykehus i Tabasco, Mexico.