For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus
().
Det var flest jøder i den første menighet. De trodde ikke at de vendte seg bort fra
fedrenes tro eller paktsløftene som Gud hadde gitt sitt folk da de tok imot Jesus,
jødenes Messias. Og det stemmer jo. Spørsmålet for de første jødekristne var om
jøder måtte bli kristne for å ta imot Jesus. Det andre problemet for mange var om
hedningene måtte bli jøder før de kunne ta imot Kristus.
På apostelmøtet i Jerusalem fikk man svaret. Hedningene skulle ikke belemres
med en masse regler og lover. De behøvde altså ikke å bli jøder for å ta imot Jesus.
Men likevel fortsatte enkelte å plage menighetene. De sa at hedninger som tok
imot troen, måtte holde disse reglene og lovene, også omskjærelsen. De mente altså
at andre folkeslag skulle holde mange av de reglene og forskriftene som var nødvendige
for å tilhøre Israel og ha del i paktsløftene, slik de så det.
Den største forskjellen på troen i NT og GT er at den nytestamentlige tidsalder startet
da Messias kom som Jesus av Nasaret. Gud sendte ham til frelse. Man kunne ikke
avvise ham og likevel forvente å bli frelst. De kunne bare få syndstilgivelse gjennom
den forsoning han brakte. Bare ved å bli tilregnet hans fullkomne liv kunne de stå
for Guds ansikt uten å bli fordømt. Med andre ord: Frelsen kom ved Jesu rettferdighet,
ingenting annet.
De troende i gammeltestamentlig tid så frem til de messianske velsignelsene og
løftet om frelse. I nytestamentlig tid ble folk stilt overfor spørsmålet: Ville de ta imot
Jesus av Nasaret, som Gud hadde sendt som Messias og frelser? Hvis de trodde på
ham, tok imot ham som den han var og overga seg til ham, ville de bli frelst gjennom
den rettferdighet som han stilte til rådighet.
Men moralkravene var de samme i NT, for de var basert på Guds og Kristi karakter.
Lydighet mot Guds morallov gjelder like mye i den nye pakt som i den gamle.
Les ; ; og . Hva sier dette om NT og
moralloven?
Israelittenes rituelle og seremonielle lovverk var knyttet til den gamle pakt. Alt det
som pekte frem til Jesus og hans død og tjeneste som øversteprest, tok slutt. En ny
tidsalder begynte, som bygget på «bedre løfter».
Med Romerbrevet ville Paulus hjelpe jøder og hedninger å forstå overgangen fra
jødedom til kristendom. Denne overgangen tok tid. Mange jøder hadde tatt imot
Jesus, men var ikke klar for de store forandringene som kom.
Hvilke av Bibelens løfter liker du best? Hvor ofte går du til Gud med dem? Hvilke
valg foretar du som kan hindre at disse løftene oppfylles i ditt liv?
Finn litt tid til å bla gjennom . (Se f.eks. ; ) Hvilke tanker
meldte seg da du leste disse forskriftene og bestemmelsene og ritualene? Hvorfor
er det nesten umulig å følge mange av dem i nytestamentlig tid?
Man kan dele inn GTs lover i grupper: (1) morallov, (2) seremonilov, (3) sivilrett (4)
statutter og dommer og (5) helselover.
Dette blir litt kunstig. I det virkelige liv overlapper de hverandre. I oldtiden så
man ikke på dem som atskilte.
Moralloven er sammenfattet i de ti bud (). Dekalogen er en oppsummering
av Guds moralkrav til mennesket. De ti budene illustreres av ulike
statutter og domfellelser i Bibelens første fem bøker. Disse utlegningene viser hva
det vil si å holde Guds lov under ulike forhold. Sivilretten er i slekt med moralloven.
Den bygger på de ti bud. Sivilretten redegjør for den enkeltes forhold til de sivile
styresmaktene og sine medmennesker. Den avgjør straffen for mange lovbrudd.
Seremoniloven styrer ritualet i helligdommen, de forskjellige ofringene og den
enkeltes forpliktelser. Festdagene er beskrevet.
Helselovene overlapper med de andre lovene. Forskriftene om rent og urent gjelder
seremoniell urenhet, men omfatter mer, både hygiene og helseprinsipper. Lovene
om ren og uren mat bygger på helseprinsipper.
Jødene så nok på alle disse lovene som en stor og enhetlig gave fra Gud, men de
må ha skilt mellom dem rent mentalt. De ti bud hadde Gud selv lagt frem for folket.
Derfor var de spesielt viktige. De andre lovene ble gitt gjennom Moses. Helligdomstjenesten
kunne bare utføres så lenge man hadde en helligdom.
Da jødene mistet sin uavhengighet og ble underlagt andre land, var det ikke mulig
å holde på sivilretten, iallfall ikke særlig mye av den. Mange av seremonireglene
kunne ikke overholdes etter at tempelet var ødelagt. Og da Messias kom, møtte mange
av forbildene sitt motbilde og var ikke lenger gyldige.
Les . Hva skapte konflikten? Hvordan kunne noen tro at dette ikke bare
gjaldt jødene? Se .
Mens apostlene, forkynnerne og medlemmer i Antiokia var opptatt med å vinne
mennesker for Kristus, kom noen troende fra Judea som hadde tilhørt fariseerpartiet
og tok opp et spørsmål som snart skapte stor strid i menigheten og oppstandelse
blant hedninger som hadde tatt imot troen. De sa at man må omskjæres og holde hele
seremoniloven om man skal bli frelst. Jødene hadde alltid vært stolte av Guds forordninger,
og mange av dem som ble kristne, følte at siden gudstjenestene var så tydelig
beskrevet, var det lite trolig at Gud noen gang ville endre noe ved det hele. De insisterte
på at jødenes lover og seremonier måtte være en del av kristentroen. De var
sene til å forstå at offergavene bare var et bilde på Guds Sønns død og at Moselovens
ritualer og seremonier ikke gjaldt etter at forbildet hadde møtt sitt motstykke.
Les . Hvordan skulle uenigheten bilegges?
«[Paulus] gikk alltid direkte til Gud og bad om veiledning. Likevel var han villig til
å godta den myndighet som ligger hos de troende når de er samlet til rådslagning.
Han følte behov for råd, og når viktige saker ble brakt på bane, la han dem med
glede fram for menigheten. Slik kunne han sammen med sine medbrødre be Gud om
visdom til å ta de rette avgjørelser.» – Alfa og Omega, bind 6, side 141 [].
Paulus talte ofte om sitt kall og at Jesus hadde gitt ham oppdraget. Likevel samarbeidet
han med resten av menigheten. Tross kallet innså han at han var en del av
menigheten og at han måtte samarbeide mest mulig med den.
Hva er din innstilling til menighetsledelse? Hvor samarbeidsvillig er du? Hvorfor
er samarbeid viktig? Hvordan skulle vi kunne utføre vårt oppdrag om alle gjorde
kun det de selv ville, uavhengig av resten?
Vedtaket gikk på tvers av fariseerpartiets krav – at de hedningkristne måtte omskjæres
og holde hele seremoniloven, og at «lovens påbud og ritualer måtte bli pålagt
hedningene som en betingelse for medlemskap i menigheten.» – Alfa og Omega,
bind 6, side 134 [].
Merk at Peter skildret de gamle lovene som et «åk» som de ikke klarte å bære
(). Hadde Gud gitt sitt folk et åk? Neppe. Men i årenes løp hadde folkets
ledere skapt en muntlig tradisjon som gjorde at mange lover som skulle ha vært til
velsignelse, ble en byrde. Apostelmøtet ville spare hedningene for disse byrdene.
Merk også at det ikke var tale om at hedningene ikke behøvde å holde de ti bud.
For man kan vel ikke tenke seg at møtet skulle si at de ikke måtte spise blod, men at
det var OK å overse budene om for eksempel ikke å drive hor eller drepe?
Hvilke regler ble pålagt de hedningkristne (; ), og hvorfor akkurat disse
reglene?
De jødekristne skulle ikke prakke på hedningene sine forskrifter og tradisjoner, og
hedningene måtte ikke gjøre noe som kristne jøder tok anstøt av. Så apostlene og de
eldste ble enige om å gi de hedningkristne skriftlig beskjed om å avstå fra kjøtt som
var ofret til avguder, fra hor, fra å spise det som var kvalt, og fra blod. Enkelte sier
at siden sabbatsbudet ikke ble uttrykkelig nevnt, så kan man ikke ha forventet det av
hedningene (men budene mot løgn og hor var heller ikke nevnt, så dette argumentet
holder ikke).
Kan det tenkes at vi pålegger folk unødvendige byrder, sånt som er mer tradisjon
enn bud fra Gud? Nevn eksempler? Snakk med gruppen om det på sabbaten.
Apostelmøtet hadde vært entydig, men noen fortsatte å si at hedningene måtte holde
jødenes tradisjoner og lover. Dette ble en alvorlig sak for Paulus. Det var ikke lenger
tale om flisespikkeri. Det var fornektelse av Kristi evangelium.
Les . Hvor alvorlig tar Paulus utfordringen i Galatia? Hva sier dette om
spørsmålets betydning?
Som før sagt, var det i høy grad forholdene i Galatia som fikk Paulus til å skrive til
romerne. I Romerbrevet utdyper han sine tanker. Motstanderne hans sa at Moseloven
måtte overholdes av hedningkristne. Paulus ville vise hva lovens sanne plass og oppgave
er. Han ville ikke at disse folkene skulle få det fotfestet i Roma som de hadde
fått i Galatia.
Det er en grov forenkling å spørre om det er seremoniloven eller moralloven
Paulus skriver om i Galaterbrevet og Romerbrevet. Historisk sett gjaldt det hvorvidt
hedninger som ble kristne, skulle omskjæres og holde Moseloven eller ikke. Apostelmøtet
i Jerusalem hadde avgjort dette, men enkelte ville ikke rette seg etter vedtaket.
Noen vil ha det til at Paulus’ brev til galaterne og romerne viser at moralloven,
de ti bud (eller egentlig, det fjerde budet) ikke lenger er bindende for oss. Men de
overser poenget med brevene, både den historiske sammenhengen og de spørsmålene
som Paulus tar opp. Han understreket at frelsen var av tro alene og ikke ved å
holde loven, ikke engang moralloven. Men dermed er det ikke sagt at moralloven er
overflødig. Lydighet mot de ti bud hadde aldri vært noe stridsspørsmål. De som ser
det slik, leser noe inn i tekstene som Paulus ikke befattet seg med.
Hva sier du til dem som mener at sabbaten ikke gjelder for oss? Hvordan kan du
legge frem sabbaten uten å sette evangeliets integritet på spill?
Les «Jøder og hedninger», side 134ff [], «Frafallet i Galatia», side 262–
265 [] i Alfa og Omega, bind 6; «Andre forskrifter», side 288–291
[]; «To pakter», side 345–348 [] i Alfa og Omega, bind 1 og
Alfa og Omega, bind 4, side 18–21 [].
Vår kirke står overfor tider med strid og uenighet. Men det er ikke noe nytt. Satan
har alltid ført krig mot kirken. Selv i kristendommens første tid var det uenighet og
strid blant de troende. Og det var en uenighet som kunne ha ødelagt kirken helt i
starten.
«Fra menigheten i Jerusalem var det kommet falske lærere til Galatia, og det
førte til at splid, vranglære og umoral økte sterkt blant de kristne. De falske lærerne
blandet sammen jødiske tradisjoner og evangeliets sannheter. De lukket øynene
for vedtaket på rådsmøtet i Jerusalem og krevde at hedningkristne skulle holde
seremoniloven.» – Alfa og Omega, bind 6, side 262 [].
Forslag til samtale
Se over svarene deres på onsdagens siste spørsmål. Hvordan kan menigheten
der du bor eller du i ditt eget hjem, eller til og med du overfor andre (eller
deg selv), komme til å insistere på unødvendige byrder? Hvordan kan vi vite
om vi gjør dette? Eller kan vi gå for langt i motsatt retning? Altså: Hvordan
kan vi vite om vi er blitt så slappe med livsstil og prinsipper at vi ikke lenger
avspeiler det kallet Kristus har kalt oss med?
Hvilke argumenter anvender folk når de sier at kristne ikke er bundet av de ti
bud? Hvordan kan disse påstandene gjendrives? Hvorfor er de feil, og hvorfor
lever ikke de som fremsetter dem som om de tror at de ti bud er avskaffet?
Les igjen. Merk deg hvor kompromissløs, dogmatisk og glødende
Paulus var i forståelsen av evangeliet. Hva sier dette om betydningen av å
være urokkelig når det gjelder visse trospunkter, især i et pluralistisk og relativistisk
samfunn? Hvordan viser dette at det finnes lærepunkter man ikke
kan inngå kompromisser om?
Snakk sammen i gruppen om de problemene som førte til reformasjonen.
Hvilke viktige forskjeller er uløst?
Det er en utfordring å skulle holde sabbat i et land
med 17 millioner innbyggere og bare 3500 adventister.
Det finnes ikke menighetsskoler og skoleuken er
mandag til lørdag. Arbeidsgivere flest liker ikke å gi lørdagsfri,
heller ikke når man tar det igjen på andre dager.
For mange er adventister og andre protestanter sekter.
I fjor mistet Jelena jobben på grunn av sabbaten.
Etter en stund fikk hun jobb som lavtlønnet vaktmester.
Hun har også lært å gi massasje og er volontør ved
kirkens helsesenter.
Gjennom massasjeterapien fikk hun kontakt med bestemor Faina, som hun kaller kvinnen på
75 år. Jelena ga henne ti behandlinger gratis. Faina kom ut for et uhell i ungdommen som hun
hadde plager av, og Jelenas behandling lettet smertene. Faina takket hver gang for hjelpen. ”Jeg er
kristen, så takk Gud,” svarte Jelena.
Etter den siste behandlingen spurte Jelena om Faina ville ha bibelstudier. Det ville hun. Faina
trodde det hun hørte, og livet forandret seg. Hun prøvde å holde sabbat.
Fainas sønn Pavel er skilt og bor sammen med moren. Da hun fortalte ham om sin nye tro, ble
han rasende. Han klaget til andre menighetsmedlemmer. ”Mor var en helt annen før,” sa han. ”Da
laget hun god mat, men nå vil hun ikke røre svinekjøtt. Før drakk hun alkohol i feriene, men nå
drikker hun ikke.” Han truet med å gå rettens vei hvis bibelstudiene fortsatte.
Da moren ikke ville slutte med bibelstudiene, ble truslene hardere. Han sa han ville drepe
Jelena hvis hun satte sin fot i huset igjen.
Etter mye bønn gikk de over til å studere per telefon. Da det var to lekser igjen, mistet Pavel
jobben og nektet å forlate huset. Leksene stoppet i enda to uker. Menigheten ba om at sønnen
måtte finne arbeid. ”Gud hørte oss,” sa Jelena. Pavel fant arbeid, og bibelstudiene fortsatte.
Jelena var spent på fremtiden. ”Når vi ber, takker Faina Gud for at hun har truffet noen som
kan hjelpe henne til et sunnere liv og lære å kjenne ham. Sist sabbat ringte hun og ba meg hilse
hele menigheten.”
Det kan være vanskelig å nå mennesker med evangeliet. Men Jelena er villig til å gjøre det
som skal til hvis hun bare kan tjene Gud og fortelle om sin tro.
En del av offeret 13. sabbat går til å åpne adventistenes første førskole i Jelenas hjemby Pavlodar
i Kasakhstan.
Kasakhstan er verdens niende
største land.
Landets befolkning har historisk
vært nomader.
Landet har to språk: kasakh og
russisk. Over halvparten taler kasakh,
de fleste taler russisk.